INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=3533


Kampen for klimaet må bli breiere

Så godt som alle politikere er enige om at faren for global oppvarming er den viktigste saken i vår tid. I takt med de stadig mer alvorlige advarslene fra klimaforskningen, legges det fram stadig flere ambisiøse planer om kutt i utslippene av CO2.

Felles for alle disse planene er at de ikke går langt nok, og at de stort sett består av store ord, som ikke er ment å føre til handling.

Det norske klimaforliket fra tidligere i år er et godt eksempel. Det ble hauset opp som historisk og starten på en ny æra i klimapolitikken. Altså nok av store ord. Hva så med handling?

Før det første er forliket nesten blottet for konkrete tiltak som vil føre til klimagass-utslippskutt.

Tvert imot: Uka etter klimaforliket ble det klart at Statoil kommer til å slippe ut hundre ganger så mye CO2 som de opprinnelige søkte om fra Melkøya. Like etterpå ble det klart at investeringene til kollektivtransport blir redusert de nærmeste åra ifølge nasjonal transportplan.

De to viktigste målsettingene i forliket er heller ikke mye å skryte av:

Norge skal være klimanøytralt innen 2030. Dette ble presset igjennom av opposisjonen til fordel for regjeringas målsetting om 2050. Et klimanøytralt Norge høres unektelig imponerende ut, men betyr bare at staten skal kjøpe nok utslippskvoter fra andre land, til at det går opp i opp med de norske utslippene.

I den grad dette er en fornuftig politikk, er det absolutt ingen grunn til å vente i 22 år. Dersom man ville, kunne man være "klimanøytral" gjennom kvotekjøp i løpet av noen dager – det handler bare om å bevilge penger fra oljefondet.

I tillegg er det gang på gang avslørt at kvoter som er til salgs ikke representerer like store utslippskutt som det påstås, og ofte er rene bløffer.

Da er det jo godt at det andre hovedpunktet i klimaforliket er at to tredeler av kuttene skal skje i Norge. Desverre. Her har politikerne tydd til et fiffig triks. Kuttene skal ikke regnes ut fra hvor mye CO2 som slippes ut idag eller 1990 (som er referanseåret i Kyotoavtalen). Det blir heller ikke satt noe tak for utlsippene.

Istedet har det blitt laget en prognose for framtidige utslipp; referansebanen. Så skal det slippes ut mellom 15 og 17 millioner tonn mindre enn de 59 millioner tonn som referansebanen setter for 2020.

Dette betyr i beste fall et kutt på 15% i forhold til 1990.

I tillegg har politikerne for første gang regnet inn opptak av CO2 i skog (delvis i strid med Kyoto-reglene). Fjerner man disse "reduksjonene", vil utslippene i beste fall være rundt 10% lavere enn 1990.

Dersom referansebanen er feil, kan faktisk utslippene øke i forhold til 1990, samtidig som klimaforliket oppfylles!

I tillegg kommer at norsk skipsfart alene slipper ut omlag like mye CO2 som hele Fastlandsnorge. Disse utslippene er ikke med i hverken Kyoto-avtalen eller klimaforliket.

Kapitalismen

Grunnen til at klimapoltitikken stort sett består av store ord, kan oppsumeres i et ord: kapitalismen.

Økonomien styres av konkurransen mellom forskjellige firma og stater. Enkelt sagt koster klimatiltak penger og gjør varer eller tjenester dyrere, slik at de som ikke innfører dem kan utkonkurrere dem som gjør det.

Denne mekanismen fører til at det er målet om kortisiktig profitt som styrer selv de langsiktige prioriteringene under kapitalismen, og fører til at selv når politikerne innser farene med global oppvarming, klarer de ikke gjøre noe som monner.

Først den dagen da mange og mektige nok kapitalister begynner å frykte for sine profitter vil vi se handling fra systemet som virkelig monner. Da vil det være for seint å unngå store klimaendringer med tilsvarende katatstrofale konsekvenser.

Men dette er selvfølgelig ikke hele bildet. Både kapitalister og særlig politikere er nødt til å ta hensyn til vanlige mennesker når de slåss. Dette er en av de viktigste grunnene til at klimasaken tross alle mangler har kommet så høyt opp på dagsorden, og at en del tiltak tross alt er igag eller under planlegging – miljøbevegelsen, venstresida og en rekke grupper og organisasjoner har slåss for å ta klimaendringene på alvor.

Skal vi vinne, klare å tvinge gjennom store nok kutt raskt nok til å unngå de værste konsekvensene av global oppvarming, må denne kampen trappes opp. Det er særlig viktig at kampen blir breiere – at flest mulig blir mobilisert til aktivitet.

Neste år er det klimatoppmøte i København, som er en videreføring av forhandlingene på Bali ifjor høst. Der bør det være titusener av demonstranter fra hele nord-Europa i en massiv markering som forlanger handling og ikke bare store ord.

Forberedelsene til dette er allerede igang, og den norske venstresida og miljøbevegelsen må kaste seg inn i arbeidet. Med SV i regjering blir ansvaret som faller på Rødt særlig stort. Landsmøtet i mai må vedta at partiet skal stille seg i spissen for mobiliseringen.

Som en oppvarming til 2009, blir det viktig å få til en bra demonstrasjon 6. desember i år. Det er den internasjonale klimaaksjonsdagen i år, som faller sammen med "mellom-toppmøtet" (som skal forberede Købvenhavn) i Poznan, Polen.

For info om planene internasjonalt denne dagen, se: www.globalclimatecampaign.org.