IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Watergate 1972

Krigsløgner og dekkhistorier

Løgnene brukt av USA til å rettferdiggjøre Vietnamkrigen skulle til slutt ødelegge president Nixon. JONATHAN NEALE mener Tony Blair burde merke seg dette.

linje

Publisert: 07.08.2003

Siden David Kellys død har jeg overalt sett paralleller til Watergate-skandalen som tvang USAs president Richard Nixon til å gå av i 1974. Og det er ikke bare meg. Liberazione, den italienske dagsavisa, fylte en førsteside med Blair, et Union Jack, og ett ord: "Blairgate". Bush er også i trøbbel når det gjelder masseødeleggelsesvåpen.

Nylig skrev den amerikanske spaltisten John Dean:

"I de tre tiårene siden Watergate er dette den første potensielle skandalen jeg har sett som kan få Watergate til å blekne... Hvis Bush har brakt Kongressen og nasjonen inn i krig basert på falsk informasjon, er han ferdig."

Dean fortsetter med å advare om at dette kan bety riksrettanklage mot presidenten for "høyforræderi", og mange ledende regjeringsmedlemmer kan måtte gå i fengsel for grove forbrytelser.

John Dean burde vite dette. Som Nixons personlige jurist satt han inne for sine egne Watergate-forbrytelser. Dean legger til at i Storbritannia ser Blair ut til å være i enda verre vanskeligheter.

Det som skjedde under Watergate var følgende: I presidentvalget i 1972 var kandidatene den sittende republikanske presidenten Richard Nixon og McGovern, en demokrat som var imot Vietnam-krigen. En natt ble seks menn arrestert mens de brøt seg inn i det demokratiske kampanjehovedkvarteret i Watergate-bygningen i Washington. Disse seks mennene var engasjert av den republikanske kampanjen for å finne noe dritt på demokratene.

Dette var åpenbart på dette tidspunktet, men ytterst skjult. Innbruddstyvene ble lovet penger med en gang og unnskyldninger seinere hvis de holdt munn. Nixon ble gjenvalgt.

Deretter, nesten et år seinere, begynte sannheten å sive ut, bit for bit. Det tok tilsammen et år, og endte med at Nixons svar på Campbell, Hoon og Mandelson måtte gå i fengsel. Nixon selv ble tvunget til å gå av mot at han kom med en unnskyldning.

Fanget av løgnene

Etterhvert som sannheten kom for en dag, prøvde de store gutta å lempe sin skyld over på hverandre, slik de britiske politikerne Hoon, Campbell og Blair gjør nå. Nixon ønsket, som Blair, å ofre sine nærmeste hjelpere, men kunne ikke fordi de visste for mye.

Det var også morsomt å se hvordan Nixon, som Blair, ble fanget i stadig mer åpenbare løgner. Disse to mennene svetter på samme måte når de lyver, øynene deres blir snåle, og jo verre løgner de forteller, desto mer alvorlige prøver de å høres ut.

Hvis du stilles for retten anklaget for mord, er det mye lettere å få et godt forsvar hvis du er uskyldig. Er du skyldig, må du fortelle løgner på nøkkelpunktene, og blir fanget av dem. Så må du fortelle flere løgner. Nokså snart vet juryen hva de skal si. Dette er Blairs problem. Han må nå lyve om hvordan han prøvde å dekke over de mange måtene han løy på om hvorvidt han løy eller ikke om masseødeleggelsesvåpen.

Splittet herskerklasse

Men den virkelige likheten går mye dypere. Med Nixon, som med Blair, var viktige deler av herskerklassemaskinen imot ham. I USA var de to viktigste avisene, de viktigste dommerne, konservative i Kongressen og deler av CIA skeptiske til Nixon.

Blair står overfor angrep fra avisene og fra BBC. I ukevis har nå CIA, MI6 og australsk etterretning stødig trukket konklusjoner mot Blair og Bush.

I begge historiene har kilder høyt oppe i regjeringene vært avgjørende for løgnene - "Deep Throat" i Washington og Kelly i London.

Hvorfor? Hvorfor er CIA og M16 ute etter Blair og Bush? På ett nivå er det et enklere svar. Financial Times rapporterte at før krigen dannet forsvarsminister Rumsfeld sin egen etterretningsenhet i Pentagon for å gjøre klart for invasjonen. Han bemannet enheten med 100 personer fra høyreorienterte tenketanker. Deretter ga han disse, uten sikkerhetsklarering, CIAs ubearbeidede rapporter. Intet etterretningsvesen kan utsette sine folk i felten for slike risikoer.

Krigsmotstanden

Men problemet går dypere. Med Nixon var det Vietnamkrigen. Nixon hadde først blitt valgt i 1968 på et løfte om å få slutt på denne krigen. Han gjorde ikke det.

Nesten en million demonstrerte mot krigen på samme dag, og fire millioner college-studenter gikk til streik og stengte collegene sine. De vanlige soldatene i Vietnam nektet å slåss, og drepte hundrevis av egne offiserer som insisterte på at de måtte kjempe. Soldatene måtte trekkes tilbake. Denne tilbaketrekningen pågikk da Watergate-innbruddet skjedde.

Ingen viktig del av herskerklassen ønsket å la antikrigskandidaten vinne. Dette ville bare ha styrket den generelle opposisjonsbevegelsen i USA. Men etter at Nixon var trygt tilbake i presidentstolen, følte de det annerledes. Han hadde tapt krigen. Hvis han gikk, kunne de dumpe skylda på dumme gamle Nixon. Og de kunne ikke stole på ham. Nixon bombet fremdeles i Sør-Vietnam, og han kunne gå til krig igjen. I de siste dagene før Nixon trakk seg tilbake, instruerte hans stabssjef, general Haig, alle amerikanske enheter om å ignorere alle instruksjoner fra Det hvite hus om å starte tredje verdenskrig.

Høres noe av dette kjent ut? Okkupasjonen i Irak går dårlig. Løgnene blir åpenbare. Okkupasjonen av Afghanistan for to år siden var likedan. Nesten ingen merket seg det.

Nå er Irak fremdeles i søkelyset fordi vi har hatt millioner i gatene verden rundt. Våre demonstrasjoner i Hyde Park og New York og Kairo har gitt mange irakere motet til å demonstrere og yte motstand. Hver dag nå innser hundretusener av mennesker i USA og Storbritannia at Blair og Bush har løyet for dem, og at okkupasjonen ikke fungerer.

Da Nixon tapte i Vietnam, invaderte han nabolandet Kambodsja. Den samme sinnsyke logikken er i funksjon hos Bush. Dersom Bush invaderer Iran eller Saudi-Arabia vill Blair følge ham. Resultatet i Storbritannia kan være streiker, opprør og kanskje okkupasjon av parlamentet.

Blairgate?

Mange topper vet dette. På grunn av styrken til vår bevegelse mener noen av dem at Blair har blitt en belastning, og kanskje en fare, for dem. Men det er heller ikke lett for dem. I verdensskala er Tony Blair den viktigste forsvareren for å selge ut verden. Nylig mottok Blair 18 stående applauser fra den amerikanske kongressen. Hvis han fjernes, vil amerikanerne merke seg det.

Titalls millioner vil konkludere med at Bush' politikk i så fall ikke har noen støtte i verden. Dette ville bringe en amerikansk tilbaketrekning fra Irak nærmere, og det ville styrke opposisjonen ikke bare mot det amerikanske imperiet men til Washingtons økonomi over hele verden.

Så herskerklassen føler seg dratt i to retninger. Det er farer ved å "ta" Blair, for ikke å snakke om Bush eller Nixon. Imidlertid kom det et tidspunkt for Nixons vedkommende da folket på toppen plutselig innså at han antakelig ville tape, og de overbød seg selv for å gjøre avtaler med hans forfølgere.

Det kom et tidspunkt da en reporter for Daily Mail spurte Blair i Japan om han hadde blod på hendene. I ti sekunder var Blair taus. Ikke, tror jeg, fordi han ikke viste hva han skulle si. Det var fordi at det enkle faktum at han kunne bli stilt dette spørsmålet, offentlig, rett opp i ansiktet, fortalte ham at han var i alvorlig trøbbel.

Til dere som ikke var født under Watergate: Godbiten kommer når den store mann må holde en TV-tale til nasjonen. Han svetter, han lyver, og de fleste menneskene vet det.

Jonathan Neal er forfatter av The American War: Vietnam 1960-1975.
Ca. 120 kr fra den sosialistiske bokhandelen Bookmarks; www.bookmarks.uk.com


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.