IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Å utløse en revolusjon

OPPRØR HAR feid til side regjeringer i Indonesia, Argentina, Georgia og Bolivia de siste årene. Kan disse opprørene bringe grunnleggende forandring?

linje

Publisert: 08.01.2004

I mai 1998 ble det indonesiske diktaturet til general Suharto styrtet av et folkelig opprør. I januar 2000 kastet et opprør i Equador det sittende regimet. I oktober 2000 fjernet opprør den serbiske herskeren Slobodan Milosevic. I desember 2001 styrtet et opprør det argentinske regimet. Og i Afrika i fjor fjernet flere måneder med store streiker og protester regimet på Madagaskar. Denne lista burde gjøre til skamme den som mener at masseprotester aldri oppnår noenting. Hver av disse opprørene ble tent av spesielle problemer. Men protest ble til opprør da slike bevegelser fikk næring fra en dypere folkelig misnøye. Det bolivianske opprøret begynte med protester angående gass, men traff et dypt sinne i befolkningen over stor fattigdom. I Georgia blandet sinne over valget seg med raseri over den ekstreme fattigdommen til store deler av befolkningen. Alle disse opprørene utløste en flom av håp om grunnleggende forandringer og forbedringer av menneskenes liv.

Oppstandene har vunnet noen viktige forandringer. Fagforeningsfolk og opposisjonsaktivister i den indonesiske hovedstaden Jakarta kan operere mye mer åpent i dag enn under Suhartos diktatur. Slike friheter, og rom for demokratisk organisering, er avgjørende viktig. Men ingen av opprørene de siste årene har brakt en bredere omforming av samfunnet og folks liv.

Rik elite

I hvert tilfelle har deler av herskerklassen, den rike eliten som dominerer rikdommen og makta, lyktes i å reetablere kontrollen over samfunnet.

En herskerklasse gir ikke bare ganske enkelt opp sin velstand og rikdom stilt overfor en oppstand mot et bestemt regime. Stilt overfor opprør kan personer fra herskerklassen tenkes å søke å plassere seg selv i fronten for det, eller å ri på bevegelsen for å vinne makt for seg selv. Herskerklassen kan kvitte seg med frontfigurer som har tjent deres interesser i årevis, men de organiserer og manøvrerer for å sikre at deres styre blir stabilisert på nytt. De bruker all sin rikdom og politiske erfaring, og bruker kontrollen over nøkkelinstanser som hæren og mediene til å klare dette.

I Argentina tok det nesten 18 måneder fra oppstanden i desember 2001, før herskerklassen ble i stand til å etablere et slags stabilt regime. Over alt er nøkkelstrategien for denne kjempingen for å gjenopprette stabiliteten for de rikes styre, å forsøke å kanalisere og komme seg inn i massebevegelsen.

Magasinet Inside Indonesia, en engelskspråklig publikasjon som dekker hendelser i dette landet, beskriver opprøret i 1998: "Det foregikk en eksplosjon i det sivile samfunn. Demonstrasjoner tvang korrupte lokale embetsmenn fra taburettene rundt om i landet. Bønder okkuperte land som ble tatt fra dem i fortida. Rekker av nye politiske partier, fagforeninger, antikorrupsjonsorganisasjoner og andre organisasjoner ble dannet."

Bevegelsen temmes

Stilt overfor dette, hadde deler av herskereliten som lenge hadde støttet det gamle regimet, intet annet valg enn å komme med viktige innrømmelser.

Men samtidig arbeidet de for å begrense de virkelige forandringene. Artikkelen fortsetter: "Valget i 1999 lyktes langt på vei i å temme reformenergien. Det foregikk et skifte av fokus fra gatene til parlamentet, fra mobilisering til lovgivning. I regionene sprang det fram nye allianser mellom de nye partiene og de gamle militære, byyråkratiske og kommersielle gruppene. Da skillelinjen mellom 'reformister' og 'status quo' innen regjeringa langt på vei ble visket ut, mistet 'reform'-bevegelsen sin kraft."

Dette betyr at det ikke har blitt noen grunnleggende forandring i livene til de millionene som trakk lasset under opprøret i 1998. Å få igjennom slike forandringer ville bety å ta over spakene til den økonomiske makta og bli kvitt det gamle hierarkiet som har dominert staten. Ingen av opprørene har klart dette. Selv om detaljene varierer enormt fra land til land, har hovedprosessen vært lik overalt.

En massebevegelse blir "temmet" av deler av overklassen. En hovedgrunn til dette har vært mangelen på en stor nok politisk kraft som klart står for interessene til massene av vanlige mennesker, og som kjemper for en omfattende sosial omforming. Det har forekommet glimt av krefter som kunne bringe en slik omforming.

I Argentina var det nabolagskomiteer og en oppblomstering av grasrot-demokrati i noen områder, massebevegelsen "piqueteros"blant arbeidsløse, og arbeidere som tok over fabrikker som ble forlatt av sjefene.

Men disse kreftene var ikke i stand til å knytte seg opp til den avgjørende krafta som de sysselsatte arbeiderne utgjorde. Dette ville ha smidd en bevegelse som hadde den sosiale bredden og de økonomiske musklene til å innføre viljen til flertallet på samfunnet som helhet. Det beste eksemple på hvor langtrekkende forandring kunne ha blitt vunnet, er Bolivia.

En sentral del av opprøret i oktober var landets arbeiderklasse, framfor alt de mektige tinngruvearbeiderne. Noen dager etter opprøret, fant det sted et avgjørende møte av representanter fra fagforeninger og folkelige organisasjoner. Diskusjonen her ga uttrykk for ønsket blant mange arbeidere og de fattige for selv å ta kontroll over samfunnet. En taler argumenterte: "Vi har byttet ut presidenten, men hans tjener sitter fortsatt med makta. Vi har vunnet et slag, men vi har fremdeles ikked vunnet en krig." En annen argumetnerte med at under opprøret "ofret arbeidere tappert sine liv. Men de fikk bare igjennom ren konstitusjonell forandring.

De som gjorde opprør, ønsket bedre livsvilkår og en ny type stat. Vi trenger de utbyttede for å ta makta." Andre viktige personer argumenterte med at i steden var en type "sosial enhet" nødvendig mellom folkebevegelsen og det nye regimet. Uheldigvis vant disse stemmene fram den dagen, og møtet konkluderte med en "taktisk tilbaketrekning" for å gi det nye regimet tid.

I alle store oppstander har det kommet liknende diskusjoner. Altfor ofte i oppstandene de siste årene har det ikke vært noen tilstrekkelig store krefter som har oppfordret bevegelsen til å gå videre. Hvis du ser tilbake gjennom historien, på opprør som virkelig har oppnådd grunnleggende forandring, kommer det til syne et helt annerledes bilde.

Sammenhengende måte

Tre revolusjoner har forandret historien og vunnet vidtrekkende sosial forandring – i England på 1640-tallet, Frankrike i årene fra 1789, og Russland i 1917. I hver av disse kom det argumenter som liknet de i Bolivia. Men i alle disse tre tilfellene fantes det organiserte krefter med reell innflytelse i massebevegelsen, som klart argumenterte for at opprøret skulle gå videre, og for at man ikke skulle gå inn på noe kompromiss.

I England var det ledere som Oliver Cromwell med sin New Model Army, og radikale grupper som the Levellers. I Frankrike hadde man de revolusjonære jakobinerne ledet av folk som Maximilien Robespierre og Louis Antoine st. Just. Og i Russland hadde man det sosialistiske Bosjevikpartiet ledet av Vladimir Lenin og Leon Trotsky.

Måten kamper utspiller seg på i dagens verden, vil være veldig forskjellig fra disse tidligere revolusjonene, på mange måter. Men deres suksess bærer på en avgjørende lærdom. Opprør og oppstander er bare begynnelsen av en prosess for reell sosial revolusjon. Alle typer strømninger slåss for innflytelse. For å sikre suksess kreves det at de som ønsker vidtrekkende forandring, drar sammen og handler på en sammenhengende måte.

Dette betyr ikke å splitte ut fra bevegelsen, eller at folk opphøyer seg selv til "ledere" på egen hånd. Det betyr at folk innenfor bevegelsen som deler en visjon om et radikalt forskjellig samfunn trekker i samme retning, deler erfaringer, og drar lærdom fra hverandre og fra historien.

Det betyr at et parti handler samlet for å argumentere med dem som kjemper sammen med dem, for behovet for å fortsette bevegelsen framover. Til syvende og sist betyr det å overbevise flertallet om å ta kontroll over samfunnet, og slik skape en omforming av samfunnet fra topp til bunn.

Dette er det vi mener når vi argumenterer for viktigheten av å bygge et revolusjonært parti i dag. De nylige opprørene har vist at når vi nå lever i en epoke av kriger, er det også en epoke av revolusjoner. Disse argumentene er viktige i dag, for å sikre at vi vinner den grunnleggende forandringen av samfunnet.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.