INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=786


Fagbevegelsens styrke

TRANSPORTSTREIKEN er en del av Vallas strategi for å radikalisere LO, skrev Dagsavisen på kommentarplass for kort tid tilbake. Det er sikkert riktig. LO trenger en styrket vilje og evne til å slåss for arbeiderbevegelsens opparbeidede rettigheter og velferdsgoder.

I praksis har vi imidlertid sett lite til en kampvillig fagbevegelse. Kampområdene er mange, og det som særlig har provosert de siste månedene er pensjonsreform og arbeidslivslov med alt det innebærer av kutt, midlertidige ansettelser, angrep på normalarbeidsdagen osv.

Det var vilje til aksjoner og forslag om generalstreik i flere lokale LO-avdelinger i forbindelse med forslaget om midlertidige ansettelser i november i fjor. Men da Ap fikk til et forlik med regjeringa, ble streikeplanene begravet.

Nå har LO lagt hele sin tyngde bak transportstreiken.

Ovenfra

Transportarbeidernes streikekrav har solid støtte i vedtaket fra LOs representeantskap 24. februar:

"Et økende antall gratispassasjerer er en trussel mot det organiserte arbeidsliv og en samlet styring av lønnsdannelsen. Det er verken lønnstakerne, arbeidsgiverne eller myndighetene tjent med. LO vil jobbe for at medlemskap lønner seg enda mer."

Det er bra at LO-ledelsen helhjertet støtter streiken, men formuleringen har noe "ovenfra" over seg der velorganiserte arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter skal bestemme lønna i et samarbeid på toppen. For sosialdemokratiet er mange medlemmer nærmest synonymt med styrke. Men en forståelse som fokuserer på forhandlinger på vegne av flest mulig medlemmer, betyr ikke nødvendigvis en sterk fagbevegelse. Styrken og kampevnen har i større grad sammenheng med aktiviteten på grunnplanet.

Direktøren i Store Norske har uttalt at lønnstillegget til de organiserte er en honnør for å gjøre Store Norske til en overskuddsbedrift. Denne uttalelsen smaker det samarbeidsånd og bedriftslojalitet av.

Vil kravet om tarifftillegg føre til en sterkere fagbevegelse? De streikende mener det, og vi håper de har rett. Men som uttalelsen fra direktøren i Store Norske illustrerer, kan dette brukes politisk på ulike måter.

Man kan spørre om dette er måten å forbedre fagbevegelsens kampevne på, å avskjære seg fra uorganiserte. Det er nok riktig at hvis kravet om tarifftillegg innvilges, får folk med dårlig råd bedre muligheter til å være fagorganisert.

Men det er ikke bare "snevre" økonomiske forhold som gjør at noen velger å være uorganiserte. Det finnes også dem som ikke organiserer seg fordi de synes fagbevegelsen gjør en for dårlig jobb, for eksempel folk med svak tilknytning til arbeidslivet, som endel innvandrere.

Når det gjelder gratispassasjerfenomenet, mener fungerende konserntillitsvalgt ved Nor-Cargo, Bernt Leon Hellesø, at fordelene med kravet er større enn ulempene. Han sammenligner med en annen ordning som er i bruk, nemlig tariffavgift. Her må de uorganiserte betale en avgift til fagforeningen uten at det stilles krav om medlemskap. Dette er i bruk i Norsk Internasjonalt Skipsfartsregister (NIS), og i følge Hellesø, håver Sjømannsforbundet inn millioner av kroner på dette.

Må følges opp

Det er utvilsomt sånn at rekruttering til fagbevegelsen skjer på ulike måter. De enkelte klubbene er selvfølgelig forskjellige med hensyn til faglige tradisjoner og politisk bevissthet. Det er politiske diskusjoner, det er ulike grader av press og folk rekrutteres fordi de ser klubben gjør en bra jobb i å ivareta arbeidsfolks interesser.

En seier for de streikende er viktig og et slag i trynet på arbeidsgiverne. Men en seier må følges opp. De nyinnmeldte må få følelsen av at de har gjort et riktig valg, og arbeidet for fortsatt rekruttering på de enkelte arbeidsplasser må fortsette.