INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=785


- Jeg besøkte fabrikker under arbeiderkontroll

FOR 30 ÅR siden styrtet offiserer i den portugisiske hæren landets fascistiske diktator, Caetano.

Kuppet var startskuddet for en rekke streiker, demonstrasjoner og fabrikkokkupasjoner, da arbeidere begynte å gripe muligheten til å gi uttrykk for lenge undertrykt misnøye.

I de etterfølgende 18 månedene brakte store streikebølger forhåpninger om en radikal forandring av samfunnet, mens høyresida gjentatte ganger forsøkte å stoppe radikaliseringa.

Dave Hayes, nå industriorganisator for Socialist Workers Party, var vitne til hva som skjedde.

- Hvordan var det å besøke Portugal i 1975?

- Så snart man anløp flyplassen fikk man en følelse av atmosfæren rundt den portugisiske hovedstaden Lisboa.

Når man går gjennom en flyplass, er det normalt politi og immigrasjonskontroll. Men ingenting av dette eksisterte.

Arbeiderne hadde sin egen arbeiderkomité som kontrollerte flyplassen.

I Lisboa fantes det en réell erkjennelse av at noe begynte å forandre seg. Det var plakater og slagord på nesten alle vegger der man feiret revolusjonen og det fascistiske diktaturets bortgang.

Det andre som slo meg var antallet bokdisker på gatehjørner - overalt så du folk sette opp bokdisker med Marx, Lenin og andre klassikere, og folk samlet seg rundt dem.

Det var en klar erkjennelse om at Portugal hadde blitt frigjort. All slags literatur som hadde vært forbudt under Caetano-regimet, blomstret opp. Folk diskuterte alt mulig.

Sentralt i dette var hæravdelingene rundt Lisboa - nesten alle støttet revolusjonen.

- Hvorfor var du i Portugal, og hva gjorde du mens du var der?

- Virkningene av den portugisiske revolusjonen i Storbritannia var fantastisk. Ingen hadde ventet at Caetano-regimet skulle falle over natta.

På den tida var jeg postarbeider. Da revolusjonen brøt ut, startet vi med regelmessige pengeinnsamlinger på Gateshead postkontor der jeg jobbet. Vi sendte pengene til et solidaritetsfond. Det var regelmessige delegasjoner av fagorganiserte som besøkte portugisiske arbeidsplasser.

Jeg reiste til Portugal 1. november 1975. Da jeg kom til Lisboa, gjorde jeg to ting. Først forsøkte jeg å få kontakt med forskjellige arbeidsplasser - for eksempel Massey Ferguson, som hadde samme ledelse i Storbritannia og Portugal.

Når man besøkte arbeidsplasser under arbeiderkontroll, kom fagforeningsrepresentanten ut og tok deg med til styrerommet. Man fikk en virkelig følelse av arbeideres makt og dyktighet til å organisere.

Det andre jeg gjorde var å forsøke å møte representanter for PRP som var en av de revolusjonære sosialistiske gruppene i Portugal og som hadde et visst antall militante arbeidere på viktige arbeidsplasser.

- Den portugisiske revolusjonen ble slått tilbake i 1975. Hvordan klarte herskerklassen å gjenvinne initiativet?

- Høyresida prøvde å knuse revolusjonen flere ganger og forsøkte å sette i gang kupp både i september 1974 og mars 1975.

Hvert kuppforsøk provoserte fram en bølge av arbeidermotstand som slo kuppene tilbake og også radikaliserte revolusjonen.

Deler av de væpnede styrker ble også radikalisert, tradisjonell hærdisiplin begynte å brytes ned og du så oppkomsten av soldatorganisasjoner på grunnplanet.

Innenfor arbeiderklassen foregikk det en viktig kamp og debatt.

Sosialistpartiet hadde vunnet valget i 1975 og hadde réell masseinnflytelse. Kommunistpartiet var stort og en nøkkelkraft i arbeiderklassen, spesielt i det viktige Lisboa-området.

De gikk begge inn for å begrense revolusjonen, idet de avgrenset den innenfor kapitalismens rammer og en form for parlamentarisk system.

Det var en stor ytrevenstreside som stod for bygge på de impulsene man så i fabrikkene, i arbeiderkomitéene, grunnplanet i hæren, og som var for en mye mer vidtrekkende forandring av samfunnet.

Den 25. november, en uke før jeg forlot Portugal, fant det sted et kupp for å gjenopprette regjeringas makt. Bare en uke før kuppet fant Portugals største demonstrasjon noensinne sted. Rundt 300 000 av en befolkning på åtte millioner strømmet ut i gatene.

Å være med på den demonstrasjonen, og å være der da kuppet fant sted, tillot meg å trekke noen lærdommer om en tapt mulighet.

Kommunistpartiet hadde etablert arbeiderkommisjoner, organisasjoner basert på enkeltfabrikker i området rundt Lisboa - det viktigste industriområdet i Portugal. De samlet 2000 delegater fra området til en hovedforsamling. Når man tenker på makta som den hovedforsamlingen representerte, så man mulighetene.

En revolusjonær strategi ville vært, at alle grupper av arbeidere under innflytelse av de revolusjonære, måtte forholde seg til forsamlingen og få så mange arbeidsplasser som mulig representert og sende revolusjonære delegater.

De burde ha forsøkt å gjøre forsamlingen om til noe som lignet mer på arbeiderrådene i den russiske revolusjonen.

Men PRP, for eksempel, sendte bare en delegat til dette møtet. De så det ikke som et forum der de kunne stå sammen med og påvirke andre arbeidere som så opp til Sosialistpartiet eller Kommunistpartiet.

Hvis ikke de revolusjonære fant en måte å gjøre dette på og lede revolusjonen framover, ville høyresida på et eller annet tidspunkt gjenvinne initiativet.

- Hvordan reagerte soldater på grunnplanet på kuppet?

- Soldatene hadde beveget seg mot venstre, men det var et problem. Under den russiske revolusjonen satte soldatene opp sine egne komitéer og begynte å forsøke å kontrollere ting selv.

Men den portugisiske revolusjonen var ledet av en gruppe hæroffiserer som hadde fjernet Caetano, og de hadde fremdeles stor troverdighet blant soldatene.

Selv om det ble tatt steg for å sette opp grunnplanskomitéer blant soldatene, var det dominerende synspunktet å se på offiserer som general Otelo de Carvalho som revolusjonens ledere.

Under kuppet i november gikk en liten gruppe med kommandosoldater mot alle kasernene i Lisboa.

Fordi det ikke fantes noen grunnplansorganisasjon med virkelig innflytelse blant soldatene etter at de ledende venstreorienterte offiserene var blitt arrestert, var det ingen organisasjon som kunne koordinere de ulike enhetene for å slå tilbake kommandosoldatene.

Det var et virkelig nederlag for revolusjonen. Men den portugisiske herskerklassen måtte være veldig forsiktig. De var redd for arbeiderklassens makt og våget ikke å slå klokka fullstendig tilbake.

De våget ikke å gjennomføre noe i nærheten av kuppet i Chile i 1973. I stedet måtte de innvilge politiske- og fagforeningsrettigheter, og se til Sosialistpartiet for å prøve å restabilisere kapitalismen under et parlamentarisk system.