INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=784


Globalt spill som USA ikke kan vinne

ALEX Callinicos ser på hvorfor Pentagons makt har sine begrensninger.

Det går stadig verre for USA i Irak. Det faktum at amerikanske soldater har blitt tvunget til å trekke seg fra et massivt angrep på Fallujah og akseptere mekling av en tidligere general i Republikanergarden, er en virkelig ydmykelse for Pentagon. I helga 1-2. mai mistet USA fem soldater per dag til opprørerne i Irak. En slik tapsrate er, hvis den fortsetter, politisk uutholdelig i et år med presidentvalg.

Det er ikke rart at kritikken av George W. Bush og Tony Blair fra eliten selv når store høyder. Det kanskje mest slående tilfellet får vi fra Zbigniew Brzezinskis nye bok med navnet "The Choice: Global Domination or Global Leadership".

Som nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Jimmy Carter på slutten av 70-tallet, utarbeidet han strategien med å lokke Sovjetunionen til geriljakrig i Afghanistan og lære opp og væpne militante islamister til å slåss mot okkupantene. Osama bin Laden og Al Qaida var fruktene av denne politikken.

I 1997 offentliggjorde Brzezinski en bok kalt "The Grand Chessboard" som hadde stor innflytelse på Clinton-administrasjonen. Her argumenterte han for en strategi med å utvide Nato og EU som et redskap til å opprettholde og utvide USAs "overlegenhet" på hele det eurasiatiske kontinentet.

Bush-doktrinen om unilateral forebyggende krig og hans administrasjons anstrengelser for å splitte EU mellom "nye" og "gamle" Europa, har ødelagt denne politikken. Det er ingen overraskelse at Brzezinski er bitende i sin nye bok om de nykonservatives globale strategi.

Han peker på hva han kaller "et forvirrende paradoks: Amerikas globale militære troverdighethar aldri vært høyere, men den globale politiske troverdigheten har aldri vært lavere". Dette reflekterer begrensningene ved selv Pentagons makt.

USA møter, ifølge Brzezinski, den "grunnleggende utfordringen" med "global uro" der terrorisme bare er "et genuint truende symtom". Denne uroen er forårsaket av en rekke faktorer inkludert "vedvarende massefattigdom og sosial urettferdighet" og geopolitisk ustabilitet i regioner som Midtøsten og Sør- og Øst-Asia.

Brzezinski argumenterer for at Bush-administrasjonens unilateralisme truer med å gjøre USA til "en supermakt minus", ute av stand til å samarbeide med resten av verdens herskerklasser for å gjøre noe med dette problemet. Nøkkelen til "det store strategiske valget som USA nå står overfor" er, ifølge Brzezinski, "den kritiske viktigheten av et komplementært og i økende grad bindende amerikansk-europeisk partnerskap..

"Uten Europa, er Amerika fremdeles mektigst, men ikke globalt allmektig, mens uten Amerika er Europa rikt, men impotent."

Dette "partnerskapet" vil være "asymmetrisk". Med andre ord, USA vil fortsatt være kongen på haugen. Brzezinskis mål er fremdeles amerikansk "overlegenhet" over det store eurasiatiske sjakkbrettet.

På en måte gjentar han den italienske marxisten Antonio gramscis berømte argument om at stabilt klasseherredømme hviler ikke bare på fysisk tvang/dominans, men på det han kaller hegemoni, eller den ideologiske aksept av herskerklassens rett til å herske.

Et interessant trekk ved Brzezinskis bok er den oppmerksomhet den gir til den antikapitalistiske bevegelsen som en trussel mot USAs hegemoni. Han advarer om at "antiglobalisering...har potensial til å utvikle seg til en fasttømret og globalt appellerende anti-amerikansk doktrine".

Merkelig nok har en liknende diagnose som Brzezinskis blitt satt fram av Michael Hardt og Toni Negri, forfattere av "Empire", en av de mest innflytelsesrike tekstene i den antikapitalistiske bevegelsen.

I en artikkel offentliggjort i avisa til Verdens Økonomiske Forum, går Hardt og Negri inn for "et nytt globalt Magna Carta". Med andre ord, USA "den globale monarken", burde gå vekk fra en strengt unilateral posisjon og samarbeide aktivt med aristokratiet". Med dette mener de "multinasjonale selskaper, overnasjonale institusjoner og andre dominerende nasjonalstater".

Hardt har reagert på kritikken av denne artikkelen ved å sammenlikne den med Machiavellis berømte håndbok for prinser. Men verdens herskerklasser har sine egne Machiallier, som Brzezinski, når de trenger råd om hvordan de skal utbytte oss bedre. Vi har ikke noe behov for at Hardt og Negri går frivillig inn i denne rollen.

Tvertimot, i en bra artikkel kalt "Fallujah and the Forging of the New Iraq" (som er tilgjengelig på www.focusweb.org), går Walden Bello fra Focus on the Global South inn for at den internasjonale fredsbevegelsen vedkjenner seg betydningen av den irakiske motstanden og fylker seg rundt den. Det er denne type strategisk tenkning som vår side trenger.