INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=3924


Et sosialistisk standpunkt til migrasjon

For Internasjonale Sosialister er åpne grenser et konsekvent sosialistisk svar på migrasjon.

Artikkelen ble først trykket i Internasjonal Sosialisme, mai 2015.

Da Marx og Engels i Manifestet i 1848 kunne si at «Proletariatet ikke har et fedreland, en nasjon» hadde de rett i mer enn en forstand. For det første i det at arbeidere ikke deler interesser med kapitalistenes stater og konstruerte «nasjoner», fordi de heller ikke deler kapitalens interesse i å opprettholde et utbyttende produksjonsforhold. Og fordi arbeidere i alle land står i den kapitalistiske produksjonen. Arbeidere verken eier eller styrer produksjonsmidler, men må selge arbeidskraft til kapitalisters disposisjon for en bestemt tid, mot en lønn som dekker kostnaden av å leve. I dette «byttet» produserer arbeideren et overskudd, en merverdi, som kapitalisten tilegner seg som utbytte, derav begrepet «utbytting».

En tredje dimensjon er at store grupper av arbeidere historisk sett og vedvarende stadig er i former for migrasjon for å overleve. Mange av disse blir grovt utnyttet av arbeidsgivere som ser arbeidere de kan presse ekstra hardt.

Kapitalismen er et i seg selv et historisk grenseoverskridende system. Kapitalen er avhengig av ekspanderende markeder, ekspanderende produksjon, og tilgang til menneskelige og naturlige ressurser. Selve forutsetningen for kapitalismens industrielle gjennombrudd var «oppdagelsen av Amerika», kolonisering og sjøfart til Asia, som svingte opp verdenshandelen fra 1500-tallet. Dette tilførte et ekspanderende europeisk borgerskap grunnlag for å bygge opp produksjon, kapital og politisk innflytelse. Borgerskapet ble den samlende kraften for revolusjoner, omveltninger og nye statsdannelser, som brøt ned de føydale maktstrukturene og skjøt fart i kapitalismen.

I dag er det knapt mulig å begripe hvilke voldsomme, opprivende krefter som den industrielle kapitalismens gjennombrudd og økonomiske ekspansjonskraft medførte. Den ekspanderende industrielle kapitalismen og avansert samfunnsmessig arbeidsdeling forlangte mer og mer menneskelige ressurser, og utallige kom på flyttefot. Migrasjon var, og er, altså en forutsetning for den kapitalistiske ekspansjonen. Folk flytter fra landsbygd til by, fra nedlagt næring til ny næring, og fra land til land.

Når imperialister setter grensene

Men kapitalismen er definitivt ingen fredelig affære. Folk rømmer også fra krig, undertrykking, kriser og kuede økonomier, som følge av de sterkere kapitalenes behov for å opprettholde ujevne økonomier med lave kostnader, tilgang til ressurser og om nødvendig føre kriger for å kontrollere ressurser, industrier og befolkninger.

Et fåtall av de som flykter fra krig eller forlater verdens mest kuede økonomier kommer frem til kapitalismens historiske kjernestater, de som gjennom den moderne historien har kriget seg frem, både seg i mellom og mot koloniale eller tidligere koloniale stater. Mot disse migrantene fremstår grensene som en del av det undertrykkende verdenssystemet som utgår av disse statene selv. Det er også derfor vi sier at vi ikke anerkjenner at kapitalistiske stater skal avgjøre menneskers plass i verden.

At grensene manifesterer seg som en del av et undertrykkende system er åpenbart når flyktninger drukner i Middelhavet og EU-kommisjonen vil svare med å bombe fartøy og «menneskesmuglere» ved Libyas kyst. Men de manifesterer seg også i nedverdigende forhold for papirløse, som nektes helsehjelp og adgang til ordinært arbeid, i familier som frykter for natta de kanskje hentes av politiet og i isolasjonen folk opplever på Trandum. Grensene manifesterer kort sagt menneskefiendtlige og rasistiske strukturer som følger med et kapitalistisk verdenssystem.

I en imperialistisk stat som Norge, innvevd i den vestlige imperialismens økonomiske, militære og industrielle innflytelse, er oppslutningen om staten, «nasjonen», med sine grenser, også en kilde til ideologisk produksjon med et rasistisk syn på verden og vårt eget samfunn. Dette kommer til uttrykk i undertrykking av asylsøkere, flyktninger og papirløse, og i rasismen mange møter dem med. Norges imperialistiske posisjon kommer også til uttrykk i islamofobi. De ny-kolonialistiske krigene, «krigen mot terror», har gitt et oppsving i islamofobi i hele vesten. Islamofobi utgjør en strukturell barriere mot mange mennesker sosiale og økonomiske liv. At islamofobi og fiendtlighet til asyl-søkere og flyktninger er en nøkkelstrategi for et sittende regjeringsparti, sier hvor langt rasismen har kommet i det politiske etablissementet. Rasisme er et våpen mot både internasjonal solidaritet og all enhet i arbeiderklassen.

Et konsekvent sosialistisk svar

Mot rasismen og den rasistiske innvandrings- og asylpolitikken, er det likevel mange som engasjerer seg til støtte for flyktninger og asylsøkere. Og det er et positivt tegn på solidaritet i samfunnet at 51 % av befolkningen for eksempel støtter kravet om å ta imot 10.000 syriske flyktninger. Åpne grenser er den eneste konsekvente konklusjonen for solidaritet med flyktninger og asylsøkere, og alle kamper mot rasisme. Det handler om å anerkjenne at mennesker som flykter fra krig, fattigdom og undertrykkende forhold i verdens mest økonomisk undertrykte regioner, skal ha rett til å komme, rett til helsevesen og medisinsk hjelp og rett til å søke arbeid på lik linje med de innfødte i disse imperialistiske statene.

Men som et konsekvent, universelt og solidarisk standpunkt, må det nødvendigvis gjelde for alle innvandrende. Det er derfor vi reagerer når en del folk på venstresiden ikke følger denne linja fullt ut, men inntar nasjonale standpunkt om innvandrings- og grensekontroller som svar på grov utnytting av arbeidsinnvandrere. Disse standpunktene lefler med krefter som vil støte arbeidere fra hverandre og impliserer at arbeidsinnvandrerne egentlig er problemet med «sosial dumping». Dette er en grov undervurdering av presset fra de mest rasistiske kreftene i Norge og Europa, som for eksempel UKIP, som angriper arbeidsinnvandrere, flyktninger og muslimer over en lav sko.

Når vi innser at kamerater i Rødt også er uklare om disse spørsmålene, frykter vi at partiet kan bevege seg i retning av Enhedslisten om vi ikke tar denne kampen for en konsekvent internasjonalisme og anti-rasisme med våre kamerater. I fjord gikk Enhedslisten i front med Dansk Folkeparti direkte til angrep på arbeidsinnvandrere, «øst-arbeidere», ved å kreve at «børnechecken» eksklusivt skulle tilfalle de med barn på dansk jord. Enhedslisten mente at sosiale ytelser ble brukt for sosial dumping og påstod feilaktig at de hadde støtte i fagbevegelsen for kravet sitt. Det var for øvrig en svært liten andel arbeidere fra andre land som faktisk sendte «børnechecken» hjem, men Enhedslisten blåste opp saken. Så, tidligere i år, gikk Enhedslisten et skritt lengre. Nå gikk de inn i kriminalpolitikken og krevde full grensekontroll etter at medier blåste opp informasjon som sa at noen få av et hundretalls utviste med straffedom på seg viste seg å komme tilbake til Danmark. Dette viser virkelig at Enhedslisten ikke har forstått hvordan grensene fungerer rasistisk, og hvordan nasjonale argumenter i det hele tatt er en reaksjonær gift mot solidaritet i det hele tatt.

Åpne grenser er standpunkt på side med alle undertrykte, alle arbeidere, og det eneste standpunkt til migrasjon som er i tråd med å skape en internasjonalistisk strategi for arbeiderklassens motstand i et kriseridd og krigersk system, et system som vil ha oss mot hverandre eller «bedre» enn hverandre, og splitte oss i kunstige hierarkier og falske interesser.

Internasjonal sosialisme!

I dag er det kortere reisevei fra Oslo til Warszawa eller Manila, enn det var til Finnmark for 100 år siden. Langt inn på 1960-tallet var rasistisk hets og diskriminering av finnmarkinger vanlig i Oslo. I dag kjenner arbeidere i Norge arbeidere som en gang kom fra fjerne land som Pakistan. I dag kan en arbeiderforening i et land med et tastetrykk påkalle solidaritet fra arbeiderforeninger i hele verden. Tross mismot om «globalisering» og «trans-nasjonale» selskapers overmakt, kan arbeidere med sin egen grenseoverskridende motstand sette alle ledd i en kapitalistisk multinasjonal ut av bevegelse ved kun å angripe et ledd i et land.

Det er ikke mer enn fire år siden et opprør i Tunisia utløste et regionalt opprør som rammet «venn som fiende» i de post-koloniale, autokratiske og ny-liberalistiske regionale diktaturene. Opprøret truet hele makten i den hittil imperialistiske og «sub-imperialistiske» orden i «verdens oljebrønn». En seier for arbeidermotstand i Hellas eller Spania, kan inspirere andre arbeidere til å komme på offensiven over hele verden.

Nøkkelen til en solidarisk verdensorden ligger ved arbeiderklassen i alle land, og over alt der arbeidere begynner å gjøre motstand og organiserer seg for opprør på et selvstendig klassegrunnlag. Som sosialister vil vi argumentere for å gripe denne nøkkelen, for en revolusjon, en omveltning, der arbeiderklassen driver produksjonen videre uten kapitalens utbytting, tvang og jag etter profitt. I denne revolusjonære sosialistiske tanken har vi ingen stat enn vår egen, en ny stat, skapt nedenfra, og ingen tilhørighet annet enn oppnåelsen av menneskelig fellesskap og fred på jorda.

Thomas Kvilhaug