INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=3594


Hvordan oppsto 1. mai?

Så lenge arbeidernes kamp mot borgerskapet og den herskende klasse varer ved, så lenge ikke alle våre krav er innfridd, så vill 1. mai være et årlig uttrykk for disse kravene, skriver Rosa Luxemburg i denne artikkelen fra 1894.

Den befriende tanke å benytte en proletarisk høytidsdag som et middel i kampen for åtte timers arbeidsdag, oppstod først i Australia. Arbeiderne der vedtok i 1856 å organisere én dag da man helt nedla arbeidet som en demonstrasjon for åttetimersdagen sammen med møter og forlystelse. Feiringen skulle foregå den 21. april. I begynnelsen hadde man bare til hensikt å gjennomføre én feiring, i 1856. Men den første feiringen hadde så kraftig virkning på de proletariske masser i Australia gjennom å live dem opp og lede til fornyet agitasjon, slik at det ble bestemt at feiringen skulle gjentas hvert eneste år.

Og var det egentlig noe som kunne gi arbeiderne større mot og tro på sine egne krefter enn en massenedlegging av arbeidet som de selv hadde vedtatt? Hva kunne bedre enn dette gi mot til fabrikkenes og verkstedenes evige slaver enn en mønstring av deres egne tropper? Dermed fikk tanken om en proletarisk høytidsdag hurtig aksept, og fra Australia begynte den å spre seg til andre land helt til den til slutt hadde erobret hele den proletariske verden.

Det var amerikanerne som var først ut med å følge de australske arbeidernes eksempel. I 1886 bestemt de at 1. mai skulle være dagen for massenedlegging av arbeidet. På denne dagen forlot 200.000 av dem arbeidsplassene sine og krevde åttetimersdagen. Senere førte trakassering fra politi og domstoler til at 1. mai-feiringen var av begrenset omfang i flere år. I 1888 ble imidlertid vedtaket om feiringen gjentatt, og det ble bestemt at neste 1. mai-feiring skulle være i 1890.

I mellomtiden hadde arbeiderbevegelsen i Europa vokst seg sterk og livlig. Sitt mest kraftfulle uttrykk fikk denne bevegelsen i og med Den internasjonale arbeiderkongressen i 1889. På denne kongressen, som samlet fire hundre delegater, bestemte man at åttetimersdagen måtte være krav nummer ett. Deretter foreslo representanten fra de franske fagforeningene, arbeideren Lavigne fra Bordeaux, at dette kravet skulle fremmes i alle land gjennom en universell massenedlegging av arbeidet. De amerikanske arbeidernes representant fortalte om sine kameraters vedtak om å bruke den 1. mai 1890 som kampdag, og kongressen vedtok så at denne datoen skulle være dagen for den internasjonale proletariske feiringen.

I dette tilfellet, som i Australia tretti år tidligere, hadde arbeiderne bare en engangsfeiring i sinne. Kongressen vedtok at arbeiderne i alle land skulle demonstrere sammen for åttetimersdagen den 1. mai 1890. Ingen nevnte noe om å gjenta feiringen etter det. Naturligvis var det ingen som kunne forutse hvor hurtig ideen skulle gå sin seiersgang og hvor raskt arbeiderne skulle gjøre dagen til sin. Det var imidlertid tilstrekkelig med én maidagsfeiring for at alle og enhver skulle forstå og føle at 1. mai måtte bli en årlig og tilbakevendende institusjon.

1. mai krevde innføringen av åttetimersdagen. Men selv etter at dette kravet var innfridd, gav man ikke opp maidagen. Så lenge arbeidernes kamp mot borgerskapet og den herskende klasse varer ved, så lenge ikke alle våre krav er innfridd, så vill 1. mai være et årlig uttrykk for disse kravene. Og når en bedre dag gryr, når verdens arbeiderklasse har vunnet sin frihet, vil antagelig menneskeheten fortsette å feire maidagen for å hedre fortidens bitre stridigheter og mange oppofrelser.