INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=3135


Samarbeidssyken

En smittsom sykdom har bredt seg på venstresiden i kjølvannet av lokalvalgene i september. ”Praktiske” politiske løsninger i form av teknisk og taktisk samarbeid med Frp og andre høyrepartier for å øke sin egen representasjon i formannskap og utvalg, er veien både Rødt og SV dessverre har valgt i en del kommuner. Dette er en taktikk som bare kan bidra til å styrke høyresiden og legitimere Frp.

Det finnes flere eksempler. I Porsgrunn ble både SV og Rødt satt på sidelinjen av Arbeiderpartiet, som inngikk et samarbeid med alle øvrige partier, minus Frp, om fordeling av posisjoner – og for å holde Frp borte fra makt og innflytelse. Rødt og SV svarte med å gå i allianse med Frp. De tre partiene fikk til sammen 17 representanter i det nye bystyret – nok til å stemme hverandre frem til et mandat i hvert av hovedutvalgene i kommunen.

For sosialister burde enhver form for samarbeid med Frp være utelukket. Slik sett har Arbeiderpartiet forstått mer av ”Frp-koden” enn enkelte i Rødt og SV.

Lokalt reagerer mange på Rødts og SVs handlemåte. ”I valgkampen oppfordret vi velgerne til å stemme rødgrønt. Det er ingen tvil om at mange vil oppfatte dette som veldig merkelig”, uttalte leder Per Wallestad i Fagforbundet i Porsgrunn til Telemarksavisa. Porsgrunn Ap benyttet anledningen til å score poeng mot resten av venstresiden. I en uttalelse som har blitt publisert i lokalavisen, heter det:

”Porsgrunn Ap beklager at SV og RV har gått over til Frp. Porsgrunn Ap har i likhet med mange partier i Porsgrunn også fått sjenerøse tilbud fra Frp, men vi mener at den politiske avstanden er for stor på viktige prinsipielle saker. Vi føler at venstresiden i Porsgrunn er svekket, og at den eneste vinneren er Frp som vil bruke stemmene til SV og RV til å styrke Frps posisjon i Porsgrunn. Porsgrunn Ap kan love at vi vil fortsatt være garantisten for en sterk venstreside i Porsgrunn, og at vi også i fremtiden vil si nei til forpliktende valgsamarbeid med Frp.”

Tradisjon

Det er synd at Rødt som et nytt partiprosjekt går i denne fellen enkelte steder. Men det er verdt å se nærmere på hva det skyldes. Noe av forklaringen er ren opportunisme – i iveren etter å få mest mulig ut av kommunestyrerepresentasjonen, kaster man prinsippene på båten, holder seg for nesen og samarbeider ”teknisk” med de mest reaksjonære partier.

Viktigere er likevel den politiske tradisjonen som mange i Rødt bærer med seg, og dennes syn på sosialdemokratiet. For de offisielle kommunistpartiene i 1930-årene, var de sosialdemokratiske partiene hovedfienden – Arbeiderpartiet var ikke bare et borgerlige parti, men et borgerlig parti som gav seg ut for å være på arbeiderklassens side. Dermed måtte de bekjempes (sosialfascisme-politikken). Den motsatte ytterlighet kom for dagen da kommunistene etter nederlaget for Hitler i Tyskland, slo over til å mene at man kunne samarbeide med hvilke som helst demokratiske krefter – også reaksjonære, borgerlige partier (folkefront-politikken).

RV arvet gjennom ml-bevegelsen det stalinistiske synet på sosialdemokratiet. I Rødt i dag er det heldigvis få som argumenterer for eller mot samarbeid med sosialdemokratiet på denne prinsippielle basisen, men det er derfra idégrunnlaget kommer. Derfor er det også at man både kan møte argumentet om at ”vi i Rødt kan samarbeide med hvem som helst” og det stikk motsatte: ”Vi i Rødt må ikke samarbeide med noen”, underforstått: alle de andre partiene er like, og det finnes ingen ”venstreside”.

Det er særlig Ap som rammes av disse argumentene. Men det finnes en annen måte enn den stalinistiske å oppfatte sosialdemokratiet på. Nøkkelen ligger i Marx’ begrep borgerlige arbeiderpartier. At mange arbeidsfolk gir sin stemme til Frp og andre borgerlige partier, gjør ikke disse partiene til arbeiderpartier. Det vesentlige er heller ikke om en sosialdemokratisk regjering fører en bedre politikk enn en borgerlig – for det er ikke alltid tilfellet. Det som skiller Ap og SV fra de andre store partiene, er koblingen deres til fagbevegelsen. Arbeiderpartiet og SV er gjennom denne koblingen er parlamentarisk uttrykk for den organiserte arbeiderklassen, og de er på en helt annen måte enn vanlige borgerlige partier nødt til å forholde seg til denne basisen – selv om de fører politikk på systemets prinsipper. Ap og SV er borgerlige arbeiderpartier. Frp fører en direkte arbeiderfiendtlig politikk, og når Siv Jensen appellerer til ”vanlige folk”, så er det ”vanlige folk” i egenskap av ”skattebetalere”, ”nordmenn” osv., ikke ”vanlige folk” i betydningen organiserte arbeidere.

Sosialister kan ikke forholde seg til borgerlige arbeiderpartier på samme måte som til vanlige borgerlige partier. Vi vil heller ha SV og Ap ved makten enn de borgerlige partiene – dels fordi en valgseier for venstresiden styrker selvtilliten til folk på arbeidsplassene og i de sosiale bevegelsene. Skal reformistiske idéer blant arbeidere kunne overvinnes, må det skje gjennom praksis, ikke gjennom at sosialister skjeller ut de reformistiske lederne deres.

Samtidig vet vi at enhver streikebevegelse eller annen sosial kamp av betydning før eller siden vil bli forsøkt temmet av meklerne i de borgerlige arbeiderpartiene. Det betyr at ”praksis” i siste instans må innebære kamp mot lederne av disse partiene og de idéene de representerer. Det er også en grunn til å ønske dem ved makten.

Når det gjelder samarbeidet i Porsgrunn, uttaler den lokale Frp-lederen til lokalavisen: ”Det handler om å forsvare våre interesser.” Det har han helt rett i. Og Frps interesser er ikke våre interesser.