INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=3133


Ingen månelanding fra Stoltenberg

Den 24. september deltok statsminister Jens Stoltenberg i FNs klimatoppmøte. Dette skjedde i forbindelse med FNs 62. generalforsamling.

Endagsmøtet var en oppkjøring til klimakonferansen på Bali den 3-14. desember. Der skal det forhandles om en klimaavtale som skal erstatte Kyoto-avtalen som utløper i 2012.

De landene som har signert Kyoto-avtalen, står for 30 prosent av alle utslipp av klimagasser. Landene som ikke har signert, deriblant USA, står for 70 prosent.

Dette klimamøtet var først og fremst et diskusjonsmøte, og blant temaene som det synes å være stor enighet om er at den nye klima-avtalen må gjelde mange flere land enn den nåværende Kyoto-avtalen.

Store deler av regningen

Skal vi tro Stoltenbergs uttalelser til media, har det vært enighet om at de rike landene må ta store deler av regningen. Det har vært stor tilslutning til det Norge og mange andre land ønsker, nemlig bruk av klimakvoter og andre systemer for å overføre penger og teknolog fra den rike til den fattige verden.

Stoltenberg skal være villig til å betale fordi «det er rettferdig». President Lula i Brasil sier at han ikke vil betale for en forurensning som de industrialiserte landene har holdt på med siden den industrielle revolusjon for snart to hundre år siden. Brasil, Kina og India blir bare med i en utslippstraktat som avløser Kyoto dersom den vestlige verden gjør opp for seg.

Over 350 miljøorganisasjoner sendte brev til FN og verdens statsledere i forbindelse med klimamøtet. Norges Naturvernforbund sluttet seg til brevet som blant annet inneholder følgende krav:

- De rike land må redusere sine utslipp med 30 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivået.

- De globale utslippene må ned med 85 prosent innen 2050 i forhold til 1990-nivået

- En ny avtale må være på plass senest i 2009. Den skal gjelde perioden 2013-2017 og vil være svært avgjørende for om vi klarer å redusere de globale utslippene etter 2015.

Det mest konkrete den norske statsministeren meldte i New York er at Norge er for at internasjonal luftfart må med i en framtidig internasjonal klima-avtale.

I sine innlegg gikk han gjennom den norske politikken for internasjonalt klimaarbeid og sa blant annet at Norge må kutte klimagassutslipp med minst 50 prosent innen 2050 i forhold til 1990. Han nevnte også Mongstad-prosjektet med rensing og lagring av CO2.

Den norske statsministeren sa ingenting om hvor og hvordan utslippskuttene skal skje i Norge, han sa ingenting om hvordan Norge skal ”feie for egen dør”. Ingenting om oljeindustrien som stadig ekspanderer. Vi imponeres ikke av generelle utsagn om at ”de rike skal betale mest, men de fattige må også bidra”. Det er réelle utslippskutt fra norsk virksomhet vi først og fremst trenger, ikke satsing på kvotehandel.

Bush er isolert

I dag er det nesten ingen som nekter for at det skjer alvorlige klimaendringer, og at de er menneskeskapte. Til og med president George Bush og Frp har begynt å snakke om det.

USA har ikke underskrevet Kyoto-avtalen, men Bush har nå tydeligvis forstått noe av alvoret.

Han vil imidlertid at andre skal betale for utslippsreduksjonene av klimagasser – ikke den største verstingen, USA. Derfor arrangerte han sin egen klimakonferanse i stedet for å delta på FN-konferansen. Bush ville visstnok gjerne få til klimaavtaler mellom ulike land, men de måtte baseres på frivillighet.

Noen dager etter FNs klimatoppmøte møttes Australia, Brasil, Canada, Frankrike, India, Indonesia, Italia, Japan, Mexico, Russland, Storbritannia, Sør-Afrika, Sør-Korea og USA, i tillegg til EU og FN på Bushs møte i Washington. Heldigvis var Bush fullstendig isolert på møtet, og Kina og India, to av verdens største forurensere, aksepterte at den frivillige tilnærmingen som ble foreslått av USA var forkastelig.