INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=3099


Norge ut av Afghanistan, Nato-toppene ut av Norge

Afghanistan, 19. februar 2007: Seks amerikanske humvee krigskjøretøyer med tretti topptrente marines kjører ut på et patrulje-oppdrag utenfor Jalalabad.

I motgående retning beveger trafikken seg som normalt. Plutselig kjører en afghansk Toyota inn i den pansrede konvoien. En selvmordsbomber detonerer seg selv. Ingen av soldatene blir alvorlig rammet.

De spesialtrente soldatene reagerer i sinne. Med mitraljøseknappen inne kjører de i toppfart videre. Våpnene smeller. I en avstand av seksten kilometer meier de ned alt som rører seg, inkludert seks biler de treffer på.

Tolv afghanere blir drept, 35 skadd. Blant dem er barn og gamle. Ingen har løftet fingeren mot NATO-soldatene.

Scenen ovenfor er en av de få veldokumenterte krigsovergrepene fra dagens Afghanistan. Landet der Natos invasjon skulle skape likestilling mellom kjønnene, gjenoppbygge infrastruktur, opprette demokrati og frihet.

Her hjemme vil du ikke ha hørt om den nevnte krigsepisoden. Vi hører faktisk nesten ingenting om hvordan krigen påvirker sivilbefolkningen i Afghanistan.

Og i den grad vi hører noe, er det i hvert fall ikke talspersoner i regjeringspartiene, inkludert fredspartiet SV, som bringer det ut i offentligheten. Av den grunn har det blitt et slags tabu på venstresiden å snakke om å trekke de norske soldatene ut av Afghanistan. En hører sjelden toppolitikere stille det naturligste av alle spørsmål i denne sammenhengen: Hvorfor skal Norge fortsette å være med på disse grusomhetene?

Krigen er merkelig fjern. At 500-600 norske soldater er på plass, en av de største norske utenlandske militærbidragene noensinne, skulle en ikke tro. Blant de som ivrig talte for angrepet, for eksempel Arbeiderpartiets Marit Nybakk, hører en ikke lenger noe engasjement for likestilling i Afghanistan.

På grunn av regjeringens støtte til krigføringen, har det blitt kontroversielt å mene at Norge ikke har noe i landet å gjøre. Partimedlemmer i SV og Arbeiderpartiet ligger lavt. Norske aviskommentatorer kan raljere over USAs krig i Irak. Ens egen brønn pisser en derimot ikke i.

Den 26.-27. april er det Nato-toppmøte i Oslo. For første gang siden 1992 er Norge vertsland for et utenriksministermøte i Nato.

Møtet skjer på Radisson SAS Plaza Hotel i Oslo. Ca 40 utenriksministere og andre VIP-personer, om lag 550 andre delegater og omkring 400 mediarepresentanter ventes.

Blant de som dukker opp er Natos generalsekretær Jaap de Hoop Scheffer, kjent for å støtte USAs angrep på Irak, engelske Jack Straw, som visste at argumentet om masseødeleggelsesvåpen i Irak var en løgn, og USAs utenriksminister, Condoleezza Rice, som blant annet hevder: «Ideen om at du må vente til du blir angrepet før du tar hånd om en trussel, virker på oss som det motsatte av sunn fornuft.»

For sikkerhetens skyld har oslopolitiet mottatt 42 millioner øremerkede kroner i beskyttelsespenger. I tillegg kommer 30 millioner øremerket gjestene. For å sette beløpene i perspektiv: I 2007 satte den rød-grønne regjeringen av 1 954 000 kroner til statsbudsjettposten Opplysningsarbeid for fred, inklusive støtte til fredsorganisasjoner.

Blant tiltakene politiet bruker penger på er videreutdanning. Politiet har nemlig kurset seg i et nytt, såkalt mobilt innsatskonsept: istedenfor rekker av politimenn med køller og skjold skal store politibiler med gitter foran vinduene kjøre i formasjon på demonstrantene.

Politiinspektør Johan Fredriksen har en interessant forklaring på hva den nye taktikken handler om:

- Dette konseptet er en oppdatert måte å ivareta ytringsfriheten på.

Den konkrete bakgrunnen for protestene mot Nato-toppmøtet er todelt: alliansens aggressive krigføring i Afghanistan og dens selvpåtatte offensive rolle, den såkalte «out of area» strategien.

Sistnevnte strategi viser at Nato ikke lenger bare skal være en forsvarspakt, men en angrepsmakt. Konseptet innebærer at Nato skal kunne gripe inn utenfor alliansens territorium ut fra et svært vagt og vidt definert trusselbilde, så som etniske og religiøse stridigheter, organisert kriminalitet, sabotasje, terrorisme, mislykkede reformforsøk, avbrudd i flyten av livsviktige ressurser for Nato-landene, ukontrollerte folkeforflytninger, væpnede konflikter og kriser som kan komme til å angå alliansens sikkerhet.

I følge konseptet vil Nato om nødvendig anvende atomvåpen.

Med det nye konseptet i baklomma overtok i fjor Nato den militære kommandoen i Afghanistan. Okkupasjonen gjør i praksis Nato til et verdenspoliti for de priviligerte, og signaliserer en økende forakt for FN-prinsippet av 1960, om «selvstendighet for koloniserte land og folk».

Siden starten av nittitallet har stormaktene, anført av USA, argumentert for at «verdenssamfunnet» (kodeord for USA og EU) må få lov å blande seg inn i konflikter for å etterstrebe såkalte universelle verdier om menneskerettigheter, demokrati og «det frie markedet». Og etter 9/11 også for å bekjempe terror.

Med tvang og våpen i hånd påfører Vesten resten sin vilje. De universelle sannhetene som legitimerer krigene viser seg da fort ikke å gjelde.

Demonstrantene utenfor Nato-toppmøtet har all grunn til å være sinte. Og «fredspartiet» SV, som har latt Nato-motstanden svinne bort i stillhet, nå som den virkelig teller, har all grunn til å skamme seg.

Motstanden mot den norske Afghanistan-deltakelsen trenger å bli synligere. Etter den 26. april kommer 1. mai. Også her bør «Norge ut av Afghanistan» bli et tydelig budskap.