INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=2991

En Nobel lånehai?

Hva slags dogmatisk frimarkedsideolog bruker fattige menneskers (ofte sosialt konstruerte) ønske om kreditt for å rettferdiggjøre innskrenking av allerede elendige velferdstiltak i fattige land i tredje verden, spør Patrick Bond i denne redigerte artikkelen som er hentet fra hans hjemmeside på Znet.

Tenk igjennom følgende merkelige påstand: ’Jeg tror at «staten», som vi kjenner den i dag, bør trekke seg ut av det meste, unntatt opprettholdelse av lov og orden, rettsvesen, nasjonalt forsvar og utenrikspolitikk, og la den private sektor, en «grameenisert privat sektor», en sektor drevet av sosial bevissthet, ta over dens resterende funksjoner.’

Grameen er Bangladesh sin ’bank for de barføtte’ som spesialiserer seg på å gi gruppelån til fattige kvinner. Og økonomen, utdannet ved Vanderbilt Universitet, som kom med denne påstand (i sin selvbiografi Banker to the Poor), er Muhammad Yunus, nylig vinner av Nobels Fredspris.

Yunus har et storslagent selvbilde. Nylig sa han i en pressekonferanse i Dhaka: ’Nå vil krigen mot fattigdom intensiveres ytterligere verden over. Kampen mot fattigdom vil styrkes gjennom mikrokreditt i de fleste land.’

Skarp kritikk fra grasrota

Men dette tilsynelatende velmenende og tre tiår gamle forsøk på å skape entreprenørskap blant fattige kvinner har pådratt seg skarp kritikk fra grasrota – og fra profesjonelle.

Eller gikk du glipp av kritikken? Ikke overraskende elsker den etablerte pressen Yunus, nesten like mye som Bill og Hilary Clinton elsker ham. The Financial Times har kommet med følgende merkelige påstand, uten underbygging: ’Mikrofinansiering har spilt en sentral rolle i Bangladesh sin suksess i å redusere fattigdom med nesten 10 prosentpoeng de siste 5 årene, til 40%. Dette setter Bangladesh i rute mot å klare FNs Tusenårsmål for landet, å halvere fattigdom innen 2015.’ Videre er ’Grameens forretningsmodell kjernefrisk.’

Gimmicker

En av Grameens typiske gimmicker er å la låntakere betale senere; istedenfor å avskrive korttidslån som er ubetalte etter så lenge som to år, lar de låntakerne akkumulere rente gjennom nye lån, helt enkelt for å holde liv i myten om at gamle lån blir betalt tilbake.

Ikke engang ekstreme måter å presse folk på – som å fjerne blikktak fra husene til kvinner som ikke har klart å betale sine lån, ifølge Wall Street Journal – forbedret graden av tilbakebetaling i de viktigste områdene. Det var i disse områder hvor Grameen tidligere vant sitt globale anseende blant nyliberale som anser kreditt og entrepenørskap som sentrale forutsetninger for utvikling.

På dette tidspunkt følte til og med den kremmer-aktige mikrokredittindustrien seg bedratt: ’Grameen Bank har i beste tilfelle vært slapp, og i verste tilfelle, hvilket er mer sannsynlig, villedende når de har rapportert sin økonomiske prestasjon’, skrev den ledende mikrokreditt –promotøren J. D. von Pischke fra Verdensbanken, som reaksjon på avsløringene i WSJ. ’Sannsynligvis har de fleste av oss i bransjen lenge hatt mistanker om at noe ikke var som det skulle.’

I en tid med nye konkurrenter, dårlige værforhold (særlig oversvømmelsene i 1998) og et tilbakeslag i form av låntakere som kollektivt nektet å betale, innførte Grameen dramatiske prisøkninger på å betale tilbake lån. Og det er her som Grameen Banks hovedfilosofi – ’Vi anser kreditt for å være en menneskerettighet’ – ble redusert til å bare være et argument for å gi folk tilgang, ikke for at de skal ha råd til det.

I dette henseende skiller Yunus seg helt ut fra alle de rettighetsbaserte sosiale bevegelser som har krevd ’rettigheter’ i form av livslang tilgang til gratis helse, utdanning, bolig, land, vann, elektrisitet og lignende.

Minoritetsstandpunkt

Kritikk av Grameen ’er fortsatt et minoritetsstandpunkt’ og Yunus har utført ’mirakler’ ved å gi kreditt til massene ifølge Munir Quddus, leder av Department of Economics and Finance ved South Indiana universitet. Likevel mener han at denne «hypen» trenger grundigere undersøkelse enn Nobelkomiteen har gitt den: ’Det å sette opp grupper utelukker i seg selv de fattigste, som av andre medlemmer vil bli sett på som uten mulighet å generere inntekt og derfor som en høy risiko.’

Quddus fortsetter: ’Andre har bemerket at mikrokreditt helt enkelt forsterker utnyttelsen av kvinner siden rentene banken tar ut i reale [etter inflasjon] termer er ganske høye; og som en konsekvens forverrer kreditt ofte gjeldsituasjonen og gir ektemennene enda mer makt.’

Å gi makt over kvinner – istedenfor å gi dem økonomisk frigjøring – er en velkjent anklage. I 1995 gjorde magasinet New Internationalist en nærmere undersøkelse av de 16 «resolusjoner» han krevde at hans låntakere skulle akseptere, blant disse et krav om ’mindre familier’.

Når New Internationalist antydet at dette ’luktet befolkningskontroll’ svarte Yunus: ’Nei, det er meget enkelt å overbevise folk om å ha færre barn. Nå når kvinner har inntekt, innebærer det å ha flere barn å tape penger.’

I samme kommodifiserende ånd, inngikk Yunus i 1998 en avtale med Monsanto om å promotere biotekniske og kjemiske jordbruksprodukter. Ifølge New Internationalist ble denne ’avlyst på grunn av folkelig press.’

Sør-Afrika

Selv om jeg aldri har vært i Bangladesh og bare har diskutert disse problemer med Yunus ved ett tilfelle (for mer en et tiår siden da han besøkte Johannesburg) så er det i hvert fall sikkert at mikrokreditt-påfunnet har gjort skade i Sør-Afrika.

For eksempel i 1998, da den begynnende krisen i markedet høynet rentene i tredje verden. En rentehøyning på 7% på to uker når den lokale valutaen krasjet førte til at mange sør-afrikanske lånetakere og deres mikroutlånere gikk konkurs.

På 1980-tallet, i nabolandet Zimbabwe, revitaliserte en strøm av penger fra Verdensbanken på 66 millioner dollar (istedenfor landreformer) en mikrofinans-sektor på landsbygda som hadde blitt startet i slutten av 1940-tallet under det rasistiske rhodesiske styret. Bankens program nådde til slutt ut til 94 000 husholdninger. Men innen et tiår var andelen bønder som ikke klarte å betale 80% i de fattige ’Communal Areas’ (liknende apartheidstyrets Bantustans).

Det å ha råd til å betale tilbake var en enorm faktor, siden en typisk utlåners kostnader for innsamling og administrasjon utgjør 15-22% av summen på et lite lån, inklusive en risikorente på 4%. I Zimbabwe utgjør tilbakebetaling på lån også på bare noen få hundre dollar en enorm byrde, tatt i betraktning av at gjennomsnittlig netto profitt på avlinger for hver times arbeid bare var 0,15 dollar ifølge en studie fra jordbruksministeriet i 1989.

Studie av Zimbabwe

Michael Drinkwaters detaljerte studie av sentrale Zimbabwe viste at ’å forbedre bønders tilgang til kreditt har plassert mange av dem i store vanskeligheter’ som forsterkes av ’overentusiastisk lansering av et program for gruppekreditt’ og ’tvilsom levedyktighet for dyre kunstgjødselprogram’ som er upassende for det uberegnelige klimaet. ’Økningen i bruk av kreditt betyr at bøndene må sette ut mer på markedet for å forbli betalingsdyktige…På husholdningsnivå er det generelt gjeld og ikke profitt som øker.’

For å løse krisen fremmet Verdensbanken i 1991, uten suksess, enda mer gruppekreditt i Grameens stil. Dette til tross for advarselen om at ’Zimbabwes erfaringer så langt med gruppelån har ikke vært positive. Organiseringen av grupper er i begynnelsen dyr og tidsintensiv’ og ’store problemer har kommet frem.’

Ikke langt derfra, i Lesotho, studerte antropolog James Ferguson en rapport fra Verdensbanken fra 1975 som guidet landets utviklingsstrategi: ’I et «mindre utviklet land», der pengeøkonomien hviler på en så usikker basis må det finnes [ifølge Verdensbanken] «en påfallende mangel på kreditt for kjøp av landbruksutstyr» og det er åpenbart at «kreditt vil spille en avgjørende rolle i alle store landbruksprosjekter i fremtiden.»’

Motsier

Ferguson motsier dette: ’Det har aldri blitt forklart eksakt hvorfor behovet for kreditt er så avgjørende. Det er sant at de fleste Basotho investerer meget lite i landbruk. Dette er sannsynligvis på grunn av deres smarte estimering av det lave potensialet og de høye riskene forbundet med kapitalintensivt landbruk i Lesotho, men dette handler vanligvis ikke om å være ute av stand å skaffe kontanter for å gjøre en slik investering. De fleste familier har tilgang til lønnsarbeid eller andre kilder, og disse penger kommer som oftest samlet i store summer som lett kunne blitt brukt for investering i landbruk, men som oftest ikke blir det. Likevel, i «utviklingsbildet», er behovet for kreditt tatt som en selvfølge.’

Disse lærdommer var åpenbare til og med innenfor Verdensbanken. Sababathy Thillairajah gikk i 1993 igjennom Verdensbankens kredittprogram for bønder i Afrika og rådet sine kolleger: ‘La folk være i fred. Når noen kommer og spør deg om penger, er den beste tjenesten du kan gjøre for dem å si «nei» … Vi lærer alle ved Banken. Før trodde vi at gjennom å komme inn med penger, ville en finansiell infrastruktur og institusjoner bygges opp … noe som ikke skjedde fort.’

Ideologisk støtte

Men ikke lenge etterpå, gikk Yunus inn for å hjelpe banken med ideologisk støtte når den i august 1995, like før likestillingskonferensen i Beijing, blåste liv i mikrofinans med et globalt fond for kreditt på 200 millioner dollar rettet mot fattige kvinner.

Den globale rettferdighetsbevegelsens gruppering Attac har en utmerket avdeling i Oslo som nylig publiserte en ny bok, Økonomisk apartheid. Attac-medlemmer fortalte meg at Yunus hadde sterk støtte blant sine venner i den norske herskerklassen, inklusive en tidligere toppbyråkrat i finansdepartementet og ledende topper i norske Telenor. Telenor eier 62% av GrameenPhone, som kontrollerer 60% av mobiltelefonmarkedet i Bangladesh.

Samtidig som Norges sentrum-venstre regjering har profilert seg gjennom å delvis slette illegitim gjeld i tredje verden og har truet med å trekke penger fra Verdensbanken, to tiltak som applauderes av lokale aktivister, var menneskene som fatter disse beslutningene bevisste på hvor viktig det er for Norge å vise fram muligheten av kapitalisme med et menneskelig ansikt.

Spørsmålet er om de har sett nøye nok på konflikter generert av kreditt. Risikoen er at denne Nobelprisen havner i samme kategori som Fredsprisene til Shimon Peres, F.W. deKlerk og Henry Kissinger.

Oversatt av Amanda Dübeck