INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=2270


Svar til Jan Roger Ljønes

I forrige nummer av Gnisten kritiserer Jan Roger Ljønes lederen i Gnistens første nummer for ikke å ta opp arbeiderklassens rolle når det gjelder krigsmotstand. IS satser bare på demonstrasjoner, hevder Ljønes.

Det er ikke vanskelig på et generelt nivå å være enig i at arbeiderklassen er den viktigste sosiale krafta for samfunnsendring og derfor utgjør den viktigste krafta i kampen mot krig. Men det trengs en konkret vurdering også, ikke bare generelle argumenter om arbeiderklassens muligheter på grunn av sin stilling i produksjonen. Ljønes skriver selv at demonstrasjoner bare er begynnelsen på en bevegelse. Det er jeg enig i, og nettopp derfor må det viktigste i dag være å få antikrigsbevegelsen på beina igjen.

Siden Bush proklamerte sin «seier» i Irak i mai i fjor, har antikrigsbevegelsen i stor grad ligget nede. Det har riktignok vært antikrigsdemonstrasjoner, men det har likevel vært veldig små sammenlignet med de fantastiske demonstrtasjonene 15. februar 2003. Vi må huske på at demonstrasjoner tross alt er noe av den «letteste» krigsmotstanden folk kan delta i, noe helt annet er det å legge ned arbeidet i protest mot krig og okkupasjon. Det krever et helt annet nivå på arbeiderklassens kampevne og bevissthet enn det vi har sett i Norge til nå.

IS forsøker å gripe tak i det vi i mye større grad kan gjøre noe med, nemlig å bidra til gjenoppbyggingen av antikrigsbevegelsen. Ja, det betyr blant annet demonstrasjoner, og den første kommer 23. oktober i Oslo. Noe av hensikten bak en mer permanent bevegelse er at det kan bety større grad av forpliktelse og kontinuitet som igjen betyr større muligheter til å diskutere politikk. IS argumenterer i fagbevegelsen og i andre fora for viktigheten av at arbeidere deltar på f.eks. ESF i London der nettopp spørsmålet om krigsmotstand blir en viktig debatt.

Jeg vet ikke helt hva Ljønes hadde tenkt seg. IS er en bitteliten organisasjon, og i den grad vi kan satse på noe, må det være på noe som det er realistisk å få til. Både ut fra organisasjonens størrelse og innflytelse og ut fra den politiske situasjonen i landet.

Vi kan alle ønske oss en situasjon der en eller flere arbeidergrupper legger ned arbeidet i protest mot Bondevikregjeringas støtte til okkupasjonen av Irak, eller på annen måte fysisk forsøker å hindre norsk okkupasjonsdeltakelse. Men vi er ikke der.

En helt annen ting er at Gnisten kan og bør presentere en teoriartikkel om arbeiderklassens og fagbevegelsens rolle og muligheter mer prinsippielt, og på den måten forfekte de idéer Ljønes etterlyser. Men en analyse av arbeiderbevegelsens muligheter til å svekke Bush og Bondevik i Gnistens lederartikkel i første nummer hadde vært å skyte over mål. Heller ikke vi kan trylle fram en streikebevegelse.

Bjørn Østby