INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=1208


Krise, bitterhet og motstand

ETTER AT president Fernando de la Rua ble kastet i opprøret desember 2001, er det det fabrikkokkupasjonene, piqueteros og folkeforsamlingene som peker framover i et fortsatt kriserammet Argentina. Likevel, i presidentvalget i april og mai, seirer de samme forhatte politikerne som er ansvarlig for den økonomiske krisa.

I presidentvalget 27. april fikk to kandidater fra Peronistpartiet flest stemmer. Den tidligere presidenten Carlos Menem fikk 24 prosent og Nestor Kirchner 22 prosent. I en andre valgomgang 18. mai avgjøres hvem som vinner av disse to. 80 prosent av befolkningen deltok i valget der alle hovedkandidatene kom fra de partiene som er ansvarlige for den nyliberale poltikken, som i en økonomisk nedgang, førte til økonomisk krise og opprør.

Politikerforakten er massiv i det argentinske folket. Noe som kommer til uttrykk i den nærmest enstemmige avvisningen av politicos ladrones (politikere er tyver). Men det er valgtvang i Argentina og velgerne stemte uten entusiasme.

"Jeg er her fordi det er obligatorisk. Men kandidatene er helt like. Ingen har noen nye ideer, og vi vil fortsette å lide som før", sa en velger fra en fattig forstad til Buenos Aires til BBC.

Valget kan derfor sies å være en slags seier for herskerklassen og den politiske eliten fordi et virkelig samlende alternativ til politikken som har ført til økonomisk og politisk krise, arbeidsløshet og fattigdom, ikke fantes. Svært mange argentinere har stemt på kandidater som de ellers forakter, som Menem og Kirchner. At ytre venstrepartier som PO og MST fikk 1,76 og 0,74 prosent forandrer ikke på det.

Det er liten forskjell på Menem og Kirchner. Selv om Menem var president fra 1989 til 1999 og derfor direkte ansvarlig for gjennomføringen av den nyliberale politikken på begynnelsen av 90-tallet og bidro sterkt til at Argentina er blitt kalt IMFs mønsterelev, tilhører begge den politiske eliten som i tida etter opprøret i desember 2001 har gjort sitt beste for å undertrykke den folkelige motstanden. Kirchner er nåværende president Duhaldes kandidat.

Det er nå over 16 måneder siden oppstanden i desember 2001, og rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensa. Den økonomiske krisa har medført en devaluering av den argentinske valutaen peso med totredjedeler. Resultatet har vært kjempeinflasjon, og at basisvarer er blitt uoppnåelige for store deler av befolkningen.

Denne utviklingen har ikke skjedd uten motstand. Allerede fra midten av 90-tallet begynte arbeidsløse arbeidere å organisere seg. I den lille byen Cutral-Cs startet oppsagte arbeidere i juni 1996 å blokkere en hovedvei. Piqueteros var født. Da de ikke lenger hadde noen arbeidsplasser å blokkere, begynte de å blokkere veier. Piqueteros-bevegelsen teller nå godt over 100 000 arbeidsløse arbeidere og fattige.

Denne bevegelsen driver ikke bare med veiblokader for å få arbeid. De driver prosjekter i de fattige områdene i landet. Blant aktivitetene er bakerier som selger brød til selvkost, suppekjøkken og utdeling av melk til barna.

Folkeforsamlingene eller assambleas populares var svar på umiddelbare behov. Folk i nabolag kom sammen for å møte hverdagen. Asembleane har nå blitt permanente og i Buenos Aires er det nå rundt 150 "asembleas"-grupper med nabolagsaktivister. I arbeiderdistriktet Montechingolo i Buenos Aires har folkeforsamlingen startet en grønnsaksfarm. Klær blir samlet inn og vasket, også delt ut igjen til de som trenger dem.

Siden folkeforsamlingene utviklet seg der folk bor, i nabolag, er både arbeiderklassen og middelklassen involvert i dette demokratiet nedenfra.

Selv om bitterheten mot politikerne er massiv og stadig flere arbeidere som fremdeles har en jobb deler denne bitterheten, har bevegelsen feilet på et viktig punkt. Den har ikke presentert noe handlekraftig alternativ til de politikerne som millioner av argentinere gjorde opprør mot i desember 2001: At bevegelsen selv kan tilby en vei ut av fattigdom og økonomisk krise. Dette har gjort det mulig for blant annet Menem å overbevise de hardest rammede om at han er svaret på fattigdommen og den økonomiske krisa.

Den revolusjonære venstresida må ta sin del av ansvaret for dette. I stedet for å bruke sin erfaring på å utvikle bevegelsen, har mange forsøkt å bygge seg opp på sida av den og angripe hverandre. Denne sekterismen kan illustreres ved at fagbevegelsens ledere blir fordømt som reformister, og at man derfor ikke vil ha noe med dem å gjøre. Det gjelder ikke bare det peronistkontrollerte CGT som støtter Duhalde, men også CTA som splittet ut av CGT i 1992 og CCC som ble dannet i 1994.

Selvfølgelig er mange av fagforeningstoppene reformister. Men det holder ikke å rope "Hvor er de, jeg kan ikke se, hvor er lederne av det mektige CGT?" hvis man ikke samtidig er i stand til å presentere krav og handlingsalternativer som arbeiderklassen kan stille seg bak. Ved å vise i praksis, gjennom kamp, at revolusjonære er de "beste reformister", åpner det også opp for endring i politisk bevissthet.

Reformisme er ikke bare et spørsmål om ledernes fordommer, det er en tenkemåte som gjennomsyrer flertallet i arbeiderklassen.

Det trengs et alternativ som sier at bevegelsen selv kan tilby en vei ut av fattigdom og krise. Et viktig skritt på den veien er at ulike motmaktorganer, som asembleas og piqueteros må samordne sine krefter og forenes, ikke isoleres. Verken fra hverandre eller den del av arbeiderklassen som fremdeles har jobb.

Men arbeidermakt under kapitalismen har sine begrensninger. Arbeiderstyrte bedrifter må forholde seg til markedet og konkurransen og kan derfor se seg nødt til å sparke folk. Det er derfor det er så viktig at spørsmålet om makta over hele samfunnet settes på dagsorden og diskuteres i de forskjellige arbeider- og folkemaktorganene.

<@utt>Brutalt politiangrep på arbeidere

<@fet>STEDET ET Brukman skredderfabrikk i Buenos Aires. Denne fabrikken har vært okkupert av arbeiderne siden 18. desember 2001. 21. april i år ble arbeiderne utsatt for et grusomt politiangrep fordi de forsøkte å komme inn på arbeidsplassen sin.

Arbeiderne ble kastet ut noen dager tidligere etter en dommeravgjørelse og hele området var gjort til militær sone voktet med maskingeværer og hunder.

Arbeiderne, flest kvinner, kunne ikke komme inn på fabrikken for å fullføre ordren på 3000 dressbukser. Men klokka 17 syntes de rundt 50 middelaldrende sydamene det var på tide å gå tilbake på jobb og gikk arm i arm mot politigjerdet. Det ble dyttet, gjerdet falt og kvinnene gikk sakte gjennom. Etter få skritt startet politiet skytingen: Tåregass, vannkanoner, gummikuler - og skarpe skudd.

10 000 demonstranter slåss mot politiets angrep, mange ble såret.

Dette var ett bilde fra Argentina få dager før presidentvalget 27. april. Alle hovedkandidatene hadde lovet å få det kriserammede landet på fote. Likevel blir Brukmans kvinnelige arbeidere behandlet som det å sy en grå dress er en alvorlig forbrytelse, skriver Naomi Klein i Guardian.

Denne fabrica ocupada er en av over 200 hvor arbeiderne har tatt over og driver fabrikkene i løpet av de siste 18 månedene. Disse fabrikkene sysselsetter mer enn 10 000 arbeidere og produserer alt fra is til traktorer. De er ikke bare et økonomisk alternativ, men også et politisk. Som en av arbeiderne, Celia Martinez, sier:

"De er redd oss fordi vi har vist at, hvis vi kan styre en fabrikk, kan vi også styre et land. Det var derfor regjeringen besluttet å undertrykke oss".

<@utt>Arbeidermakt på keramikkfabrikken

<@fet>ERLING MORKEMO fra Trondheim har nylig kommet tilbake fra Latin-Amerika. Det er utvilsomt besøket på den okkuperte Zanon-fabrikken i Argentina som har gjort størst inntrykk.

Den okkuperte Zanon-fabrikken ligger i byen Neuquen sør i Argentina. Erling besøkte fabrikken en ukes tid i begynnelsen av mars. Her traff han også Naomi Klein som jobber med en dokumentar om direkte demokrati.

- Dette er arbeidermakt i praksis. Alle beslutninger blir tatt av asemblaen, arbeidermaktorganet på fabrikken. På Zanon er det lik lønn til alle uansett om du er vaskehjelp eller advokat. Lønna på 800 pesos i måneden (cirka 1700 kroner) er dobbelt så høy som det 50 prosent av argentinerne tjener.

Erling forteller at arbeiderne tok over keramikk-fabrikken som blant annet produserer fliser i 1996. Fabrikken hadde gått dårlig i lengre tid da eierne erklærte den konkurs. Men arbeiderne ville ha jobb og tok over fabrikken. Før dette hadde det vært en langvarig streik for bedre rettigheter for arbeiderne. En arbeider som var syk, skal ha blitt tvunget til å være på jobb og døde.

- Det var en fantastisk god stemning på fabrikken. Det var flere som ofte jobbet 12 timer i døgnet selv om det var 8 timers arbeidsdag. Men det var ikke noe som het overtid, man fikk samme lønn uansett.

- Men sjefene var jo sparket ut, og arbeiderne jobber for seg selv.

Er dette løsningen?, resonnerer Erling. At arbeiderne overtar kontrollen over arbeidsplassen. Det er i alle fall en interessant diskusjon, for det er jo fremdeles kapitalisme i Argentina. Arbeidernes holdning til arbeidsplassen og arbeidet blir tydeligvis en helt annen når man jobber for seg selv og ikke for en kapitalistisk sjef.

- Det går bra med fabrikken nå. Arbeiderne har begynt å ta i bruk motiver fra gammel indianerkultur på flisene og har også begynt å forske på kjemikalieinnholdet i flisene i laboratoriet på fabrikken. De vil forsøke å produsere mer miljøvennlige fliser.

- På eskene som flisene ligger i står det nå "Fab sin pan" eller "fabrikk uten sjefer".

Erling forteller at den arbeiderstyrte bedriften, har tatt inn flere ansatte like før han kom dit, fra 270-280 til 307. Mange av disse kommer fra piqueteros-bevegelsen i området. Lokalbefolkningen i området, særlig piqueteros, har nemlig vært flinke til å støtte den okkuperte Zanon-fabrikken. Det har blitt arrangert både demonstrasjoner og støttekonserter.

Men de argentinske myndighetene er jo ikke spesielt glade for det som skjer, men rent økonomisk burde de kanskje være det, påpeker Erling.

- De får jo skattepenger fra arbeiderne og slipper å utbetale arbeidsløshetstrygd. Men den okkuperte fabrikken møter enorm motstand fra staten, og politiet har vært utenfor fabrikken flere ganger. Men så vidt jeg vet har politiet ikke forsøkt å trenge inn og kaste ut arbeiderne, avslutter Erling.