INTSOS.NO: Denne artikkelen finnes på: http://intsos.no?id=1207


Problemer i sikte for USA

USA har kanskje lykkes militært i Irak, men nå begynner problemene å tårne seg opp.

Å nedkjempe Saddam Husseins væpnede styrker var den enkle biten for den amerikanske imperialismen, selv om seiren ikke var fullt så rask som Det hvite hus hadde håpet. Dets virkelige problemer begynner nå.

Antikrigsbevegelsen sa helt riktig at krigen handlet om olje og USAs makt. Men hvorfor følte den amerikanske administrasjonen det nødvendig å fastslå sin makt på denne måten? Svaret ligger i den langsiktige banen til den amerikanske kapitalismen gjennom mer enn et halvt århundre.

Ved slutten av andre verdenskrig var USA med god margin verdens mektigste økonomiske makt. Men på 90-tallet var dette ikke lenger situasjonen. Amerikansk kapitalisme hadde vokst i mellomtida, men dens europeiske og japanske rivaler hadde vokst enda mer. Og Kina, med en vekstrate tre ganger høyere enn industrilandenes, hadde begynt å ta opp konkurransen. Press begynte å komme til syne innen USAs politiske establishment, om hvordan landet skulle bruke virkningen av den ene store fordelen det hadde framfor de andre stormaktene - nemlig dets militære overlegenhet. Clinton-administrasjonen begynte å bevege seg i denne retningen med sin utvidelse av Nato, sine forberedelser og forskning på et Rakettforsvarssystem (rettet først og fremst mot Kina), sin militære intervensjon i Bosnia og sin krig mot Serbia.

Et nytt amerikansk århundre?

Dette var ikke nok for "Prosjektet for det nye amerikanske århundre", prosjektet til Rumsfeld, Wolfowitz, Cheney, og deres veiledere Richard Perle og William Kristol. "Vi står i fare for å sløse bort muligheten og glippe utfordringen," heter det i prosjektets stiftelsesgrunnlag.

USA burde øke sine våpenutgifter, argumenterer herrene, og pløye pengene inn i de mest teknologisk avanserte våpensystemer, for slik å være i stand til med enkelhet å intervenere hvor som helst og overalt der de ønsker, raskt og med små tap. De ble i stand til å sette denne dagsordenen ut i livet, godt plantet i Det hvite hus, da panikken bølget over USA i kjølvannet av 11. september. Da var de økonomiske problemene til amerikansk kapitalisme mye klarere enn de hadde vært midt på 90-tallet. Sammenbruddet til den nye teknologiboomen åpenbarte at amerikanske selskaper hadde skrytt av profitter rundt 50 prosent høyere enn de egentlig var. Og den amerikanske kapitalismen hadde blitt avhengig av å låne penger fra resten av verden - særlig fra Øst-Asia - for å kunne fungere normalt, lån på rundt 400 milliarder dollar årlig. Bush-gjengens svar var å bruke militærpolitikken for å takle den økonomiske svakheten. Hjemme betydde dette en tilbakevending til "Reaganomics" fra 1980-tallet, en massiv økning i våpenutgiftene og enorme skattekutt for de rike, som en måte å unnslippe fra nedgangstid på. Utenlands betydde det gjentatte militære intervensjoner som skulle bekrefte USAs globale makt på nytt, gi landet innflytelse over oljeforsyningene som alle avanserte kapitaliststater er avhengige av, og understreke at USA var den tryggeste havna for utlendinger å putte pengene sine i. Slik er Bush-administrasjonens logiske forklaring av krigen. Det er en forklaring som er full av hull.

Det første hullet vedrører Irak selv. Rumsfelds militærdoktrine baserer seg på høyteknologiske våpen som tillater relativt små antall bakkesoldater (200000 i denne krigen, rundt tre ganger så mange i 1991) - som kan slå seg vei inn i hovedsteder og drive ut fiendens regjeringer. Hvis større antall soldater hadde vært nødvendig, ville det være vanskeligere å true med gjentatte kriger mot andre gjenstridige stater. Men suksess på slagmarken lar seg ikke automatisk oversette til det bredere målet å utøve innflytelse, gjennom kontroll over oljen, over resten av den kapitalistiske verden. Det er vanskelig å se hvordan noe annet enn en fullblods, langsiktig okkupasjon av Irak kan gjøre dette. For enhver irakisk regjering med en viss lokal støtte ville være fristet til å manipulere oljeprisene i tråd med egen interesse, snarere enn interessene til USA. Men fullblods okkupasjoner trenger mange flere soldater og er mye dyrere.

Imperiets tidsalder

Det er verd å huske hvorfor de europeiske maktene trakk seg tilbake fra sine kolonier på 50- og 60-tallet, etter mer enn et århundre da de delte verden mellom seg. De fant det stadig vanskeligere og mer kostbart å holde på koloniene, ettersom moderne nasjonale frigjøringsbevegelser kom til, og ettersom alle bekymringer som alle klasser i koloniene hadde, omformet seg til hat mot de utenlandske okkupantene.

De viktigste vekstområdene var samtidig i økende grad innenfor de "utviklede" landene selv. Afrika, senteret for konflikter imperialistene imellom om oppdeling av territoriene for et århundre siden, står i dag bare for rundt 0,6 prosent av de totale direkte investeringene i utlandet, og Latin-Amerika bare for rundt 6 prosent. Europeisk kolonialisme var ikke lenger lønnsom business, straks den møtte selv liten motstand i kolonienes befolkning.

Dette peker mot det andre hullet i Bush-gjengens strategi. Midtøsten er viktigere for verdens kapitalisme enn mesteparten av Afrika og Latin-Amerika. Likevel er det ikke på noen måte sikkert at USAs kapitalisme vil vinne mer enn den taper, hvis den går langs sporet med fullblods okkupasjon. Kontroll over oljen betaler ikke automatisk kostnadene for okkupasjonen. Eksperter antar at det kan ta opptil fem år for Iraks oljeproduksjon å nå sitt optimale nivå, og selv da vil de lave oljeprisene som USAs hjemlige interesser ønsker, bety begrensede oljeinntekter for okkupasjonsstyrkene.

USAs styrker møtte ny motstand før det var gått 24 timer etter sammenbruddet til Saddams regime. Dersom soldatene fremdeles er der i stort antall om fem år, når oljen flommer for fullt, er det vanskelig å se hvordan amerikanerne vil unngå en motstand som er mange ganger større. I virkeligheten kan selv et lite antall soldater provosere fram et enormt sinne, ikke bare i Irak, men over hele regionen. Tross alt er det bare 5000 amerikanske soldater permanent utstasjonert i Saudi-Arabia, og det var nok til å provosere fram Al Qaida. Disse faktorene forklarer hvorfor USAs administrasjon, etter å ha tatt Bagdad, er splittet i spørsmålet om hva den nå skal gjøre. En del tror at det er USAs oppgave å omforme hele Midt-Østen etter sine egne interesser, uansett hvor lang tid det måtte ta. Disse menneskene tror at de skal få opprettet stabile USA-vennlige regimer, styrt av priviligerte eliter som er i stand til å vinne en slags legitimitet gjennom valg. En annen del av USAs administrasjon insisterer på at en slik "nasjonsbygging" er for dyr, og at USA må komme seg ut så fort som mulig, og etterlate seg en bøyelig regjering, om enn tilfeldig valgt. Enhver annen utvikling, sier disse, setter USA i fare for å dumme seg ut som i Vietnam, og for å måtte sette inn stadig flere soldater bare for å holde fast på hva landet allerede har.

Etter all sannsynlighet vil det ende opp med det verste fra begge linjer, med at Irak blir okkupert med for få soldater, som oppfører seg brutalt for å være effektive i et forsøk på å holde kontroll over en i økende grad fiendtlig befolkning, og videre øker sin fiendtlighet. I sine forsøk på å etablere lojale regjeringer, vil den enkleste veien være å basere seg på de samme over- og middelklasse-sunniene som Saddam gjorde - og antakeligvis på mye av Baath-partiets statsapparat under et annet navn. Dette ville, selvfølgelig, fremmedgjøre shiaenes religiøse ledere og lavere klasser, vende dem sterkere imot USA, gjøre amerikansk tilbaketrekking vanskelig, men fortsatt amerikansk okkupasjon politisk og økonomisk dyrere enn noen gang.

Det tredje hullet i USAs strategi ligger i landets manglende evne til å gjøre mer enn å skrape på overflaten av det bredere problemet som amerikansk kapitalisme står overfor. Det skal bli svært vanskelig å omsette landets omfattende militære makt i heldige tall i USA-konsernenes regnskaper. Uten tvil vil USAs regjering finne det litt lettere å skremme flere regjeringer i den såkalte tredje verden til å åpne sine økonomier for amerikanske firmaer, å fortsette å betale sin gjeld og å gjøre som IMF sier. Uten tvil vil det bli noe forbedring i profittene av oljen, våpen og firmaer med kontrakter som vil ha vunnet direkte på krigen. Men dette vil ikke være nok til å skvise resten av verden for de enorme summene med ekstra overskudd som må til for å øke USAs profittrater til det nivået der de formodentlig var for fem år siden. Og, uten en økning i lønnsomheten vil våpenutgiftene og skattelettene gjøre problemene i økonomien verre, ikke bedre. Det vil bli økt avhengighet av pengestrømmen fra resten av verden - en strøm som det er lett å forestille seg kan bli avbrutt med katastrofale resultater ved kriser hjemme eller utenlands. Disse utsiktene vil øke kampene innad i USAs herskerklasse om hva som skal skje som neste skritt, med Prosjekt-gjengen som er fristet av videre oppvisninger av militær makt, og dypere ubehag blant andre ledergrupper når det gjelder hvor dette fører landet.

Bush-gjengen og dens generaler trenger å få sine seiersfeiringer unnagjort raskt. Det er lite trolig at det blir mye å feire for dem om et år eller to.

av Chris Harman