IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Røttene til Israels vold

DEN ISRAELSKE staten bruker brutal vold mot den palestinske befolkningen, og har myrdet hundrevis av palestinere de siste månedene. I 1982 skrev den revolusjonære sosialisten TONY CLIFF, som døde for to år siden, denne forklaringen på hvorfor Israel handler som det gjør. Tony Cliff var selv av Palestina-jødisk familie. Han skrev dette like etter at Israel hadde invadert Libanon og begått massakre på både libanesere og palestinske flyktninger.

linje

Publisert: 07.02.2002

Når jeg ser tilbake på mine egne erfaringer i Palestina, kan jeg se hvordan dagens grusomheter vokste fram fra den spede begynnelse. Jødisk annerledeshet og troen på et jødisk hjemland har utviklet seg til statlig vold.

Mine foreldre var sionistiske pionerer, som dro til Palestina fra Russland i 1902 for å slutte seg til en sionistisk befolkning på noen få tusen.

Jeg vokste opp som sionist, men sionismen hadde ikke det stygge ansiktet som vi ser i dag. Likevel var det alltid en grunnleggende kløft mellom sionistene og araberne.

Den samme kløften splittet sionistene fra de andre innbyggerne i landene de bodde i. Hvis du ser på 1800-tallets Russland blir dette svært klart. Tsar Aleksander den annen ble myrdet. Året etter organiserte Russlands høyreekstreme en pogrom mot jødene.

"Drep en jøde og redd Russland," sa de.

Sosialistene reagerte ved å oppfordre til enhet i kampen mot tsarismen og høyresiden. Men det fantes også en annen reaksjon - sionismen. Sionistene argumenterte: "Jøder kan ikke stole på noen andre enn seg selv," og de første av dem forlot Russland og dro til Palestina.

Hver nye pogrom førte til de samme to reaksjonene. Noen sluttet seg til den generelle revolusjonære bevegelsen - andre valgte atskillelse.

Til Palestina

Da sionistene kom til Palestina, fortsatte de å understreke sin annerledeshet.

Sionister overtok arabisk land, ofte ved å kaste ut de som bodde der, nemlig palestinske arabere. Og sionistene diskriminerte systematisk tusener av arabere, som fikk gå arbeidsløse. Selv om araberne utgjorde minst 80 prosent av befolkningen, var det ikke én på skolen jeg gikk på.

Mine foreldre var ekstreme sionister, og faren min sa til meg: "Den eneste måten å se på en araber på, er gjennom siktet på et gevær." Jeg har aldri delt husvære med en araber.

Egen fagbevegelse

Sionistene organiserte sin egen fagbevegelse, Histadrut, som stiftet to politiske kampsaker.

Det ene ble kalt "Forsvar for hebraisk arbeid", det andre "Forsvar for hebraiske produkter".

Disse to ble brukt til å organisere streikevakter for å hindre arabere i å arbeide i jødiske firmaer, og til å holde arabiske produkter borte fra jødiske markeder.

De gjorde ikke noe for å holde sionistisk kapitalisme i ørene.

I 1944 bodde vi i nærheten av markedet i Tel Aviv. En morgen så min kone en ung mann som gikk rundt og snakket med alle kvinnene som solgte produkter på markedet. Noen lot han være, men andre fikk parafin helt over grønnsakene sine, og eggene sderes ble knurst.

Min kone, som nettopp hadde kommet fra Sør-Afrika, trodde ikke sine egne øyne. "Hva skjer her?", spurte hun. Svaret var enkelt. Mannen sjekket om produktene var hebraiske eller arabiske, og ødela de arabiske varene.

Slik oppførsel foregikk dengang bare i liten skala, og noen sionister snakket fortsatt som venstreradikale.

Sionistiske forlag trykket for eksempel Lenin og Trotski. Men motsetningen til araberne forble sentral.

Drevet ut

Ingen araber kom noengang inn i kibbutz-bevegelsen, de såkalte "sosialistiske" kollektivbrukene. Mesteparten av den jødisk-eide jorda tilhørte Det jødiske nasjonalfond, hvis lover forbød arabiske beboere. Dette betydde at den opprinnelige arabiske befolkningen ble drevet ut av hele områder.

Da jeg forlot Palestina i 1946, hadde Tel Aviv - en by med 300 000 innbyggere, ikke en eneste arabisk bolig. Tenk deg å komme til Nottingham, en by på samme størrelse som Tel Aviv, og ikke finne en eneste engelskmann.

Det var tydelig fiendskap mellom sionistene og araberne. Sionistene - en minoritet som ikke stolte på flertallet - trengte støtte og så alltid etter hjelp hos imperialistmaktene som kontrollerte Palestina.

Dette var først på lavt nivå. Sionistlederne sa gjentatte ganger til Tysklands herskere at det ville være i deres interesse at sionismen blomstret i Palestina.

Imperialisme og sionisme

Da Storbritannia okkuperte Palestina i 1917, skrev de sionistiske lederne til Høyres (Tory) utenriksminister Balfour, og forklarte at det var i Storbritannias interesse å ha sterkt sionistisk nærvær i Palestina.

Og i løpet av annen verdenskrig, da det ble klart at USA var den viktigste imperialistmakten, særlig i Midt-Østen, flyttet sionistlederne fokus til Washington.

Sionistene var, om ikke til salg, så alltid til leie. Sionismens logikk, separatisme i forhold til annen befolkning enten det var i Russland, Polen eller Palestina, førte til denne avhengigheten av imperialismen.

Nazismen og dens oppkomst var viktig. Den tyske storkapitalen støttet ikke Hitler i frykt for jødene, men av frykt for den tyske arbeiderklassen. Både jødene og tyske arbeidere var Hitlers ofre.

Nøkkelen for revolusjonære sosialister burde vært å organisere klassekamp mot nazistene. Sionistene motsa dette. "Jødene er Hitlers ofre," sa de, underforstått mente de med dette at alle tyskere er jødenes fiender.

Hitler-Tyskland

Da de tyske arbeiderne ble nedkjempet i 1933 uten en massekamp mot Hitler, ble sionismen enormt styrket.

Med en gang en bevegelse har en viss kraft, kan den ikke stoppes hvis ikke det kommer en ny bevegelse i mye større skala. Hvis jødene ikke kunne stole på tyskerne, var det naturlig for dem å se på en sterk sionistisk stat som det eneste svaret.

I Palestina utviklet det seg utagerende oppførsel. Staten Israel, erklært i 1948, ble fullført gjennom en terrorkampanje som drev hundretusener av palestinere fra sine hjem. Staten ble født med en "begrenset" massakre på 240 sivile i landsbyen Deir Yassin.

Menn, kvinner og barn ble slaktet, og noen ble kastet levende ned i landsbyens brønn. Dette var en plass jeg kjente godt, den lå bare noen kilometer fra der jeg bodde.

Araberne er ikke de eneste som har fått unngjelde siden den gangen. Israels konstante leting etter allierte har i økende grad gjort landet til en leverandør av militært utstyr til verdens mest reaksjonære regimer.

Sionismens logikk

Moshe Dayan, Israels tidligere forsvarsminister, brukte to år i Sør-Vietnam i 1966 som rådgiver for den amerikanske marionetteregjeringen. Israel forsynte videre Chile med våpen, Ian Smiths Rhodesia, og alle landene som USAs president Carter gikk til våpenembargo mot på grunn av brudd på menneskerettighetene.

Israels sikkerhetspoliti ga råd til sjahen av Iran, mens israelske vitenskapsmenn utviklet atomvåpen sammen med Sør-Afrika.

Enkelte argumenterer med at undertrykkelse alltid fører til radikalisering. Jødene var forferdelig undertrykt, men dette garanterte så langt ifra at de ble progressive eller revolusjonære.

I realiteten fører undertrykkelse i kombinasjon med mangel på makt, til reaksjon.

Da kjernen i sionismen skilte seg ad fra alle progressive krefter, fra de revolusjonære kreftene i Russland til de anti-imperialistiske kreftene i Midt-Østen, kom resten av historien som en naturlig følge.

Nå samarbeider Israel med falangistene i Libanon, en åpent fascistisk organisasjon. Jeg er ikke overrasket. Jeg husker 1930-tallet da Begin (seinere Israels statsminister) og hans organisasjon, Irgun, brukte Hitler-hilsen og gikk i brune skjorter.

I 1935 ville jeg aldri trodd at sionister ville myrde sivile - de diskriminerte araberne, men det var alt. Men i dagens beske verden utvides enhver kløft, og kløften som den jødiske separatismen representerer leder til grusomhetene vi har stt i Libanon.

Disse uhyrlighetene er sionismens logikk. Jeg frykter at vi vil se mye verre ting fra sionistene i framtiden.

Arbeiderne har løsningen

DEN ARABISKE arbeiderklassen er den eneste kraften i Midt-Østen som kan stanse sionismen og knuse imperialismen. Den eksisterende staten kan ikke gjøre dette. Kongen av Saudi-Arabia samarbeider totalt med USA på grunn av oljeinteresser.

Assad-regimet i Syria er korrupt og ustabilt, avhengig av saudiarabiske subsidier, mens det egyptiske regimet hviler på millioner av utarmede arbeidere og bønder.

Millioner av arbeidere lever i slumbyer, og millioner av bønder lider av fæle sykdommer fordi de angler til og med basisnødvendigheter som sanitærsystem og rent vann.

Disse regimene kan ikke bekjempe noe som helst, og slett ikke sionismen og imperialismen. Den Palestinske Frigjøringsorganisasjonen (PLO) er avhengig av saudiarabiske penger og av Syria for sin fysiske overlevelse. Alt motet til PLO-kjemperne kan bare føre inn i en blindgate.

Arabiske arbeidere er nøkkelen. Den egyptiske arbeiderklassen er vel så stor som den russiske var i 1917. Disse arbeiderne har makten til å forandre Midt-Østen.

Du kan lese mer av Tony Cliff om Israel og Palestina i den første boka i en samling av hans skrifter: "International struggle and the Marxist tradition: Selected writings Volume 1"

Boka kan bestilles på internett:
www.bookmarks.uk.com

Tony Cliffs bok "Trotskisme etter Trotski" om Internasjonale Sosialisters røtter er utgitt på norsk. 50 kr fra Tidsskriftsenteret, tlf. 22 20 17 89, e-post bokdisk@intsos.no


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.