IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hva de gjorde mot Irak forrige gang

VI BLIR FORTALT at Gulfkrigen i 1991 ble utkjempet for frihet og demokrati. Sannheten er at den var massemord for olje og USAs makt.

linje

Publisert: 20.03.2003

I løpet av 42 dager, innledet 16. januar 1991, fløy USA-ledede styrker 110 000 enkeltflytokter og slapp 140 000 tonn eksplosiver. Dette tilsvarer sju av de atombombene som ble sluppet over Hiroshima.

Bombinga i 1991 forandret seg snart fra å styre mot militære irakiske mål, til å fokusere målrettet på å ødelegge den infrastrukturen som er nødvendig for å opprettholde et moderne liv.

Kloakkanlegg, 36 av de 37 viktigste broene, kraftstasjoner, oljeraffinerier, siviladministrasjon, sykehus, skoler og boligområder ble truffet.

Dengang som nå var krigshissinga, ledet av George Bush Senior, ledsaget av et skybrudd av løgner. Det handlet angivelig om det høyverdige idealet "å frigjøre folket i Kuwait", som Irak invaderte i august 1990. Lawrence Korb, som hadde gjort tjeneste som USAs viseforsvarsminister på 1980-tallet, sa rett ut det de vestlige lederne nektet å sette ord på - at krigen handlet om å sikre kontrollen over olja:

"Hvis Kuwait hadde dyrket gulrøtter, ville vi gitt faen."

Business Week, magasinet til de amerikanske sjefene, la til: "Olje er verdt å gå til krig for."

April Glaspie, USAs daværende Irak-ambassadør, møtte Saddam Hussein like før Irak invaderte Kuwait. De to diskuterte passende pris for et fat olje. Saddam Hussein antydet aksjon mot land som Kuwait, som drev oljeprisene ned. Glaspie sa at USA "ikke hadde noen mening om den arabisk-arabiske konflikten, slik som deres grenseuenighet med Kuwait."

Saddam Hussein, noe oppglødd over USAs støtte under den nylige krigen mot Iran, tok dette som et grønt lys for invasjon av Kuwait.

USA mente at regimet de hadde støttet som "en kraft for moderasjon" i Midtøsten, nå forstyrret hele den oppdelinga av regionen som ble etablert av de vestlige maktene etter første verdenskrig.

Mediene gikk inn i et kor som oppfordret til handling for å forsvare "det tapre Kuwait" mot dets tyranniske nabo. Aviser som ellers rakket ned på flyktninger, fant nå hjerteskjærende historier om de som måtte flykte fra Kuwait.

Disse flyktningene var imidlertid annerledes en flyktninger flest. De dryppet av gull og Gucci, og de tok tjenestejentene sine med seg.

For Kuwait var et ytterst korrupt, udemokratisk regime, skapt av britene på 1920-tallet som del av en politikk for å unngå enhver forent, folkelig arabisk motstand mot vestlig dominans.

Det fantes ikke demokrati i Kuwait. Mesteparten av befolkninga på to millioner mennesker fikk ikke statsborgerskap. Herskeren, emiren, hadde avskjediget selv den maktesløse og symbolske "forsamlingen". All makt hvilte hos den kongelige familien og dens slektninger, Sabah'ene. Dette var det USA og dets allierte ønsket å beskytte. Innen fire dager innledet de en økonomisk blokade av Irak gjennom FNs Sikkerhetsråd. Yemen mistet øyeblikkelig u-hjelp på 70 millioner dollar fordi de våget å stemme imot blokaden.

Sanksjonene var ikke et alternativ til krig, men et forspill til den. Og sanksjonene er fremdeles ved sin fulle kraft, selv om de var ment å skulle oppheves etter at Irak hadde trukket seg ut av Kuwait. Blokaden har trolig tatt livet av en million irakere.

George Bush Sr. og den britiske statsministeren Margaret Thatcher gjorde alt de kunne for å spolere forsøk på å forhandle fram en løsning i 1991, selv om Irak flere ganger tilbød seg å trekke seg tilbake fra Kuwait. Deretter begynte Irak tilbaketrekningen fra Kuwait før USA satte i gang bakkeoffensiven. Pentagon beordret et 40 timer langt slakterraid fra lufta på de utsultede irakiske vernepliktige som var i ferd med å trekke seg tilbake.

Colin Smith i The Observer beskrev blodbadet på veien til Basra som "ett av de grusomste forstyrrelsene fra lufta av en hær i tilbaketrekning i krigshistorien".

Vestlige kommentatorer gir ofte inntrykk av at det var få overgrep under den forrige Gulfkrigen. Det er ikke sant.

Hvis du legger sammen de drepte irakiske vernepliktige, sivile drept i bombinga av Bagdad og ellers i Irak, og mennesker drept som resultat av angrep som ødela sykehus, elektrisitet og vannforsyninger, kommer dødstallene opp i 200 000 mennesker.

Den verste enkeltmassakren på sivile fant sted fire uker inn i krigen. 13. februar bomba amerikanske fly bomberommet Amariya i Bagdad. Flere hundre sivile, flest kvinner og barn, var stuet sammen der. Irakiske myndigheter sa at 403 mennesker ble blåst i småbiter, brent til døde eller drept av den intense varmen. Det virkelige tallet var trolig nærmere 1000.

TV-reportere i Storbritannia og USA prøvde nærmest å tvinge journalister på stedet til å si at bomberommet hadde en forbindelse med det irakiske militæret. Men som BBCs Jeremy Bowen i Bagdad sa:

"Hundrevis av lik har allerede blitt tatt ut. Kroppene er så forvridde og oppsplittet at det aldri vil være mulig å si med sikkerhet hvor mange de egentlig var. Det er ingen tegn her på militær aktivitet. Det er ingen antenne på taket, og bare ett TV-apparat, av den typen som man finner i ethvert hjem i London."

Financial Times rapporterte: "den halshogde kroppen til en kvinne ble blåst ut, og lå ved siden av en liten torso, tydeligvis en liten jente, der hode og lemmer var revet av."

Alle TV-kanalene sensurerte bildene av blodbadet. BBC sa: "Mange av bildene fra Bagdad av brente sivile lik ble vurderrt til å være for grusomme til å vise dere."

Det amerikanske militæret fortsatte å påstå at bomberommet var et legitimt mål. "Det ble truffet som planlagt," sa den amerikanske generalen Richard Neal. "Ingenting gikk galt."

Lidelsene tok ikke slutt med krigen. USA brukte tusenvis av radioaktive urangranater i Sør-Irak. Hundretusener av mennesker pustet inn 5000 tonn radioaktivst støv. Folk i Sør-Irak lider i dag av vanligvis sjeldne kreftformer i ekstraordinært høyt antall.

I ukene etter at Irak trakk seg ut av Kuwait, gjorde shiamuslimer i sør og kurdere i nord, 80 prosent av den irakiske befolkninga, opprør mot Saddam Husseins styre.

George Bush oppfordret under krigen "det irakiske militære og det irakiske folket til å ta saken i egen hånd", da han var usikker på en rask seier. Den gangen gjorde USA og dets allierte alt som var mulig for å hjelpe Saddam Hussein å slå ned opprøret. De ville ikke hjelpe folket i Irak til å frigjøre seg.

Richard Haas, dengang leder for Midtøsten-saker ved USAs nasjonale sikkerhetsråd, forklarte: "Vår politikk er å bli kvitt Saddam, ikke regimet hans." USA ønsket et militærkupp for å erstatte Saddam Hussein, men ville holde hans brutale apparat vedlike.

Derfor tillot USA irakiske helikoptre å fly inn i "flyforbudssonen" sør i landet for å knuse shia-muslimske opprørere. Det forhindret opprørerne i å ta våpen fra våpenlagre i Basra.

Bush var redd for at shiaene ville knytte seg opp til Iran, som også er et shia-muslimsk land. En rapport fra Pentagon sa: "Iransk okkupasjon av en hvilken som helst del av det irakiske territoriet vil bedre utsiktene til iransk dominans over Gulfen, og fjerne et press på Syria."

Amerikanske styrker stengte grensa for å stoppe shia-muslimsk trafikk. Den tyrkiske hæren i nord nektet å tillate kurdiske flyktninger å slå seg ned i landet. Menn som Donald Rumsfeld - dagens forsvarsminister - var ansvarlige for denne politikken.

Deres krigshissing i dag er ikke et forsøk på å rette på "feil fra fortida". Snakk om amerikansk administrasjon i Bagdad som hviler på Iraks interne sikkerhetsapparat mens det tillater Tyrkia fritt spill i nord, henger helt sammen med hva de gjorde i 1991.

Og det passer utmerket til den gruvekkende forutsigelsen til George Bush Seniors nasjonale sikkerhetsrådgiver, Robert Gates, som i mai samme år sa: "Irakerne vil betale prisen".

Løgnene forrige gang

DE FLESTE av løgnene som banet vei for krigen gikk på beskyldninger om grusomheter begått av den irakiske hæren i Kuwait. Den verste, at irakiske soldater hadde myrdet for tidlig fødte babyer i kuvøser, spilte en avgjørende rolle for å få folk til å støtte krigen.

10. oktober 1990 ga en 15 år gammel kuwaitisk jente, kjent bare ved sitt fornavn Nayirah, sitt vitnesbyrd til en amerikansk kongresskomite. Hulkende beskrev hun hva som hendte i et sykehus i Kuwait City:

"Jeg arbeidet som frivillig ved Al Addan-sykehuset. Mens jeg var der, så jeg de irakiske soldatene komme inn på sykehuset med geværer og gå til rommet der spebarn lå i kuvøser. De tok babyene ut av kuvøsene, fjernet kuvøsene, og forlot barna på gulvet for å dø."

Denne historien om mordet på 312 kuwaitiske spebarn ble repetert i det uendelige av mediene og av den amerikanske presidenten Bush Senior. Først da krigen var slutt, ble det oppdaget at Nayirah i virkeligheten var et medlem av den kuwaitiske kongefamilien og datter av deres ambassadør i USA.

Menneskerettsetterforskere i Kuwait fant ikke et spor av fakta som støttet hennes historie. Amnesty International, som hadde falt for den, måtte komme med dementi.

"Frigjøringa" av Kuwait

"FRIGJØRINGA" av Kuwait brakte med seg en bølge av beviste avskyeligheter mot flertallet av landets befolkning - ikke-kuwaitiske innvandrere fra Afrika, Asia og Midtøsten:

"Den sudanesiske kvinne var naken. To kuwaitiske motstandssoldater hadde dratt av hennes sorte kjole. Nå fyrte seks soldater av sine AK-47 opp i den mørke himmelen.

Lederen, en liten mann, skjøt mot kvinnens føtter og fikk henne til å danse over veien. Han hadde et djevelsk smil om ansiktet.

Men kvinnen var ikke det offeret han var ute etter. Etter 20 minutter tvang de seks mennene hennes aldrende ektemann, en revisor, ut i veien foran henne. Han hadde glemt å fjerne de irakiske skiltene fra bilen sin etter at byen hadde blitt "frigjort".

De kuwaitiske motstandsmennene anklaget ham for å være en irakisk kollaborant. De fyrte av tre skudd mot brystet hans, og han falt sammen i vanndammen på veien. Munnen hans forvred seg i et stille skrik."

Tim Kelsey beskriver hendelsene i Kuwait City, Independent, Søndag 3. mars 1991.

Kuwait dengang...

Statsoverhode: Emir Jabir al-Ahmad al-Jabir Al Sabah

Statsminister: Kronprins Saad al-Abdallah al-Salim Al Sabah (emirens fetter)

Visestatsminister: Sabah al-Ahmad al-Jabir Al Sabah (emirens bror)

Kuwait nå...

Statsoverhode: Emir Jabir al-Ahmad al-Jabir Al Sabah

Statsminister: Kronprins Saad al-Abdallah al-Salim Al Sabah (emirens fetter)

Visestatsminister: Sabah al-Ahmad al-Jabir Al Sabah (emirens bror)


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.