IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Bok

Gøteborg - endelig et oppgjør

Jeg husker enda sjokket. 19-årige Hannes Westberg var skutt av det svenske politiet på fredagskvelden den 15. juni - på dag to av demonstrasjonene mot EU-toppmøtet og George Bush. Ingen visste om Hannes ville overleve.

linje

Publisert: 07.08.2003

Sent på kvelden laget et par kamerater i Internasjonale Sosialister underskriftslister som krevde statsminister Göran Perssons avgang. For første gang på 70 år var det blitt skutt med skarpt mot demonstranter i Sverige og det under en sosialdemokratisk regjering. En åpenbar skandale.

På lørdagsdemonstrasjonen "for et annet Europa" skrev de fleste jeg møtte under på denne listen. Uten effekt i ettertid må det innrømmes. Medias voldsfokusering og politibrutaliteten har møtt kritikk, sist med lanseringen av stjerneregissøren Lukas Modyssons film. Men et politisk oppgjør med regjeringen for det som skjedde kom aldri tenkte jeg - inntil jeg leste Erik Wijks nye bok "Orätt - Rättsrötan efter Göteborgshändelserna".

Wijk er frilansjournalist og var tilfeldig tilstede utenfor biblioteket i Gøteborg idet politet jaget demonstrantene opp mot paradegaten Avenyn, etter at et par tusen demonstranter hadde gått mot EU-toppmøtet ned en sidegate - den såkalte antikapitalistmarsjen. På sensommeren ga han ut den første av mange bøker om hendelsene og utvidet etterhvert denne til å omfatte rettoppgjøret - der norsk-italienske Gigi var blant de rundt 50 demonstranter som fikk rekordhøye straffer.

Systematisk

Den nye boken som kom ut i juni fortsetter å nitidig dokumentere rettsskandalen. Systematisk og statistisk såvel som med hjerteskjærende og inspirerende brev fra fangene viser Wijk hvor gjennomgående politiske dommene var og er. Men det Wijk irriterer seg mest over er hvordan "samtidig som en svensk demonstrant kämpade för sitt liv efter att ha blivit skjuten av polis på öppen gata, så var media, politiker och hele etablissemanget fullt upptagna med att förfasa sig över vandaliserade skyltfönster."

Wijk er uenig i anarkistenes strategi og utelukker ikke at det hadde blitt noe vold uansett. Men ved hjelp av den regjeringsoppnevnte rapporten Ingvar Carlssons komité ga ut i 2002 viser han at det var politiet som provoserte frem alle opptøyene. Og da mener han alle - også antikapitalistmarsjen. Alle dommene deler premisset om at demonstrasjonene var systematiske og planlagte og utgjorde en trussel mot gjennomføringen av selve EU-toppmøtet.

Den første saken som kom opp i svensk Høyesterett [29.april 2002] avviste oppsiktsvekkende dette premisset og senket straffen med 80%, fra 2 år til 4 måneder. Erik Wijk mimrer tilbake om en "lys sommer" i 2002. Men i tre andre saker Høyesterett (HD) tok for seg i november var dette premisset tilbake igjen. Og det er antikapitalistmarsjen som premisset først og fremst hviler på. Det tas nå for gitt også av Høyestrett at opptøyene oppsto "när huliganerna försökta storma avspärringarna mot mässan".

Men det er kapittel fire i boken som plasserer ansvaret der det virkelig hører hjemme. Rettsvesen og politi får sitt pass påskrevet, men det er politikerne som "lägger grunden". Selv media er sekundær; "Media serverer en hel del bilder, men det är politikerna som ger allmänheten slutsatser och domar."

Landsfader Persson?

Wijk referer til et debattprogram med navnet Mission Europa den 17. juni der eneste deltager på podiet er statsminister Göran Persson. Jeg må innrømme at min egen hukommelse trodde Persson var relativt forsiktig og sa noe i duren av at vi må vente på at kommisjonen utreder, omtrent slik jeg hører Blair reagere på selvmordet til David Kelly.

Men Persson sier her rett ut at det vi har vært vitne til er en fascistisk oppførsel som minner ham om trettitallet. På spørsmål fra programlederne om ikke rikspolitisjefen bør kritiseres svarer Persson at "det här är också en sån där konstig reaktion". Politiet vil han ikke kritisere men han "tyckar faktisk att det är så att vi unisont ska vända udden mot dessa våldsverkare... och visa att vi står samlade i fördömandet av det här beteende."

Jeg har selv sett programmet, og Wijk har helt rett i at Persson fremstår som en "landsfader" og at "de föregriper skuldfrågan." Jeg kan bare tilføye at det er en lidelsesfull påminnelse å se hvordan representantene fra demonstrantene (i publikum) ikke tør å angripe Persson på et eneste punkt. America Vera-Zavala fra Attac understreker tvert i mot at Hans Abrahamsson fra Attac har fått skryt av politimester Håkan Jaldung for sin oppførsel. Dette er ikke så lite ironisk ettersom det i juni 2003 så ut som om Jaldung skulle tiltales og risikerer fengsel, men det er også illustrerende for hvorfor oppgjøret med Persson og regjeringen ikke kom.

Wijk er forsiktig med å trekke for vidløftige politiske lærdommer ut av alt dette, og avslutter boken med at det er opp til leseren å reagere. Jeg syns han er tidvis glimrende når han antyder noen forklaringer på hvorfor organisasjoner som Attac lot seg presse på defensiven av regjeringen.

Store grupperinger møttes i fellesskap under demonstrasjonene "i en maktkritisk samling utan motstycke i Sverige på flera decennier. Det är klart Persson & co var oroliga. Samforståndet i Sverige räckte långt och Persson gjorde sitt bästa för att krama ihjäl Attac och andra." Her skulle jeg gjerne sett noe utdyping fordi jeg mener han treffer blink.

Men Erik Wijks bok er så langt det beste bidraget til terapi for de som husker Gøteborg som noe traumatisk. Et utdrag av boken kom i magasinet Ordfront i juni og der kunne du se noe sjeldent. Det var bilder av glede og en kort reportasje fra en fotograf som hevdet "Göteborg aldri har vært triveligere" enn under dagene 14. til 16. juni 2001. Nå er ikke traumet sterkere enn at noen av skandinavias største demonstrasjoner mot Irak-krigen har funnet sted i Gøteborg. Wijks bok viser at byen fortsatt kan gjøres triveligere av masseprotester enn av Liseberg. Men bokens betydning er større enn dette. Enhver skandinavisk antikapitalist vil rett og slett være fattigere uten "Orätt" i bokhylla. Lest, studert og som stadig inspirasjon til å reagere.

Andreas Ytterstad

Erik Wijk:
"Orätt - Rättsrötan efter Göteborgshändelserna"Ordfront förlag


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.