IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Kommentar

Vi må fortsatt være i gatene

VI LEVER i en periode med intens politisk mobilisering. I løpet av de siste to årene har vi i London vært vitne til en rekke store massedemonstrasjoner som tilhører et mye større globalt mønster med global protest.

linje

Publisert: 30.10.2003

Dette begynte å åpenbare seg med de antikapitalistiske protestene i Seattle i november 1999, men nådde sitt foreløpige høydepunkt på den enestående globale antikrigs-aksjonsdagen den 15. februar. De aksjoner som planlegges i forbindelse med George W. Bush sitt besøk i Storbritannia 19-21 november åpner et nytt kapittel i denne historien.

Men noen mennesker som er sympatiske til protestenes formål setter spørsmålstegn ved om hvorvidt massedemonstrasjoner nytter. De viser til det faktum at verken 15. februar eller de protestene som ble provosert fram av invasjonen av Irak, klarte å hindre USA og Storbritannia i å erobre og okkupere landet.

Noen ganger springer kritikken mot massedemonstrasjoner fra en prinsippiell forkjærlighet for små, desentraliserte sivile ulydighetsaksjoner. Men oftere reflekterer den bare en forståelig grad av demoralisering forårsaket av at de mener antikrigsbevegelsen har mislykkes. Så, var protestene mislykkede?

Irak-krigen har i alle fall vist at en amerikansk president og en britisk statsminister kan føre krig uten å ta hensyn til massiv folkelig motstand. Bush og Blair var væpnet med all den makt som deres stillinger gir dem og støttet opp av stort sett føyelige lovgivere og media.

Dette indikerer begrensningene i det strålende demokratiet i hvis navn George Bush og Tony Blair gikk til krig. Likevel, de betalte en høy pris for det. Ikke siden Vietnam i det amerikanske tilfellet, og Suez i det britiske, har en krig vært så omstridt hjemme. Og mer enn det, både Bush og Blair har blitt politisk svekket av dette.

Dette er delvis fordi okkupasjonen av Irak vender seg mot dem og gjør situasjonen vanskelig. Men naturligvis, det er også fordi løgnene de fortalte før krigen, nå kommer tilbake for å plage dem.

Her i Storbritannia reflekterte løgnene som Blair fortalte både omfanget av opposisjonen mot krigen og den påvirkningen som antikrigsbevegelsen hadde på hele samfunnet. Den gigantiske marsjen 15. februar har etterlatt seg et dypt arr i britisk samfunnsliv som i åra framover vil merkes på mange forskjellige måter. Å reflektere over 15. februar er nyttig for å forstå hvorfor store demonstrasjoner virker.

Jeg har aldri sett så mange glade mennesker som den dagen. Grunnen burde være åpenbar. Å være del av en massedemonstrasjon gir deg en følelse av makt. Små lokale protester kan være effektive, men overlatt til seg selv kan de gjøre at de som er involvert føler seg svake og isolerte.

Å gå sammen med titusener eller kanskje hundretusener med andre mennesker minner deg på at du ikke er alene. Det er andre grunner til at nasjonale demonstrasjoner er viktig. Hovedstaden er stedet hvor de fleste viktige avgjørelser blir tatt i Storbritannia, og det er derfor fornuftig å rette presset mot beslutningstakerne selv. Å konsentrere et stort antall mennesker i hovedstaden gir også mer sannsynlig oppmerksomhet fra media.

Selvfølgelig, demonstrasjoner er ikke nok. Den siste store bølgen med masseprotester i dette landet, i 1992, klarte ikke å stoppe nedleggelsen av det meste av kull-industrien. Og vi stoppet ikke invasjonen av Irak. Men dette betyr ikke at enhver form for direkte aksjon er bedre enn en demonstrasjon.

Det som hadde vært nødvendig var direkte masseaksjons mobiliseringer i samme omfang som demonstrasjonene, men da med sikte på konfrontasjon med staten.

De to mest effektive former for direkte masseaksjon er opprør og streiker. Trafalgar Square-opprøret i mars 1990 ga dødsstøtet til koppskatten og til Margaret Thatchers statsministerposisjon. Opprør har nettopp tvunget den bolivianske presidenten ut av landet.

Opprør kan ikke planlegges. De inntreffer når et tilstrekkelig stort antall mennesker er sinte nok til å trosse staten. Streiker derimot, kan og må vanligvis bygges på forhånd. De utnytter dessuten den største kilden til makt i våre samfunn som er i stand til utfordre både staten og kapitalen.

Det er arbeidernes kollektive makt som potensielt er i stand til å stoppe hele systemet ved at de trekker tilbake sin arbeidskraft. Massestreiker i mars ville ha stoppet krigen. Mange arbeidsplassprotester fant sted i Storbritannia, og det var streiker i et større omfang i Italia, men det var ikke nok. La oss håpe og arbeide for streiker mot besøket til Bush.

Men det er viktig å ikke sette streiker, den mest effektive formen for direkte aksjon, opp mot massedemonstrasjoner.

Alex Callinicos


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.