IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

- Så lenge de arabiske diktaturene er på plass, får vi ingen frihet

ABDUL VOKSTE opp i en flyktningeleir i Damaskus, men har sine røtter i byen Tavaria. Familien hans ble fordrevet derfra da den sionistiske staten ble opprettet i 1948.

linje

Publisert: 22.04.2004

Chadi har bakgrunn fra Libanon, akkurat som Nazih. På 80-tallet var de begge medlemmer av det libanesiske kommunistpartiet.

"Veikartet for fred" var en hån mot palestinerne, men Oslo-prosessen var heller aldri annet enn en serie med ydmykelser. Den okkuperte skulle forhandle med okkupanten.

Abdul mener at ingen annen enn Yasser Arafat kunne solgt en slik avtale til den arabiske "gata". Chadi minner om at en marxistisk analyse ikke kan reduseres til et spørsmål om ledernes personlige holdninger.

- Kapitulasjonene i 1990-åra kom fordi PLOs posisjon var svekket. Arafat hadde tatt Iraks side under krigen i 1991 i motsetning til mange av de arabiske statene.

- Sovjets sammenbrudd betydde ikke bare at man mistet finansiell støtte, men også en storpolitisk alliansepartner. Resultatet var en helt ny maktbalanse i Midtøsten som betydde at USA og Israel kunne diktere betingelser og trekke Arafat til Oslo.

Israelske provokasjoner

Intifadaen ble slått ned, men krigføringen stanset aldri helt opp. Årsaken var nesten utelukkende israelske provokasjoner. Massemordet i Hebron i 1994 da en sionist drepte 29 muslimer med maskingevær under fredagsbønnen, resulterte for eksempel i en rekke selvmordsbomber og gjengjeldelsesaksjoner.

Likevel ble angrepene på Israel stadig færre. Palestinernes sympati for selvmordsaksjonene ble redusert, og oppslutningen om "fredsprosessen" var solid.

- Den palestinske gata gikk med på kompromissene fordi de forventet fred, sier Abdul. - Men det var en grense for tålmodigheten. Det ser du i dag.

Han har ikke mye pent å si om den rollen de palestinske lederne spilte etter at selvstyremyndigheten ble etablert. Han gir et kort riss av PLOs historie, og hvordan alt snudde etter at de sluttet fred med okkupanten og begynte å arrestere palestinske aktivister.

Intifada

Det Peres, Rabin og Barak– og til en viss grad Netanyahu prøvde ved forhandlingsbordet, ville Sharon gjøre ved å yppe på seg et nytt palestinsk opprør som han kunne knuse med militærmakt. Camp David-forhandlingenes sammenbrudd sommeren 2000 ga Likud-lederen den muligheten han trengte, og 29. september satte han inn støtet: Ariel Sharon besteg al Aqsa-moskéen i Øst-Jerusalem, fulgt av mer enn tusen israelske politimenn.

Abdul lener seg over bordet når han skal forklare hva denne handlingen betydde.

- Al Aqsa-moskéen er palestinernes største helligdom. Ingen sionist får komme inn der og si at "dette er mitt".

Provokasjonen brakte en bølge av nye selvmordsaksjoner, all kontakt mellom den israelske regjeringen og palestinske ledere opphørte, og den andre intifadaen var et faktum. 1. mars 2001 vant Sharon en knusende valgseier i Israel.

Sharon-regimet har blant annet jevnet stadig flere palestinske hus med jorda.

- Da vi sloss mot Israel i Libanon var det akkurat det samme, forteller Nazih Salame, den tredje av de arabiske marxistene vi snakker med. Nazih er fra Sør-Libanon. I 1980-åra var han medlem i det libanesiske kommunistpartiet og kjempet mot den israelske okkupasjonen.

- Om israelerne sprengte en leilighet i vårt område, så måtte Hizbollah bombe tilbake, over grensa.

For hvis du bomber leiligheten min, eller leiligheten til et Hamas-medlem, så er det ikke bare ham du dreper, ofte bomber du hele familien. Noen ganger tar du kanskje livet av 8, 10, 12 eller enda flere mennesker.

- Men det kommer ikke til å hjelpe. Uansett om de sprenger leiligheter og hus, om de arresterer folk, om de tar livet av lederne, om de dreper medlemmene av Hamas og Jihad. Det eneste som skjer er at folk blir enda mer rasende.

Israel må endre holdning

Nazih vet hva han snakker om. Midt på 1980-tallet var han student i Beirut, men i 1989 reiste han til Sør-Libanon. Der ble han arrestert, og i to år satt han i israelsk fengsel. Senere fikk han hjelp til å komme til Norge.

- Det blir ingen løsning uten at Israel forandrer hele sin holdning, sier Nazih.

Sharon-regjeringen har helt klart representert en høyredreining på den israelske siden, men de holdningene Nazih snakker om vil ikke forsvinne med et regjeringsskifte.

Ben-Gurion selv, sionistenes landsfader og massemorder, mannen som administrerte selve okkupasjonen og den etniske rensingen i 1948, ledet en Mapai-regjering (det israelske arbeiderpartiet).

- Vi har prøvd begge sider, sier Abdul. - Vi har prøvd Likud, vi har prøvd de ekstreme høyrepartiene, og vi har prøvd Arbeiderpartiet. Men alle har vært like ille.

Ett av Trotskis viktigste argumenter mot terrorisme var at den hindrer bevegelsen i å få støtte fra flertallet. Det ser ikke ut til å gjelde palestinsk ungdom som søker seg til religiøse miljøer. Abdul har sett dette.

- Det har kommet et islamsk språk blant ungdommer i gata, forteller han. - Spesielt siden Hamas og Islamsk Jihad kom til Damaskus etter at de ble kastet ut av Jordan.

Problemet er naturligvis at den nasjonalistiske motstanden har skandalisert seg selv ved å slutte fred med okkupanten. På midten av 90-tallet oppsto et politisk tomrom som venstregruppene DFLP og PFLP ikke var i stand til å fylle.

- Det er helt riktig som Abdul sier, mener Chadi. - Fatah og de nasjonalistiske gruppene begynner å miste ungdommene, og stadig flere av dem blir religiøse. Men grunnen er at de vil kjempe hardere, de vil gjøre mer motstand.

Hva skal egentlig til for å finne en løsning på konflikten?

- Alle fredsprosessene stopper ved to punkter, sier Chadi. - Det er spørsmålet om Jerusalem, og det er flyktningespørsmålet.

- Flyktningenes rett til å vende hjem er det viktigste kravet fra palestinernes side, og samtidig er det et krav som ingen israelsk regjering noensinne vil gå med på. Det står i strid med hele den sionistiske statens eksistens, understreker Nazih.

Abdul, Chadi og Nazih vet at ethvert forslag om å dele Palestina i to bygger på denne tankegangen: Rasismen, troen på at mennesker ikke kan eksistere sammen. De er klar over at Rosa Luxemburgs slagord "sosialisme eller barbari" sjelden har vært en så akutt og aktuell problemstilling som i Midtøsten etter veikartets sammenbrudd og byggingen av muren.

De kjemper med den samme eldgamle motsetningen som mange sosialister har gjort før dem; den grelle kontrasten mellom drøm og virkelighet, mellom hjertet og hjernen – mellom viljens optimisme og hjernens pessimisme, som en italiener engang sa det.

De arabiske diktaturene

Etter 10 år med forhandlinger virker drømmen om et fritt Palestina fjernere enn noen gang, og veikartets fallitt har ryddet scenen for neste akt i imperialismens barbariske teater: Sharons mur.

De tre marxistene vet å vokte seg for å hevde at revolusjon er den eneste løsningen. Men det er bare så vidt. Abdul sier det alle tenker.

- Så lenge de arabiske diktaturene sitter på plass får vi ingen frihet.

- Protestene mot Irak-krigen viser at det er stor motstand mot imperialisme, mener Chadi.

Men han frykter også at vi har en lang vei å gå før folkemassene i Midtøsten vil følge en strategi som kan bringe et opprør til seier.

- Du vet, i prinsippet behøver vi ikke å gjøre noe annet enn å gå dit på beina, sier Abdul og understreker arabernes overlegne antall i forhold til sionistene i Israel.

- Så den dagen folk tør å betale prisen for frihet, den dagen skal rasiststaten vekk. Og alle flyktningene hjem.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.