IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Tvetydighetens evangelium

I ALLE FALL siden revolusjonen i Iran i 1978-79 har islamske bevegelser dominert mye av politikken i Midtøsten og omkringliggende land. De slåss ofte mot imperialismen og hjemlige diktaturer.

linje

Publisert: 22.04.2004

Men revolusjonen i Iran endte opp med et reaksjonært islamsk prestestyre. I USA ble de svartes kamp mot rasisme ført under kristne faner, men også George Bush hevder han har Gud på sin side. Hva er det med religion som gjør at den kan brukes til så vidt forskjellige formål? Chris Harman og Paul McGarr forklarer.

Det første som må sies er at menneskene skapte Gud, det var ikke Gud som skapte mennesket. Ulike religionene og deres institusjoner oppstår i et bestemt samfunn og interagerer med det samfunnet. Selv om religiøse institusjoner og ideér klart spiller en rolle i historien, skjer ikke dette avgrenset fra resten av den materielle virkeligheten.

Forvirringen starter ofte med en forvirring om kraften til religion i seg selv. Religiøse mennesker ser den som en historisk kraft i seg selv, for det gode eller det onde. Det gjør også mange borgerlige anti-klerikale og fritenkere. For dem er å bekjempe innflytelse fra religiøse institusjoner og obskure ideér i seg selv veien til menneskelig frigjøring.

Forandre innholdet

Religioner kan bare opprettholde seg selv når samfunnet endrer seg hvis de finner en måte å forandre sin egen basis for støtte. En av verdens viktigste religiøse institusjoner, den romersk-katolske kirken, for eksempel, som oppsto i sen-antikken og overlevde ved å tilpasse seg først det føydale samfunnet i 1000 år, og så til det kapitalistiske samfunnet som erstattet føydalismen, forandret mye av innholdet i sine egne læresetninger i prosessen.

Historien er full av eksempler på mennesker som bekjenner seg til nesten identiske religiøse trosretninger og likevel ender opp på motsatte sider i store sosiale konflikter. Dette skjedde da sosiale opprør feiet over Europa under føydalismens store krise i det 16 og 17. århundre. Luther, Calvin, Munzer og andre religiøse ledere forsynte sine støttespillere med et nytt verdenssyn gjennom gjentolkning av bibeltekster.

Islam er ikke forskjellig fra andre religioner i så henseende. Den oppsto i en kontekst, i et handelsfellesskap i byene i Arabia i det 7. århundre. Islam blomstret innen store etterfølgende imperier som ble erobret av noen av dem som aksepterte dens doktriner. Islam overlever i dag som den offisielle ideologien til mange kapitalistiske stater (Saudi-Arabia, Sudan, Pakistan, Iran etc.) såvel som inspirasjonskilde for mange opposisjonsbevegelser.

Den har vært i stand til å overleve i ulike samfunn fordi den har vært i stand til å tilpasse seg forskjellige klasseinteresser. Hele tida har budskapet balansert mellom å love beskyttelse til de undertrykte og gi de utbyttende klasser beskyttelse mot å bli styrtet i revolusjonære opprør.

Appellerer til rike og fattige

Derfor understreker islam at de rike må betale 2,5 prosent islamsk skatt for å hjelpe de fattige, at herskerne må styre på en rettferdig måte, at ektemenn ikke må mishandle sine koner. Men den behandler også de fattiges ekspropriasjon av de rike som tyveri, insisterer på at ulydighet mot en "rettferdig" regjering er en forbrytelse som må straffes med all den kraft loven besitter.

Den appellerer til både rike og fattige ved å tilby regulering av undertrykkelse, både som en bastion mot enda mere undertrykking og som en bastion mot revolusjon. Den er, som kristendommen, hinduismen og buddhismen, både hjertet i en hjerteløs verden og folkets opium.

Religioner som appellerer til ulike klasser må derfor være fulle av tvetydigheter og åpne for forskjellige tolkninger. Dette har vært sant for Islam nærmest fra dens fødsel. Etter Mohammeds død i 632 e.kr., bare to år etter at Islam hadde erobret Mekka, brøt det ut uenighet mellom tilhengerne til Abu Bakr, som ble den første Kalifen (etterfølger til Mohammed som islams leder), og Ali, ektemannen til profetens datter Fatima. Ali hevdet at noen av Abu Bakrs måter å styre på var undertrykkende. Uoverenstemmelsene vokste inntil rivaliserende muslimske hærer bekjempet hverandre i slaget ved Camel og resulterte i 10 000 døde. Det var utfra denne spliden at separasjonen i sunni- og shia-versjonene av islam vokste fram. Men dette var bare den første av mange splittelser. Det oppsto stadig nye grupper som hevdet at de undertrykte led på grunn av de gudløse og krevde en tilbakevending til den opprinnelige "rene" islam på profetens tid.

Tvetydigheten i kristendommens doktriner er heller ikke vanskelige å finne. Det er to fundamentalt forskjellige fortellinger om Jesus i evangeliene. De peker mot de virkelige sosiale og historiske røttene til kristendommen.

To fortellinger om Jesus

Palestina var del av et stort romersk imperium på den tida Jesus levde. Det jødiske folket hadde en lang tradisjon med folkelig motstand mot tidligere imperier som hadde dominert området. Denne motstanden blomstret opp igjen under den romerske dominansen. Deler av evangeliene og Jesu læresetninger er et klart ekko av denne opprørske strømningen.

Maria, mora til Jesus, oppsummerer "Herrens budskap" på denne måten: "Han har revet ned mektige konger fra deres troner og løftet opp de som er nede. Han har fylt de sultne med gode ting og sendt de rike av gårde med tomme hender". Jesus selv tordner: "Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred til verden. Jeg kom ikke for å bringe fred, men et sverd!". Han insisterer: "de som ikke har et sverd, må selge jakka si og kjøpe et."

Dette er den Jesus som jager pengeutlånerne ut av tempelet og som blir hilset med "Hosianna-rop" (Fri oss!) når han ankommer Jerusalem.

Men evangeliene inneholder også en helt annen fortelling om Jesus. En som reflekterer de tapte håp om forandring. Dette er den Jesus hvis kongedømme "ikke er av denne verden" og som preker passiv aksept av ens skjebne med håp om frelse etter døden.

Denne Jesus er klarest uttrykt i Johannes-evangeliet, men finnes også i de tre andre i varierende grad.

Etter det jødiske opprørets nederlag, begynte kristendommen å spre seg fra sine jødiske røtter til de gresktalende byene i den østlige delen av Romerriket. Da den gjorde det ble den en tro om aksept, en trøst for de fattige.

De tidlige kristne var ofte fattige. Men i det fjerde århundret hadde det utviklet seg en byråkratisk elite av biskoper og prester. De var ofte rike, ofte slaveeiere, og de kontrollerte den voksende rikdommen og eiendommen som nå var i hendene på kirken. De romerske herskerne så ikke lenger noen trussel i slike folk, men så de heller som et byråkratisk organ som kunne være en viktig alliert. En alliert som kunne spille en vital ideologisk rolle i å støtte opp om den eksisterende sosiale orden.

I 313 e.kr. gjorde så den romerske keiser Konstantin kristendommen til statsreligion for Romerriket.

Kristendommen har forblitt en ideologisk rettferdiggjøring av de på toppen av samfunnet, og noen av de verste eksemplene på 1900-tallet var diktatorene Franco i Spania og Salazar i Portugal som rettferdiggjorde fascisme i kristendommens navn.

Men for millioner av fattige og undertrykte, har Kristendommen som andre religioner, fortsatt med å gi trøst i den virkelige lidelsen de gjennomgår. Den kan fortsatt være en motor for protest og opprør mot den lidelsen. Frigjøringsteologene i Latin-Amerika er et klart eksempel.

Den sosiale virkeligheten

Sosialister forkaster alle religiøse idéer. Vi er materialister og derfor ateister og vil alltid argumentere for dette grunnleggende standpunktet. Men det betyr ikke at vi vil behandle alle religiøse idéer og bevegelser på samme måten.

Vi må alltid se på den sosiale virkeligheten under det religiøse dekket. Det betyr først og fremst at vi må skjelne mellom religionen til undertrykkeren og religionen til de undertrykte. Når de undertrykte under religiøse bannere slåss tilbake mot de betingelser som holder dem nede, står sosialister sammen med dem i kampen.

Vi slåss for et samfunn der religion etterhvert vil forsvinne. Deler av den kampen er å argumentere mot religiøse idéer og for et materialistisk, ateistisk syn på verden. Men religion vil ikke forsvinne før de betingelser som gir næring til den er forandret. Når den virkelige lidelsen, undertrykkingen, den hjerteløse verden som Marx snakket om, er borte.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.