IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Oslo-prosessen legitimerte okkupasjonen

SOMMEREN 1993 kom gjennombruddet i Oslo-prosessen. Det skulle bli fred mellom Israel og palestinerne, i alle fall på litt sikt. I dag vet vi at det ble en fiasko. Men en "fred" som ikke tok hensyn til palestinernes viktigste krav, kunne ikke vinne fram.

linje

Publisert: 01.04.2004

I boka Fred i vår tid tar Arne Ørum for seg retorikken bak Oslo-prosessen og bakgrunnen for hva som skjedde.

For de av oss som husker tilbake til midten av 90-tallet, var det ikke måte på hvilken bragd som ble gjennomført i de hemmelige forhandlingene. Ved hjelp av fantastisk dyktige norske tilretteleggere hadde partene fått et gjennombrudd.

Men selvfølgelig kom det kritikk, og den var meget berettiget. For hva hadde egentlig kommet ut av Oslo-prosessen? Avtalen var et maktforlik, et resultat av en overlegen israelsk posisjon og en tilsvarende underlegen palestinsk. PLO var sterkt svekket, og den første Intifadaen hadde utfordret PLOs lederskap.

De viktigste palestinske kravene, som er nedfelt i en rekke FN-resolusjoner, ble satt tilside.

Okkupasjonen, de israelske bosettingene, flyktningenes rett til å vende tilbake, Jerusalems status – alt ble ignorert. I stedet skulle de vanskelige spørsmålene utsettes til sluttforhandlinger.

Den palestinske intellektuelle Edward Said var en av de sterkeste kritikerne. Han kalte avtalen et "instrument for palestinsk overgivelse, et palestinsk Versailles".

Når en avtale fungerer så til de grader på okkupantmaktas premisser, er det klart at de norske "fredsdiplomatene" får behov for å snakke om noe annet. De måtte forsøke å legitimere en fredsprosess som ikke tok tak i Israels okkupasjon av Palestina.

Det er denne retorikken kjennetegnet ved begreper som tillit, gjensidig avhengighet, dynamikk, konsensusdiplomati som boka beskriver. Man skulle ikke snakke for mye om palestinernes rettigheter, det kunne sette fart i motsetningene.

Ørum siterer da også Israels utenriksminister Shimon Peres som sa at Israel hovedsakelig forhandlet med seg selv.

Men hvordan kunne det skje? For det første var PLO sterkt svekket, og Arafat var tilbøyelig til å godta nærmest hva som helst for å få en avtale. Israel hadde erfart den første intifaden, og i alle fall landets sosialdemokratiske politikere innså at de hadde interesse av å komme fram til en løsning med palestinerne. De ville imidlertid ha en svak forhandlingspartner, og et svekket PLO passet bra.

Men hvorfor Norge? Ørum vektlegger Norges nære forhold til Israel, særlig Aps nære forhold til Israels sosialdemokrati. Men det var et element til som skal ha spilt en betydelig rolle, nemlig forskningsstiftelsen Fafo og dens forbindelser til utenriksledelsen.

Karrierebevisste sosialdemokratiske "forsker-politikere" så en unik mulighet. De hadde ikke spesiell kompetanse på Midtøsten-konflikten, men samrøret med utenriksledelsen må ha betalt seg. Fafo gjennomførte en levekårsundersøkelse blant palestinerne i de okkuperte områdene. Resultatene skulle brukes til å styre bistandsmidler.

Israel hadde kort tid i forveien stengt av de palestinske områdene og derfor rammet mange palestinere som arbeidet inne i Israel. Men undersøkelsen hadde ikke som mål å se på virkningene av okkupasjonen for palestinernes liv.

Jeg har aldri trodd på den objektive forskningen, men som Ørum poengterer, Fafos

levekårsundersøkelse kunne like gjerne brukes til fordel for Israel.

Boka kunne gjerne vært strammere redigert, og selv om beskrivelsene av retorikk og forhandlingsprosedyrer til tider blir noe kjedelig, er dette en bok det er nyttig å lese. Ikke minst stikker den hull på myten om den norske godheten og "humanismen".

Bjørn Østby

Arne Ørum:
FRED I VÅR TID
Retorikken bak Oslo-prosessen
Tapir Akademisk Forlag 2004


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.