IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Syria: Til valg med tønnebomber

Bashar Al Assad stiller til «gjenvalg» 17. juli. Det er ikke en «farse», det er direkte hån mot millioner av ofre for regimets terror.

linje

Publisert: 25.05.2014

(Denne artikkelen ble først publisert på Radikal Portal http://radikalportal.no/2014/05/21/syria-til-valg-med-terror-og-tonnebomber/ , og er her i en noe revidert og forkortet utgave. For artikkel med aktive lenker til kilder, gå til den opprinnelige publikasjonen på Radikal Portal, eller også til den reviderte utgaven som ligger på http://internasjonalsosialisme.wordpress.com/2014/05/25/syria-til-valg-med-terror-og-tonnebomber/

Med støtte fra Russland, Iran og tusener av Hezbollah-styrker går regimet altså til «valg» etter 3 år i krig mot egen befolkning. Riktignok er regimet svekket og avhengig av sine allierte, men gjennom nådeløs krig har det også lyktes med å demoralisere befolkning og å isolere motstand. Regimet går til valg med skitne bomber, utsulting og vedvarende massefordrivelser. La se på metodene deres.

Utslettelse som metode

Tettbefolkede områder, skoler, helseinstitusjoner, bakerier og infrastruktur har systematisk blitt brukt som angrepsmål for å knekke folks moral og utslette motstand etter masseopprøret i 2011.

I Syrias en gang mest folkerike by, Aleppo, har regimet utover nyåret og våren gått til en langvarig «offensiv» med tønne- og klasebomber over opprørskontrollerte byområder, stort sett befolket av arbeiderklassen. Dette har resultert i en ny stor strøm av flyktninger nordover i landet gjennom første kvartal av 2014. Hele nabolag ligger forlatt i ruiner. Kanskje har 70 prosent av befolkningen forlatt byen. Det er grunn til å frykte at hensikten fra regimet er å tømme byområder for befolkning, før en tilintetgjørende bakkeoffensiv, lik den som ble iverksatt i Homs sommeren 2013, med stor støtte fra Hezbollah.

Revolusjonens hovedstad

Homs ble døpt «revolusjonens hovedstad» på grunn av befolkningens massive motstand under beleiring i 2011 og 2012. I dag er store deler av bykjernen fullstendig sønderskutt og forlatt. 8 og 9. mai evakuerte de siste skansene av befolkning, lokale opprørere og aktivister som kjempet inntil det siste, den beleirede Gamlebyen. De evakuerte under våpenhvile mot at de friga regimelojale fanger og Hezbollah-soldater. De forlot med våpen og verdighet i behold, ifølge filmprodusent og bysbarn Orwa Nyrabia, som medproduserte dokumentarfilmen «Return to Homs» om den 19 år gamle fotballkeeperen og opprørslederen Basset og hans kamerater. Revolusjonens hovedstad har falt, bokstavelig talt, i grus.

Mindre byer og landsbyer i Homs-provinsen har også tidligere blitt ryddet for sine opprinnelige innbyggere, og dernest blitt robbet og inntatt av regimelojal befolkning og Shabiha (voldelige organisasjoner som tar oppdrag for regimet).

I ytterkantene og beltet rundt Damaskus, har det vært meldt om en desperat situasjon siden 2013. Disse områdene befestet seg som episentre i det unge Damaskus-opprøret i 2011, ettersom regimet sikret sentrum med sikkerhetsstyrker fra hele landet og drev klappjakt på aktivister og all bevegelse. Damaskus-aktivisten Yassin Al Haj Saleh skildrer fra våren 2013 om elendige forhold med strømbrudd og matmangel, og beskrev sykehus som drives i kjellere og moskeer som innkaller til bønn på irregulære tider for å lure regimets granatangrep. Hundretusener av sivile er fortsatt under beleiring her, hvor sult og forsyningsbrudd er de mest infame våpnene fra regimet. Beleiring har medført enkelte lokale våpenhviler, som vitner om at folk er nedbrutt.

Gassangrepene

Beltet rundt Damaskus ble også satt på verdenskartet med gassangrepene i slutten av august 2013. Imidlertid var en rekke mindre gassangrep allerede dokumentert her måneder før. Etter at Sarin fikk «rødt kort», er det meldt om flere angrep med klorgass mot byer og landsbyer i flere provinser.

Få dager etter gassmassakrene i august publiserte obskure Mint Press News en artikkel der «kilder» la ansvaret for gassmassakrene i august på opprørere. Artikkelen ble avslørt som forfalsket. Til tross for sterke funn som peker på regimet, har andre, deriblant journalisten Seymour Hersh, senere forsøkt å så tvil om ansvaret. Utover at det logisk brister at opprørere skulle gasse sine egne bastioner på seks forskjellige felt med 16 kilometers avstand fra punkt 1 til 6, er det kjent og fastslått at regimet har vært og er i befatning med kjemiske våpen, og det er ingenting som har tydet på at krefter i regimet ikke skulle kunne bruke de.

Andre og mindre kjente eksempler på regimets metoder for å knuse motstand er total utjevning av byområder som det har ansett som potensielle opprørsbastioner. Byområder tilsvarende minst 200 fotballbaner med hus og blokker på opp til åtte etasjer har blitt revet og jevnet med jorden i Damaskus og Hama, noe som betyr at flerfoldige tusener av familier er tvangsflyttet.

Kidnappinger og forsvinninger

Omsider må det nevnes hvordan folk i opposisjonen forfølges som direkte bytter for fengsler og tortur. Det finnes ingen sikre tall på antallet fanger. Under massedemonstrasjonene i 2011 ble hundretalls tatt i slengen. Raid mot nabolag, familier og enkeltindivider har produsert enda flere. Mange har også forsvunnet på høylys dag. I 2012 hørte jeg anslag på 80.000 savnede. Over en periode på våren i 2013 fløt det daglig savnede og arresterte individer opp på elvebredden i bydelen Bustan Al Qasr på Aleppos opprørskontrollerte side, i et tilfelle flere enn 70 på en dag, til skrekk og advarsel fra sikkerhetsstyrkene på den regimekontrollerte siden. En rapport som ble publisert i januar 2014 basert på informasjon fra en avhoppet etterretningsoffiser gir dokumentasjon for at minst 11.000 fanger i Damaskus alene hadde blitt torturert til døde innen utgangen av august 2013. Damaskus-baserte Violation Documentation Center har dokumentert drap på et hundretalls journalister og medieaktivister.

Tallenes tale og tolkning

Som følge av krigen er det anslått at opp til 9 av 22 millioner innbyggere er fordrevet fra sine hjem. Rundt 2,6 millioner har flyktet til nabolandene. Det finnes ikke sikre tall på antall omkomne, men tall fra 150.000 til 200.000 er sannsynlige. Den daglige dødsraten sies å være over 200 mennesker. Tallet på skadde er flere ganger dette.

Det er sant at det finnes ofre på flere sider, og at det er andre grupperinger i konflikten som står mellom folket og regimet. Det er dokumentert flere eksempler på overgrep og undertrykking fra reaksjonære og sekteriske tendenser, kriminelle og andre fremmede krefter som vil underkaste seg befolkning med sin egen form for terror, og som aldri har sverget seg til å forsvare revolusjonen av 2011, men tvert om også angriper revolusjonære. Jeg skal noe tilbake til disse kreftene, da i sær ISIL.

Det er likevel ikke mulig å forstå episentret for konflikten uten å se regimet som startpunkt for volden. En tyrannisk logikk følger regimets metoder gjennom torturkamrene som har utslettet opposisjon under to generasjoners despoti, som nå har kulminert i utslettelsen av hele samfunn de siste tre årene.

Regimet har en historie

Assad-regimet kom til makten gjennom et kupp i Baath-partiet i 1970 ved Hafez Al Assad. Bashar Al Assad overtok makten etter sin far i år 2000. Regimet tjener interessene til landets kapitalistiske eliter. Det blir derfor på alle måter feil å se forholdet mellom regimet og revolusjonen som et oppgjør mellom sekteriske linjer. Regimet er mer presist komponert rundt et klansdynasti, som gjennom sine bånd kontrollerer maktapparatene og betydelig mengder kapital, suverent representert gjennom Assads fetter Maklouf. 70 prosent av regimets sentrale skikkelser er rett nok alawitter. Men det betyr ikke at regimet representerer alawittene. Alawittenes tradisjonelle kjerneområder er preget av landlig fattigdom, og for mange unge menn er rekruttering til hæren og sikkerhetsstyrkene en mulighet for avansement og inntekt. Opposisjon blant alawitter har derimot vært hardt undertrykt, og forholdet mellom Assad og andre klansledere er preget av klientell lojalitet.

Regimets støttespillere i samfunnet har likevel vært rekruttert fra alle seksjoner av elitene, uavhengig av sekterisk tilhørighet. Hafez Al Assad hadde sunni-elitene fra borgerskapet i storbyene med seg, ettersom han tjente deres økonomiske interesser ved å skvise ut venstretendenser i Baath-systemet. Han nølte heller ikke med å knytte bånd til stammeledere for sunnistammene på landsbygda for å bruke disse til å knuse opposisjon fra blant annet det muslimske brorskapet.

Regimet og opposisjonen

I 1982 massakrerte regimet 30.000 mennesker i Hama. Dette knakk motstanden i befolkningen i mange år. Målskiven var det muslimske brorskapet, men resignasjonen rammet også all annen opposisjon, som venstreopposisjonelle tendenser. Forfølgelser av venstreorienterte starta med utrenskinger av venstreopposisjon i Baath-partiet, og gikk videre løs på forskjellige avleggere fra kommunistpartiet og aktivister fra partier som Kommunistisk Aksjon. Etter signaler om mer åpenhet på begynnelsen av 2000-tallet, fulgte hardere forfølgelse av opposisjonell aktivitet. Det var noen få tegn til selvstendige arbeiderkamper og små aksjoner fra aktivister, men med unntak av en kurdisk intifada som spredte seg i 2004, var samfunnet dødt for seriøs opposisjon. Undertrykking av mulige kilder til opposisjon og bevegelse medførte en mangel på etablerte kamporganisasjoner i massene da opprøret startet i 2011. Fagbevegelsen var kontrollert og en lojal del av regimet, mens studentorganisasjonene var underlagt Baath-partiet.

Undertrykkinga gikk hånd i hånd med en stadig mer nyliberalistisk politikk. I løpet av 2000-tallet ble Syria en integrert del av det nyliberale regimet, med liberalisering og åpning av markeder, og voksende press mot befolkning. Fattigdom målt etter FNs standarder vokste fra 12 prosent i år 2001 til 33 prosent i 2010.

Revolusjonen i 2011

Det syriske folket reiste seg under de arabiske masseopprørene og som en følge av sosiale forholdene som preget regionen, og helt konkret som følge av fengsling og tortur av mindreårige som hadde malt slagord på vegger i provinshovedstaden Daraa. Protester mot lokale styresmakter i Daraa ble raskt kjent, og med masseopprørene i Tunisia, Egypt og Libya som bakgrunn, antentes gnister til opprør i små og store byer i alle provinser. Spredningen av opprøret viste at de undertrykte massene hadde fått nok av ydmykelser og nedverdigelser under et regime som gjennom to generasjoner hadde brukt landet som et underbruk for sine egne og sine klienters interesser. Regimet møtte det raskt voksende opprøret med vekslende brutalitet, fornektelse og tegn til ettergivenhet. Brutaliteten var likevel den gjennomgående responsen folk kunne føle på kroppen, ettersom fengsler fyltes og folk ble meid ned eller mishandlet.

Opprøret hadde sympati og støtte fra grupper i alle samfunn, men regimet visste å så mistenksomhet og frykt mellom folk. Bruk av voldelige provokatører ble fulgt med målretta spredning av falske rykter om væpnede bandittgjenger som var ute etter å terrorisere. Hard kontroll over sentrumsområder fulgte med isolasjon og brutale angrep mot demonstrasjoner og befolkningen i andre områder. Bevegelser som kunne påvirke situasjonen i en annen retning enn etter regimets vilje, tok form. Et tidlig kjent eksempel er Lokale koordinasjons-komiteer, basert på aktivisme, gjensidig støtte, formidling av informasjon og utstrakt nettverksbygging. Senere har andre former for lokale komiteer og råd blitt til blant massene. Slike aktivistiske krefter slo rot i hele Syria, og lever fortsatt, åpent eller skjult.

Samtidig er det ikke mulig å skille revolusjonen fra krigen. Hæren beleiret byer alt fra slutten av april 2011, deriblant Daraa, som ble hardt straffet for sin motstand. Masseprotester, også massestreiker i slutten av 2011, samt mindre lokale streiker i forbindelse med protester i året som fulgte, dominerte den revolusjonære dynamikken det første året. Men en økende bevæpning i befolkningen, også som naturlig følge av at desertører etter hvert tilslutta seg opprøret i titusentalls (noe som medførte at hæren avvæpnet og passiviserte styrker de ikke stolte på) skjedde for å forsvare revolusjonen og samfunn utsatt for regimets terror.

Nye fronter og ny undertrykking

I den væpnede motstanden utkrystalliserte det seg etter hvert flere fraksjoner, og man hører om grupper som er i kamp mot hverandre og bringer atter en misere over befolkning. Enkelte av disse gruppene er faktisk ikke representative for motstanden i det hele tatt, men manifesterer primært sin egen agenda. Den første hovedkategorien er de som går under betegnelsen FSA og andre som har dedikert seg til å forsvare revolusjonens organisasjoner og lokalsamfunn. I tillegg har man koalisjonen under den Islamske Fronten, som også springer ut av FSA og den folkelige motstanden, men som har ideologiske føringer som appellerer til en islamistisk agenda og eksterne støttespillere som har sett seg tjent med å bygge opp under dette. Al Nusra-fronten er en annen aktør, med støtte fra skjulte fond og tilknytning til Al Qaida.

Al Nusra er eksplisitt salafistisk og sekterisk, og har møtt motstand i befolkningen for autoritær framferd og aggressiv undertrykking. De har gått til angrep på aktivister og andre brigader ved flere anledninger. Deriblant angrep de i april en gruppering av revolusjonære sosialister, som har dannet en selvstendig væpnet front under navnet Folkets Frigjøringsfraksjon.

I konflikt med Al Nusra fins en desto mer reaksjonær og rivaliserende fraksjon av internasjonale Al Qaida, ISIL, med opphav i Irak. ISIL rekrutterer fra global Jihad og har aldri utnevnt seg til å forsvare revolusjonen, men snarere underlegge seg områder for å knytte sammen et kalifat over grensene til Irak, der de alt kontrollerer ressursrike enklaver (med olje). Dette møter stadig folkelig motstand.

I spesielt nordlige Syria har ISIL, etter forsøk på det samme fra Al Nusra, satt inn tunge styrker som har møtt aversjon og motstand i befolkning. Etter at de angrep en kirke i Raqqa i 2013, samlet folk fra alle grupperinger seg til en protestdemonstrasjon. Kvinnelige aktivister har protestert mot forsøk på å innføre undertrykkende påbud som har vært fremmede for dem. Raqqa var den første provinshovedstaden som løsrev seg helt fra regimet, våren 2013. Byen ble styrt av et sivilt styringsråd, med tilslutning fra 42 sosiale bevegelser. Også disse organene har vært utsatt for angrep fra ISIL. Det samme har lokale FSA-brigader og kurdiske grupper i provinsen. Videre har ISIL invadert de kurdiske områdene som grenser til Raqqa-provinsen, noe som har medført militant lokal motstand og nye allianser mellom de kurdiske militsene og FSA-grupper, som har søkt tilflukt i de kurdiske områdene. I byen Manbej (Aleppo) gikk befolkningen i mai til generalstreik mot ISIL. De vil kaste ISIL ut av byen etter angrep på aktivister og demonstranter, og ber om støtte fra FSA.

Det har fra flere opposisjonelle hold vært hevdet at ISIL representerer regimets interesser, og at de på ledende nivå faktisk pleier former for strategiske forbindelser med krefter i regimet (en forbindelse som også er hevdet å ha røtter tilbake til tidligere syriske interessespill i Irak). En ledende kurdisk YPG-offiser og talsperson, tilknytta det PKK-relaterte partiet PYD, hevdet nylig i et intervju mye av det samme, at ISIL invaderer kurdiske områder med direkte støtte fra Assad-regimet.

En handling fra folket og for folket

Den syriske revolusjonen var en handling fra folket, med gjennomgående krav om et Syria fritt for undertrykking og despoti. Verken eksterne interesser eller sekteriske og etniske interesser har hatt noen rett til å representere revolusjonen for befolkningen. Revolusjonen representerte folket og en større revolusjonær bevegelse i hele regionen. Fortsatt viser syrere at de ikke vil finne seg i noen form for undertrykking, eller klientelisme ovenfor eksterne og fremmede interesser. Til tross for den uthalte krigen og den systematiske tilintetgjørelsen av samfunn, lever det en folkelig motstand som forsvarer revolusjonen. Ennå har det ikke gått en fredag siden 18. mars 2011 uten at det har vært demonstrasjoner rundt omkring i landet. Fortsatt står syrere ansikt til ansikt mot sine undertrykkere, først og fremst mot et despotisk regime, men også mot nykommere som er fremmede for revolusjonen og har en fremmed agenda.

Regimet har på sin side jobbet hardt for å røre i sekteriske stemninger. Regimet pleier tett kontakt med eksterne interesser og har tradisjon for å pleie disse på bekostning av undertrykte folk. Regimet saboterte palestinsk motstand fra Jordan og Libanon i løpet av 1970-tallet, mens det kynisk ekskluderte PLO og innsatte en annen fraksjon som sitt lojale redskap mot palestinere i Syria. Regimet har en felles interesse med sine naboland i å holde kurdere nede. Og som et kapitalistisk regime, har det holdt motstanden fra arbeiderklassen i sjakk. Det deler dermed også interessene til det egyptiske kuppregimet, som søker å knuse sin revolusjonære bevegelse, og med alle andre reaksjonære og undertrykkende krefter i regionen.

For hva gjelder den omtalte støtten til den syriske «opposisjonen» fra vestlige land, har den med stadig mer vikarierende argumenter vært holdt tilbake eller blitt begrenset til «mer i navnet enn i gavnet» for et flertall av de som kjemper på bakken. Jeg forstår godt syrere som ville sett mer av den, men anser som de fleste av dem, at den neppe vil være dem til unnsetning. Den støtten som har kommet, regnes av enkelte for ikke å strekke lenger enn at den haler ut krigen, og kanskje er dette en bevisst strategi.

Hva kan vi gjøre på venstresida?

I denne situasjonen, under en uthalende krig, er det like fullt ting vi kan gjøre. Humanitær hjelp må selvfølgelig støttes. Norsk Folkehjelps kampanjer gjennom fagbevegelsen og folket, er definitivt solidarisk. Men det er også viktig å gi oppmerksomhet til solidariske initiativ fra syrere i diasporaen. Videre må vi støtte alle krav om å åpne Norge for syriske flyktninger. Det tredje er å gjøre seg kjent med syriske aktivister, i diasporaen eller inne i Syria, enten gjennom deres forskjellige medier eller også direkte, så langt det er mulig. Et sted å begynne er gjennom denne bloggen,

http://syriafreedomforever.wordpress.com/,

som drives av et medlem av Syrias Revolusjonære Venstre, og som publiserer på arabisk, engelsk og fransk for å videreformidle og appellere til den internasjonale venstresida, for mer solidaritet med syreres kamp for frihet og sosial rettferdighet, mot despoti og krig.

Den syriske revolusjonen er, som en del av de revolusjonære bevegelsene i regionen, en kamp mot all undertrykking, der den enes seier blir den nestes. Støtt derfor revolusjonen i Syria.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.