IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Ukraina og arbeiderklassen

Under demonstrasjonene på Maidanplassen i Kiev var arbeidere som klasse og en sterk venstreside ikke tilstede. Hvorfor? Bjørn Østby skriver om arbeiderklassen i Ukraina i årets 1. Mai nummer.

linje

Publisert: 25.05.2014

Levekårene for vanlige folk i Ukraina var grunnlaget for protestbølgen som startet i november i fjor. Demonstrasjonene var en anledning til å markere seg mot den dype uretten som rammer folk flest i landet – som arbeidsløshet, elendig lønn, korrupsjon, svake demokratiske rettigheter og dårlig velferd. Den direkte foranledningen var at president Janukovitsj sa nei til en assosiasjonsavtale med EU.

Etter de første demonstrasjonene kom partilederne fra opposisjonen og nazipartiet Svoboda og Høyre Sektor med i demonstrasjonene og dominerte dem politisk med sitt snakk om demokratiske rettigheter, kamp mot korrupsjon og ukrainsk nasjonalisme. Mye av dette hadde naturlig nok støtte hos demonstrantene. Men sosiale krav var lite synlige eller fraværende.

Det var riktignok mange arbeidere som deltok i demonstrasjonene, men de deltok som enkeltindivider ikke som klasse. Men det har, så vidt jeg har registrert, heller ikke vært arbeidere i streik for slike krav i etterkant av protestene. Hvordan står det egentlig til med den ukrainske arbeiderklassen og venstresida i landet?

Gruvearbeiderne 1989-1991

På sensommeren 1989 startet gruvearbeidere i det som da het Sovjetunionen en bølge av massestreiker. Militansen var spesielt stor i Donbass-området (øst i Ukraina) og i Sibir i Russland. Sovjets president, Gorbatsjov, betegnet streikebølgen som den verste prøvelsen som hadde vederfart landet i løpet av fire år med restrukturering.

Streikebevegelsen fulgte mønsteret som Rosa Luxemburg beskrev i sin klassiske studie, Massestreiken. Streikene ble gjennomført utenfor de eksisterende fagforeningsstrukturene. Det startet som en lokal streik med begrensede krav og spredde seg til hundretusener av arbeidere i fire kullfelt som lå tusener av kilometer fra hverandre. Etter hvert som streiken spredde seg, ble det også stilt politiske krav. Streikebølgen ble en viktig politisk faktor.

Gruvearbeiderne i Donbass som først tilsluttet seg streiken etter den første uka, nektet å gå tilbake til arbeidet før statsminister Ryzhkov hadde møtt deres streikekomite. Arbeiderne nektet å flytte seg fra hovedtorget i byen Donetsk før streikekomitéen kom tilbake fra Moskva med en avtale underskrevet av Gorbatsjov og Ryzhkov.

Bevegelsen ble stadig mer radikalisert. I streikens første dager ble det valgt streikekomitéer som bestod av mange moderate folk, bl.a. ledere for de statskontrollerte fagforeningene. Men det tok ikke lang tid før massemøter nektet å gå med på disse folkas krav om at de streikende måtte gå tilbake til arbeidet.

Med den økende radikaliseringen nøyde ikke arbeiderne seg med å stille krav som gjaldt enkeltgruver. De stilte krav som gjaldt hele gruvesamfunn; som matforsyning, forurensning og barnepass. I Chervonohrad i Ukraina stilte gruvearbeiderne krav om øyeblikkelige valg til det lokale byrådet og at de lokale sjefene for politiet, KGB, redaktøren i en lokal avis og tre dommere, skulle sparkes.

Streikene brøt ut da det allerede var en økende følelse av desperasjon innen regimets øverste ledelse, og gruvearbeidernes kamp ble møtt med samtaler ikke vold. Som en del av avtalen med gruvearbeiderne lovte Gorbatsjov å sette av 10 milliarder rubler til import av forbruksvarer.

Generalstreik i Donbass

1.mars 1991 startet gruvearbeidere i Donbass-området generalstreik. Kravene dreide seg bl.a. om lønn, pensjon, sosiale rettigheter og Ukrainas uavhengighet. Streiken var et viktig bidrag til oppløsningen av Sovjetunionen. I løpet av årene med perestroika (restrukturering) ble gruvearbeiderne i Donbass sammen med sine russiske kolleger i bl.a. Vorkuta, Kuzbass og Karganda en av forløperne for den demokratiske bevegelsen i Sovjetunionen.

I perioden mars-mai 1991 gikk arbeiderne i 49 gruver som tilsvarte 40 prosent av alle gruvene, til streik. Hele 15 av gruvene var i Donetsk. Arbeiderne i 22 gruver i L’viv –provinsen (vest i Ukraina) støttet streiken. Gruvearbeiderne hadde dårlig lønn og ble stadig mer overbevist om at den sovjetiske paraplyen måtte bort for at deres levestandard skulle øke.

Markedsøkonomi og fattigdom

Overgangen fra planstyrt økonomi til markedsøkonomi medførte at landets produksjon sank drastisk de første årene etter Sovjetunionens fall. Gamle stalinistpamper sikret seg kontroll over deler av industrien. Men industrien og gruvene i øst er nedkjørte og gammeldags. Storkapitalistene (oligarkene) som eier dem har ikke investert, de har bare pumpet så mye rikdom ut av dem som mulig. Markedet deres ligger i Russland og tidligere sovjetstater.

Med stabiliseringen av Russlands økonomi rundt år 2000, gikk det bedre for Ukraina som hadde en gjennomsnittlig vekst på 7 prosent. Men da landet ble rammet av den globale økonomiske krisa i gikk det igjen dårligere, og bare i 2009 falt produksjonen med anslagsvis 15-18 prosent. Deler av industrien gikk konkurs, og den nasjonale valutaen ble utsatt for massiv devaluering. Den nasjonale gjelda økte, og kutt og privatisering knyttet til IMF-lån førte til fattigdom og arbeidsløshet.

Levekårene for vanlige mennesker har derfor vært svært dårlige i mange år. Arbeidsløsheten i 2013 og 2014 var ifølge Trading Economics, 8,6 og 8,1 prosent. Det er kanskje ikke spesielt høye tall. Men den gjennomsnittlige lønna i Ukraina er 40-50 prosent av den russiske og hviterussiske og mye lavere enn i EU.

Demonstrasjonene på Maidanplassen hadde derfor ikke bare med forholdet til EU å gjøre. Det var også en protest mot de vanskelige sosioøkonomiske forholdene i landet.

Den globale økonomiske krisa rammet Ukraina mye hardere enn nesten alle land i Europa. Dessuten er det slik at landets storkapitalister slipper å betale skatt. Ingen av de store partiene i parlamentet har våget å endre dette. Det er bare den bitte lille radikale venstresida som snakker om dette. Å tilbakeholde lønn til statsansatte har derfor blitt vanlig praksis.

”The miners are coming”

Som nevnt ovenfor var ikke arbeiderklassen som klasse med på demonstrasjonene i Kiev. Det gjelder også gruvearbeidere fra Donbass, men det er egentlig ikke så merkelig. Siden politikere som støtter nærmere tilknytning til vesten og EU dominerte demonstrasjonene, gir det liten mening for gruvearbeidere i Donbass å tilslutte seg. Med sine nedslitte og gammeldagse gruver har de ingen sjanse mot moderne vesteuropeisk/tysk industri. Gruvearbeidere fra Donbass støtter da også de pro-russiske aksjonene i den østlige delen av Ukraina. Da noen hundre pro-russiske aktivister samlet seg foran den regionale administrasjonsbygningen i Donetsk i midten av april, fikk de besøk av et titalls gruvearbeidere som ble ønsket velkommen med glade tilrop. Andre gruvearbeidere var involvert i protestene på Maidanplassen før Janukovitsjs fall.

Fagbevegelsen i gruveindustrien er splittet mellom Den Uavhengige Gruvearbeiderforeningen og Kullarbeidernes fagforening. Den sistnevnte er nært knyttet til Janukovitsjs Regionenes Parti, mens ledende medlemmer av den førstnevnte har forbindelser med partiet til den midlertidige statsministeren, Yatsenyuk.

Oligarkenes interne motsetninger

Oligarkene fra det vestlige Ukraina og ”deres” politikere later som de representerer vanlige folks demokratiske ønsker og appellerer til ukrainsk nasjonalisme, mens oligarkene i øst hevder de beskytter den russiske minoritetens interesser og arbeidere fra ”markedet”.

Den globale krisa har vist behovet for å modernisere ukrainsk kapitalisme, noe som bl.a. betyr at oligarkene i det østlige industribeltet må ta hensyn til fordelene med europeisk integrasjon.

En kapitalistklasse med store interne motsetninger er nøkkelfaktoren for å forstå krisa og opprøret i Ukraina. Den styrtede presidenten Janukovitsj representerte storkapitalistene (oligarkene) i industriområdet i øst med sterke bånd til det russiske markedet.

Den tidligere opposisjonspolitikeren og nå midlertidig statsminister Yatsenyuk fra Fedrelandspartiet, er en av flere politikere som ønsker en tettere tilnærming til vesten og EU. Men akkurat som sine ”brødre” i øst, er det ”sine” oligarkers interesser de søker å ivareta.

Arbeiderklassen og venstresida

For å skjære gjennom kapitalistklassens propaganda og avsløre dens klasseinteresser, er det nødvendig at arbeiderklassen formulerer uavhengige krav. For å danne en ”tredje kraft” må arbeiderklassen og dens ledere bryte med den høyrevridde opposisjonen som spilte en dominerende politisk rolle under demonstrasjonene i Kiev (og som nå sitter med makta).

Det var bra at det var protester, selv om de var små, i det østlige industriområdet, og at KVPU (Konføderasjonen av frie fagforeninger) som vokste ut av streikene i 1989, støttet protestene. Det som ikke var bra var at lederen, Mikhail Volynets, i en appell på en massemønstring på Maidanplassen oppfordret til enhet for å vise ”vår faste overbevisning om å bli en del av Europa…for europeiske verdier….som kan hindre regimet i å plyndre oss”. Deler av den østeuropeiske venstresida har dessverre illusjoner om EU.

Ingen stor sosialistisk kraft

Kommunistpartiet i Ukraina er stort, men er en lojal ”opposisjon” til den regjeringa som nå er styrtet. Partiet var og er imot protestene på Maidanplassen

Den radikale venstresida i Ukraina i dag er liten, det finnes ingen sosialistisk kraft som er stor nok til å påvirke utviklingen. Men den er også splittet på spørsmålet om hvordan man skulle ha intervenert i demonstrasjonene på Maidanplassen.

En gruppe, Borotba, er helt imot demonstrasjonene som har funnet sted i Kiev og andre byer i den vestlige delen av Ukraina. En annen gruppe, Venstre Opposisjonen, deltok i demonstrasjonene på Maidanplassen. Gruppa ga i januar ut en liste med 10 krav for sosial forandring. Disse kravene har faktisk blitt diskutert seriøst i både liberale og høyreorienterte publikasjoner.

Flertallet av de som deltok i opprøret ønsker et mer sosialt Ukraina. Det som manglet, og som førte til at én undertrykkende regjering ble erstattet med en annen undertrykkende regjering, var en sterk venstreside og en uavhengig og organisert arbeiderklasse.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.