IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Syria nedenfra:

To år i revolusjon og frigjøringskamp

linje

Publisert: 15.03.2013

Det har gått to lange år siden den syriske revolusjonen ble antent i Deraa, i folkelig raseri mot at mindreårige ble fengslet, mishandlet og torturert, for tagging av anti-regime slagord på skolemuren sin. Ikke en dag har den heroiske kampen mot Assad-regimet stilnet siden da.

Det har vært to harde år, som har krevd mer enn 70.000 menneskeliv, ikke inklusive de som dør av mangel på mat, medisiner og varme. I følge Leger Uten Grenser er halvparten av landets sykehus bombet. En tredel er ute av drift. Leger og sykepleiere som har operert uavhengig (på side med opprørske områder) har blitt drept, forfulgt og jaget ut av landet. Elektrisitet og annen vital forsyning blir sanksjonert mot opprørske byer og bydeler. Transport og nødhjelp hindres tilsvarende. Kornlagre, møller, bakerier og brødkøer har vært bombemål. Mer enn 3600 fabrikker og industrianlegg er stengt ned. Flyktninger, halvparten av dem barn, blir jaktet på og skutt etter ved grenseposter. Så mange som 250.000 kan være arrestert eller internert. 80.000 er savnet.

Millioner av ubevæpnede syrere gikk ut i gatene i måned etter måned gjennom 2011, i massekamp mot et regime som ikke kjente annet språk en vold. Allerede i løpet av revolusjonens første måneder, ble hæren satt inn mot folkerike og urbane områder over hele landet, deriblant mot Damaskus og forsteder, Homs og Hama. Men den folkelige motstanden viste seg å være ustoppelig.

I dag er mer enn hundretusen vanlige syrere med i det væpnede opprøret. De væpnede opprørerne er desertører og sivile, studenter og ungdom, bønder og arbeiderklasse, som ikke finner seg i at regimet skal bli sittende gjennom sin overlegne voldsmakt og brutalitet. Den folkelige væpnede motstanden har, til tross for en løs organisering og stadig våpenmangel, lyktes i å svekke regimet betydelig. Likevel er den langt større delen av den revolusjonære bevegelsen fortsatt en ubevæpnet massebevegelse. Gatedemonstrasjoner har ikke forsvunnet, selv om et flertall av dem er tvunget til å holde seg innafor lokale nabolag, gjerne togende raskt gjennom urbane smug, ofte i ly av mørket, hvor regimets voldsapparat ikke kan nå dem. Sangene, rytmene, dansen og chantingen, som farget revolusjonen fra begynnelsen av, har heller ikke stilnet hen. Om nettene tagges slagord på offentlige plasser og løpesedler og aviser distribueres av aktivistgrupper. Streiker, arbeidsnekt og annen sivil ulydighet skjer stadig rundt omkring i landet. Folk står fortsatt ubevæpnet like opp i ansiktet på et regime som, til tross for sin overlegne hærstyrke, ikke har reell kontroll på noen av landets større byer.

Lokale koordinasjonskomiteer og tilsvarende råd har bygget opp en sterk organisert kraft i revolusjonen. De har organisert massekamper, demonstrasjoner og aksjoner fra undergrunnen, samt produsert et historisk unikt og verdifullt formidlingsarbeid gjennom sosiale medier. I frigjorte områder har de kommet frem i dagslys, og danner grunnlaget for sivile rådsorganer og gryende selvorganiserende demokratiske strukturer, fra lokale til sentrale organer i byer og kommuner. De tar ansvar for krisehjelp, samfunnsnødvendige oppgaver, forsyning, fordeling og produksjon. Men krigen og stadige angrep fra regimet holder dem foreløpig igjen fra å utfolde seg fullendt, på et koordinert nasjonalt plan. Mange av de opprørskontrollerte områdene er i realiteten urban slagmark, med vekslende frontlinjer, under granatild, flyangrep og konstant beleiring.

Ettersom kampen mot regimet haler ut over i sitt tredje år – og til tross for de enorme ofrene og masseflukten fra landet – har grunnlaget for folkelig radikal selvfrigjøring, systemendringer og sosiale omveltninger også vokst betydelig. Men samtidig har opprørets indre motsetninger blitt tydeligere, mens både sekteriske og internasjonale interesse- og konfliktlinjer manifesterer seg.

Den siste uken har det vært daglige demonstrasjoner organisert av revolusjonære komiteer mot den Al Qaida relaterte kampfronten Al Nusra i opprørskontrollerte Mayadeen, i østlige Syria, etter at Al Nusra forsøkte å påtvinge sin egen religiøse lov i byen. Dette er ikke første gang skarpe motsetninger mellom «jihadis» og revolusjonære kommer til uttrykk det siste halvåret.

Syriske aktivister har konsekvent holdt faner for nasjonal enhet høyt, mot regimets bruk av sekterisk vold, lojalitet og frykt. Paroler for revolusjonær nasjonal enhet mellom alawitter og sunni, muslimer og kristne, kurdere og arabere, drusere, palestinere og syrere har vært en del av det revolusjonære budskapet til det siste. Elitistiske Al Nusra, og noen tilsvarende sekteriske kampfronter, deler ikke denne forenende strategien, selv om de har gitt regimet noen sviende angrep, og til dels også høstet en god del støtte gjennom dette.

Konservativ islam og jihadis har også nytt mest av støtten fra regionale krefter. Kapitalsterke krefter og stater, Qatar og Saudi Arabia, har støttet opp om disse kreftene, og frontet religiøse budskap i sin formidling og propaganda på hjemmefronten. Selv frykter de, som også Jordan, en spredning av de genuint sosiale og demokratiske revolusjonene i den arabiske verdenen.

Også dype historiske spørsmål som vedrører kurdere og palestinere manifesteres. Tyrkia mistenkes av syriske kurdere for å ha gjort skitne avtaler med deler av opposisjonen og islamistiske grupper, for å undergrave kurdisk motstand som en del av kampen mot regimet. Samtidig kan det nevnes at kurdiske opposisjonelle fraksjoner har stått mot hverandre, og at mange, særlig unge kurdere som assosierer seg med den syriske revolusjonen, også er frustrert over beinhard dominans fra PKK-relaterte PYD. At Tyrkia desto mer spiller på interne motsetninger mellom kurdere, og mistroiske stemninger mellom kurdere og arabere, burde ikke overraske. Blant palestinere er motsetningene et godt stykke tydeligere delt, mellom regimelojale og anti-regime fraksjoner. Som for resten av Syria, er spørsmålet relatert til både generasjon og klasse. Ahmed Jibrils marionett-regjerende «PFLP-DC» (ikke til forveksling med PFLP) og de såkalte palestinske «folkekomiteene» (regimelojal palestinsk Shabihah/paramilitære) har vært en aktiv del av regimets undertrykking og voldsapparat i de palestinske «leirene» gjennom revolusjonen, og har uten skrupler også bistått beleiringskrigen mot den største palestinske by-enklaven, Yarmouk, i Damaskus siden midten av desember 2012 (da bydelen for første gang ble bombet fra lufta av regimet). Israel, på sin side, frykter kaotisk bevæpning av både opprørere og regimelojale blant palestinere og syrere, og regimelojale libanesiske Hizbollah.

På den større internasjonale imperialismens arena, er det ingen tvil om at Russland, Iran og til dels Irak, har formidlet den mest konkrete støtten, i favør av regimet. Samtidig ser vi nå at USA, som ikke anerkjenner væpnet støtte til opprøret direkte, står bak trening av et mindre antall opprørsoffiserer, gjerne rekruttert fra «regimeavhoppere». England og Frankrike tar til orde for, nærmere linja til den arabiske liga, å bevæpne opprørerne mer direkte. En mulig økt vestlig innsats fremover forholder seg til at anti-vestlige islamister har vunnet terreng, men uten tvil vil den vestlige støtten også innebære forsøk på kontrollerte «utfall» og «regimeendringer», på en måte som ikke reflekterer de sosiale kreftene i de syriske massenes heroiske, utholdende og selvstendige kamper for frigjøring.

Syrere flest har for lengst gitt opp en «internasjonal» redningsaksjon. Våpenstøtten utenfra har vært av svært begrenset og selektiv betydning, og ingen store internasjonale aktører har lagt ned noen vesentlig innsats for humanitær hjelp til opprørske områder. Syriske Røde Halvmåne, som blant annet har høstet inn en betydelig sum norsk støtte, er regimelojalt. Regimet er sannsynligvis villig til å ødelegge det som er av samfunn og verdier som de ikke kan kontrollere videre. Den internasjonalt anerkjente demokratiske opposisjonen har ikke kontroll med den revolusjonære bevegelsen. På grunn av den beinharde undertrykkingen gjennom tiår, var det ingen opposisjonelle partier som kunne ta en klart ledende rolle i revolusjonen da den startet for to år siden, på høyde med den arabiske våren. Håpet ligger i de syriske massenes hender, og av den største betydning er de lokale aktivistkreftene som gjennom to beinharde år har organisert en permanent folkelig revolusjonær overlevelse, mot alle tenkelige odds. To beinharde år i selvstendig kamp gir ingenting gratis til diktatoriske interesser. Syria må først og fremst sees – og støttes – nedenfra.

Les også forfatters lengre artikkel på Radikal Portal 30. januar: http://radikalportal.no/2013/01/30/syria-borgerkrig-eller-revolusjon/

Intervju med Ghayath Naisse, medlem i «Syrias Revolusjonære Venstre»: http://socialistworker.org/2013/03/07/prospects-for-syrias-revolution

Og følg den internasjonale bloggen:

http://syriafreedomforever.wordpress.com/2013/03/15/two-years-after-syria-or-the-permanent-struggle


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.