IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Syria:

Revolusjonen, imperialismen og det fallende regimet

Det syriske folkeopprøret nekter å la seg knuse. I denne artikkelen vil vi se på utviklinger i den revolusjonære massebevegelsen, imperialismens posisjoner og det fallende regimets natur.

linje

Publisert: 06.11.2012

Revolusjonen i Syria har nå gått gjennom 19 måneder med enorme ofre. Det nye Syria må bygges opp av ruiner, lemlestelser og bitre tap, etter en skitten krig som et despotisk regime ene og alene står ansvarlig for. Beleiringer og granater, massakre og luftangrep inngår i regimets voldsrepertoar. Strategien er å demoralisere befolkning fra å støtte revolusjonen, med dødbringende ødeleggelser mot opprørske byer, bydeler og områder.

Mer enn 40.000 kan være drept til nå. 1.5 millioner er fordrevet fra hus og hjem, mens titusener er savnet og ukjente antall sitter fengslet. Desto mer er revolusjonen en enorm oppvisning av mot og utholdenhet, dyp solidaritet og militant bestemmelse, utviklet gjennom massekamp for å rive ned en autoritær ettpartistat kontrollert av et sekterisk, klanspreget regime og en korrupt herskerklasse.

Fryktens mur rives ned

Skildringer av krigens redsler gjør sterke inntrykk, men ser vi bak krigsscenene ser vi også en heroisk massekamp som nekter å la seg knuse med vold. «Fryktens mur rives ned» skrev Syrias Revolusjonære Venstrebevegelse i en uttalelse om den voksende protestbevegelsen i mars 2011. Protestbevegelsen fra mars 2011 har blitt en permanent revolusjonær massebevegelse som ikke bare føres gjennom våpnene, slik det ofte fremstilles. Den større bevegelsen går fortsatt gjennom gatene, med mange hundretalls demonstrasjoner hver eneste uke. Bevegelsen lever gjennom arbeidsplasser, skoler og universiteter. Den lever gjennom folk som åpner sine hjem for flyktninger, organiserer nødhjelp og helsestell. På utallige Facebook-sider får man innblikk i ett hav av ukuelig motstandskraft. Mellom dokumentasjon av ødeleggende angrep fra hæren og martyrerklæringer, dukker det opp karikaturer og galgenhumor, som fra et oppslag på en husdør; «Til hæren. Om dere hadde tenkt å bombe huset vårt i dag, så er vi ikke hjemme før klokka 18.00.». Midt i krigens redsler ser vi en stor folkelig revolusjon som lever og organiserer seg selvstendig. Helt sentralt står et omfattende nettverk av lokale koordinasjonskomiteer som har knyttet aktivistgrupper og bevegelser sammen og ført frem sivil motstandskamp. I flere frigjorte byer har lokale komiteer og råd dannet kommuner.

Langt i fra å støtte denne heroiske kampen, har deler av venstresiden tatt på seg oppgaven av å være Assads papegøyer og apologeter. Som tatt ut av regimets propagandavokabular, setter de «imperialisme», «ny-kolonialisme» og «sekterisk terror» i sentrum for selve opprøret. Fordi dette er en skammelig feiltolkning av situasjonen som forhindrer solidarisk bevegelse fra venstresiden i Norge, må vi først som sist avlive tre myter som går igjen i anklagene som rettes mot opprøret.

Et opprør for imperialismen?

Syria er i en permanent revolusjonær situasjon, utløst av de samme kreftene som vi ser i hele den arabiske våren, hvor imperialistiske og opportunistiske krefter posisjonerer seg for å vinne kontroll med situasjonen. For Syrias del støtter Russland og Iran direkte opp om regimet med våpen og militær assistanse, mens CIA, Tyrkia, Saudi Arabia og Qatar spiller på sine respektive hester i kulissene av opprøret, og elementer fra det fallende regimet. Bashar Al Assad er en egenrådig torn i vestlige imperialisters øyne. Men derfra å hevde at revolusjonen på noen måte iverksetter eller representerer imperialistiske interesser, slik Assad og deler av venstresiden hevder, er feil. Saudi Arabia erklærte sympati med Assad ved opprørets begynnelse, mens USAs utenriksminister Hillary Clinton gav ham tillitserklæringer som skulle appellere til hans velansette «reformvilje». Ingen av disse hadde interesse av at det skulle utvikle seg en åpen revolusjonær situasjon i landet. Israel frykter konsekvensene av den arabiske våren i sin helhet, og opprøret i Syria mer enn noe. Assad-regimet har vært en gjenstridig nabo men også en stabil garantist for å sikre grenseforholdene ved okkupert Golan. Tyrkia, som søker å få en ledende rolle, foreslo nylig på sin side, mye mulig i samråd med et mer tilbakeholdende USA, å innsette visepresidenten som alternativ til Assad. Forslaget viser nøyaktig hva slags horisonter imperialistene også opererer innenfor. De søker allianser med opportunistiske krefter både innenfor opposisjonen og regimet, som kan gi dem innflytelse og kontroll. Imperialismens egentlige problem i Syria, er at de ikke har kontroll over situasjonen og den revolusjonære bevegelsen.

Massiv våpenstøtte?

Den andre myten er at det nå «strømmer inn med våpen» fra imperialister og at opprørerne er avhengige av disse våpnene. Det er kjent at en begrenset selektiv våpenstøtte fra Saudi Arabia og Qatar kommer inn via Tyrkia. Men noen «massiv våpenstrøm» kjennes ikke igjen på bakken. «Send oss våpen, så vi kan nedkjempe regimet» var et gjennomgående budskap i mange av de oppunder 500 demonstrasjonene i Syria 5. oktober. Talspersoner fra Saudi Arabia og Qatar bekrefter ovenfor New York Times, 07.oktober, at de faktisk har avstått fra å donere tyngre våpen som skulderbårne rakettskytere, da USA frykter at disse kan komme i hendene på «terrorister». Spesielt Saudi Arabia anklages for kun å støtte snevre fraksjoner. Mange opprørere vil på sin side heller ikke ha kontakt med kanaler som kontrolleres langt fra fronten, og våpenformidlere som på egne eller andres vegne stiller suspekte betingelser. Den 28 år gamle fabrikkarbeideren Khatab, som leder en opprørsgruppe i Aleppo, forteller til Foreign Affairs (9. okober) at han ikke er interessert i våpen som kommer gjennom kanalene til Saudi Arabia og Qatar. «Problemet er at de gir våpen til feil folk», sier han, og forteller om uakseptable betingelser og lojalitetskrav fra våpenformidlerne. «Men med all respekt og melde, det var vi som startet denne revolusjonen!» Langt de fleste våpnene kommer inn via svart marked, betalt med opprørernes egne penger og fra fond støttet av befolkning i Syria og andre land. I tillegg har en god del våpen blitt bragt med de rundt 40.000 desertørene som har hoppet av og skiftet side under kampene.

Sekterisk opprør?

Den tredje myten er at opprøret er en «sekterisk borgerkrig». Sekteriske krefter har sikkert manifestert seg gjennom enkelte grupperinger. Men slagordene fra den revolusjonære bevegelsen har hele tiden appellert til «en samlet nasjon». Bevisstheten om farene ved sekteriske spenninger står svært sterkt i revolusjonen, der folk ikke har noen interesse av å splittes. På den andre siden har det alawitt-dominerte regimet brukt infame sekteriske metoder for å undertrykke og skremme folk fra motstand. I kristne samfunn har regimet ansatt kriminelle grupper som «borgervern». Mens Shabiha-militsene, regimelojale mafiamilitser beryktet for terror og massakre mot sivile, presser alawittiske lokalsamfunn til lojalitet og betaling for «beskyttelse». Store antall alawitter og kristne har tross svært stor risiko tilsluttet seg revolusjonen, og flere har dannet egne nettverk for å motvirke stigmatisering. «O, Alawitter over hele landet, nok er nok, så reis dere i enhet mot Assads korrupte familie, hvis eneste mål er forræderi, penger og makt!» appellerer en gruppering som kaller seg «frie alawitter» (naharnet 5. oktober). Det er nylig meldt om konflikter i Assad-klanens hjemby, inkludert drap på den lokale Shabiha-lederen (fra Assad-klanen), mens aktivister i skrivende stund også melder om episoder av åpent opprør i alawittiske byer i sør.

Et opprør fra de folkelige klassene

Et opprør mot utbyttende undertrykkere og despoter trenger ingen rettferdiggjøring. Venstreside som ikke deler dette synet er dømt til å ta feil. Revolusjonen brøt ut i byer og bydeler med en stor arbeiderklassemajoritet og mye fattigdom. Med en stor generasjon ungdom helt i front, mobiliserer den bredt i de folkelige klassene. «Minst 70 % av våre soldater er fra de fattige områdene», uttalte lederen for det revolusjonære rådet i Aleppo i august. Mens en slags «orden» (med sporadiske unntak) opprettholdes med store sikkerhetsstyrker i sentrum av Damaskus, er de fattige bydelene og forstedene rammet av regimeangrep, massearrestasjoner og likvidasjoner. I et tilfelle sommeren 2012 ble 150 fabrikkarbeidere funnet drept ved arbeidsplassen sin. I arbeiderklassebyen Daraya, med rundt 200.000 innbyggere like sør for Damaskus, ble kanskje så mange som 800 drept i en eneste massakre i august. Om morgenen 28. september ble samtlige innbyggere i det fattige kvarteret Alquabon i Damaskus jaget fra hus og hjem. Boligkvarteret ble smadret med bulldosere og gravemaskiner i ren israelsk kolonialistisk stil. I Yarmouk-leiren, hjem til 150.000 palestinere sør i Damaskus, og i andre palestinske leirer, har virkeligheten blitt ganske lik den palestinere opplever under israelsk terror. Mange syrere og palestinere refererer til opprøret som «intifada».

De slette analysene som nå undergraver solidariteten med den syriske revolusjonen er simpelthen reaksjonære! Pent kan man si at de deler borgerlige analyser vi ser i alle konvensjonelle kanaler. Det er en allmenngjort påstand at «sekteriske motsetninger» står i sentrum, at fanatiske terrorgrupper er dypt involvert, og at opprøret drives på støttemidler fra Saudi Arabia, Qatar, USA og Tyrkia. Snakk om å spille seg selv inn i imperialismens eget selvsentrerte verdensbilde!

Folket krever regimets fall

Da Ben Ali falt i Tunisia og Mubarak falt i Egypt, var det tilsynelatende rolig i Syria. I begynnelsen av mars 2011 uttalte Bashar Al Assad; «Syria er på tross av utfordrende omstendigheter stabilt, fordi landet er knyttet i troen». Syrias Revolusjonære Venstrebevegelse svarte i en appell: «Tror du (Assad) de 2 millionene i dette landet som ikke har råd til mat og grunnleggende nødvendigheter deler din tro, når du og dine slektninger er milliardærer?» - «Egyptere og tunisiere har vist veien – en lekse for alle bevegelser som sloss mot diktatur, ny-liberalisme og imperialisme over hele verden». Noen dager senere, den 15. mars 2011, begynte et opprør i byen Daraa, etter at femten tenåringer hadde blitt fengslet av sikkerhetsstyrker for å tagge slagordet fra Tunisia og Egypt; Folket krever regimets fall.

Revolusjonen i Syria har utviklet seg annerledes enn i Egypt og Tunisia, men vi vil gjøre den dyp urett ved å unnlate å se at den ble tent av den arabiske våren<@$>, en sjokkbølge fra folkedypene mot autoritære regimer, som utbyttet «sitt folk» og var dedikert til en ny-liberalistisk verdensorden. Da opprøret brøt ut i Syria var 60 % av befolkningen fattige, arbeidsledigheten var på 25 % og blant ungdom under 25 lå den på over 50 %.

Selv om de politiske systemene i Tunisia, Egypt og Syria har ulike individuelle kjennetegn og regimene har hatt forskjellige regionale posisjoner de siste tiårene, har de også historiske fellestrekk. Egypt og Syria forente regimer i «Den Arabiske Republikk» fra 1958-1961, og var senere allierte mot Israel i 1967 og 1973. Begge landene utviklet autoritære politiske systemer med en sterk statskapitalistisk dominans. I bytte mot «sosiale kontrakter» med massene, ble bevegelse nedenfra undertrykt. Under vedvarende beinhard politisk undertrykking ble den ny-liberalistiske epoken som fulgte fra 1970- tallet og utover en katastrofe for millioner som stod uten organisert selvforsvar. Eliter knyttet til regimene og militærapparatene skodde seg grovt på reformer som økte utbyttingsnivået og overførte kontroll over offentlig eiendom, land, ressurser og industrier til private interesser og selskap.

Syria under Assad har imidlertid også særpreg som skiller landets posisjon og situasjon fra Egypt og Tunisia. Alliert med Iran og Hizbollah, og inntil nylig – før regimet begynte å massakrere palestinere i Syria – med et godt forhold til Hamas, har landet markert seg mot vestlige interesser. Syria har uten tvil også vært et offer for imperialisme gjennom den vedvarende israelske okkupasjonen av Golan og sanksjoner fra USA. Men historien viser ikke dermed at vi har med et «anti-imperialistisk» regime å gjøre. I Syria ser vi tvert i mot nok et stygt eksempel på hvordan statskapitalistiske systemer har forkrøplet sosialisme, internasjonalisme og anti-imperialisme.

Anti-imperialist og palestinavenn?

Under regimet til Hafez Al Assad (1970-2000) anla Syria en bemerkelsesverdig opportunistisk utenrikspolitikk. Bakgrunnen var nederlaget mot Israel i 1967 og tapet av Golan. For å bygge opp sin egen posisjon i regionen vekslet Assad-regimet mellom å støtte opp om palestinske fraksjoner som det kunne holde som gisler og å knuse palestinsk motstandskamp. Da Kong Hussein av Jordan gikk til angrep på palestinske geriljaer i 1970 tok Assad side med palestinerne, men året etter konfiskerte det en våpenlast til palestinerne fra Algerie, og tilbød kun sin støtte i forhandlinger. I oktober 1973 angrep Syria og Egypt israelske stillinger for å gjenvinne okkupert land fra 1967. Men i 1976 gikk regimet inn i Libanon og tok side med den libanesiske regjeringen og CIA, mot palestinsk opprør og libanesisk revolusjonær venstrebevegelse på sterk frammarsj. Med syriske styrkers beskyttelse gikk fascistiske kristenfalangister inn og massakrerte palestinske opprørere og sivile i leirene Badawi og Nahr Al-Bared. Omsider assisterte syriske styrker beleiringen av den siste PLO-motstanden utenfor Tripoli. Senere, i 1983, støttet Syria opp om Elie Hobekia som leder for de kristne militsene, mannen som ledet massakrene på rundt 2500 palestinere i Sabra og Shatila. Elie Hobekia har selv uttalt at Syrias nærvær i Libanon virket «stabiliserende» for landet.

I 1991, under «gulfkrigen», den første Irak-krigen, assisterte Syria de massive bombeangrepene som tok 200.000 irakiske liv med flybaser for amerikanerne. Under Bashar Al Assads regime (2000-?) avstod Syria fra å assistere USA i den andre krigen mot Irak. Men på etterretningsnivå allierte regimet seg med Bush i «krigen mot terror». For hva gjelder regimets nære allianse med Iran, er denne en åpning for iransk kapital i Syria, mens allierte Hizbollah, som slo tilbake Israel i 2006, men ikke mindre sitter i en reaksjonær, arbeiderfiendtlig regjering i Libanon, gjengjelder Syrias støtte med soldater for å slå ned det syriske opprøret. I oktober gikk Hizbollah inn og okkuperte fem byer ved grensene til Libanon.

En sosialistisk velferdsstat?

En del tror at Syria har en slags sosialistisk modell og velferdsstat. Men på hjemmebane som utebane har Assad-regimet ikke gjort annet enn å holde folk som gisler for sine egne snevre interesser. Hafez kom fra den militære fløyen av Baath-regimet, og overtok makten ved et kupp i 1970. Han hadde støtte fra en betydelig alawittisk gren av elitene, og avsatte en rekke sunni-offiserer i hæren umiddelbart. Han overtok en velutviklet statskapitalistisk økonomi, og påbegynte tidlig en ny-liberalistisk innretting av denne med reformer som vant tillit fra borgerskapet. Etter en vekstperiode på 1970-tallet, med store investeringer fra oljerike stater og en raskt voksende arbeiderklasse, begynte et langvarig angrep på lønninger og sosiale ytelser under den påfølgende stagnasjonen på 1980-tallet. Nye investeringslover fra 1990 påskyndet en fremvoksende kapitalistklasse og dypere klasseskiller. Under «tronarvingen» Bashar Al Assads regime fra år 2000, tok de ny-liberalistiske reformene større fart, velsignet av IMF. Store arealer statlig land ble solgt ut til selskaper, og skarer av småbønder mistet levebrødet og trakk til byene. Liberalisering av eiendomsmarkedet fulgte med avregulering av leiemarkedet, og spekulanter presset boligprisene i været. Angrep på rettigheter og lønninger rammet arbeidere, mens subsidieringsordninger for de fattige ble avviklet. Helsevesen, skoler og utdanning ble privatisert i stor skala. I følge Verdensbanken hadde Syria i 2010 større sosiale forskjeller enn i Egypt. På den andre siden satt et grunnleggende sekterisk oppbygget regime rundt Assad-klanen og beriket seg selv og sine allierte i borgerskapet og hæren. Assads fetter, Maklouf, er Syrias rikeste mann, med 60 % av eiendommene i landet. Tilsvarende organiske forbindelser finner man mellom Assad og toppledere i hæren.

Til krig mot folket

«Vi godtar ikke begrepet «borgerkrig», fordi revolusjonen startet med fredelige protester – som fortsatte utover landet, hver dag, hver uke, i hver provins. Nå har regimet påtvunget oss en militarisering av revolusjonen. Men det har selv faktisk erklært krig mot sitt folk». Disse ordene kommer fra Rafif Jouejati, talskvinne for «de lokale koordinasjonskomiteene», et nettverk av grasrotorganisasjoner som vokste frem i begynnelsen av opprøret. Hanadi, 19 år, forteller til Los Angeles Times (10. oktober) at hun trodde Assad var «uklanderlig» da gateprotestene begynte i mars 2011. Men da presidenten omtalte demonstranter som «kakerlakker», endret hun oppfatning. Hun ble med venner ut i gatene fra da av, og senere ble hun opprørssoldat.

Opprøret startet med reformkrav som løslatelse av politiske fanger (rundt 5000) og oppheving av unntakslovene fra 1963, som blant annet forbød politiske partier, demonstrasjoner, streiker og selvstendig fagorganisering, og som åpnet for livsvarig fengsling av politisk «suspekte» individer. 15 mars gikk de første folkemengdene ut i gatene rundt omkring i landet. Noen steder kom det mange tusen, andre steder var mengdene mindre, men til gjengjeld dristige. Aktivistene bak facebook-siden «den syriske revolusjonen 2011», som i løpet av få dager hadde fått 49.000 tilhengere, annonserte «vredens dag» 18. mars. Hundretusener kom ut over hele landet. Brutal vold og massearrestasjoner møtte demonstranter i alle byer. Tusentalls slo tilbake i gatekamper.

28. mars skriver aktivister fra Revolusjonære Venstrebevegelse på bloggene sine om radikalisering og spredning av bevegelsen. Et hundretalls mennesker var drept på under to uker, og et tusentalls var arrestert. i Daraa ble 12 demonstranter drept i en demonstrasjon alene, men de erobret torget og rev ned statuer av Hafez Al Assad . I Damaskus forsøkte hundretusener å ta seg inn mot sentrum, men gateslagene nådde aldri presidentpalasset. Flere steder hadde offentlige bygninger og Baath partiets kontorer blitt satt i brann. Et forvirret regime responderte med løfter om å lette på unntakslovene og lønnsøkninger for offentlig tjenestepersonal. Men samtidig fortsatte det å meie ned protester. Det mistet sin rest av tillitt på bakken. Bevegelsen vendte seg til revolusjonære krav og vokste utover våren og sommeren. Motsatt satte regimet inn stadig hardere midler. Hæren ble satt inn mot en rekke byer i april, blant dem Banyas, Daraa, Homs og Damaskus. Mange hundretalls ble drept gjennom april måned, og ved inngangen til sommeren var et tusentalls drept. Industribyen Homs, Syrias tredje største by, 10 mil fra Damaskus, ble spesielt hardt rammet av regimevolden, med en varig beleiringskrig fra sommeren 2011. Det var i Homs de første enhetene av væpnet motstand organiserte seg.

Demokratisk organisering

Revolusjonen i Syria er båret frem av selvstendig organisering i massene. Helt sentralt står et omfattende nettverk av lokale koordinasjonskomiteer og revolusjonære råd, bygget opp fra lokale grunnplan til regionale og nasjonale nivåer. Gjennom disse organene finner det sted en betydelig demokratisk utvikling og koordinering av bevegelsen. Aktivister i de lokale komiteene har vært spesielt hardt angrepet fra regimet, og mange har blitt likvidert eller arrestert. Likevel har det hele tiden kommet nye krefter til. I komiteene har folk ikke bare lært å organisere seg i demokratiske organer, men også i å lede aktivisme og aksjoner. Aktivister med erfaring gir lærdom til nye krefter. I mange komiteer går ledende verv konsekvent på omgang, slik at flere tar lærdom gjennom ledelse. I frigjorte byer og områder har lokale komiteer og revolusjonsråd dannet «kommuner», som legger grunnlag for nye demokratiske styringsformer. De lokale koordinasjonskomiteene anser det som selvsagt at de, sammen med de frie opprørsstyrkene, skal ha en avgjørende rolle for Syrias fremtid. I de frie byene tar komiteene og rådene ansvar for slikt som fordeling av mat og andre livsnødvendige varer, gjerne også prisregulering, for husing av flyktninger, drift av helsestasjoner og sykehus, skoler og andre offentlige oppgaver.

«Det er galskap» forteller Anas Sheikhawais til Der Spiegel (02. oktober), fra det revolusjonære rådet i Manbij, en frigjort kommune med 500.000 innbyggere. «Vi prøver å bygge et nytt system, selv mens det gamle bomber oss». Fra frigjorte byer og kommuner fortelles det om bombing av sykehus, skoler, bakerier og vital infrastruktur. Opprørsstyrkene har ingen forsvarsmidler mot flyangrep.

Frigjøringen av byer ville ikke vært mulig uten de væpnede fløyene i opprøret. I dag står mer enn hundretusen menn og kvinner i separate grupperinger under den uoversiktlige paraplyen kjent som «den frie syriske hæren» og i andre militser.

Enkelte hevdet tidlig at en revolusjon i Syria ikke kunne unngå militarisering. For det første har vi historiske erfaringer som da regimet massakrerte 20-30.000 mennesker i Hama i 1982 under krigen mot Det muslimske brorskap. Assad-regimets sekteriske komposisjon gir ham en sterkere individuell posisjon enn hva Ben Ali og Mubarak hadde i sine respektive regimer. På den andre siden hadde også opprøret i Syria mindre forutsetninger for å bygge opp en effektiv sivil motstandskamp. I Egypt hadde aktivister bygget sterke nettverk gjennom flere år, mens deler av arbeiderklassen hadde brutt med regimekontrollert fagbevegelse i militante streikebølger. Strategiske streiker og sterke organisasjoner i gatene var helt essensielle for å felle Mubarak. I Syria var det ingen opposisjon som var sterk nok til å ta ledelse i et opprør, og ingen bred kamperfaring i arbeiderklassen. Skarer av arbeidere har forlatt arbeidsplassene sine for å delta i gatene, men de første massestreikene kom alt for sent, i desember 2011 og utover vinteren, og da på initiativ fra lokale koordinasjonskomiteer og ikke fra selvstendige arbeiderorganer.

Den frie syriske hæren

Den frie syriske hæren ble stiftet 29. juli 2011, under kommando av oberst Riad al Asaad. Siden da har 13 høytstående offiserer og titusener av soldater desertert fra regimehæren. Desertering er en medvirkende grunn til at regimet i økende grad har prioritert eliteavdelinger og luftvåpen. Daglig henrettes folk som har forsøkt å desertere, og familiene til desertører blir utsatt for represalier. Men karakteren i de frie styrkene har også endret seg etter at flere og flere sivile verver seg. I følge «Syrias Venstrekoalisjon» sin bulletin i oktober 2012, er den største seksjonen i de frie styrkene per i dag unge mennesker som først ble aktivister i en fredelig revolusjonær bevegelse. «Det var grupperinger som fra begynnelsen av tok til orde for bevæpning av revolusjonen. Men det var definitivt regimets voldsbruk som fikk ungdom, som først trodde på fredelige protester, til å bevæpne seg», skriver organisasjonen; «Det er ikke lenger et poeng i å angre på dette steget nå, eller frykte det avgjørende steget videre» og «vårt fokus nå bør være på hvordan vi koordinerer den væpnede og den folkelige bevegelsen» og «hvordan vi organiserer og forsvarer de frigjorte områdene».

Det kan ha vært mange grunner til å diskutere «militariseringen» av opprøret. Opposisjonsalliansen «National Coordination Body» har vært de fremste kritikerne, og har flere ganger tatt til orde for «en politisk løsning», uten å fravike sine mål om og «velte regimet». En del av venstresiden i alliansen gikk ut i protest i september, da alliansen søkte beskyttelse fra russisk diplomati for å organisere en «nasjonal redningskonferanse» som skulle drøfte forhandlinger med regimet. Den diplomatiske beskyttelsen hindret ikke at fire fremtredende aktivister ble arrestert på vei til konferansen. NCB blir av mange utenfra ansett som et alternativ til den eksil-dominerte opposisjonen i SNC. Men den har likevel en begrenset betydning på grunnplanet. Om de skulle ha forhandlingskort mot regimet i det hele tatt, så er det heller på grunn av, enn på tross av, den væpnede kampen mot regimet.

I de lokale koordinasjonskomiteene var det også lenge delte meninger om «militariseringen» av revolusjonen. Men det er etter hvert soleklart at de frie styrkene har oppslutning. Samtidig har mange også begynt å stille krav til organiseringen i opprørsstyrkene. I Aleppo demonstrerte folk i oktober for enhet og reformer i de frie styrkene, etter en kaotisk opprørsoffensiv i byen i siste halvdel av september. Sommeren 2012 organiserte de lokale koordinasjonskomiteene og et flertall av opprørsbrigadene en kampanje for «verdighet» for revolusjonens idealer og mål, med krav om tiltak mot enkeltindivider- og grupper som bryter med etiske standarder i krigshandlinger. Med utspring i Damaskus-området i sommer har en voksende enhet av brigader nå kommet til i alle regioner av landet under banneret «nasjonal enhet». Disse har et erklært mål om og samle alle revolusjonære krefter og væpnede enheter.

Koordineringen av den sivile massebevegelsen og det væpnede opprøret er avgjørende for å styrte regimet og legge grunnlaget for et nytt, demokratisk system og dypere sosial forandring.Fordi volden fra regimet har vært ustoppelig, er bevæpningen av opprøret uunngåelig og nødvendig.

Mot et despotisk og hemningsløst voldelig regime, og forsøk på imperialistiske «løsninger», har den revolusjonære bevegelsen i Syria vist en overbevisende overlevelsesevne. Massekamper nedenfra gir grunnlag for sterke sosiale bevegelser og fremtidige arbeiderorganisasjoner som på sikt kan drive revolusjonen langt forbi de umiddelbare målene om å velte diktatoren og massemorderen Bashar Al Assad.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.