IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hva nå for den egyptiske revolusjonen?

Egypt har fått sin første demokratisk valgte president. Mohammed Mursis valgseier åpner muligheter for at revolusjonen kan gå dypere, men det forutsetter en større og sterkere revolusjonær venstreside. Den nye presidenten er som andre deler av herskerklassen en stor tilhenger av nyliberal økonomisk politikk.

linje

Publisert: 06.11.2012

Mursi fra Det muslimske brorskapet ble valgt til ny president i Egypt i midten av juni i år. I den andre valgomgangen vant Mursi med 51,7 prosent av stemmene. Generalenes og det gamle regimets mann, Ahmed Shafiq, fikk 48 prosent.

Mursis seier over Shafiq var en viktig seier for revolusjonen. Selv om mange av revolusjonens krav enda ikke er innfridd, og en islamist har blitt valgt til president, betydde det mye at han vant. En seier for Shafiq, som var statsminister i Mubaraks siste regjering, ville vært en seier for kontrarevolusjonen.

Mursi vant også den første valgomgangen, også denne gang med Shafiq på andreplass. Lederen av det venstre-nasseristiske partiet Karama, Hamdeen Sabahi, kom på tredjeplass med rundt 700 000 færre stemmer enn shafiq og rundt 800 000 flere stemmer enn den liberale islamisten Abdel-Moneim Abul-Fotouh, som ble nummer fire. Med en kraftfull kampanje målbar Sabbahi kravene til de revolusjonære og arbeiderbevegelsen, og han vant i både Kairo og Alexandria.

Politisk radikalisering og selvtillit

Gjennom en fantastisk folkelig revolusjon ble diktatoren Mubarak styrtet. Demonstrasjonene, og ikke minst streikene, som var avgjørende for Mubaraks fall, har betydd en massiv politisk radikalisering av arbeiderklasse og politiske aktivister i egypt. En ny generasjon aktivister har trådt fram.

Den revolusjonære prosessen har for millioner av mennesker betydd en læreprosess i politisk forståelse. Det viktigste eksemplet er kanskje utviklingen av folks politiske bevissthet når det gjelder militærrådets rolle. Flertallet blant de som feiret seieren over Mubarak på Tahrirplassen 11. februar2011, trodde at jobben var gjort og at militærrådet ville gjennomføre de reformene og kravene som ble fremmet. Et år senere hadde millioner av mennesker forstått at politiet og militærrådet beskytter den kapitalistiske staten – Mubaraksstat. Et mye brukt slagord i massedemonstrasjonene var «Politiet og hæren er en skitten hånd».

Massemobiliseringene og streikene har styrket folks politiske bevissthet og selvtillit. De har erfart at de kan styrte en diktator. Det er en meget verdifull erfaring med henblikk på kommende kamper. For også i Egypt preges hverdagen av nedskjæringer og nyliberal økonomisk politikk.

Uavhengige fagforeninger, nye partier

Revolusjonen har også betydd at de statskontrollerte fagforeningene har fått konkurranse. Den første uavhengige fagforeningen siden 1950-tallet ble stiftet i desember 2008. 55 000 eiendomsskatteinnkrevere hadde streiket i tre måneder høsten 2007 for bedre arbeidsforhold og vant fram med en lønnsøkning på 325 prosent. Denne streiken var en del av en streikebølge som startet i desember 2006, og må forstås som en viktig forløper for revolusjonen. Da revolusjonen brøt ut i januar2011, var derfor grunnlaget lagt for flere uavhengige fagforeninger.

Etter Mubaraks fall har det også blitt stiftet mange nye politiske partier, både religiøse og verdslige, sosialistiske, sosialdemokratiske og borgerlige. Blant partiene på venstresida, har det igjen blitt dannet flere fronter. Den siste er antagelig den Demokratiske revolusjonære Alliansen som ble dannet av 10 partier og bevegelser i september i år, der også IS sin søsterorganisasjon – Revolusjonære Sosialister – er med. (Ahram online).

Mursi og militærrådet

14. juni forsøkte generalene å gjennomføre et kupp. Først ved å oppnevne Ahmed Shafiq som sin presidentkandidat, deretter ved å vedta dramatiske unntakslover. De tillot etterretningsoffiserer og militærpoliti å arrestere folk som de ville.Ved å oppløse parlamentet og gi nesten all makt til seg selv, ville presidenten blitt nært maktesløs. Noen få uker før valget så det altså ut som militærrådet ville gjennomføre et kupp. Men de egyptiske massene ville ikke for alt i verden ha sin gamle undertrykker tilbake som president. De hadde fått nok av unntakslover og diktatur. Igjen gikk egypterne ut i gatene i hundretusener - de siste dagene før valget i millioner. Igjen var det massemobilisering i de viktigste egyptiske byene. De ville forsikre seg om at militærets kandidat, Ahmed shafiq, ble slått tilbake og ikke ble tillatt å ta makta, og de ville drive de konstitusjonelle forandringene tilbake.

Mursis valgseier bidro i stor grad til å presse kontrarevolusjonen tilbake og hindre statskupp. Det var en virkelig seier for de egyptiske masseneog den egyptiske revolusjonen. I august sparket Mohammed Mursi lederen av militærrådet Mohammed Hussain Tantawi. Han sparket også øverstkommanderende for hæren, marinen og luftforsvaret.

Mursi har erstattet Tantawi med sjefen for den militære etterretningen, Abdel Fatah el-sisi. Denne mannen krevde “jomfrutester” av kvinnelige demonstranter som ble arrestert på Tahrirplassen i fjor. En liten omrokkering blant de øverste lederne i militærapparatet betyr lite. Den gamle staten er intakt.

Venstresida og valget

De revolusjonære stemmene fordelte seg på Sabahi og Abul-Fotouh, som til sammen fikk rundt 40 prosent av stemmene i første valgomgang. Dessverre gjorde ikke den organiserte sekulære venstresida noe for støtte opp om Sabahis kampanje. Dette var ikke bare en tapt mulighet, men et uttrykk for at den breie revolusjonære bevegelsen har en tilbøyelighet til å boikotte valg (se AlexCallinicos sin artikkel The second Coming ofthe radical left i international socialism, issue 135, summer 2012).

Denne politikken var høyst forståelig utfra en sterk misnøye med den fortsatte undertrykkingen fra militærrådet og Det muslimske brorskapets iver etter å samarbeide med Egypts militære herskere.

Deler av den revolusjonære bevegelsen mobiliserer først og fremst gjennom gatedemonstrasjoner, og foreløpig har ikke streikebevegelsen og gatedemonstrasjonene i tilstrekkelig grad smeltet sammen. Mange mennesker, også på venstresida, både i Egypt og i andre land, mener at det ikke er noen virkelig forskjell på Mohammed Mursi og Ahmed Shafiq. De er begge kontrarevolusjonære, hevdes det. Men de tar grunnleggende feil.

Mursi og Det muslimske brorskap er reformister og kan med fordel sammenliknes med sosialdemokratiet. Brorskapet deltok i revolusjonen, men det forsøkte samtidig å samarbeide med generalene. Når kontrarevolusjonen truer, vil brorskapet løpe til massene. Når massebevegelsen truer borgerskapet, vil brorskapet løpe til generalene og forsøke å holde tilbake bevegelsen. Brorskapet kan ikke spille en klar kontrarevolusjonær rolle fordi det da mister sitt massegrunnlag, men de kan heller ikke pushe revolusjonen framover. Da mister de støtten fra borgerskapet.

Denne motsetningen i brorskapets politikk kom klart fram i to taler av president Mursi kort tid etter valgseieren. Han talte på Tahrirplassen og Kairo universitet. Foran en million mennesker på Tahrirplassen presenterte Mursi seg som revolusjonens leder. Han ville forsvare martyrene og deres familiers rettigheter. Mursi sa også at revolusjonen måtte fortsette.

På Kairo-universitetet var budskapet et annet. Blant tilhørerne var militærrådets daværende leder, Tantawi. Ting skulle fortsette som før, sa Mursi. Investeringer ville være trygge, og det måtte bli slutt på at folk streiket og demonstrerte, og at de blokkerte veier.

Mursis valgseier var en seier for revolusjonen, men også en utfordring for revolusjonære som må presse brorskapet til å eksponere sine motsetninger. Mursi vil ikke stoppe den nyliberaleøkonomiske politikken og heller ikke fullføre den demokratiske revolusjonen. Men han vil lage avtaler med generalene.

Mohammed Mursi og brorskapet har møtt og vil møte store utfordringer. Ungdomsarbeidsløsheten i Egypt er rundt 25 prosent, et ødeleggende tall når 60 prosent av befolkningen er under 30 år. Folk flest ønsker også at Mursi står opp mot Israel og Vesten, og støtter palestinerne. Han vil etter all sannsynlighet være uvillig eller ute av stand til å møte disse kravene. Den svært vanskelige økonomiske situasjonen betyr at streikebølgene vil fortsette. I sommer var bl.a. lærere og universitetsforelesere i streik. Likeledes buss-sjåfører i Kairo. Egypts budsjettunderskudd har steget til 11 prosent av BNP. Hvis IMF gir egypt lån, er det allment akseptert at det vil bli kutt i mat- og brenselssubsidier.

Business as usual

Det har vært mange protester mot den rasistiske filmen Innocence of Muslims. Disse protestene har vi også sett i Egypt, Libya og Tunisia. Dette er en kamp vi støtter full ut, Men det har vært lite fokus på konteksten for disse protestene; tiår med USAs imperialistiske intervensjon i regionen. Filmen har blitt et symbol for den forakten som USAs regjeringer viser overfor folk i midtøsten og nord-Afrika.

Men den virkelige kampen for de arabiske revolusjonene er ikke først og fremst mot andre kulturer, men mot USA-imperialismen. Denne kampen kan bare vinnes gjennom fortsatt vekst for den revolusjonære kampen, arbeidsfolks og undertrykte folks kamp for en bedre verden. Lite tyder på mursi og Det muslimske brorskap vil delta i denne kampen.

Så langt – selv om islamister også i Egypt har vært drivende i protestene mot filmen – insisterer både brorskapet og salafistene på diplomatiske, politiske og militære forbindelser med USA. Det har heller ikke blitt tatt skritt for å avslutte samarbeidet med amerikanerne, eller bryte fredsavtalen med Israel. Egyptiske styrker har faktisk ødelagt tunellene som går inn i Gaza. Dette var en operasjon som fikk direkte politisk støtte fra USA og Israel. I forhold til USA-imperialismen representerer derfor Mursis styre business as usual.

Arbeiderklassen og venstresida

Etter at streikende arbeidere tvang Mubarak til å gå av, har det vært flere streiker og streikebølger, noen store og omfattende – andre små.Siden Mubaraks fall har små streiker og protester vært et stabilt trekk ved det egyptiske samfunnet.

Det er riktig å si at arbeiderklassens streiker først og fremst har dreid seg om forhold på hver enkelt arbeidsplass og bransje. Kravene har vært både økonomiske og politiske, bl.a. fjerning av Mubarak-lojale sjefer. En ny kraftig streikebølge startet like etter at Mohammed Mursi ble valgt til president i midten av juni. Millioner av fattige og arbeidende egyptere hadde forventninger om at den nye demokratisk valgte presidenten ville kjempe for kravene fra 25.januar-revolusjonen,“brød, frihet og sosial rettferdighet”.

To store arbeiderkamper startet og dominerte offentlig debatt og media. I Mahalla el Kubra gikk 24 000 tekstilarbeidere til streik den 15. juni og okkuperte fabrikken i en uke. De hadde en rekke krav, bl.a. relatert til lønn, sosiale ytelser og medisinsk pleie. Gjennom solidaritetsaksjoner spredte streiken seg til andre tekstilfabrikker i offentlig sektor. Det muslimske brorskapet reagerte med en rasende kampanje mot de streikende. Men Mahalla-arbeiderne tvang fram innrømmelser fra regjeringa som også andre arbeidere vil nyte godt av.

Fire dager etter at Mursi var innsatt som president tok 1500 arbeidere fra Ceramica Cleopatra i Suez sin ett år lange kamp mot Mubarak-vennen Mohamed Aboul Enein til presidentpalasset i Kairo. Kravene dreide seg om profittdeling, lønn og arbeidsbetingelser. Dette var krav som arbeiderne og ledelsen tidligere har inngått skriftlige avtaler om. Regjeringa sendte etterhvert sikkerhetsstyrker til Suez som brukte tåregass for å spre arbeiderne som hadde stormet hovedkvarteret til guvernøren i regionen.

Til tross for variasjoner i arbeideres krav, deler alle nylige arbeidsplassaksjoner (små og store, offentlig og privat) to felles trekk. For det første, arbeidsgiveres uvillighet eller manglende evne til å innfri lovede reformer vedrørende langvarige klager, som skriver seg fra året, eller til og med årene, før revolusjonens utbrudd.

For det andre, de fleste arbeiderprotester som fremmes har som mål å presse fram forandringer i myndighetenes økonomiske politikk. Det kan dreie seg om delvis revurdering av frimarkedspolitikken. Men den egyptiske herskerklassen har så langt nektet å gjøre noe som bryter med den nyliberale økonomiske politikken.

Disse temaene er viktige for arbeiderklassen, men truer den nyliberale konsensusen blant både liberale og islamistiske politikere. De kampene som Mahalla-og Ceramica Cleopatra-arbeiderne førte, skilte seg derfor ikke fra det som har vært normen i kampen mellom arbeid og kapital.

Ingen mangel på militans

Det er ingen mangel på militans blant store grupper av egyptiske arbeidere, men de forsøker i liten grad å presse fram nye radikale omveltninger og tiltak. Det streikes og okkuperes med forhåpninger om et bedre liv etter Mubarak. Det er selvfølgelig glimrende, men det trengs noe mer for å drive revolusjonen videre.

Da en liten gruppe av revolusjonære aktivister i februar 2012 oppfordret til generalstreik mot militærrådet, reagerte arbeiderklassen med boikott.

I vinter ønsket mange arbeidere å gi det nyvalgte parlamentet en sjanse til å vedta lover og reformer som styrket deres rettigheter og levestandard. Da det islamist-dominerte parlamentet ikke en gang klarte å vedta en lov som ga arbeidere rett til å danne uavhengige fagforeninger, ble arbeidsfolk selvfølgelig skuffet. De satte så sitt håp til presidentvalget.

Ville den nye presidenten forstå deres situasjon? Mange arbeidere samlet seg da også ved presidentpalasset i Kairo da det var klart at Mursi hadde vunnet. Mange håpet han kunne hjelpe dem, han var jo ikke en Mubarak-mann.

Politiske alternativer

Men det trengs en hard og vanskelig kamp for å få mursi til å levere. Arbeiderne vil igjen bli skuffet, og radikale og kjempende arbeidere vil bli presset til å se etter politiske alternativer. Ett problem er at det eksisterer tre gjensidig fiendtlige fagforbund som konkurrerer om nye medlemmer. I tillegg til det offisielle ETUF, som fremdeles kontrolleres av gamle Mubarak-venner, og de uavhengige foreningenes forbund (EFITU), finnes også et forbund (DFE) som i sin tilnærming vakler mellom ny militans og gammel ansvarlighet (de kan kanskje sies å ligge “mellom” de to andre forbundene).

Konkurransen om medlemmer mellom de tre fagforbundene har paralysert en av de mest militante seksjonene i arbeiderklassen, nemlig busssjåførene i Kairo. Fagforeningslederne kranglerom de skal tilslutte seg EFITU eller DFE.

Et annet problem er mangelen på et stort og sterkt arbeiderparti som kan slåss for arbeiderklassens interesser i parlamentet. Det er riktig nok dannet et arbeiderparti – Demokratisk Arbeiderparti -som skal være en drivkraft for å bringe revolusjonen sosialt dypere. Men det kan virke som dette partiet foreløpig er for lite og svakt til å ha tilstrekkelig innflytelse.

En revolusjonær ledelse

Men det som virkelig er mangelvare i Egypt er et tilstrekkelig stort og sterkt revolusjonært arbeiderparti. Et parti som har røtter på alle viktige arbeidsplasser og derfor er i stand til å argumentere med og tiltrekke seg radikale arbeidere.

Det er behov for en revolusjonær ledelse som kan vise massene at reformistene ikke kan føre revolusjonen framover, en revolusjonær ledelse med base i den militante arbeiderklassen. For å dytte revolusjonen framover og gjøre den sosialt dypere, må de revolusjonære i praksis vise at brorskapet og andre reformister ikke kan gjøre det.

Et slikt parti trenger teoretisk og politisk klarhet. Det må stå skulder ved skulder med unge islamister for å vise dem at de revolusjonære sosialistene er de mest konsekvente revolusjonære.

Det finnes ikke et slikt parti i Egypt i dag, selv om deler av venstresida gjør en god jobb og vokser. Men som nevnt innledningsvis, sidestiller andre deler av venstresida militærrådet og Det muslimske brorskap. Dette er en alvorlig feil.

Som denne artikkelen har forsøkt å vise, lever den revolusjonære bevegelsen fortsatt godt. Den er fremdeles i stand til å mobilisere hundretusener, ja millioner av mennesker. Den militante arbeiderklassen, her eksemplifisert ved tekstilarbeiderne i mahalla el Kubra og arbeiderne ved Ceramica Cleopatra, er fortsatt i stand til å presse gjennom deler av sine krav gjennom militante streiker og okkupasjoner.

En slik militans og radikalisme betyr at revolusjonære grupper og partier i Egypt har noen å snakke med. Men for å kunne snakke med alle, må de revolusjonære kreftene bli flere og sterkere.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.