IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Revolusjonen i Syria og anti-imperialismen

Internasjonale Sosialister har forpliktet seg til å støtte alle undertrykte som står opp mot sine undertrykkere. I en hver konfrontasjon mellom undertrykte folk og staters vold, tar vi side med folket. Også når deler av folket selv er bevæpnet. Vårt klassiske slagord og vårt årlige helgeseminar heter «Sosialisme Nedenfra». Historisk sett viser slagordet til det revolusjonære alternativet til den praktiserte «sosialismen» i de autoritære statskapitalistiske landene, hvor massive overgrep mot revolusjonære, dissentere og befolkning generelt var grunnlaget for de herskende elitene. I ettertid av Sovjet Unionen har «sosialismens to sjeler» kanskje ikke vært en like aktuell motsetning. Med den anti-imperialistiske venstresidens splittede stilling til revolusjonen i Syria og «den arabiske våren» viser det seg likevel at denne motsetningen er levende.

linje

Publisert: 12.08.2012

I likhet med revolusjonære aktivister og venstreside i Syria, anerkjenner vi alvorlige problemer ved at reaksjonære og imperialistiske krefter kretser rundt den syriske revolusjonen som gribber, og ved at sekteriske elementer bryter seg inn i opprøret for å profitere på krigstilstanden, en krigstilstand som det morderiske syriske regimet har enestående ansvar for å ha bragt ned over befolkningen. Vi ser at den syriske revolusjonen er i fare, og at den har vært det fra begynnelsen. Dette er imidlertid et ganske annet standpunkt enn de mange anti-imperialister som ved å vende ryggen til de syriske massenes revolusjonære kamp heller har sett til slikt som løsninger gjennom FN og «Annans fredsplan» (som uansett sine humanitære perspektiv ville begrense revolusjonen), eller langt verre, direkte assosierer seg med regimets åpne krig mot opprøret og befolkningen. Betingelsene for Kofi Annans fredsplan ble da heller ikke respektert av regimet på noe punkt. Hva slags forhandlinger skal vi forvente at det syriske folket skal tro på?

Vi aksepterer selvfølgelig at sosialister diskuterer hvor vidt det finnes en «væpnet vei» til seier for revolusjonen, eller om bruk av våpen var en riktig strategi, selv om denne diskusjonen baner vei for etterpåklokskap og forbigår anerkjennelsen av det spontane behovet for selvforsvar. Utviklingen i juli viser at de væpnede seksjonene av opprøret ikke enda er sterke nok til å slå ut hæren i sentrale områder. Men likevel har hæren heller ikke kontroll. Skarer av soldater deserterer fra hæren daglig (50.000 i år), mens medlemmer av regimet «hopper av», og store deler av landet har falt helt ut av regimets kontroll. Men når kampene står i byer som Damaskus og Aleppo, blir regimets militære tyngde og skruppelløshet ovenfor sivile også manifestert. Når et tungt utrustet regime bomber sivilbefolkning og lar sine kriminelle fascistiske støttemilitser uhemmet raide og massakrere nabolag der støtten til revolusjonen står sterkt, blir de fattig utrustede opprørsgruppene som sloss under «Free Syrian Army» (FSA) og andre bannere svakt stilt i hva gjelder våpen og utstyr. Noen av disse gruppene har ikke en gang så mye som ett skytevåpen å gi til hver soldat, og på grunn av slike mangler står mange i kø for å få delta i de frie styrkene. På den annen side har opprørsstyrkene dedikasjonen og støtten på sin side. Som sosialister må vi desto mer også legge håp i kreftene fra de samlede massekampene, og til organer som De Lokale Koordinasjonskomiteene (LCC), de utallige student- og ungdomsgruppene, mobilisering av arbeiderklasse som har deltatt i massestreiker, og alle andre som deltar i revolusjonære demonstrasjoner, gir omsorg og ly til flykninger og på andre måter holder revolusjonen og folket levende. Revolusjonære på venstresiden i Syria har hele tiden sett til mobiliseringen av massene og arbeiderklassen spesielt. Imidlertid kan en vedvarende krigstilstand også virke utarmende for bevegelsen.

Alle med et snev av forstand vet at den syriske revolusjonen begynte med sivile kampmidler og at regimet slo nådeløst ned på bevegelsene, at det meide ned demonstranter og likviderte, arresterte og torturerte opposisjonelle aktivister. Ingen ønsket vel heller at den syriske revolusjonen skulle gå inn i en åpen krigstilstand. Men dermed kan vi ikke som en del anti-imperialister nå gjør, arrogant avvise ubetinget støtte til desertører og sivile som gjennom revolusjonen har ofret sine liv og vendt sine våpen mot et kriminelt regime som rettelig kan dømmes for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Om aldri så diskutabel strategi er de som har tatt til våpen mot regimet i hovedsak aktivister som vier seg til å forsvare den revolusjonære bevegelsen og sivilbefolkningen. Og selv om vi – i likhet med revolusjonære i Syria - fordømmer sekteriske voldsromantikere og imperialistiske krefter som bryter seg inn i krigstilstanden, så er det en skam at mange som kaller seg sosialister vender revolusjonen ryggen og i realiteten gir legitimitet til regimets propaganda om sin «anti-imperialistiske» rolle og sin «krig mot terrorister og kriminelle». «Bashar Al Assad er et esel (ass), og alle som støtter ham er esler» heter det i en folkelig revolusjonshymne, skrevet av en aktivist som regimets lakeier skar strupen over på i 2011. Med skam å melde er det de på venstresiden som helt reelt støtter dette mordereselet.

Når vi som sosialister må fordømme interessene til Saudi Arabia, Qatar, CIA og Al-Qaida, er det verdt å spørre seg hva slags imperialisme som egentlig har spilt en rolle i Syria. Når vi ser hva slags fattig hær gruppene i den frie syriske hæren egentlig er, og at de fleste for lengst har innsett at de må kjempe denne kampen alene, så kan man spørre seg om de «investeringene» som er gjort i opprøret er så store som mange anti-imperialister hevder. Nå i august erklærte England sitt første bidrag, med ikke-dødbringende utstyr til verdi av 45 millioner kroner. Svimlende? Like fullt mener enkelte anti-imperialister like godt at revolusjonen egentlig er imperialistisk igangsatt og heller kan regnes som en åpen «invasjon» og «krig mot Syria». Vi skal ikke undervurdere farene ved imperialismens innblandinger; vårt standpunkt er å beskytte revolusjonens integritet mot alle former for imperialisme. Men hvem har til nå vært den tyngste imperialisten i Syria?

Den tyngste imperialisten i Syria er inntil videre det autoritære og reaksjonære Putin-Russland, som markerer sine interesser med tunge våpenforsyninger til regimet, og som også bidrar med konkret militær bistand «på bakken».

Representanter for eksil-opposisjonen i SNC har definitivt spilt en rolle for vestlig imperialisme. De kan godt kalles imperialismens advokater. Men så kan vi spørre oss; hva med Assad? Reaksjonære sosialister ser kanskje en «anti-imperialistisk» «kamerat» i Bashar Al Assad! Tragisk! Bashar Al Assad – som åpent kriger mot sitt eget folk – som er landets suverene kapitalist og elitenes «padrino», som aldri har avfyrt et skudd mot Israel, men som til gjengjeld har drept hundretalls palestinere på ett år, som i årevis har bistått CIA i «krigen mot terror», som har skreddersydd sin reaksjonære Baath-kapitalisme til den globale ny-liberalismen, som sekterisk har favorisert en «minoritet» av eliter, med overvekt Alawitter i de innerste sirkler (dermed ikke sagt at ikke også Alawitt-befolkning forkaster regimet), og som i dag går hardt ut for å drepe - ikke bare den syriske revolusjonen - men gjennom sin krig mot egen befolkning også kriger mot hele «den arabiske våren», det regionale folkeopprøret og den permanente revolusjonen! Bashar Al Assad har hele tiden vært og er fortsatt per nå landets desidert største imperialistlakei. Og uansett kåret til landets største svin!

Det er reaksjonært ikke å støtte revolusjonen mot Assad. De anti-imperialister som åpent støtter det syriske regimet er rett ut forkastelige. Men flere er de som mener løsningen må gå gjennom FN og «forhandlinger mellom partene» og utfra det også har et sympatisk blikk til deler av «opposisjonen og demokratibevegelsen», gjerne ment «sekulær», «fredelig» og «forhandlingsvillig». Denne grenen av opposisjon finnes også. Spesielt lederskapet i alliansen «Nasjonal koordineringsorgan for demokratisk forandring» (NCB) har jevnt over vært de advokater for en mer reformistisk linje enn den de fleste som har stått i frontlinjen i revolusjonen gir uttrykk for å ha. NCB-aktivister blir imidlertid ikke mindre forfulgt og utsatt for overgrep fra regimet. Deres mål er også å avskaffe regimet og det diktatoriske systemet, og med det fremstår de uansett som mer progressive enn anti-imperialistene som støtter dem men like fullt mener at et slikt «radikalt krav» bare tjener for imperialismen. Alle kan selvfølgelig ha særskilte sympatier med enkelte grupperinger – men det er ingenting mindre enn sekterisk og elitistisk å skille støtte til enkelte grupper fra støtte til det syriske folkets forente kamper. Som den syrisk-canadiske aktivisten Maher Arar skriver i «Prism-magazine»; http://prism-magazine.com/2012/07/syria-foreign-interference-between-myth-and-reality/«det slår meg at det er få på venstresiden som egentlig ser til hva det syriske folket selv mener». Kan vi diagnostisere et aldri så lite snev av orientalisme på venstrefløy?

Desto mer etisk betenkelig blir det når disse samme anti-imperialister analyserer konvensjonelle mediers reportasjer om overgrep begått av regimet som «krigshissing», og som motsvar retter sin kritiske tyngde mot overgrep begått av opprørere og grupper som utgir seg for å støtte revolusjonen. Men man vil med minimalt initiativ kunne finne et stort antall syriske sosiale medier som definitivt bekrefter langt flere og sterkere skildringer av overgrep fra regimet, enn de «dødstall» som presenteres i vestlige medier. Faktisk er de fleste vestlige medier i likhet med sine politiske eliter ganske skeptiske til revolusjonen. De fleste har også for lengst omdøpt revolusjonen til «borgerkrig», kanskje også «sekterisk borgerkrig», noe som langt mer enn begrepet revolusjon kan legitimere at ytre makter må gripe inn.

Mange advarer mot «sekterisk borgerkrig». Om ikke regimet styrtes med revolusjonen, er disse bekymringene også aktuelle. Om regimet makter uthale krigstilstanden kan revolusjonen ende i et barbarisk nederlag. Et eventuelt knusende nederlag kan resultere i mange år med sekterisk vold, fragmentering av landet, sanksjoner som sulter ut de fattige og vedvarende økonomisk kollaps, eller i verste fall også en åpen intervensjon fra vestlig hold. Desto mer grunn til å støtte en revolusjonær seier. Stilt ovenfor barbarisk kollaps og nederlag kan heller ikke vi være prinsipielt mot forsøk på utveier gjennom FN. Om revolusjonen ender i en slik tragedie, vil mange som kjemper mot regimet nå kanskje søke den minst tragiske utveien. Slik vi har sett at FSA-styrker av strategiske og humanitære grunner har trukket seg tilbake fra områder i Damaskus og Aleppo når regimet uten hemninger og hensyn til sivile har satt inn tungt skyts. Men hva slags erfaringer har vi da med dette avskyelige regimets innstilling til humanitære perspektiv og «fredelige» løsninger? Var ikke revolusjonen fra begynnelsen møtt med massiv statlig vold? Og var det ikke først og fremst regimet som aldri respekterte betingelsene for Kofi Annans våpenhvile våren 2012? Så hva er det som får anti-imperialistisk venstreside til i det hele tatt å ha illusjoner om at dette regimet kan ta del som «part» i en «fredelig løsning» for Syria? Om ikke regimet da kommer til et punkt hvor det erkjenner sitt totale sammenbrudd og for sitt råtne fysiske liv trygler om en utvei?

Vi vil ikke se den syriske revolusjonen bli redskap for elementer ledsaget av imperialistiske og sekteriske interesser. Vi vil mobilisere mot et hvert imperialistisk tokt i Syria. Men vi kan ikke stå i front med Bashar Al Assads «anti-imperialistiske» apologeter, og heller ikke kan vi akseptere de analyser som tidlig har vendt revolusjonen ryggen og sett til «løsninger» gjennom FN og «forhandlinger» mellom de såkalte «partene». Vårt standpunkt mot intervensjon er grunnlagt i solidaritet med de syriske massenes kamp for frihet og sosial verdighet! Vi må ta konsekvensen av at den anti-imperialistiske bevegelsen er splittet på dette spørsmålet, og derfra fremme en selvstendig analyse som grunnleggende støtter revolusjonens integritet, og samtidig åpent forkaster de analyser som på forskjellige måter fornekter revolusjonens eksistens og berettigelse. Vi kan ikke akseptere at våre kamerater i sosialismen i realiteten forsvarer det syriske systemet, helt eller delvis, mot revolusjonær omveltning. Vi slutter oss til den revolusjonære massebevegelsens krav og sier som aktivistene i Syria Revolusjonære Venstre, Seier til revolusjonen – Ære til martyrene - Nei til intervensjon!

Revolusjonære Venstre i Syria har gjentatte ganger appellert til verdens venstreside gjennom bloggen «Syriafreedomforever»; http://syriafreedomforever.wordpress.com/ Denne bloggen er herved anbefalt.

Thomas Kvilhaug


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.