IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Occupy

Time has come today Young hearts can go their way Can’t put it off another day I don’t care what others say They say we don’t listen anyway Time has come today – The Chambers Brothers

linje

Publisert: 10.05.2012

I USA var The Chambers Brothers’ Time

Has Come Today en del av 68-opprørets

soundtrack. Låtskriveren Lester Chambers er idag en fattig mann. På Facebook la han nylig ut et bilde av gullskiva gruppa mottok og et håndskrevet brev. Han skriver:

Jeg har aldri mottatt en penny i royalties fra ti av albumene jeg spilte inn. Hitlåta vår har blitt brukt i over hundre filmer, tv-serier og reklamefilmer uten vårt samtykke... Jeg er nå 72 år gammel og lever på 1200 dollar i måneden... Bare artistene som er blant de 1 % har råd til å gå til sak. I am the 99 %.

Occupy-bevegelsen er den største sosiale bevegelsen USA har sett siden 1968-bevegelsen. I denne artikkelen vil jeg presentere og analysere bevegelsen, og avslutte med noen framtidsperspektiver.

Occupy – en sosial bevegelse

En sosial bevegelse kan defineres som «sekvenser av stridende politikk som

bygger på underliggende nettverk og handlingsrammer, og som utvikler evnen

til å opprettholde vedvarende utfordringer til mektige motstandere,» i sosiologen Sidney Tarrows ord. Denne artikkelens formål er å gi en forståelse av Occupys oppbygning og aktivitet basert på denne definisjonen.

I hvor stor grad kan man kalle en bevegelse vedvarende etter seks måneder?

Så: Hva slags sosial bevegelse er Occupy?Teorier om sosiale bevegelser skiller gjerne mellom såkalte «gamle» og «nye» sosiale bevegelser. Skillet ble introdusert av forskere som ville identifisere det de mente var forskjellen på tidligere tiders klassebevegelser som fagbevegelsen, og de nyere bevegelsene på 1960-tallet, som de mente hadde annen klassestruktur, og kulturelle, snarere enn økonomiske krav. Hvor nyttig skillet er kan diskuteres. Men Tarrows definisjon har styrken at den kan brukes om både de gamle og de nye

bevegelsene.

We are the 99 % – klassebevissthet som handlingsramme

Occupy er et uttrykk for klassebevissthet. Bare den mest sekteriske marxisten vil innvende at klasseanalysen 99 % vs. 1 % ikke holder mål teoretisk. Handlingsrammen «We are the 99 %» er uttrykk for følgende:

Occupy-bevegelsen oppsto på grunn av den økonomiske og politiske utviklingen i verden de seinere åra. Den økonomiske krisa som oppsto i 2008 brakte motsetningene fra den nyliberalistiske kapitalismens fase til overflaten. I tiårene fram til økonomien kollapset i september 2008 fordoblet USAs

bruttonasjonalprodukt seg. Samtidig økte utbyttinga av den amerikanske arbeiderklassen, i og med at lønningene holdt seg på stedet hvil samme tidsperiode.

Rikdommen som fulgte den økonomiske veksten ble konsentrert i det aller rikeste sjiktet av USAs befolkning. Men etter finanskrisa økte ulikheten i USA dramatisk. Økonomen Edward Wolff har anslått at mens de 400 rikeste husholdningene i USA hadde omtrent like mye rikdom som den fattigste 50-prosenten i 2007, var forholdet i 2009 at de 400 rikeste familiene eide mer enn den fattigste 60-prosenten.

Historiene om folk som havnet i bunnløs gjeld på grunn av kollapsen i boligmarkedet var mange. Arbeidsledigheten og fattigdommen økte, i byen jeg bor (Detroit) er arbeidsledigheten idag anslått til 33 % og fattigdommen 50 %. Og framveksten av en overutdannet, «underemployed»arbeiderklase er en realitet. Som sosialisten Mike Davis har poengtert: «Enkelte av okkupantene i Zucotti Park kunne, dersom de hadde vært ferdige med utdannelsen for ti år siden, gått rett fra studiene til 100 000-dollarsjobber i investeringsfond. I dag jobber de på Starbucks». Gjennomsnittlig timelønn for en arbeider i USA i dag? $10,20 ifølge Bureau of Labor Statistics.

Et par timer nordøst fra Detroit ligger London, Ontario i Canada. Caterpillar-sjefene argumenterte tidligere i vinter for at produksjonen måtte flyttes til USA dersom canadiske arbeidere ikke var villige til å ga ned i lønn. Arbeiderne ble «locked out» og produksjonen flyttet til Indiana. USA er nå

Canadas Mexico.

«We are the 99 %» har satt ord på klasseskillene – dette er et markert skifte. «Forsvar/utvid middelklassen» har vært fagbevegelsens språkbruk i etterkrigstida (middelklasse som begrep har inkludert den organiserte arbeiderklassen). Nå er det oss mot 1 %.

Mediafokuset skiftet. Under fjorsommerens statsgjeldspetakkel telte bloggen ThinkProgress over 7500 referanser til «debt» i utvalgte media i løpet av ei uke, mens «unemployed» og «unemployment» tilsammen ble nevnt 502 ganger. Ei uke i oktober ble «deficit» og «debt» nevnt til sammen 562 ganger, mens «Occupy» ble nevnt 1278 ganger, «Wall Street» 2387 ganger og «jobs» 2738 ganger. En meningsmåling utført av Pew Center viste nylig at 66 prosent av alle spurte svarte at det er «veldig sterk» eller «sterk» konflikt mellom rike og fattige i landet – 19 prosentpoeng høyere enn for tre år siden.

Fra Tahrir til Wall Street

2011 var et internasjonalt opprørsår. På nyåret 2011 startet den arabiske våren, og nyhetene fra Tahrirplassen i Kairo inspirerte millioner av amerikanere. I Wisconsin i februar ble delstatssenatet okkupert av aktivister i og utenfor fagbevegelsen i protest mot fagforeningsfiendtlige lover (en kamp okkupantene tapte, men som viste at ting kunne eksplodere i USA også).

Obama, Demokratene og Republikanerne brukte sommeren 2011 til å diskutere hvilke nedskjæringer som måtte til for å redusere statsgjelda, mediafokuset er nevnt. Men samtidig begynte en gruppe aktivister i New York å diskutere muligheten for å organisere en flere måneders protest utenfor symbolet

på finanskapitalens makt – børsen på Wall Street. 17. september etablerte occupy Wall street en teltleir i Zuccotti park og holdt den i flere måneder.

Men hvor spontant oppsto egentlig Occupy Wall Street?

En vellykket Occupy-bevegelse krevde planlegging og organisering før 17. september (og gjør det fortsatt). Gruppa Adbusters lanserte i juli ideen om et «Tahrir moment» på Wall Street. Tanken var sannsynligvis inspirert av New Yorkers Against Budget Cuts› (NYABC) Bloombergville. Aktivistnettverket NYABC ble formet i februar

2011 og besto av studenter, fagorganiserte og andre «community activists» i protest mot borgermesterens (Bloombergs) foreslåtte nedskjæringer. I juni organiserte det tre uker med døgnkontinuerlige protester utenfor City Hall.

Men Adbusters hadde visstnok ikke tenkt å forberede aksjonen, bare foreslå den. Eksisterende nettverk av aktivister, som NYABC, måtte gjøre det. Sosiale medier kan brukes til informasjon, men organisering av bevegelser består av folk, møter, diskusjon og handling.

Bevegelsens anatomi – nettverkene

Hva er Occupys anatomi? Occupy er en svært desentralisert bevegelse, med forskjeller fra by til by. Men likhetstrekk fins. Eksemplene mine er i hovedsak fra Occupy Detroit.

Det mest kjente uttrykket for Occupy var i utgangspunktet parkokkupasjonene. Okkupasjonen av Zucotti Park ble et fokus for motstand. Parkokkupasjonene eksisterer bare unntaksvis lenger, i hovedsak var det Demokratiske ordførere som ga ordre om å fjerne okkupasjonene. Et presidentvalg med

tusentalls «Obamavilles» var nok noe de ville unngå (under Depresjonen var «Hoovervilles» begrepet på teltleirene hjemløse samlet seg i før Roosevelt ble valgt).

Men parkokkupasjonene var bare en del av bevegelsen – nettverkene og aktiviteten har fortsatt.

En generalforsamling (General Assembly) er i teorien det høyeste organet for godkjenning av Occupys aksjoner og politiske vedtak. Alle som dukker opp anerkjennes som deltakere. Godkjenningene går gjennom en såkalt konsensusprosess (detaljer fins på Occupy Detroits nettsider).

Fremmer man forslag for generalforsamling, forklarer man bakgrunnen, og det åpnes for spørsmål eller uenighet. Man kan foreslå såkalte «vennlige endringer» (friendly amendments) for å justere forslaget nærmere konsensus dersom man er uenig. Ved konsensus anses det å være Occupy-politikk/aksjon.

Hvis forslagsstilleren ikke godtar endringene kan forslaget blokkeres. Forslagsstilleren kan velge å justere etter blokkeringen, eventuelt blir det så tatt opp til votering. (Det viste seg snart vanskelig å oppnå 100 prosent konsensus for noe som helst. Occupy Detroit bruker modifisert konsensus: 90-10).

Mange av forslagene utarbeides av ulike komiteer (arbeidsgrupper). Energien i bevegelsen er i hovedsak i komiteene. Ulike komiteer i Occupy Detroit har eksistert, de viktigste av dem som eksisterer idag er etter mitt syn fasilitering, jus og direkte aksjon.

Fasiliteringsgruppa har ansvaret for at generalforsamlingene foregår på korrekt måte og følger konsensusprossesens formaliteter.

Jusgruppa består i hovedsak av advokater med tilknytning til National Lawyers Guild. Den bistår med observatører ved demonstrasjoner og andre aksjoner og juridisk hjelp i forkant og etterkant.

Direkte aksjonsgruppa har flere undergrupper. En handlingsramme som

«We are the 99 %» gir et utall muligheter for aksjoner og diskusjon. «Foreclosure and eviction» har vært mest aktiv. Den har foreløpig sørget for at fem familier fortsatt er i hjemmene sine, gjennom såkalte «mic checks» inne i eller utenfor banker, demonstrasjoner og vaker utenfor husene til folk for å forhindre containeren fra å få parkert. «Emergency Manager» har hatt teach-ins og planlagt aksjoner mot at Detroit kan komme til å havne under økonomisk administrasjon. «Arab Spring» har organisert solidaritetsdemonstrasjoner med den arabiske våren. Første mai-komiteen planlegger demonstrasjon på maidagen, med fokus på krav om jobber, arbeidsrettigheter, borgerrettigheter og rettigheter for papirløse innvandrere. Avhengig av styrken på Occupy

i ulike byer har bydelsinitiativer som Occupy the Hood, Ocupemas El Barrio og Occupy Bernal blitt formet av lokalbefolkninga.

Nettverkene har frihet til å komme opp med kreative aksjonsformer. Jeg nevnte «mic checks». TV-reportasjer har vel vist hvordan aktivister har utviklet konseptet «human microphone». En «mic check» kan brukes aksjonistisk. En metode Occupy har utviklet er å velge seg ut komitémøter og åpne høringer hvor vedtak om nedskjæringer og liknende skal fattes eller diskuteres, og lese opp en erklæring kollektivt før møtet.

Debattene om Occupy – strategi og taktikk

Alle sosiale bevegelser går gjennom to faser. Den første fasen er når alle kommer sammen og inspireres av bevegelsens enhet. I den andre fasen kommer uenigheter om strategi og taktikk klarere til syne.

Debattene som reiser seg i Occupy nå oppstår fordi bevegelsen spenner så bredt (fra Demokrat-liberals til anarkister og sosialister). Den mest tallrike gruppa innenfor bevegelsen har nok foreløpig vært hva en sosialist har kalt «anarcho-liberalism» (liberalisme brukes i USA i nær motstatt betydning av i Europa – å være en «liberal» i USA betyr tradisjonelt å være tilhenger av

skattlegging og for velferdsstaten).

Nyradikalisert ungdom har beholdt deler av denne tankegangen, men lagt til enkelte autonomistiske ideer. Disse autonomistiske ideene er tanker om at man forandrer verden gjennom å opprette autonome sosiale rom som kan utfordre kapitalismen gjennom sin blotte eksistens. Parkokkupasjonene var eksempel på dette. Og i løpet av parkokkupasjonene utviklet det seg en motsetning mellom dem som brukte all tid på å okkupere og andre som av åpenbare grunner ikke kunne det (jobb). Enkelte av okkupantene anså at det var okkupasjonen som var Occupy. Men parkokkupasjonene

var aldri det eneste Occupy gjorde. Occupy spredte seg langt utover parkokkupasjoner. Demonstrasjoner, mic checks og liknende rundt krav om sosiale reformer var til stede fra begynnelsen.

Da Oakland ville rydde vekk parkokkupantene ble krigsveteranen Scott

Olsen nær drept. Occupy Oakland lanserte generalstreik som svar (en vill ide), delte ut løpesedler ved hvert skift ved havna hver dag fram til aksjonsdagen, og 30000 marsjerte ut for å ha en «community picket» ved innkjørselen. Fordi man hadde jobbet intenst med å få havnearbeiderne på sin side var aksjonen vellykket, og havna ble stengt. Ingen generalstreik, men vellykket aksjon.

Akademiske post-marxister har hatt kjønnsløse diskusjoner om hvorvidt arbeiderkamp i Vesten overhodet er mulig etter tiår med avindustrialisering. Alternative aktører og strategier for forandring som «multitude», «horisontal spontanitet», «precariat» og liknende har blitt lansert. Men hvis man vil bekjempe kapitalisme bør man antakelig se til aksjoner som svir for kapitalen. Ta eksemplet havneaksjonen i Oakland:

Etter aksjonen prøvde et lite mindretall anarkister å skape opptøyer i sentrum av byen om natta. Ruteknusing og ildspåsetting førte til et backlash i media. Man bør merke seg oppsummeringa en anarkist med Black Block-sympatier gjorde seg etterpå:

Det økonomiske tapet er minimalt. Ofte knuser vi ruter for å føle at «det er noe som skjer»... Men når det gjelder å utfordre kapitalismen skapte vi bare et marked for flere vindusruter... Å stenge havna kostet shippingsektoren minst 8 millioner dollar... Det er rart å tenke på at dem som satt og spilte trommer foran havna gjorde massivt mer skade på det kapitalistiske beistet

enn noen av dem som gikk hjem etter å ha knust ruter. Det er bare dersom folk trekker denne slutningen at Occupy kan bli en sosial bevegelse som kan utfordre kapitalismen.

Framtidsperspektiver

Hvilken form bevegelsen antar framover er usikkert. Planlagte aktiviteter mer enn antyder at Occupy kommer til å være mer i nyhetene igjen framover.

Første mai blir en demonstrasjonsdag over hele USA. Glem snakket om generalstreik, det skjer ikke. Men at første mai markeres i USA av større grupper enn de små sosialistgruppene er ikke vanlig.

I midten av mai er det natotoppmøte i Chicago. Det er et bevis på Occupys styrke at Obama måtte flytte G8-toppmøtet, som skulle vært kombinert med Nato, til Camp David.

Merk dette også: Av amerikanske ungdommer mellom 18-29 svarte nylig 49 prosent i en meningsmåling fra Pew Center at de ser mer positivt på sosialisme enn kapitalisme.

Fagbevegelsens problemer i USA de siste tiårene er velkjente. Men det ideologiske klimaet antyder at det kan snu. I Detroit har United Auto Workers (UAW) vært det dominerende forbundet i 75 år. Lederen for UAW heter Bob King. Dissidenter i UAW sier om ham at «han er en bra fyr så lenge han

ikke representerer deg ved forhandlingsbordet». Hvilken rolle King har spilt i utviklingen av stadig verre kontrakter for bilarbeidere de siste åra hører til en annen artikkel. Men det vakte oppsikt nylig da han på 75-årsdagen for «sit-down»-streikene i Flint annonserte at UAW i større grad framover ville bruke sivil ulydighet for å forsvare arbeidsrettigheter. Doug Henwood, leder for United Steelworkers, har sagt noe liknende: «Visst faen snakker Occupy Wall Street for oss... De gjør det over hele landet. Og jeg mener at det vi trenger, er mer radikalisme.» Slike uttalelser kan være uttrykk for at fagbyråkratene vil vise seg fram, men uansett åpner de nye rom for at grunnplanet kan mobilisere.

Til slutt: Mordet på Trayvon Martin ble møtt med massedemonstrasjoner over hele USA. Trayvon Martin var en afroamerikansk 17-åring som ble skutt i en by i Florida fordi en hvit nabo ikke likte oppsynet hans. Politiet godtok umiddelbart drapsmannens forklaring om selvforsvar. Her i byen ble Michael Haynes, en afroamerikansk 24-åring, nylig skutt og drept av betjeninga på en bensinstasjon. Drapsmannen er fengslet, men merk dette: Da vennene hans dro på sjukehuset med ham ble de lagt i jern og peppersprayet av sikkerhetsvaktene da de ikke fant akuttmottaket.

Politiet i New York har i løpet av det siste tiåret økt antallet «stop and frisks» dramatisk. I 2011 ble 685 724 mennesker stoppet «tilfeldig» av politiet. NYPDs egne tall viser at 88 prosent av disse var totalt uskyldige (ergo grunnløse). 53 prosent var afroamerikanere, 31 prosent latinos. 51 prosent var mellom 14-24.

En bestselgende fagbok her borte er jusprofessoren Michelle Alexanders The New Jim Crow. Den er en knusende analyse av strukturell rasisme og fengselssystemet i USA. Hundrevis av mennesker samles hver gang hun snakker om det.

I løpet av sekstitallet var det nesten 300 tilfeller av masseopptøyer i amerikanske

byer på grunn av sinnet mot økonomisk ulikhet, rasisme og polititrakassering. I Detroit husker man 1967. Generasjonen min husker Los Angeles i 1992. Situasjonen er eksplosiv nå.

Christian Ringdal er Ph.D.-student ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Han er aktivist i Occupy Detroit og medlem av International Socialist Organization.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.