IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Sosialdemokratier falmer

En ny venstreside blir til

Den økonomiske krisen rammer Europa med full tyngde, og mange ser til venstresiden for svar. Men i land etter land svikter venstresiden folket når folket trenger venstresiden som mest. Heldigvis er nye og mer radikale partier under rask utvikling.

linje

Publisert: 30.04.2012

Dagens økonomiske krise sammenlignes av økonomer, tidsskrifter og statsledere med krisen på 30-tallet. Fra historien kjenner vi følgene av krisen den gang: massearbeidsløshet, fascismens vekst, militarisering og verdenskrig. Mobilisering og gode politiske alternativer trengs. Problemet er at den dominerende venstresiden svikter fundamentalt.

I land etter land er sosialdemokratiet fullstendig tannløst. Hvorfor skjer dette? En kritisk gjennomgang av reformismen er på sin plass, slik at vi bedre kan forstå hvilke utfordringer vi står overfor.

Krisen i Hellas

Hellas er landet hvor krisen har kommet lengst. I store deler av tiden siden syttitallet, inkludert da krisen slo ut i full blomst i 2009, satt det sosialdemokratiske partiet, Pasok, ved makta. Partiet kan derfor ikke fraskrive seg medansvaret for at ting gikk galt.

Fra første dag, da krisen blusset ut i det åpne og EU krevde at den greske gjelda skulle tilbakebetales til spesielt tyske og franske banker, akslet Pasok på seg ansvaret for å gjøre dette. I praksis satte de lojaliteten til kapitalistene i EU først og solidariteten i arbeiderklassen sist, siden det var denne som ble stilt til ansvar for problemene.

Pasok solgte havner, flyplasser og offentlige eiendommer. De privatiserte offentlig omsorg. De kuttet i pensjoner, lønner og velferdsstaten. Og skjøv arbeidsløsheten opp til offisielle 1 million mennesker, eller mer sannsynlig til halvannen millioner personer i en befolkning på 11 millioner.

Innstramningene har ført landet inn i en ond spiral, og landets økonomi skrumpet inn med sju prosent i 2011 og ligger an til å minske med en tilsvarende størrelse i år.

Innskrumpningens direkte årsak var gjeldsnedbetalingene. I kjølvannet av innstramningene for å skaffe penger til gjelda fulgte arbeidsløshet, høyere velferdsutgifter og lavere lønn. Med mindre penger å rutte med, fikk folk lavere kjøpekraft, som i neste runde førte til at fabrikker og butikker gikk konkurs, sa opp arbeidere og ansatte folk til luselønn. Enda flere endte opp med dårlig råd, enda mindre verdier ble skapt og enda færre skattepenger kom inn i statskassa. Noe som svekket den greske statens evne til å betale ned på utenlandsgjelda ytterligere.

Hellas er derfor nå inne i den samme syklusen som en rekke utviklingsland, hvor pengene de må betale tilbake til rike land og kreditorer er mange ganger større enn skatteinntektene de får inn. Om Hellas lojalt følger opp diktatene fra EUs eliter, vil gjelda ingen ende ta.

I praksis er Hellas nå konkurs, men det vil ikke EU-lederne si høyt, siden europeiske banker har lånt ut enorme summer (anslagsvis ti tusen milliarder kroner, ifølge en ny studie) til Hellas, som de risikerer å tape, om Hellas slutter å betale på gjelda si.

Konsekvensene er dramatiske. Barn besvimer av sult på skolene. Pensjonister setter seg på gata og tigger. Foreldre forlater barna sine fordi de ikke kan fø dem.

Europeiske sosialdemokrater angriper arbeiderklassen

Ikke bare i Hellas, men over hele Europa rammer krisen. Konsekvensene er dramatiske. Lønningene i det offentlige blir satt ned – til dels kraftig. Det samme skjer med pensjonene. Som oftest er angrepene gjennomført ved regjeringsdekreter, eller i ”beste” fall ved parlamentsvedtak, men uten noen forhandlinger med fagbevegelsen.

Med unntak av i Norge, Nederland og Tyskland vokser arbeidsløsheten dramatisk, spesielt ungdomsarbeidsløsheten. Men også i Tyskland er usikkerheten stor, takket være Hartz IV, angrepene på arbeidsløse iverksatt av SPD og den sosialdemokratiske forbundskansleren Gerhard Schröder i 2005. Tyskland ligger på europatoppen når det gjelder voksende klasseforskjeller.

I så vel Portugal som Spania sto sosialdemokratiske regjeringer i spissen for de første formidable kriseangrepene på velferdsstaten og fagbevegelsen, inntil de ble kastet ut av regjeringskontorene av frustrerte velgere. Noe av det siste det spanske sosialistpartiet gjorde før det tapte regjeringsmakta, var å sørge for en grunnlovsfesting av kravet om å holde underskuddene på statsbudsjettet lavt, altså fortsatt lite penger til velferd.

Og over hele Europa gjør sosialdemokratiet knefall for kapitalen, og stiller arbeiderklassen til ansvar for krisen. Ikke minst gjelder de i forhold til EUs svar på krisen, en finanspakt som svinebinder de nasjonale økonomiene og

som hindrer muligheten til å vri politikken i en sosial retning. Finanspakten innebærer at medlemslandenes økonomi og statsbudsjetter skal underlegges omfattende kontroll fra Brussel. Maksimalt underskudd på statsbudsjettet kan være på 3 prosent. Den offentlige gjelda må holde seg under 60 prosent av bruttonasjonalproduktet. Og land som bryter disse retningslinjene kan idømmes en bot på opptil 0,1 prosent av BNP.

Keynesiansk stimuleringspolitikk, altså store offentlige investeringer og programmer for å få hjulene i gang og folk i arbeid, er, hvis dette trer i kraft, i strid med EUs lovgivning. I praksis vil finanspakten tvinge mange land til å

gjennomføre en permanent tilstand med kutt i offentlig velferd.

Heller enn å møte krisa med krav om tøyling av finanskapitalen, nasjonalisering av banker og finansinstitusjoner og enstimuleringspolitikk for å bekjempe arbeidsløshet og nød, har de altså gjort seg til tjenere av kapitalen.

Folks svar har vært like foraktfullt, som det har vært kontant. Aldri i nyere tid har sosialdemokratiet stått så svakt som nå. Siste valgresultater i sentrale land taler sitt eget språk: I Storbritannia opplevde Labour det nest

dårligste valget siden 1918; i Sverige gjorde Socialdemokraterna det dårligste valget siden 1911; i Tyskland presterte SPD sitt laveste resultat i etterkrigstida, i Frankrike gjorde PS det dårligste valget på 40 år og i Italia ble

venstresida både knekt og demoralisert ved siste valg. I Norge derimot gikk Arbeiderpartiet til venstre i 2005, dannet den rød-grønne regjeringen og ble både valgt og gjenvalgt.

I dag er det kun i noen få unntakstilfeller at sosialdemokrater sitter med regjeringsmakt i EU. Ett av dem er Danmark, hvor Socialdemokraterne, Socialistisk folkeparti (SF) og Radikale venstre styrer sammen.

Men også her signaliserer regjeringen innstramninger: ”Vi kan komme i en situasjon hvor det ikke er råd til alle de delene av velferdssamfunnet, slik vi kjenner det i dag. Vi står i en økonomisk situasjon, der det er nødvendig å vurdere om vi har råd til de universelle ytelser”, står det i et debattopplegg

fra de danske Sosialdemokratene (Wahl 1, 2012).

Lederen for SF, Villy Søvndal, som også er utenriksminister, er med på notene:

”Flyvske idealer og utopier” hører ikke hjemme blant moderne sosialister, sier han, og slår fast at han er enig med de borgerlige i at måtehold er nødvendig medisin. ”Selv om det på mange måder er de borgerliges ansvar, at krisen har ramt Danmark så hårdt, som tilfældet er - så må vi agere ud fra den virkelighed, der nu er skabt.” (Berlingske, 2012). Ikke rart at SF er i fritt fall.

Sosialdemokratiet og den sosiale dialogen

Hvordan har sosialdemokratiet, de fleste steder tett bundet til fagbevegelsen, endt opp såpass underkuede mot dagens systemkrise?

Den utrettelige arbeideraktivisten og lederen av For velferdsstaten, Asbjørn Wahl, er en av dem som forsøker å forklare problemene på venstresiden (Wahl 2, 2012). Hvordan kunne den sterkeste og mest militante arbeiderbevegelsen i verden (den europeiske) bli satt på sidelinjen? Hvorfor har ikke motstanden mot krisen vært sterkere, spør han.

Svaret er at ”den dype krisen på venstresiden” må ses i lys av den lange perioden i etterkrigstiden med lavbluss i klassekampen, velferdsstatens storhetstid og klassekompromisset mellom arbeid og kapital i Europa, forklarer han. I denne perioden ga kapitalistene konsesjoner i form av reformer og

velstandsutvikling til den organiserte arbeiderklassen. Til gjengjeld sørget arbeiderbevegelsen for sosial fred.

Arbeiderbevegelsens ledere så ikke behovet for en revolusjonær skolering eller noen mobilisering nedenfra for å oppnå forbedringer og velstandsutvikling, De følte seg stadig mer tilpass med systemet og ble mindre og mindre

radikale. Etter hvert begynte ideologien rundt det sosiale partnerskapet å leve sitt eget liv, uavhengig av maktkampen som lå til bunn for partnerskapet. Sosialdemokratiet ble avpolitisert, og den historiske rollen til deres handlet mer og mer om å administrere klassekompromisset i stedet for å løfte arbeiderklassen mot høyere sosiale mål, forklarer Wahl.

Dermed havnet sosialdemokratiet i dagens misere, og store deler av venstresiden i Europa (inkludert mye av fagbevegelsen) klenger seg til noe de i EU-terminologien kaller ”den sosiale dialogen” eller ”den nordiske modellen”, selv om etterkrigstidas klassekompromiss i stor grad har brutt sammen.

Er den sosiale dialogen hovedproblemet?

Wahls kritikk av sosialdemokratiets vansker har mye for seg, men har også noen viktige begrensninger og mangler. For å forstå kjempeproblemene sosialdemokratiet har i møte med den økonomiske krisen, er det verdt å trekke frem noen flere forhold som gjør at disse partiene kommer til kort.

Og aller mest grunnleggende er det klart at dagens reformisme ikke er organisert for å ta et oppgjør med kapitalismen. For å forstå reformistpartiene er Lenins definisjon så god som noen, de er kapitalistiske arbeiderpartier.

Medlemmene kommer primært fra arbeiderklassen, men rammen for partiets

virkelighetsforståelse er kapitalismen. Deres horisont handler ikke om å bli kvitt kapitalistene eller kapitalismen, men om å leve med systemet etter beste evne.

Siden kapitalismen er et system som går i kriser, prøver reformistpartiene også i trange tider å gjøre det beste ut av det minste, uten å utfordre rammene. Når kapitalismen har lav vekst, eller til og med minusvekst, føyer sosialdemokratene seg etter dette, og aksepterer at innstramninger er nødvendige, slik kapitalistene krever, også når det går ut over arbeiderklassen.

På grunn av den økonomiske krisen har reformismens prosjekt, kapitalisme med et menneskelig ansikt, svært lite spillerom. Skal reformismen tjene velgerne, som ønsker mindre klasseskiller, avskaffelse av fattigdom, sikre jobber og lav arbeidsløshet, en trygg alderdom og et offentlig sikkerhetsnett som fanger opp folk som er syke eller i økonomiske problemer, kommer de i direkte konfrontasjon med kapitalistene, som mobiliserer for det motsatte.

I valget mellom lojalitet til systemet eller arbeiderklassen, vil ledelsen i reformistpartiene i ytterste fall alltid velge systemet. Sett med deres øyne er revolusjon det samme som kaos. Både fordi en systemomveltning vil true den privilegerte posisjonen de selv (det gjelder også lederne i fagbevegelsen) har. Men også fordi det strider mot deres oppfatning av hva som er mulig å få til, deres politiske program.

En begrensning i Wahls analyse om at sosialdemokratiets problem bunner i klassekompromisset etter andre verdenskrig, er at den skaper illusjoner om at tiden før andre verdenskrig, da klassekompromisset ikke gjaldt så sterkt, var en glansperiode for reformistiske partier. Og det er bare delvis sant. Også da krisen brøt ut i mellomkrigstiden, kom mange reformistpartier til kort. I Tyskland, hvor dette slo mest katastrofalt ut, sto sosialistpartiet SPD tannløse

både mot den økonomiske krisen og den voksende nazismen.

Fra vår tid (selv om dette ligger mellom linjene i Wahls analyse) nevner han ikke de materielle interessene som har utviklet seg i lederskiktet av sosialdemokratiet i etterkrigstiden. Ifølge Karl Marx er statsapparatet kapitalistklassens

koordineringsledd, organet som forhandler mellom de ulike delene av kapitalistklassen i et land og som prøver å utøve dennes samlede interesser.

Derfor vil den som setter seg som mål å sosialisere samfunnet med utgangspunkt i staten, selv ganske raskt bli sosialisert til å ta vare på kapitalismens behov og interesser. Det europeiske sosialdemokratiet er i dag en integrert del av statsapparatene. I Norge har for eksempel Arbeiderpartiet vært svært

bevisste med å plassere sine folk i toppen av statsapparatet, representanter som har fått de samme materielle interessene som den norske kapitalismen. Ta for eksempel sykehussjef og tidligere AP-minister Hanne Harlem, politidirektør og tidligere AP-statssekretær Øystein Mæland eller veidirektør og ex-minister Terje Moe Gustavsen. De representerer en statsadel med stor makt, høye lønner og nitidig oppmerksomhet om Norges, i motsetning til

arbeiderklassens, interesser.

Sosialiseringen med norske eliter er gått så langt i Arbeiderpartiet at det har blitt helt vanlig og naturlig for ledende tillitsvalgte å hoppe over til toppjobber i næringslivet, som bare for få år siden ville blitt sett på som unaturlige

valg for AP-tillitsvalgte. Ta for eksempel First House-lobbyist Bjarne Håkon Hanssen, ex-Microsoft- og Storebrandsjef Grete Faremo eller Konsernsjef i DNB, Rune Bjerke.

Den samme utviklingen kan du finne i resten av Europa. Den tette integreringen med systemets behov har betydd at de sosialdemokratiske partiene selv har blitt sterkt påvirket av kapitalistenes økonomiske program fra 80-tallet, markedsliberalismen. På nittitallet var sosialdemokratene de ivrigste utøverne av kutt i velferdsstaten, privatisering og avregulering. I England stilte Labour, Blair og Brown seg i spissen for Den tredje vei. I Tyskland gikk SPD og Gerhard Shröder inn for Den nye midten. I Frankrike tok PS (Parti Socialiste) og Lionel Jospin-regjeringen fransk rekord i privatisering.

Også i Norge privatiserte Arbeiderpartiet viktige foretak i denne perioden, for eksempel Telenor og Statoil, samt åpnet opp for vikarbyråer (i 2000), noe vi merker konsekvensene av i dag.

Sosialiseringen skjer også ved at ledende sosialdemokrater går på samme skoler som de rike. I England går de på Oxford, i Frankrike går de på les grandes écoles og i Norge lærer de høyresidens markedsliberale floskler ved

samfunnsøkonomisk institutt på Universitetet i Oslo.

Utvilsomt er venstresiden under knallhardt press fra høyresiden og de rike for å opptre såkalt ansvarlig og sørge for å holde profittene høye, men det er ikke hele historien. Sosialiseringen inn i systemets sentrale institusjoner har bidratt til å svekke motstandsevnen mot systemets behov.

Videre hopper Wahl bukk over andre grunnleggende problematiske sider ved sosialdemokratiet, den altoverskyggende parlamentarismen, som gjør at de ignorerer den viktigste aktøren for kamp mot kapitalismen, den organiserte arbeiderklassen og dennes mulighet til å stoppe kapitalismens hjul ved streikekamper. Reformistpartienes organisasjon er rettet inn mot å vinne valg, ikke mot å vinne kamper på arbeidsplassene.

Videre domineres reformistiske venstresidepartier av nasjonalistisk tankegods,

som gjør at de oftest setter interessene til den nasjonale konkurranseevnen foran arbeiderklassen. Og det kan by på store problemer i krisetider, når ideologien om konkurranseevnen får sosialdemokratiske ledere ikke bare overser den organiserte arbeiderklassen, men ber den holde seg i ro, av hensyn til nasjonen.

Reformismens evne til å fornye seg

Endelig og aller viktigst nevner ikke Wahl noe om reformismens evne å fornye seg og gjenoppstå i ny skikkelse. Tvert i mot henspeiler tittelen på artikkelen hans: Austerity policies in Europe: There is no alternative(innstramningene i Europa, det eksisterer ikke noe alternativ) ikke bare til den velkjente setningen fra Margaret Thatcher om at det ikke fins noe alternativ til markedsliberalismen. Han sier selv at tittelen også beskriver venstresiden i Europa: Det fins ingen alternativer der heller. Noe som rett og slett ikke stemmer. I en rekke land har nye reformistiske og radikale venstrealternativer poppet opp.

I skrivende stund ligger for eksempel Front de gauche (Venstrefronten), som ble stiftet i 2009, og ex-minister Jean-Luc Mélenchon, utbryter fra franske PS, an til å få 17 prosent av stemmene i presidentvalget. Partiet er en samling av krefter som sørget for å nedkjempe EU grunnloven i 2005: personer fra sosialistpartiet (PS), hele kommunistpartiet (PCF) og utbrytere fra Det antikapitalistiske partiet (NPA), som alle deler en venstrereformistisk agenda. Politikken til det nye partiet retter seg mot markedsliberalisme, og partiet krever en 20 prosent økning av minimumslønna, forbud mot at lønnsomme selskaper sier opp arbeidere, høye skatter på finanstransaksjoner og en makslønn på mellom 2,5 og tre millioner kroner årlig, samt at all inntjening over dette beløpet går til beskatning. Men samtidig er partiet også varme tilhengere av fransk patriotisme og republikanisme, og støttet hodeplaggforbud for muslimske kvinner og stilte seg bak Natos bombing av Libya. Det er heller ikke avvisende til å delta i en regjering med PS.

I England sjokkerte Labour-utbryteren George Galloway og hans parti Respect etablissementet ved å finne et mandat til parlamentet i den sterke Labour-valgkretsen Bradford West. At politikken handlet om knallhard argumentasjon mot imperialisme, rasisme og markedsliberalisme gjorde ikke hatkampanjen mot Galloway i etterkant noe mindre.

I Hellas ligger den radikale venstresiden, de tre partiene Antarsya, Synapismos og det gamle kommunistpartiet på rundt 40 prosent i meningsmålingene. De truer med å melde Hellas ut av Euroen, noe euroelitene er livredde for.

I Danmark tredoblet Enhedslisten sin gruppe fra 4 til 12 representanter ved siste valg og har endt opp på vippen i Folketinget. Partiets nye superstjerne, Johanne Schmidt-Nielsen, lokker over stadig flere velgere og medlemmer fra SF.

I Tyskland kan den tidligere finansministeren i SPD, Oscar Lafontaine, valse inn til enhver forsamling og spørre om det fins noen millionærer der. Når ingen rekker opp hånda, starter han en ti minutters tirade mot de rike, finanshaiene, millionærene og politiske motstandere, til stor fryd fra tilhørerne.

Folk flest nærer ikke den dype mistilliten til slike avhoppende ledere, slik revolusjonære ofte gjør, som husker den lange rekka med brutte løfter og svik disse kan ha vært med på tidligere. Folk som er fortvilte og forbannete over angrep og forverringer er først og fremst opptatt av noen som gjør noe her og nå. Show, don’t tell, er språket som kommuniserer best, ikke bare med barn, men også med de fleste andre som er forbannet og ønsker forandringer.

Så selv om enkelte sosialdemokratiske partier kan svikte sine velgere så mye at de utsletter seg selv, betyr ikke det at reformismen er død. Herfra til revolusjonen vil det alltid være reformistiske partier og ledere som vil konkurrere med revolusjonære om virkelighetsforståelsen og om veien videre. Og den som undervurderer reformismen, slik det radikale og trotskistinfluerte antikapitalistiske

partiet (NPA) i Frankrike gjorde, som baserte sin analyse på at reformistene hadde spilt seg selv over sidelinjen, vil ende opp med problemer.

I 2007 fikk nettopp NPA og lederen Olivier Besancenot 1,5 millioner velgere, tilsvarende 4,08 prosent av stemmene i presidentvalget. De trakk til seg tusener av aktivister og fremsto som det samlende partiet på den radikale venstresiden. I dag står partiet midt i en dyp krise, er ute av stand til å samles om en strategi og sliter med utbrudd og splid. Deler av årsaken er sekterismen de la for dagen i forhold til nettopp Front de gauche, basert på en analyse av at NPA selv var det nye hotte, og at de ikke trengte å ta hensyn til den venstrereformistiske utfordreren.

Fremover kan vi forvente at reformismen vil dukke opp i nye og helt uventede former. Revolusjonære bør avholde seg fra sekterisme og være åpen for å samarbeide med nye og uventede koalisjoner eller partiprosjekter som mobiliserer mot resultatene av krisen.

Revolusjon

Hva er så prospektene for revolusjonære? Selv om færreste oppfatter seg som revolusjonære, var 2011 likevel året da langt flere fikk et positivt forhold til revolusjon. Massemobiliseringen i Egypt viste både at revolusjoner er høyst levende også i vår tid. Men den viste også kraften som ligger i arbeidere og andre grupper som mobiliserer sammen.

Selv om reformismens lederskap vil forbli lojale til kapitalismen og dermed er vanskelig å stole på, lar de seg presse i riktig retning, slik Roar Flåthen gjorde i forhold til vikarbyrådirektivet. Samtidig er det viktig å huske på forskjellen mellom reformismens lederskap og medlemmene på grasrota. Noen av dem som er mest forbannet over innstramningene, er dem som har størst illusjoner i systemet, sosialdemokratiske arbeidere og tillitsvalgte.

Denne gruppen trenger revolusjonære sosialister å knytte bånd til. Et godt eksempel på dette så vi nettopp i kampen mot vikarbyrådirektivet, hvor revolusjonære sosialister i Rødt jobbet sammen med andre på grunnplanet i LO og tvang flere fylkeslag i Arbeiderpartiet til å opponere mot Jens & Co og LO-ledelsen til å snu.

I årene som kommer vil vi sammen måtte kjempe mange slag for statlige regler, reformer og pengebevilgninger som gir sosial og økonomisk trygghet.

Samtidig vil revolusjonære sosialister peke på at kapitalismen igjen og igjen vil gå i kriser som skaper fattigdom, krig og splid i form av rasisme, nasjonalisme, sexisme og homofobi. Vi vil påpeke at så lenge du har kapitalister

som kontrollerer økonomien, er det ikke mulig med et reelt demokrati, der folk med utgangspunkt i arbeidsplassene og nærområdene bestemmer hvordan de skal ha det. Og vi vil derfor si at folk flest, 99-prosentbevegelsen, må ekspropriere de rikes eiendommer og formuer samt ta kontrollen over deres institusjoner, sentralbankene, finansinstitusjonene og konsernene. Framtida

tilhører et samfunn der menneskene planlegger på en demokratisk måte hvordan vi kan sette våre egne og naturens behov i sentrum, ikke anarkiet og usikkerheten under kapitalismen.

Vegard Velle

Kilder:

Asbjørn Wahl 1, Illevarslende om dansk velferd, 28. mars 2012, www.velferdsstaten.no

Asbjørn Wahl 2, Austerity policies in Europe: There is no alternative,

Global Labour Journal, Volume 3, Issue 1, 2012

Berlingske, 6. januar 2012

International socialism #134, 2012: Greece, the struggle radicalises.

International socialism #134, 2012: France, anti-capitalist politics in crisis


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.