IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Vikarbyrådirektivet og kampen mot løsarbeidersamfunnet

Kampen mot løsarbeid og dumping av lønnsarbeid vil stå i sentrum for fagbevegelsen i lang tid framover. Fagbevegelsen i Norge må utnytte sin unike og sterke posisjon i en tid med boom og lav arbeidsløshet. Kampen om faste ansettelser, like lønns- og arbeidsvilkår for innleide og kravet om at vikarbyråansatte skal få lønn mellom oppdrag, står nå.

linje

Publisert: 25.04.2012

Spørsmålet om implementering av vikarbyrådirektivet i Norge utløste en storm i fagbevegelsen som toppet seg med politisk streik med demonstrasjoner over hele landet 18. januar 2012.

Protestene utgjorde et så sterkt press nedenfra at til og med LO-sekretariatet fattet vedtak om at reservasjonsretten måtte tas i bruk mot direktivet.

Motstanden har gått langt inn i Arbeiderpartiet. Landsmøtet i Fellesforbundet vedtok i oktober 2011 å kreve bruk av reservasjonsretten mot direktivet,

og ga håp om at direktivet kunne stoppes. Støtten til politisk streik bredte seg som ild i tørt gress.

Saken skal opp i Stortinget 7. juni. Fagbevegelsen har reagert med et opprop for faste ansettelser som krever at regjeringa avklarer med EU om arbeidsmiljølovens bestemmelser om innleie kan opprettholdes. Oppropet er skrevet under av tre forbund og 25 LO-avdelinger.

Fagbevegelsen hadde fra før en negativ og en positiv erfaring med kampen mot EU-direktiver: regjeringsflertallets gjennomtrumfing av tjenestedirektivet i 2009, uten hensyn til motstand i fagbevegelsen, og vedtaket om bruk av reservasjonsretten mot postdirektivet på Arbeiderpartiets landsmøte i 2011, vunnet fram av grunnplanet på tvers av partiledelsen. Denne gangen gjentok det negative eksemplet seg – arbeiderpartiflertallet i regjeringa vedtok å implementere vikarbyrådirektivet til tross for massiv motstanden i fagbevegelsen og de andre regjeringspartiene.

Bakgrunnen for direktivet

Høsten 2011 la De Facto fram en sjokkrapport om bruk av innleid arbeidskraft på byggeplasser i Oslo som viste at de seks største vikarbyråene hadde dobbelt så mange ansatte som de seks største byggentreprenørene. I løpet av krisa i bransjen fra 2008-2010 ble antallet ansatte entreprenørselskapene redusert med ca. 30 prosent. Boomen i byggebransjen den seinere tid har ikke ført til erstatning av denne arbeidsstokken, men derimot til en eksplosjon i bruken av innleie (De Facto 2011). Grunnlaget for motstanden mot vikarbyrådirektivet i fagbevegelsen, bunner i konkrete erfaringer fra arbeidsplasser. Tall fra

NHO viser at omfanget av innleie i byggebransjen i 4. kvartal 2011 økte med 31,7 prosent i forhold til samme periode året før – og bransjen er nå den største mottaker av utleid arbeidskraft (NHO Service 2012).

Hensikten med vikarbyrådirektivet er å normalisere bemanningsbransjen som arbeidsgiver og næringsgrein – utleie av arbeidskraft skal bli en akseptert og likestilt del av arbeidsmarkedet. På den ene sida betyr dette at direktivet pålegger å fjerne alle begrensninger på bruk av vikarbyråer som ikke er begrunnet i ”allmenne hensyn”. På den andre sida innføres det såkalte likebehandlingsprinsippet som skal sikrevikaransatte like lønns- og arbeidsvilkår som ansatte i innleiebedriften. Norge er faktisk ett av få EØS-land som ikke har innført likebehandlingsprinsippet allerede, og det er på høy tid at det innføres. I 2010 vant transportarbeiderne en streik med krav om likelønn for vikarer, men generelt sett ligger lønna i bemanningsbransjen langt under det reelle lønnsnivået i innleiefirmaene. Men det er viktig å påpeke at så lenge 80 prosent av vikarbyråansatte ikke har rett til lønn mellom oppdrag, vil de i realiteten aldri få lik behandling. Det er ikke nok å få like lønnsforhold den tida man har oppdrag, så lenge man ikke har rettigheter som fast ansatt.

Hovedgrunnen til motstanden mot direktivet i fagbevegelsen er frykten for at bestemmelser i arbeidsmiljøloven og flere tariffavtaler som setter begrensninger for bruk av innleie fra bemanningsselskaper skal kunne bli satt til side av EFTA-domstolen hvis for eksempel NHO reiser en sak. Tidligere dommer og uttalelser fra EU- og EFTA-domstolen, samt NHOs politikk, gjør det ganske sannsynlig at dette kan skje. Det er helt uholdbart at en domstol skal kunne sette til side lover og tariffavtaler som har til hensikt å beskytte arbeidstakere – bare fordi de kan innskrenke den såkalte friheten til en profitthungrig bransje. Dette er god nok grunn til kraftige protester mot vikarbyrådirektivet.

Men det må påpekes at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som skal begrense utleie av arbeidskraft i stor grad står ubrukte. Når utleievirksomheten har eksplodert, er det oftest i strid med disse bestemmelsene, altså ulovlig, uten at fagbevegelsen har greid å stoppe det, verken gjennom lovverket eller ved bruk av sin kollektive styrke for å kreve faste ansettelser i stedet for innleie. Å bruke lovverket vanskeliggjøres ved at det er den enkelte innleide som må gå til sak mot ulovlig innleie.

Hva er problemet med bemanningsbransjen?

I en undersøkelse fra 2009 (Econ Pöyry 2009) blant vikarbyråansatte, svarte bare 16 prosent at de var fast ansatt med rett til lønn i perioden mellom oppdrag. Dette antallet er antakelig enda lavere i dag, fordi de fleste med garantilønn er arbeidere som ble ansatt mens EØS-overgangsreglene ennå gjaldt, da fulltidsjobb var en betingelse for å få arbeidstillatelse. Over 80 prosent må altså basere seg på korttidskontrakter. Når ett oppdrag er slutt, vet de ikke når eller om de får et neste. Hva dette fører med seg av usikkerhet for den enkelte er jo ganske klart – både økonomisk og sosialt/personlig. Det er vanskelig å planlegge livet lenger enn noen uker framover. Mangel på regelmessig inntekt gir problemer i forhold til banker og andre institusjoner.

'Ansettelse gjennom et vikarbyrå er en form for silemekanisme som erstatter tradisjonell prøvetid. Sier man nei til et oppdrag, risikerer man å ikke få

et nytt. Det samme skjer hvis man framstår som problematisk. Av frykt for å miste jobben, unnlater folk å ta opp problemer med arbeidsgiver,rapportere

arbeidsulykker eller kreve sine lovfesta rettigheter.

For arbeidstakere fra andre land fører det også med seg et underforbruk av sosiale goder. Det er vanskelig å etablere et fast bosted i Norge når inntekten er usikker. De fleste vil derfor leie bolig av arbeidsgiver, som de må forlate når de ikke har oppdrag. Det betyr at de ikke har muligheten til å registrere seg som arbeidsløse i Norge når et oppdrag blir avsluttet. De har heller ikke rett til sykepenger i perioden som de har opphold mellom oppdrag. Dette er viktig å ha med seg i tider da FrP og andre sprer propaganda om hvordan østeuropeiske arbeidsinnvandrere misbruker norske velferdsgoder.

Et arbeidsforhold i bemanningsbransjen er et trepartsfenomen. Arbeidstaker må forholde seg til arbeidsgiveren, vikarbyrået, men også til krav som

oppdragsgiver stiller, uten at denne har arbeidsgiveransvar overfor den innleide. Det betyr at innleiefirmaet kan si fra at en gitt arbeidstaker er uønsket på arbeidsplassen, uten å gi oppsigelse eller permittering. Oppdragsgiver fraskriver seg ansvaret for hva som skjer hos utleiefirmaet.

Et polsk medlem av EL & IT Forbundet sier det slik: ”Utleie av arbeidskraft burde ikke forekomme. Dette er unødvendig pengebruk. De tjener penger på ingenting, på bekostning av oss elektrikere og arbeidsgiverne, og det er ustanselige problemer med dem. Det burde være forbudt ved lov”.

For arbeiderklassen som helhet betyr økt bruk av innleie et ustabilt miljø på arbeidsplassen som gjør det vanskeligere å stå samla og bygge arbeiderkollektivet. Det er vanskeligere å fagorganisere arbeidere som ofte skifter arbeidsplass og ikke vet hvor lenge de har jobb. Det er lett for arbeidsgiveren å sette de to gruppene opp mot hverandre og på sikt svekke lønns- og arbeidsvilkår generelt i en bransje. Innleie brukes i stor grad i stedet for å ta inn lærlinger og bygge opp et fagarbeidermiljø, noe som svekker kompetansenivået i innleiebedriften og igjen gjør det vanskelig å rekruttere til en gitt bransje.

Kapitalens offensiv

Økende bruk av bemanningsbyråer i europeisk arbeidsliv er en del av kapitalens generelle offensiv mot arbeiderklassen når det gjelder lønn, pensjon,

velferd og faglige rettigheter, i det som ofte kalles den nyliberalistiske epoken. Disse angrepene er kapitaleiernes klassiske metode for å prøve å komme ut av en økonomisk krise ved å kutte lønnskostnader og øke utbyttingsgraden av arbeidskrafta.

Adgangen til å bruke arbeidskraft fra vikarbyråer har blitt liberalisert i mange land de siste 20 åra (i Norge i 2000, etter at et forbud med visse unntak hadde eksistert siden 70-tallet). Parallelt har en serie av dereguleringer, privatiseringer og nedskjæringer blitt gjennomført. Den kapitalistiske økonomien

er inne i en krise med press mot profittratene, skjerpet konkurranse og en voksende spekulasjonsøkonomi. Innenfor en slik generell kriseperiode opplever man store svingninger – forskjellige slags bobler og krakk. Systemet er ustabilt og uforutsigbart – det ligger i kapitalismens natur. I kampen om profittene ønsker kapitaleierne å velte usikkerheten og kostnadene over på dem som lever av å selge arbeidskrafta si.

Nøkkelordet er fleksibilitet, noe som betyr at arbeidsstyrken skal tilpasse seg kapitalens skiftende behov – det være seg på døgnbasis, sesongmessige eller konjunkturmessige. På denne måten skaper man en reservearmé av arbeidskraft, som når det blir dårligere tider kan kastes ut av arbeidsmarkedet uten forpliktelser for arbeidsgiveren.

De fleste land har sett en sterk økning når det gjelder bruken av vikarbyråer. Men fordi utgangspunktet var lavt på 90-tallet, er andelen sysselsatte som jobber i bransjen fremdeles ganske lav. Storbritannia med ca. 5 prosent ligger på topp i Europa, som har et gjennomsnitt på ca. 2 prosent. I Norge utgjør ansatte i bemanningsbransjen ca. 1,7 prosent av arbeidsstokken, inkludert arbeidstakere på korttidsopphold. Omtrent halvparten av alle ansatte i bransjen i Norge kommer fra et annet land, de fleste fra øst-europeiske EØS-land. Av dem på korttidsopphold utgjør folk fra Norden 45 prosent (Fafo 2011 – tall fra 2010).

Tallene for midlertidige arbeidskontrakter totalt er høyere: I EU sett under ett ca. 14 prosent, i Norge litt over 8 prosent av alle arbeidstakere. Men noen

land ligger mye høyere: Polen - 27,3 prosent, Spania - 24,9 prosent, Portugal – 23 prosent (Eurostat 2010).

Med omseggripende massearbeidsløshet i mange europeiske land kan vi regne med at det vil bli lettere å presse igjennom lønnsnedslag og forverring av arbeidsforhold, innføring av midlertidige og usikre ansettelseskontrakter. Men andelen av folk på midlertidige kontrakter gikk faktisk ned i Europa under krisa i 2008-2010, fordi det var disse arbeiderne som først mistet jobben

og fylte opp rekkene av arbeidsløse.

Norske kapitaleiere og EØS-avtalen

Arbeidsgiversida, ført an av NHO, skyver EØS-avtalen foran seg for å oppnå en ytterligere liberalisering av arbeidsmarkedet. Det er klart at EØS-avtalen potensielt kan brukes mot demokratiet og den kollektive avtaleretten fordi den fjerner beslutningsmyndigheten fra organer man i alle fall har delvis demokratisk kontroll over. Generelt er avtalen et ledd i EU-systemets prosjekt for å styrke europeisk kapitalisme i forhold til konkurrerende land og europeisk arbeiderklasse. Derfor er det riktig å støtte krav om at Norge skal gå ut av EØS, men det er viktig å ikke ha illusjoner om at norske kapitaleiere ville opptre vesentlig annerledes om Norge sto utenfor EØS. Det dreier seg om deres klasseinteresser og ikke en konflikt mellom Norge og Europa. Mange EU-land har strengere bestemmelser enn Norge når det gjelder vikarbyråer, og det blir interessant å se hvilke konflikter direktivet vil føre til i disse landene.

Prekariatet og proletariatet

I diskusjonen om strategi i kampen mot midlertidige og usikre ansettelsesforhold er det verdt å kaste et blikk på den såkalte ”prekariat”-debatten. ”Prekariatet” (av precarious som betyr usikker) er et begrep som først ble brukt av faglige aktivister i Italia og Frankrike, seinere tatt opp av arbeidslivsforskere i Europa, blant annet av økonomiprofessoren Guy Standing i boka The Precariat: The New Dangerous Class (2011).

Teorien går i korthet ut på at prekariatet er i ferd med å bli en ny klasse av folk som har et løst og usikkert tilknytningsforhold til arbeidslivet. Dette ses

i sammenheng med det man mener er en ny strukturell tendens i kapitalismen, der kapitalen løsriver seg fra stedbunden materiell produksjon, arbeidet blir immaterielt og den tradisjonelle arbeiderklassen dør ut (slektskapet med teoriene til Michael Hardt og Antonio Negri er tydelig). Prekariatet har andre interesser og andre politiske uttrykksformer enn den tradisjonelle arbeiderklassen. Standing mener at det er fare for at prekariatet kan overta rollen som filleproletariatet historisk har hatt – inkludert som rekrutteringsgrunnlag for fascistiske bevegelser.

Argumentene mot denne analysen er flere. For det første overvurderer den voldsomt omfanget av midlertidig arbeid, i alle fall i den mest avanserte delen av kapitalismen. Det er fremdeles slik at det store flertallet arbeidstakere i Europa og USA er ansatt på faste arbeidskontrakter. I OECD økte andelen midlertidige kontrakter bare fra 10 prosent i 1985 til 12 prosent i 2000 (Doogan 2009), så det er vanskelig å snakke om en langsiktig strukturell endring i forholdet mellom arbeid og kapital.

For det andre er det jo ikke slik at en gruppe arbeidere som har verre og mer usikre arbeidsforhold enn flertallet ikke kan tilhøre den samme klassen og ha de samme interessene. De er fremdeles avhengige av å selge sin arbeidskraft,

og de blir utbyttet av den som kjøper arbeidskrafta, selv om de har en mer uforutsigbar og ustabil situasjon enn andre arbeidere. Historisk vet vi

at mange arbeidergrupper jobbet som løsarbeidere, der de møtte opp hver morgen med lua i hånda og ba om jobb for dagen. Det gjaldt bryggearbeidere,

bygg- og anleggsarbeidere og andre. Men flere av disse gruppene ble gjennom faglig organisering og kamp kvitt dette systemet og omdanna seg til sterke kjernegrupper i arbeiderklassen.

På samme måten er kampen for faste ansettelser i dag i felles interesse for moderne løsarbeidere og arbeidere med fast tilknytningsforhold til en arbeidsgiver.

Hva nå etter vikarbyrådirektivet?

At vikarbyrådirektivet antakelig blir innført, betyr ikke at kampen mot lønnsdumping og uverdige forhold for innleide arbeidere er avslutta og tapt. Dette er ikke bare en kamp om det formelle lovverket. Energien som har blitt utløst av motstanden mot direktivet må utnyttes til å kjempe for reelle forbedringer for vikaransatte og mot løsarbeidersystemet. I lønnsoppgjøret har man fått

gjennomslag for likebehandlingsprinsippet og muligheter for innleide til å bli omfatta av de vanlige tariffavtalene. Men fremdeles gjenstår hovedproblemet med vikarbyråene, nemlig en ustabil arbeidssituasjon, løsarbeidet.

Fagbevegelsen i Norge må utnytte sin ganske unike og sterke posisjon så lenge den europeiske krisa ikke har slått inn her for alvor, en situasjon der det faktisk er boom i en del bransjer og arbeidsledigheten er lav. Man må sette makt bak kravene om faste ansettelser i stedet for innleie, kreve at vikarbyråansatte skal få lønn mellom oppdrag, samt kjempe for at like lønns- og arbeidsvilkår for innleide blir gjennomført i praksis. Kampen mot løsarbeid og dumping av lønnsarbeid vil stå i sentrum for fagbevegelsen i lang tid framover, og dette er saker arbeiderklassen må være villig til å streike for.

Internasjonalisme

Fagbevegelsen må være krystallklar på at kampen mot vikarbyrådirektivet ikke er en kamp mot dem som jobber i disse byråene, uansett hvor i verden de kommer fra. Arbeidere har til alle tider reist over landegrensene for å forsøke å forbedre sine livsvilkår, og migrasjon har vært et viktig bidrag til utvikling av arbeiderbevegelsen i Norge, Europa og USA. Uten arbeidsinnvandring ville mange bransjer i Norge gå fullstendig i stå. Men det betyr ikke at arbeidsinnvandrere alltid må jobbe som et innleid B-lag på arbeidsplassen. Hvis polske snekkere er bra nok som innleide fra et bemanningsselskap, hvorfor kan de ikke ansettes fast i et byggefirma? De aller fleste vikaransatte er interessert i fast ansettelse i et ”vanlig” firma. Jo lenger arbeidsinnvandrere fra EØS-land har vært i Norge, desto mindre villige er de til å akseptere diskriminerende behandling og dumping av lønns- og arbeidsvilkår fra arbeidsgivernes side. Her ligger grunnlaget for felles kamp. Hvis norske og utenlandske arbeidere

lar seg splitte i dem og oss, svekkes muligheten for felles front mot underbetaling og sosial dumping.

Ellisiv Rognlien

Litteratur:

De Facto – Roar Eilertsen: Innleieboom i byggbransjen, 2011

Fafo – Nergaard m.fl.: Utleie av arbeidskraft 2011

Fafo – Kristin Alsos: Bemanningsforetak. Reguleringsmodeller

i utvalgte europeiske land, 2010

NHO – Baard Fiksdal: Moderat vekst for bemanningsbransjen, 2012

Doogan, Kevin: New Capitalism? Polity Press 2009

Seymour, Richard: We Are All Precarious - On the Concept of

the ‘Precariat’ and its Misuses, New Left Project 2012


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.