IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Er en sosialistisk revolusjon mulig i Egypt?

Flere snakker om at den arabiske våren er på hell, men stadig bryter nyheter om ny utvikling igjennom. Dette er fordi en revolusjon er en prosess. Den har en bakgrunn og den har en første euforisk fase. Men den arabiske våren er slett ikke over. Bjørn Østby ser først på hva en revolusjon er, deretter tar han for seg revolusjonens utvikling i Egypt. Det sentrale argumentet er at bak demonstrasjonene på Tahrirplassen og konfliktene mellom parlamentet og militærrådet foregår det en radikaliseringsprosess i arbeiderklassen. Kan dette føre til en sosialistisk revolusjon? Hva skal til for at en slik revolusjon skal lykkes?

linje

Publisert: 23.04.2012

Det er viktig å forstå at en revolusjon er en politisk prosess der både den sittende herskerklassen og den/de klasser som gjør opprør, både opplever framskritt og tilbakeskritt.

Folkelig Mobilisering

Revolusjonen i Egypt startet gjennom en folkelig mobilisering der alle var forent bak kravet om at president Mubarak måtte gå av. Flertallet blant de som feiret seieren over Mubarak på Tahrirplassen 11. februar 2011, trodde at jobben var gjort og at militærrådet ville gjennomføre de reformer og krav som ble fremmet.

Selv om revolusjonen startet som en folkelig mobilisering der alle var med, må vi huske at Egypt er et kapitalistisk klassesamfunn der ulike klasser har ulike interesser. Så snart den første seieren var vunnet, begynte ulike klasser å kjempe for sine spesifikke klasseinteresser, og noe av det første militærrådet gjorde etter Mubaraks fall var å be folk slutte å demonstrere og slutte å streike. Det viktigste var å vende tilbake til normale tilstander. Mubarak var borte, men som en del av herskerklassen ser militærrådet det som sin oppgave å legge til rette for fortsatt undertrykking og utbytting i det kapitalistiske Egypt.

Etter alt som har skjedd det siste året, med både nederlag og seire, har folks politiske bevissthet tatt store sprang framover. Bevisstheten hos egypterne er likevel ujevn. Det siste året har millioner av mennesker – ikke flertallet, men et betydelig mindretall – begynt å forstå at de må organisere seg. De har begynt å forstå at for å fortsette revolusjonen må de organisere grasrotbevegelser og knytte seg opp mot arbeiderklassen.

Den demokratiske og den sosialistiske revolusjonen

I revolusjoner målbæres både demokratiske og økonomiske krav. Alle støtter demokratiske eller politiske krav som å kaste en diktator, innføring av frie valg, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Men arbeiderklassen er ikke fornøyd med kun krav som «alle» er enige i. Den har interesse av å føre revolusjonen videre slik at arbeiderne får et bedre liv i form av høyere lønn, bedre arbeidsbetingelser, økt velferd, bedre helse med mer.

I dag får militærrådets politikk støtte fra deler av middelklassen, borgerlige politiske partier og Det muslimske brorskap. Egypts befolkning er derfor også mer splittet enn den var i januar/februar 2011. Millioner av mennesker støtter revolusjonen og vil at den skal fortsette. Men det er også store deler av middelklassen, som støttet Mubaraks fall, som nå har snudd seg mot revolusjonen.

Hvis en revolusjon ikke går videre etter at viktige demokratiske krav er vunnet, kan vi kalle det en demokratisk revolusjon. I Egypt er det i dag ingenting som tyder på at det kun blir en slik revolusjon. Tvert imot viser arbeiderklassens streikeaktivitet at den fortsatt er villig til å slåss for et bedre liv for arbeidere og andre undertrykte grupper. Det er en slik kamp som kan få revolusjonen innenfor kapitalismen til å vokse til en kamp mot kapitalismen og for sosialismen.

Rosa Luxemburg

Et viktig kjennetegn ved revolusjoner er den gjensidige vekselvirkningen mellom politiske og økonomiske krav. Når streikende arbeidere vinner politiske seire, oppmuntres de til å reise nye økonomiske krav. På samme måte kan vellykkede streiker for økonomiske krav oppmuntre arbeiderne til å stille politiske krav. I en revolusjon kjemper derfor folk for både demokratiske og økonomiske krav. Denne prosessen betyr ikke at politiske krav kommer først og økonomiske krav etterpå eller omvendt. Det finnes ingen vegg mellom dem. Tvertimot, politiske og økonomiske krav kommer hånd i hånd. Det skjer en sammensmelting, en fusjon.

Mubaraks fall førte til en bølge av streiker som hadde som formål å renske ut Mubaraks støttespillere på arbeidsplassene. Disse «politiske utrenskingsstreikene» var samtidig streiker for økonomiske krav som for eksempel høyere lønn, bedre arbeidsbetingelser og uavhengige fagforeninger. Streikebølgen, som var helt avgjørende for Mubaraks fall, spredde seg raskt til andre arbeidsplasser, og 9. februar var minst 300 000 arbeidere ute i streik. I departementer, på sykehus, i postvesenet og på store offentlige arbeidsplasser som spinne- og vevefabrikken i al-Mahalla al-Kubra, var det liknende streiker og protester.

Denne dynamikken i store streikebevegelser er kjent fra andre massestreiker, som i Polen i 1980 og Russland i 1905. I sin bok «Massestreik, parti og fagforeninger» analyserte den polsk-tyske marxisten Rosa Luxemburg dynamikken i massestreikene i forbindelse med 1905-revolusjonen i Russland. Ett av hennes viktigste funn var nettopp den gjensidige vekselvirkningen mellom økonomiske og politiske krav/kamper: Men bevegelsen som helhet går ikke bare fra den økonomiske til den politiske kamp, men også omvendt. Hver enkelt av de store politiske masseaksjoner slår også, etter at de har nådd deres politiske høydepunkt, om i et helt virvar av økonomiske streiker. Og dette gjelder igjen ikke bare for hver enkelt av de store massestreiker, men også for revolusjonen som sådan. Under den politiske kamps utbredelse, dens avklaring og intensivering, skjer det ikke bare det at den økonomiske kamp ikke forsvinner, den brer seg tvertimot i takt med den politiske, organiserer seg og forsterkes. Det hersker en fullstendig vekselvirkning mellom disse to(Massestreik, parti og fagforeninger). Streikebølgen som startet få dager før Mubaraks fall varte fram til begynnelsen av mars. Hundretusener, kanskje millioner av arbeidere streiket og demonstrerte. Sammenlignet med eksplosjonen i februar, falt antallet streiker og protester i perioden mars-september. I denne perioden så vi vekst og konsolidering av arbeidernes organisasjoner både innenfor og mellom enkeltarbeidsplasser. Dette la grunnlaget for massestreikene i september og oktober.

Massestreikene markerte et gigantisk skifte i både uavhengig organisering og bevissthet blant egyptiske arbeidere. Rundt 500 000 arbeidere deltok i streiker og protester i september. Streikenes betydning lå i en kvalitativ endring mot koordinerte nasjonale og regionale streiker. Den viktigste var den nasjonale lærerstreiken (største streiken i Egypt siden 1940-tallet. Nærmere halvparten av Egypts skoler var stengt). Lærerstreiken, som mobiliserte 250 000 til 500 000 streikende, krevde eksplisitt at utdanningsministeren måtte gå av, bygging av nye skoler, investeringer i utdanning med mer. En annen streik, som transportarbeiderne i Kairo startet i oktober, stilte lignende krav. Fremdeles streiker egyptiske arbeidere. Lærdommene fra september og oktober i fjor, med nasjonale koordinerende streiker, har nådd flere arbeidergrupper. Men dette skjer foreløpig bare innenfor noen sektorer.

De undertryktes festival

I en revolusjon inntar de utbyttede og undertrykte den politiske scenen gjennom demonstrasjoner, streiker, massemøter, diskusjoner. Revolusjon er nødvendig for å skape samfunnet på ny, skrev Karl Marx i Den tyske ideologi. Bare gjennom den masseaktiviteten som arbeiderklassen og andre undertrykte deltar i gjennom en revolusjon, er det mulig å kvitte seg med århundrers møkk og bli fri. «Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk,» er et annet kjent Marx-sitat. Denne selv-frigjøringen gjennom aktivitet nedenfra øker arbeiderklassens selvtillit og utvikler dens politiske bevissthet. Aktivitet skaper selvtillit, stolthet, kunnskap – kort sagt frigjøring.

Ved å være en del av et kjempende kollektiv, vil man høste erfaringer som utfordrer egne ideer og meninger. Her ligger potensialet for politisk radikalisering. Antirasisme og kvinnefrigjøring er selvsagt en del av dette. En revolusjon betyr at deltakerne viser en fantastisk kreativitet og organisering. Dette har vi også sett i den egyptiske revolusjonen. Folkekomiteer sprang opp over hele landet for å forsvare sine nabolag, for å organisere trafikken, til og med for å vaske gatene. Denne masseaktiviteten bidrar til øke folks selvtillit slik at de tør å gjøre ting de tidligere ikke trodde var mulig. En revolusjon kalles da også «de undertryktes festival».

På Tahrirplassen så vi en eksplosjon i gruppe- og individuell aktivitet. Folk følte de vant et historisk slag, og det ble laget tusener av bannere og plakater med krav uttrykt med humor, poesi, personlige historier, graffiti med mer. Folk delte vann, sigaretter og mat. Leger og sykepleiere opprettet feltsykehus, og ordensmakt ble også opprettet. Trakassering av kvinner forsvant. Muslimer passet på de kristne når de ba, og de kristne passet på muslimene når de ba.

Del 2 – Bakgrunn

Den egyptiske revolusjonen oppsto ikke i et tomrom. For å forstå hvorfor revolusjonen brøt ut, må vi se nærmere på den motstandskulturen som har utviklet seg det siste tiåret. Den egyptiske revolusjonen forbindes gjerne med massedemonstrasjoner i gatene og okkupasjonen av Tahrirplassen. Dette var svært viktige hendelser, men den største utfordringen for Mubarak-regimet kom fra arbeiderklassen. Streikebølgen som startet 8.-9. februar var også en videreføring av tidligere masseaksjoner fra den egyptiske arbeiderklassen. Svært mange egyptere – spesielt arbeidere – har det siste tiåret høstet verdifulle erfaringer i kampen for bedre levekår og politiske rettigheter.

Streikebølge

I desember 2006 startet en streikebølge som spredde seg fra sektor til sektor. 24 000 tekstilarbeidere i al-Mahalla al-Kubra gikk til streik i desember 2006 fordi regjeringen hadde brutt sitt løfte om årlige lønnsbonuser. Misr Spinne- og Veveselskap i denne byen sysselsetter mer enn en fjerdedel av Egypts tekstilarbeidere i offentlig sektor. 7. desember marsjerte 3000 kvinnelige tekstilarbeidere gjennom fabrikken og oppfordret de andre arbeiderne om å slutte seg til streiken. Etter fire dager med streik og okkupasjon godtok regjeringen de fleste kravene. Dette var startskuddet for en streikebølge som spredde seg fra sektor til sektor. Streikene nådde også sektorer som ikke hadde noen motstandskultur, slik som leger, lærere og offentlige tjenestemenn – selv slumboere streiket. Arbeidere i sektorer der det var ulovlig å streike organiserte også streiker som utfordret disse lovene. Det skjedde blant annet på jernbanen, på sykehus, i ambulanser og i industrier eid av de væpnede styrker. Til tross for lover, undertrykking og trusler hadde arbeiderne gjennom kollektiv kamp vunnet over et hensynsløst diktatur. Massestreiker og andre sosiale protester fortsatte å spre seg. Aktiviteten gikk både opp og ned, men en ting er sikkert: arbeiderklassen hadde startet sin kamp mot Mubarak og hans regime.

Andre typer motstand

Utbruddet av den andre palestinske intifadaen i september 2000 fikk en radikaliserende effekt på hundretusener av unge egyptere. Det var massedemonstrasjoner over hele Egypt. Men den virkelig store politiske mobiliseringen kom tre år senere: 20. mars 2003 demonstrerte 40 000 egyptere mot Irak-krigen på Tahrirplassen. Demonstrantene brente plakater av Mubarak og okkuperte Tahrir i 24 timer, noe skulle vise seg å være en generalprøve for okkupasjonen i 2011. Det ble slått «et hull i diktaturets vegg». 12. desember 2004 organiserte en koalisjon bestående av nasserister, sosialister, islamister og liberale demokrater den første av en serie med demonstrasjoner under navnet Kifaya ( = «Nok»). Fokus for kampen var manglende demokrati. Demonstrasjonene var små, men deres politiske betydning var større. Tabuer ble brutt da de krevde en slutt på Mubaraks styre, og da de krevde at politigeneraler ble stilt for retten for tortur og illegale arrestasjoner. Kifaya klarte aldri å mobilisere de store masser eller knytte sine politiske krav til de sosiale og økonomiske krav som ulmet under overflaten. Kifaya-bevegelsen klarte ikke å hindre at Mubarak gikk inn i sin femte presidentperiode i 2005.

At enkelte sosialistiske krefter har vært i stand til å få til felles aksjoner med islamister, har også vært viktig. Kifaya er ett eksempel. Demonstrasjonen 25. januar 2011, som ble starten på revolusjonen, var i utgangspunktet planlagt som en av mange demonstrasjoner de siste åra der unge aktivister fra både sosialistiske, liberale og islamistiske miljøer har deltatt. Dette har sannsynligvis bidratt til å bygge en tillit mellom aktivistene som har vært viktig for revolusjonen.

Nyliberalisme og fattigdom

Motstandskulturen i Egypt har selvfølgelig sitt grunnlag i forverrede levekår og ufrihet for flertallet av befolkningen. Under det siste tiåret av Mubaraks styre, ble de sosiale, økonomiske og politiske spenningene i Egypt stadig større. Folket krevde sosial rettferdighet, frihet og verdighet. Egypt var modent for revolusjon. Mubaraks styre hvilte på tre pilarer som gjensidig påvirket hverandre: en nyliberal økonomisk politikk der den egyptiske økonomien ble stadig mer integrert i verdensøkonomien, noe som igjen førte til stadig større fattigdom for landets innbyggere, å befeste regimet og dets hær som en strategisk alliert av Israel og USA og å opprettholde en politistat i stand til å knuse enhver utfordring til regimets makt og kapitalistenes rikdom.

Nyliberale reformer, særlig det siste tiåret, kombinert med en global økonomisk krise, har forverret den økonomiske situasjonen for den vanlige egypter. Et massivt privatiseringsprogram ble iverksatt i 1996, og i 2005 hadde over 200 av 314 viktige industri- og serviceselskaper i offentlig sektor blitt enten helt eller delvis privatisert. Resultatet av denne politikken har vært økende arbeidsløshet og økende fattigdom. Et annet resultat har selvfølgelig vært oppsamling av massiv rikdom hos generaler, byråkrater og forretningsfolk.

Etter at Mubarak-regimet iverksatte sin nyliberale politikk, har andelen egyptere som lever under fattigdomsgrensa (2 dollar om dagen) økt fra 20 til 44 prosent. Helt siden fredsavtalen med Israel i 1979 har Egypts allianse med USA vært en av de viktigste pilarene for USAs hegemoni i regionen.

Del 3 – Muligheter og begrensninger

Det er et gap mellom vanlige folks krav og ønsker om en bedre framtid og militærrådets politikk. Derfor ønsker folk at revolusjonen skal fortsette. På grunn av sin posisjon på arbeidsplassene utgjør arbeiderklassen den viktigste revolusjonære krafta. Gjennom sine streikeaksjoner har den tvunget fram Mubaraks avgang og vunnet svært viktige politiske og økonomiske seire. Fagforeningenes vekst er nært forbundet med utviklingen i den revolusjonære bevegelsen. Bølgen av masseprotester i gatene har skapt en ny generasjon av radikale aktivister.

Optimisme

Til tross for militærrådets stadige forsøk på å stoppe den revolusjonære utviklingen i Egypt, fortsetter streikene og massedemonstrasjonene. I løpet av det siste året har millioner av mennesker blitt radikalisert. Dette gir grunnlag for optimisme. De nye uavhengige fagforeningene har vokst raskt, og hundretusener av arbeidere er nå medlemmer. Men det har vært vanskelig å utvikle fagforeningsbevisstheten utover den enkelte arbeidsplassen. I en situasjon der den økonomiske krisa rammer Egypt stadig hardere, får militærrådet mindre rom til å oppfylle arbeiderklassens krav. Det må også sikre kapitalistenes profitter og har lovet dem og internasjonale finansinstitusjoner at streikene skal stoppes. Det er derfor grunn til å tro at de hardeste kampene enda ikke er utkjempet.

Det muslimske brorskap

Dette er en religiøs, sosial og politisk bevegelse, og medlemsmassen består av både konservative, liberale og radikale mennesker. Her er det både rike konservative forretningsmenn og fattige radikale ungdommer. Brorskapet er derfor en svært motsetningsfull bevegelse. Kjernen består av konservative forretningsmenn som vil opprettholde den egyptiske statens stabilitet og føre en nyliberal økonomisk politikk.

Brorskapet var en del av opprøret mot Mubarak. Selv om lederskapet var svært nølende, deltok tusener av medlemmer i opprøret. Etter tiår med undertrykkelse fra Mubarak-regimet, trakk organisasjonen seg bort fra politisk arbeid i 2009 etter at en meget konservativ ledelse ble valgt. Revolusjonen kom derfor svært ubeleilig på brorskapet. Etter Mubaraks fall har brorskapet i enda større grad holdt seg borte fra massedemonstrasjonene. Etter 11. februar 2011 har det vært mange demonstrasjoner på Tahrirplassen, og mange av dem har utviklet seg til protester mot militærrådet. Brorskapet har boikottet de fleste av disse og eksplisitt bedt sine medlemmer om å holde seg borte fra Tahrir.

Stabilitet

Som en reformistisk, men prokapitalistisk bevegelse, er brorskapet opptatt av stabilitet. Men stabilitet er det motsatte av revolusjon. Under demonstrasjonene på Tahrirplassen i slutten av november i fjor, da flere titalls demonstranter ble drept og hundrevis såret, holdt brorskapet seg nøytrale.

Brorskapet er kjent for sitt velferdsarbeid og har i flere tiår vært den mest kjente politiske opposisjonsbevegelsen, men har ikke fått lov til å organisere seg som et politisk parti. Som den mest kjente og best organiserte opposisjonsbevegelsen, hadde brorskapet og dets parti - Frihets- og rettferdighetspartiet – alt å tjene på at parlamentsvalget startet så tidlig som 28. november. Mange av de andre partiene trakk seg fra valget fordi tiden til å bygge opp en slagkraftig valgkampanje ble altfor knapp.

Mye tyder på at militærrådet og brorskapet inngikk en avtale der brorskapet skulle støtte fortsatt midlertidig militærstyre mot at militærrådet la til rette for et godt valg for brorskapet. Mange medlemmer, særlig ungdom, var forferdet over den nye kursen. Dette har ført til at deler av brorskapets ungdomsorganisasjon har brutt ut og dannet Den Egyptiske Bevegelsens Parti (The Egyptian Current Party).

Brorskapet fikk sitt valg og 46 prosent av stemmene. Når folk som i mange tiår har levd under diktaturer, får sjansen til å stemme fritt, stemmer de gjerne på det partiet som har utgjort den viktigste opposisjonen mot regimet. Som det eneste etablerte partiet ved valget, har nå brorskapet fått sin sjanse. Nå følger egypterne dets politiske atferd svært nøye.

Raseri

Brorskapet har den største partigruppa i parlamentet, men generalene lar dem ikke danne regjering. Ved å snakke om stabilitet og unngå «bråk» tror brorskapet at det blir lettere å få en sivil regjering når generalene finner det for godt. Men millioner av mennesker kjøper ikke dette. Fokuset på valg og regjering er et blindspor. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta så lett. Mange av Mubaraks venner sitter fortsatt i maktposisjoner, og den egyptiske hæren kontrollerer nesten 20 prosent av landets økonomi. Da egypterne skulle feire revolusjonens ettårsdag 25. januar i år, møttes rundt 1,5 millioner mennesker på Tahrirplassen. Men det var slett ingen enhetlig feiring. Brorskapet møtte åpen fiendtlighet denne dagen fordi mange ser på dem som samarbeidspartnere til regimet. Blant slagordene var «dette er en revolusjon, ikke et selskap». Brorskapet har vært en begrensning for revolusjonen. Men motsetningene internt er store. Deler av ungdommen har brutt med moderorganisasjonen og dannet et nytt politisk parti. Flere splittelser kan komme. Hvilken rolle brorskapet eller deler av det vil spille framover vil avhenge av det revolusjonære presset nedenfra. Mange av medlemmene er vanlige mennesker som rammes av regimets politikk, og mange gjorde en stor innsats under lærerstreiken i september 2011.

Del 4 – Hva skal til for en sosialistisk revolusjon?

I januar og februar i fjor så mange mennesker på militæret som deres støttespiller. Slagordet «Hæren og folket er en hånd» er et uttrykk for denne forståelsen. Ett år senere roper demonstranter «Politiet og hæren er en skitten hånd». Dette slagordet er uttrykk for en sterk radikalisering. Millioner av mennesker har forstått at politi og generaler beskytter den egyptiske kapitalistiske staten – Mubaraks stat.

Det revolusjonære partiet

Radikaliseringen som har skjedd i Egypt er fantastisk, men det er viktig å forstå at folks politiske bevisshet er ujevn. Bare et mindretall forstår at arbeiderklassen gjennom sin egen aktivitet kan overta makta i samfunnet. Oppgaven til det revolusjonære partiet er å trekke de mest militante og radikale deltakerne i revolusjonen nærmere seg selv, til et revolusjonært sosialistisk standpunkt.

Den egyptiske arbeiderklassen har både under revolusjonen og tidligere gjennomført fantastiske streikeaksjoner og høstet store seire. Men de har i stor grad vært knyttet til den enkelte arbeidsplass. Det revolusjonære partiet er bærer av den revolusjonære teorien. En teori det har tilegnet seg gjennom å delta i arbeiderklassens historiske kamper og studere lærdommene. Siden partiet ikke bare er en læremester for klassen, men også lærer av klassen, må det være et arbeiderparti.

For at den egyptiske revolusjonen skal føre til sosialisme, må arbeiderklassens selvfrigjøring fortsette. Dette er også en prosess. Arbeiderklassen kan frigjøre seg selv gjennom sin egen kollektive aktivitet. Danning av arbeidermaktorganer(arbeiderråd) er et svært viktig uttrykk for frigjøringen da kampen for økonomiske og politiske krav løper sammen i etableringen av egne maktorganer. Dette skjer utifra klassekampens behov. Når streikebølger er så omfattende at samfunnet lammes, er det likevel behov for viktige tjenester som for eksempel matforsyning og transport. Historien har flere eksempler på at arbeiderklassen gjennom arbeiderråd har tatt makta over arbeidsplasser, men også byer og distrikter. Den kan i prinsippet kontrollere hele samfunnet, men ikke lenge. Den må også ta makta i staten for å sikre seg mot herskerklassens kontrarevolusjon. Det er en klar fordel om det revolusjonære partiet er av en slik størrelse og kvalitet før revolusjoner begynner at det er i stand til å argumentere for sin politiske linje på så mange arbeidsplasser, møter og demonstrasjoner som mulig.

Revolusjonære røtter

Da revolusjonære aktivister oppfordret til generalstreik mot militærrådet 11. februar i år, var responsen fra den egyptiske arbeiderklassen laber. Den Egyptiske Føderasjonen av Uavhengige Fagforeninger støttet streiken. I teorien representerer den to millioner arbeidere, men den mangler fortsatt tilstrekkelig støtte fra grasrota. Ledende aktivister i de uavhengige fagforeningene ga klar støtte til de revolusjonære aktivistenes oppfordring, men de klarte ikke å mobilisere sine fagforeningskamerater i tilstrekkelig grad. Det kan virke som det har utviklet seg et tomrom mellom arbeidsplassorganiseringen og fagforeningsledelsen på ulike nivåer. Derfor er det viktig at den revolusjonære bevegelsen bygger flere og sterkere røtter på arbeidsplassene. En revolusjonær bevegelse som er i stand til å argumentere for handlingsalternativer som kan ta revolusjonen videre. Mulighetene burde være gode da samarbeid mellom ulike arbeidergrupper helt klart finner sted, kanskje særlig i de mer koordinerte nasjonale streikene.

De revolusjonære venstrekreftene

De revolusjonære organisasjonene i Egypt er små, men de vokser. De sosialistiske partiene har samlet seg i to fronter. Den ene er Koalisjonen for Sosialistiske Krefter og består av Sosialistisk Folkeallianse, Demokratisk Arbeiderparti, Egypts Kommunistiske Parti, Egypts Sosialistiske Parti og IS sin søsterorganisasjon Revolusjonære Sosialister (RS). Den andre fronten er en valgallianse med navnet Revolusjonen Fortsetter-Alliansen. I denne fronten er også liberale og islamistiske partier med. RS har gått sammen med aktivister fra den uavhengige fagbevegelsen og dannet Demokratisk Arbeiderparti. Dette er et parti som organiserer på arbeidsplassene for å uttrykke arbeiderklassens kamper politisk. RS har fått mange nye medlemmer og har vokst tilstrekkelig til å spille en mye mer synlig rolle enn i januar 2011. De er særlig aktive i Kairo, Alexandria, Suez og Mansoura. Foreløpig har den egyptiske revolusjonen bare vart litt over et år, og så lenge streikeaksjonene og massedemonstrasjonene fortsetter, vil også revolusjonære organisasjoner vokse. Dette er helt nødvendig for at en sosialistisk revolusjon skal seire. En utvikling mot revolusjon og arbeidermakt i for eksempel Hellas vil være en mektig stimulans for den egyptiske revolusjonen. En sosialistisk revolusjon i Egypt vil selvfølgelig få massive ringvirkninger.

Bjørn Østby

Litteratur:

Sameh Naguib: The Egyptian Revolution, a political analysis and eyewitness account

Rosa Luxemburg: Massestreik, parti og fagforeninger

Socialist Worker: Både den britiske og amerikanske avisa

Socialist Review, februar 2012: The generals, the Islamists and the Egyptian Revolution

Socialist Review, mars 2012: The Workers’ Movement in Egypt

International Socialism, Winter 2012: The Egyptian workers’ movement and the 25 January Revolution


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.