IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Breivik - en fascistisk terrorist

I rettsaken mot Breivik har terroristen selv lagt vekt på at han er en del av en større politisk sammenheng. «Jeg lærer av andre. Jeg har lært det av norske og europeiske nasjonalistiske militante», sa Breivik da han forklarte seg for retten om hvorfor han opererte som en «enmannscelle». Hvis vi skal lære noe av 22/7, må vi sette fokus på hvor Breivik har hentet inspirasjonen sin fra.

linje

Publisert: 23.04.2012

Det er ingen tvil om at Breivik har bånd til English Defence League, Norwegian Defence League og Frihetspartiet i Nederland. Det er heller ingen tvil om at han har vært medlem i FrP og FpU og at han har vært aktiv skribent på høyreorienterte nettsider som for eksempel Document.no. Han argumenterer for oppbygging av høyreekstreme kamporganisasjoner som skal renske Europa for muslimer og slåss mot «kulturmarxistene». I retten har han klaget over at det har vært vanskelig å bygge opp slike organisasjoner i Norge.

Debatten om 22/7 har vært svært polarisert, og det finnes heldigvis mange sterke stemmer som har understreket de politiske sammenhengene. AUF-leder Eskil Pedersen har brukt betegnelsen høyreekstreme handlinger, og peker på at «dette var ikke holdninger som er skapt i et vakuum, det mener jeg uavhengig av om gjerningsmannen er tilregnelig eller ikke. Det er retten som skal bestemme om han er strafferettslig tilregnelig, det er uansett et politisk angrep» (Dagsavisen 11.4.12). Torgeir Holgersen (Rødt) setter fingeren på at det er en påfallende tendens til å erklære utøvere av rasistisk vold som psykotiske og strafferettslig utilregnelige (Dagsavisen 29.11.11). SVs Snorre Valen skrev en glimrende kronikk i VG der han setter søkelyset på at «terroristens handlinger sprang ut av et verdenssyn der vår eksistens står i fare om vi lar muslimene ta over landet. Det er ikke ideer han fant på selv. Det er ideer som har fått etablere seg i Norge, og med gjenklang hos menig mann»(VG 25.11.11). Debattredaktør Elisabeth Skarsbø Moen fulgte opp Valens innlegg med å si at «debatten om sammenhengen mellom meningsdannelsen i samfunnet og volden 22. juli er vanskelig. Vi er flere som har gjort feil. Frp har gjort feil, Ap har gjort feil og jeg har gjort feil» (VG 25.11.11).

Avpolitisering

Likevel har det fra dag én vært et skred av kommentatorer som har forsøkt å plassere Breivik utenfor de politiske sammenhengene han opererer i. Tad Tietze, forfatter av artikkelen «Depoliticising Utøya: Anders Breivik as Madman», beskriver etterspillet etter 22/7 som «et klart tilfelle av avpolitisering». (On Utøya, Elguta Press 2011).Få dager etter terrorangrepet gikk The Guardians Simon Jenkins ut og sa at Breivik «er så enestående at han må være interessant for kriminologi og hjerneforskning, men ikke for politikken». Ifølge Jenkins utgjør hysteriske reaksjoner en større trussel mot demokratiet enn Breiviks «meningsløse og tilfeldige voldshandlinger» (The Guardian 26.7.11). FrPs Siv Jensen proklamerte at «han har tydeligvis utviklet noen veldig, veldig rare og syke ideer i løpet av årene» (The Assosiated Press 2.8.11). Kristin Clemet, leder i Civita, sa at hun ønsker en politisk debatt, men syntes samtidig at det var unødvendig å rippe opp i «gamle saker og uttalelser fra tiden før 22. juli» (clemet.blogg.no 30.11.11).Den konservative avisa Jerusalem Post trykket en lederartikkel kort tid etter 22/7 (som de senere måtte unnskylde), der de skrev at «mens det absolutt ikke finnes noen rettferdiggjøring for den typen avskyelig handling som ble begått i Norge, må ikke misnøye med multikulturalismens fiasko bli delegitimisert eller feilaktig portrettert som en oppfatning som bare deles av de mest ekstremistiske elementene på høyresida» (Jerusalem Post 24.7.11).

Hvis vi sammenligner reaksjonene etter 22/7 med reaksjonene etter terrorangrepet i London 7/7 2005, ser vi en påfallende forskjell. I London ble 56 personer drept av hjemmelagde bomber mot kollektivtrafikken. Fire britiske islamister som døde i angrepet, har blitt utpekt som gjerningsmenn. Al Qaida har sagt at de stod bak, men dette har ikke blitt bevist. Ingen kommentatorer forsøkte å forklare terrorangrepet i London med psykisk sykdom. Tony Blair holdt en tale for Labour Party om terrorisme ni dager etter angrepet, der han sa at «Selv om ethvert slikt forferdelig mord er meningsløst, var det ikke meningsløst for de som organiserte det. Det hadde en hensikt. Det ble gjennomført som en del av en plan. Det var villet. Det vi står ovenfor her er en ond ideologi.» (BBC 16.7.05). The Guardian refererte allerede dagen etter angrepet til at «Etterretning og antiterroristpersonell sa i går kveld at det var liten tvil om at en gruppe tilsluttet eller inspirert av Al Qaida står bak angrepene». (The Guardian 8.7.05). Carl I. Hagen uttalte at ”Jeg vet jo at ikke alle muslimer er terrorister, men at alle terrorister er muslimer, det har vi jo sett» (Aftenposten 26.8.05). Hagen fikk støtte fra Siv Jensen for denne uttalelsen da den ble trukket frem igjen etter 22/7.

Hva kan så være bakgrunnen for at debatten ikke er mer politisk enn den er? Det er særlig to forklaringer som peker seg ut, etter min mening. Et oppgjør med Breiviks ideer vil innebære et oppgjør med ideer som maktelitene har interesse av å holde i live, særlig islamofobien. Den andre forklaringen ligger i en utilstrekkelig definisjon av fascisme, at den allmenne oppfatningen av hva som er fascisme ikke har blitt oppdatert etterhvert som fascistene har endret taktikk.

Hva er fascisme?

For å ta det siste først: Leon Trotski er kjent for sine analyser av fascisme, som han utviklet i kampen mot Mussolini og Hitler på 20- og 30-tallet. Han identifiserte tre forhold som karakteriserer fascistiske bevegelser og som skiller dem fra andre politiske strømninger (Leon Trotsky: Fascism – What It Is and How To Fight It, 1944):

• Fascismens dualisme. Fascismen har to ansikter: ett som lyver (det offisielle politiske partiet) og et som snakker sant (massebevegelser som søker makt gjennom terror i gatene).

• Facismen har sin klassebase i småborgerskapet.

• Fascismen søker statsmakt gjennom å knuse arbeiderbevegelsens organisasjoner og hindre demokratiske rettigheter.

Mange forbinder fascisme først og fremst med Hitler og Holocaust, og argumenterer for at de nye høyreekstreme grupperingene ikke kan kalles fascistiske fordi de retter seg mot muslimer og ikke jøder. Både Breivik og Defence League-bevegelsen fremhever dette poenget. Men i Trotskis definisjon er det ingen forutsetning at det er jødene som blir angrepet. Tvert i mot peker han på hvordan fascistene stedig endrer taktikk for å oppnå sine mål. Fascisme kan ikke bekjempes gjennom diskusjon og vanlige politiske spilleregler, fordi fascistene søker makt via vold og ved å nekte alle andre enn dem selv demokratiske rettigheter. De vokser i perioder med økonomisk krise og desperasjon i middelklassen. De kan vinne støtte fra borgerskapet i perioder med opprør og revolusjoner, slik Hitler fikk støtte fra en rekke industrimagnater som ønsket å knuse den brysomme fagbevegelsen på 30-tallet.

På grunn av dette må fascister alltid konfronteres straks de forsøker å organisere seg. Høyreekstreme partier er i vekst i store deler av Europa, selv om utviklingen ikke er entydig negativ. Flere av disse partiene er representert i EU-parlamentet, deriblant British National Party (BNP) og det italienske Lega Nord. I Ungarn sier nå en av fem velgere at de vil stemme på Jobbik. Dette er et fascistparti med stormtropper i gatene, som blant annet står bak organiserte drap på romfolk. Jobbik fikk en av seks stemmer ved forrige parlamentsvalg, og har tette bånd til høyreregjeringa i Ungarn. Tidligere i år fikk EANM, en sammenslutning av høyreekstreme partier fra Belgia, Ungarn, Italia, Portugal, Spania, Sverige, Ukraina og Storbritannia, for første gang økonomisk støtte fra Europaparlamentet, og innkasserte over 2 millioner kroner (lo.no 16.3.12). Foran det franske presidentvalget ser vi derimot at Front Nationals Marine Le Pen går tilbake i forhold til meningsmålingene i 2011, mens Jean-Luc Mélenchon fra Venstrefronten raser fram. Likevel ligger Le Pen an til hele 15,5 % oppslutning på meningsmålinger.

Anders Behring Brevik er en del av denne utviklingen, selv om han gjennomførte selve terrorangrepet på egen hånd. Han henter ideene sine og inspirasjonen sin fra disse organisasjonene. Han følger den nye trenden blant de vestlige fascistene med å surfe på den islamofobe bølgen. Han angrep venstresida og arbeiderbevegelsen, de såkalte «kulturmarxistene». Han gir full støtte til høyreekstrem sionisme og til staten Israel, samtidig som han (i likhet med mange av sine meningsfeller i EDL og NDL) har problemer med å gå helt vekk fra jødehatet. Anindya Bhattacharyya, forfatter av artikkelen «What is Fascism, Now?» peker på at Breivik «er klar på at valget av ideologi i bunn og grunn er taktisk. Han avviser utilslørt antisemittisme som den Hitler stod for, ikke ut fra et prinsipielt standpunkt mot jødehat, men fordi det er mer effektivt å rette skytset mot muslimer og late som han støtter jøder mot muslimer. Noen steder hevder faktisk Breivik dristig at Storbritannia og Frankrike fortsatt har et jødeproblem» (On Utøya, Bhattacharyya 2011).

Breivik har en typisk klassebakgrunn for en fascist, han kommer fra middelklassen og er en mislykka næringslivsmann og aksjespekulant. Ifølge den britiske marxisten Richard Seymour er han et «typisk eksempel på det forbitrede småborgerskapet» (On Utøya, Seymour 2011). Breivik behersker uten tvil fascismens dualisme. Han forsøker å fremstå som en respektabel forfatter og ideolog i dress og slips, samtidig som han er en morder og en voldsbølle av verste sort.

Elitene tjener på islamofobi

Avpolitiseringen av terrorangrepet henger også sammen med at Breiviks ideer har gjenklang i mainstream politikk i dag. Å politisere terrorangrepet, vil bety at personer som David Cameron, Angela Merkel og Siv Jensen kan stilles til veggs for å ha laget et klima som fascistene kan vokse i. Det betyr at mange, inkludert venstresida, må ta en runde med selvransakelse og politisk endring når det gjelder spørsmål som islamofobi, nasjonalisme og stengte grenser. Med økonomisk krise, opprør i store deler av Europa og den arabiske våren som bakteppe er det lett å se at maktelitene har interesse av ideer som splitter arbeiderklassen og passiviserer venstresida. Islam er det moderne fiendebildet som skal legitimere imperialisme og styrke det nasjonale klassesamarbeidet. Da Breivik gikk så langt som han gjorde, ble det en utfordring for elitenes ideologer å plassere ham utenfor den politiske sammenhengen, i en egen bås. Slik kan de forsette å si at multikulturalismen har feilet fullstendig (Angela Merkel 2010) eller at tilhengere av politisk islam bør nektes på universitetene (David Cameron 2011), i stedet for å forklare hvorfor bankene og aksjespekulantene har blitt rikere i løpet av den økonomiske krisa.

Tilregnelig?

Det er klart en fordel om Breivik blir funnet tilregnelig. Da blir det lettere å få opp diskusjonene om hvordan vi kjemper mot islamofobien som gir næring til høyreekstremistene. Det blir lettere å peke på at drap på venstresida og minoriteter er rasjonelt for fascister, og at oppbygging av fascistiske organisasjoner og nettverk i Europa må tas på alvor. Men uansett om Breivik blir funnet tilregnelig eller ikke, er den politiske konteksten like viktig. Også syke mennesker blir påvirket av verden rundt seg. Den evige debatten om Breviks psyke avsporer de politiske sammenhengene. Det er viktig å slå fast at Brevik er en fascist. Hvis vi forklarer hendelsen feil, handler vi også feil. Terrorangrepet må føre til at venstresida og arbeiderbevegelsen tar et oppgjør med islamofobi og diskriminering av folk med «ikke-vestlig bakgrunn», også når det er Arbeiderpartiet som sitter ved roret. AUFs innsats på Oslo Ap sitt årsmøte, der de vant flertall for at asylbarna må få bli i Norge, er et flott eksempel. Angrepet må dessuten føre til at vi prioriterer å stoppe NDL og SIAN mens de fortsatt er i startgropa, for eksempel ved å stoppe NDL sin planlagte markering i Stavanger senere i år (26.mai). Da 150 fascister fra blant annet England, Danmark og Norge arrangerte en markering mot «islamisering» i Århus i Danmark den 31. mars i år, ble de møtt av 5000 demonstranter. Dette er veien å gå.

Monika Ustad


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.