IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Klassekamp i den egyptiske revolusjonen

Den forhatte egyptiske diktatoren Hosni Mubarak falt fredag den 11. februar, etter 18 dager med massive demonstrasjoner og streiker “til støtte for ungdommene på Tahrir”. Den revolusjonære kampen mot regimet stoppet imidlertid ikke med å felle Mubarak.

linje

Publisert: 15.04.2011

Først publisert i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme 30.3.2011

Den politiske revolusjonen retter seg mot et råttent system, der politisk, økonomisk og militær makt er organisk forbundet, og underliggende i kampen er et kraftig sosialt opprør blant arbeidere og ungdom. Umiddelbart etter at den korrupte og styrtrike presidenten forlot Kairo, runget det offensive slagord fra Tahrir-plassen, som krevde slikt som “presidentens penger” og “et Egypt bygget på frihet og sosial rettferdighet”. Mubaraks fall styrket massenes og arbeiderklassens selvtillit, og utløste en ny bølge streiker og politiske protester. Venstresida og våre kamerater i De Revolusjonære Sosialistene har også en politisk viktig rolle i revolusjonen. Deres bånd til både ungdomsbevegelser og arbeideraktivister har betydning for hvordan de revolusjonære kampene kjempes videre.

Det vi har fått bevitne skje i Tunisia og Egypt har vært oppløftende for alle som vil kjempe for en ny verdensorden. Folkemasser som reiser seg til kamp mot sine undertrykkere og som tross harde angrep, spontant organiserer en ny sosial virkelighet, der folk kan ta makt over sin egen sosiale situasjon og endre historiens gang, er det essensielle i beskrivelsen av en revolusjonær situasjon.

Til tross for voldsomme sammenstøt og tap av liv, var stemningen på steder som Tahrir- plassen i Kairo alt annet enn dyster og retningsløs. “De undertryktes festival” er en passende beskrivelse. Den revolusjonære masseaktiviteten og beleiringen av Tahrir var også kulturelt stimulerende og sosialt berusende.

Relativt fåtallige aktivister på venstresida og de radikale ungdomsbevegelsene tok initiativene som samlet folkemassene til de store demonstrasjonene 25. januar. Selv om disse gruppene ikke har et felles program, var det åpenbart for sentrale aktivister at den revolusjonære kampen måtte lenger enn å felle Mubarak.

Mohammad Abdel Aziz, en ledende personlighet i “6. april ungdomsbevegelsen”, uttalte seg til den amerikanske avisa <@k>Socialist Worker<@$> like før Mubarak forlot Kairo; “Det er veldig viktig at om vi styrter Mubarak i dag, så vil det ikke være slutten, men begynnelsen på revolusjonen. Regimet er ikke bare en person, men en hel regjerende elite. Det som begynte som en ungdomsrevolusjon har blitt hele folkets revolusjon”.

I en appell fra De Revolusjonære Sosialistene fra samme tid, trekkes linjene for revolusjonen videre forbi Mubarak til kampen mot de øvrige politiske elitene og imperialismen de har støttet seg på, og mot egyptiske forretningseliter og utenlandske selskap som har kapret landets kilder til rikdom under Mubarak. “Dette er ungdommens, arbeidernes og bøndenes revolusjon” heter det i erklæringen, som foregriper sentrale krav arbeiderbevegelsen i Egypt har samlet seg om etter Mubaraks fall, krav vi skal komme tilbake til når vi senere går nærmere inn på arbeiderklassens del i revolusjonen.

Revolusjonen videreføres nedenfra

Kreftene på venstresida, blant ungdom, studenter og arbeidere, tar initiativene til å videreføre revolusjonen nedenfra. Folkekommiteer til forsvar for revolusjonen har blitt organisert i flere store byer, og representative aktivister for hundretusener av arbeidere har gått sammen om å organisere en ny regimeuavhengig fagbevegelse. Arbeideraktivister og sosialister har også tatt initiativ til å stifte et nytt nasjonalt arbeiderparti, Egypts Demokratiske Arbeiderparti, som skal være en drivkraft for å bringe revolusjonen sosialt dypere. Samtidig som arbeidere over hele landet har streiket for økonomiske og politiske krav og kjempet mot det gamle regimets korrupte direktører og NDP-folk (Mubaraks parti) i administrative posisjoner, har også studenter og universitetslærere vært i kamp og bevegelse. Studentene i Kairo har for eksempel demonstrert i titusentalls for å kaste gamle dekaner og universitetspresidenten.

I begynnelsen av mars fikk revolusjonen også et nytt gjennombrudd i kampen mot politistaten, da folkemasser angrep sikkerhetspolitiets hovedkvarterer i alle de store byene. Foranledningen var at aktivister fra den venstreorienterte bevegelsen Demokratisk Folkebevegelse mistenkte at viktige dokumenter om flere tiårs statsforbrytelser, som tortur, drap, og bortføring av opposisjonelle, ble forsøkt smuglet ut fra sikkerhetspolitiets hovedkvarter i Alexandria. Aktivistene mobiliserte umiddelbart til masseprotester. Mange av de som tilsluttet seg hadde familiemedlemmer som hadde blitt utsatt for det fryktede sikkerhetspolitiets metoder. Til tross for at fire demonstranter ble skutt og demonstrasjonene ble angrepet av soldatene som voktet bygningen, lyktes massene å ta seg inn i hovedkvarteret og jage sikkerhetspolitiet på rømmen. Innafor i politiets tortursenter fikk de bekreftet sine mistanker. Bunker av dokumenter fløt rundt mellom halvspiste måltider og halvfulle kopper og glass som politiet hadde etterlatt seg da de måtte rømme bygningen. Påfølgende dag gikk folk til aksjon mot hovedkvarterene til sikkerhetspolitiet i Kairo og alle sentrale provinshovedsteder. Sikkerhetspolitiets forsøk på å slette sine stygge spor i Egypt, var en direkte konsekvens av en annen viktig politisk seier, da det øverste militærrådet gav etter for krav om at den Mubarak-assosierte statsministeren Ahmad Shafiq måtte gå av. Den nye statsministeren ble den mindre assosierte Essam Sharaff. Hendelsene rundt sikkerhetspolitiet gikk ikke upåaktet hen i Tunisia heller, der presidenten som er innsatt i overgangsperioden måtte oppløse den forhatte politiske grenen av politiet.

Militærrådet

Kampen for demokrati, mot korrupte eliter og politisk undertrykking fra politistaten, er dypere forbundet med de brede massenes kamp for bedre levekår. Ikke alle i demokratibevegelsen ser denne sammenhengen like klart, og de delene av opposisjonen som begrenser sine mål til å få delta i demokratiske valg, viser stor tillitt til det øverste militærrådet, som hevder at de vil sikre en “ordnet overgang til demokrati og frie valg”. De revolusjonære kreftene har ingen grunn til å gi dem tillitt. I den grad generalene er ettergivende for folkelige krav, er det fordi maktapparatet er svekket og revolusjonen har vært en oppvisning i folkets kampvilje og styrke, og fordi soldater og lavere befal selv i stor grad sympatiserer med revolusjonen. Generalene snor seg etter beste evne for å bremse revolusjonen. Rådet har også til gode å løslate hundrevis av politiske fanger, med unnskyldning om at de overlater disse spørsmålene til en demokratisk valgt regjering.

Gjennom militæret er generalene blant Egypts mektigste kapitalister, med eiendom og interesser som utgjør en fjerdedel av landets økonomi. De er også USA stødige støttespillere, da Egypt etter Israel har mottatt mest amerikansk støtte til militære formål blant alle land i verden. Vesten kan føle seg forsikret på sine militære og økonomiske interesser så lenge militærrådet har makta.

Egypt er kvitt en diktator og folket har vunnet fram i viktige kamper, men arbeidere, studenter og demonstranter risikerer fortsatt å bli angrepet og skutt mot i hva man kaller en “ordnet overgang til demokrati”. 22 februar ble for eksempel en eldre dame drept av et militært kjøretøy som ble satt inn mot demonstranter som protesterte mot at sju streikende arbeidere i Adamiya-havnen i Suez hadde blitt arrestert. Episoden utløste kraftfulle protester, og militærrådet ble tvunget til å beklage, samtidig som de fraskrev seg det direkte ansvaret.

Reformistene og militærrådet

Det øverste militærrådet støttes først og fremst opp om av den borgerlige og middelklassebaserte opposisjonen, som ønsker ro rundt den midlertidige regjeringa og som gjerne er fiendtlig innstilt til at arbeiderklassen reiser seg. Både liberalere og sentrale ledere i den lenge forfulgte massebevegelsen Det Muslimske Brorskapet, betror seg nå til en ordnet overgang til demokrati under ledelse av det øverste militærrådet. Regionens Google-sjef og ledende demokratiaktivist Wael Ghonim er blant de som har oppfordret arbeidere til å vende tilbake i jobb for å bygge det nye Egypt, og medier som var ledende og aktive i kampen mot Mubarak, har gått til angrep på arbeideres streikekamper. Mange mener at streikende arbeidere er egoistiske og ikke bidrar til revolusjonens politiske mål.

Arbeiderklassen i den egyptiske revolusjonen

Det er ikke uriktig, som vestlige medier har fokusert mye på, at revolusjonen på Tahrir samlet folk fra alle sjikt i samfunnet. Det er ikke uriktig at aktivitet på sosiale medier, med bloggere og hackere som kunne sabotere regimets forsøk på å kneble internet-mediene, spilte en viktig rolle. Arbeiderklassens rolle i demokratirevolusjonen underkjennes imidlertid i de vestlige mediene og blant de vestlige lederne som nå fisker etter framtidas politiske støttespillere i Egypt og regionen for øvrig.

Selv om ikke arbeiderklassen utgjorde en kollektivt aksjonerende kraft i revolusjonens første dager, så var arbeiderklassens oppslutning om revolusjonen manifestert på andre måter. Horder av arbeidere forlot arbeidsplassene og kjempet med folket i gatene fra revolusjonens første dag. De første streikene til støtte for demonstrasjonene, eller som det ofte het; “til støtte for ungdommene på Tahrir”, ble iverksatt i løpet av dagene som fulgte. Og det var nettopp på Tahrir den 25. januar, at arbeideraktivister fra forskjellige arbeidsplasser og sektorer møttes for å forme grunnskissene til en ny uavhengig fagbevegelse. Sentrale aktivister i demonstrasjonene appellerte på sin side til landets arbeidere og oppfordret til generalstreik 1. februar. Aktivistene forstod at arbeiderklassens aksjonsmidler var avgjørende for revolusjonens seier. Arbeidere kunne lamme hele landet ved å slå ut alt av transport og produksjon. I opptakten til Mubaraks fall var millioner av arbeidere i streik, noe som bidro sterkt til å sette inn nådestøtet.

Arbeiderkamper la et grunnlag for revolusjonen

Vender vi blikket noen år tilbake vil vi også kunne se en kontinuitet i arbeideres motstand og kamper og revolusjonen som nå ble trigget av de tunisiske massenes seier over Ben Ali.

Egypts arbeidere har, på tross av en regimekontrollert fagbevegelse og beinhard undertrykking, utfordret regimets maktapparat gjennom flere streiker, sit-ins og gateprotester de seneste årene. Arbeideres kamper har svekket regimets faktiske og psykologiske grep om samfunnet, og inspirert og styrket politisk opposisjon mot Mubarak generelt. Matopptøyene i 2008 må legges til som et hardt slag mot regimet. En sentral drivkraft for arbeiderklassens kamper i Egypt er å finne blant arbeiderne i byen Mahalla al Kubra, som ligger i det tungt industrialiserte Nil-deltaet. Her ligger Egypts største fabrikk, Misr spinne- og vevefabrikk. I 2006 gikk 25 000 arbeidere her ut i streik og okkupasjoner av fabrikker og vant gjennom med krav om bedre lønninger og arbeidsbetingelser. I 2007 gjorde de det samme. Så, 6. april 2008, gikk en liten gruppe arbeidere i byen ut på gatene og krevde Mubaraks avgang, noe som var svært dristig. Tusener tilsluttet seg demonstrasjonen, som utviklet seg til opptøyer der politiets angrep ble slått tilbake. “6. april ungdomsbevegelsen”, som har vært en sentral kraft i demokratibevegelsen og som har hatt både radikale liberalere og sosialister i rekkene, ble oppkalt etter disse arbeiderkampene. Arbeiderne i Mahalla gikk ikke først ut i de politiske streikene i solidaritet med “ungdommene på Tahrir”. Men arbeideraktivister i byen var dypt involvert i planleggingen av Egypts nye fagbevegelse.

Arbeiderklassen tar revolusjonen dypere

"Friheten er ikke komplett uten sosial rettferdighet” og “revolusjonen er ikke verdt noe uten redistribusjon av rikdom”, uttaler den uavhengige fagbevegelsen i introduksjonen til sin egen stiftelseserklæring fra 21. februar.

Antallet fattige i Egypt har fordoblet seg fra rundt 20 prosent til over 40 det siste tiåret, mens Mubarak på sin side har blitt en av verdens rikeste menn. Regimet har ført en beinhard USA/IMF-diktert liberalistisk reformpolitikk for privatisering av offentlige industrier og virksomheter. Fabrikker, land og eiendom er solgt ut til spottpris til regimets korrupte forretingsvenner og utenlandske selskap, og en ørliten elite kontrollerer 90 prosent av landets rikdommer. Samtidig har stadige runder med stigende matvarepriser og lønnsnivåer på absolutt minimum for millioner av arbeidere gjort livet hardere for de mange. Etter disse årene kan ikke arbeidere og fattige bare se på revolusjonen som en rent politisk revolusjon, arbeidere og fattige krever anstendige levekår og rettigheter.

I tiden etter Mubarak har arbeidernes streiker også vært knytta til forskjellige lokale krav som vedrører de forskjellige arbeidsplassene, noe som av enkelte har blitt brukt som argument mot at streikebølgen er politisk. Det er imidlertid en del krav som er gjennomgående for kampene i flere sektorer og virksomheter. Kamp for minstelønn og faste ansettelser, for sparking av korrupte direktører og administrative ledere og reversering av privatisering som ble gjennomført under Mubarak. For mange har det også vært viktig å bli kvitt de regjeringskontrollerte fagforeningsbyråkratene i den gamle fagbevegelsen.

“Mubaraks fall var et våre hovedkrav. Nå vil vi fokusere på økonomiske krav”, sa en kvinnelig tekstilarbeider til avisa Socialist Worker. Tekstilarbeiderne i Mahalla al Kubra streiket både i solidaritet med demonstrasjoner mot medlemmer av interimregjeringa og for krav knytta til lønn, arbeidsvilkår og helsetjenester. Etter tre dagers streik vant de gjennom med alle sine krav. Også tekstilarbeidere i Menufiya har aksjonert og okkupert fabrikker. Transportarbeidere, bussjåfører og ambulansepersonell har streiket for lønn og faste ansettelser, mens oljearbeidere har streiket med krav om stans i gasseksport til Israel. Jernbanearbeidere har blokkert linjene til Kairo og holdt streikemøter på dem. Da en offiser fra hæren truet dem, ble han jaget bort. 5000 postarbeidere blokkerte hovedkontoret for å bli kvitt direktøren i postvesenet, 1500 sykehusansatte har okkupert sykehuset med sit-in aksjoner for å bli kvitt direktøren der. Dette bare for å nevne noen type streiker. Streiker og arbeiderprotester fortsetter mens denne artikkelen skrives.

Den uavhengige fagbevegelsen

Da ledende aktivister fra Egypts gryende uavhengige fagbevegelse møttes i Kairo 21. februar, tok de med seg det essensielle i arbeideres krav over hele landet, og videreførte dem i sine erklæringer. “Helter fra 25. Januar-revolusjonen! Vi arbeidere og fagforeningsaktivister fra forskjellige arbeidsplasser, som har sett streiker, okkupasjoner og demonstrasjoner blant hundretusenvis av arbeidere rundt i Egypt, føler at tiden har kommet for å forene kravene til de streikende arbeiderne slik at de blir en integrert del vår revolusjon, som Egypts folk har skapt, og for hvilke martyrer ofret sitt blod. Vi presenterer for dere et arbeidernes program, som bringer sammen alle våre krav, i den hensikt å sikre det sosiale aspektet av revolusjonen og forhindre at revolusjonen blir tatt fra dem som skulle tjene på den. “

De krevde en nasjonal minstelønn, men også en topplønn som maksimum skulle være 15 ganger minstelønna. Videre krevde de økte pensjoner og trygdeytelser for arbeidsledige. Frihet for uavhengige fagforeninger, retten for alle arbeidere i alle sektorer og bransjer til jobbsikkerhet og faste ansettelser, og at oppsagte arbeidere får vende tilbake til jobb. Tredje punkt på programmet var nasjonalisering av privatiserte selskap og full stans i privatiseringsprogrammet var ytterligere et krav. Programmet krever også at korrupte direktører blir avsatt, og åpning av arbeidsmarkedet for de unge ved å pensjonere ut ansatte som er over pensjonsalder.

Videre krevde de priskontroll på varer og tjenester, gratis pleie og helsetjenester, full streikerett og rett til å demonstrere for krav. Omsider krevde de oppløsning av den gamle regimekontrollerte fagbevegelsen. Det er fremdeles uklart om landets myndigheter fullt ut vil akseptere den uavhengige fagbevegelsen.

De egyptiske arbeidernes kamper etter Mubaraks fall har inspirert arbeidere til aksjoner, ikke bare i den arabiske verden, men også i land som USA. Arbeidere i Madison i Wisconsin, som har okkupert delstatsbygningen og streiket og demonstrerte i titusentalls gjennom flere uker mot den republikanske guvernørens forsøk på fagforeningsknusing, har sett til Egypt. Fagforeningsaktivister i begge land har knyttet bånd og hilst hverandre med støtteerklæringer og støttemarkeringer.

Venstresida og arbeiderklassen

Den nye venstresida inkluderer både avleggere fra det gamle kommunistpartiet, venstreorienterte arabiske nasjonalister, trotskister og venstresosialister, som De Revolusjonære Sosialistene. Disse gruppene har jobbet tett med demokratibevegelser som “Kifaya” og “6. april ungdomsbevegelsen”. Opposisjon mot slikt som Irak-krigen og båndene til USA og Israel, til korrupsjonen i elitene og den brutale politistaten, har knyttet venstresida og demokratiaktivistene sammen rundt kampanjer og aksjoner. Selv om demonstrasjoner i det undertrykte Egypt stort sett har vært relativt små, har båndene som har blitt knyttet mellom aktivister vært av stor verdi.

Det er hovedsakelig sosialistiske grupperinger som aktivt har forholdt seg til arbeideres kamper som en del av kampen mot regimet. Dette har innebåret at sosialister, til tross for små antall, har vunnet tillitt blant kampvillige arbeidere og at de har etablert kontakter blant aktivister på arbeidsplassene. I sin innsats for organiseringen av den nye fagbevegelsen og Det Demokratiske Arbeiderpartiet, har venstresida og arbeideraktivistene sådd frøene til organisasjoner som kan lede massekamper mot hele det økonomiske systemet. Konklusjoner man kan trekke om den egyptiske revolusjonen og de andre revolusjonene i regionen, er at de er politiske revolusjoner som er generert av sosial misnøye med politikk som er ført på kapitalens premisser, og at de er både styrket av og styrkende for arbeiderklassens kamper. Arbeiderklassens kampbevegelser vil være avgjørende mot tilbakeslag og for sosiale forbedringer for flertallet. I forhold til dette, har venstresidas perspektiver sprengkraft. Videre har arbeiderklassen i Egypt et stort potensial til å løfte klassekampene og revolusjonene i hele regionen og inspirere kjempende arbeidere og undertrykte folk i hele verden.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.