IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Rasismens historie

Ingen moderne samfunn aksepterer rasisme. Ikke offisielt. Rasismen passer ikke sammen med liberale og demokratiske prinsipper, og det er jo disse prinsippene moderne samfunn verner om – offisielt. Likevel kverner skribenter, media og politikere ut debatter som formerlig oser av rasistiske perspektiver. Paradoksalt? Tilsynelatende. Men nytt? Nei. Historien viser at når de moderne, liberale ideologiene utvikler seg, sammen med de demokratiske statene, utvikler også raseteoriene seg – og den politiske bruken av dem.

linje

Publisert: 29.03.2011

Først publisert i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme desember 2010.

Rasismen har sine ideologiske røtter i miljøer med sans for vitenskap og borgerlig liberal politikk. Det gode borgerskap hadde, den gang som nå, interesse av å opprettholde undertrykkende forhold. Og totalitær, rasistisk ideologi legitimerer og forsterker slike forhold.

Rasismens historie må sees i sammenheng med kapitalismens verdensorden og historie. Rasisme er altså ikke en evig del av menneskets sosiale historie. Rasismen kan kanskje virke som produktet av skepsis til fremmede, fordomsfullhet eller uvitenhet. Dette er jo egenskaper som har vært problematisert i uminnelige tider. Likevel er det ikke dem rasismen vokser frem fra. Rasismen ble født av kapitalistklassen den gang den var den fremvoksende herskerklassen. De trengte den til å underlegge seg verden. I dag, når kapitalistklassen for lengst har befestet som herskerklasse verden over, brukes rasismen fortsatt som dette: Et middel til å holde verden underlagt de kapitalistiske herskerne.

1700-tallet: Opplysningstida

Om én epoke i ideologisk forstand pryder moderne samfunns politiske selvbilde, så er det opplysningstida på 1700-tallet. Dette var tiden da vitenskapens verktøy utfordret kirkens trykkende ideologiske hegemoni, da humanistiske filosofier blir politiske og da universelle menneskerettigheter ble erklært etter revolusjoner i Amerika og Frankrike. Frie borgere opponerte mot føydale forhold som hadde kuet, trellbundet, beskattet og holdt mennesker av lavere byrd og fødsel nede og utenfor innflytelse i århundrer. Men de som den gang definerte det moderne, var selv i posisjoner som gjorde dem tjent med at en del motsetninger vedvarte. Det frie kapitalistiske markedet omfattet også et utbyttet proletariat, folk som ikke hadde annet enn arbeidskraft å selge. Og verdenshandelen, som la grunnlaget for borgerskapets økonomiske og politiske styrke, var basert på kolonisering, folkemord og slaveri siden 1500-tallet. Hvordan kunne dette forsvares, og ikke minst videreføres, med idealene fra opplysningstida og den borgerlige ideologien om frihet og likeverd?

Et samfunns herskende ideologier forsterker og utvikler dets orden og logikk. Da raseteorier ble utviklet var deres funksjon å legitimere at millioner av afrikanere ble holdt som slaver i de amerikanske koloniene og til dels i Europa. I 1753 skriver filosofen David Hume: ”Jeg er tilbøyelig til å tenke at negrene og generelt alle andre menneskeraser (for det finnes fire eller fem av dem) er underlegne de hvite.” Teoriene som ligger til grunn for filosofens tilbøyelighet reflekterer, opportunistisk og i tidsriktige vitenskapelige vendinger, den moderne borgerens syn på seg selv og den verden han har underlagt seg. Det er de nye elitene som setter disse teoriene i omløp, men de artikulerer nok forestillinger som europeiske herrefolk må ha tillagt seg i koloniene ved å holde andre folk som arbeidsdyr. Samtidig gir de verdenshandelen moralsk forsvar for å berike seg på kolonisering og slaveri, stikk i strid med borgernes radikale postulater mot tyranni og enevelde. Opprør mot gamle ordener og idealisering av fremskritt, fikk også samfunn som hadde utviklet seg på egne premisser til å framstå som tilbakeliggende. En treffende oppsummering av koloniherrenes syn på egen historie er manifestert i diktet ”Den hvite manns byrde,” skrevet av Kippling i 1898. Diktet var ment å oppmuntre amerikansk imperialisme. Her bringer den hvite erobrer en siviliserende orden til verden, mens ofrene fremstilles som ”halvt barn, halvt djevler.”

Kolonisering og sivilisasjoners patriotisme er kjent siden oldtiden, uten at en eneste raseteori gjenstår. Slaveri og ufrihet har vært flertallets byrd i årtusener uten raser. Privilegerte stender, presteskap og filosofer har forklart og forsvart den gitte orden i sine privilegiers speilbilde. Ulikheten mellom stender, frie og ufrie, var gitt i en hellig natur. Aristoteles gir en forklaring på slaveriet som dertil uttrykker søken etter etisk begrunnelse for disse forholdene: ”Det som er i stand til å tilhøre andre, er av natur slave,” hevdet han. ”At noen fra naturens side er frie og andre slaver, er altså åpenbart, og for disse siste er slavestatus både fordelaktig og rettferdig.”

Da Amerika ble kolonisert fra 1490-tallet, levde erobrerne fremdeles i den gamle verden, hvor ulikhet (ideologisk sett) var gitt av byrd og natur. De trengte ikke en ny filosofi om raser for å sette folkene på øyene i Hispanola i slavearbeid og utrydde dem på noen tiår. Da Cortes invaderte det aztekiske imperiet i 1519, var fanatisk misjon av korsfareres kaliber en strategi som ble brukt for å skape frykt blant nahuatlfolkene, rekruttere aztekernes fiender og smigre kirke og adel, som engstet seg for oppkomlinger som var ute av kontroll i koloniene. Raseteorier var ikke del i spillet. Da slavehandel med Vest-Afrika ble innledet, var det en pragmatisk erstatning for utryddet eller motvillig arbeidskraft i koloniene. Hvite slaver ble også brukt i Nord-Amerika på 1600-tallet. Først et moderne syn på mennesket og nye politiske begivenheter, gjorde raseteorier aktuelle. Den nye vitenskapen antropologi var i front. Botaniker og antropolog Linné og Buffon studerer raser og skaper et hierarkisk system, der den europeiske rasen er regnet som hvit, oppfinnsom og styrt av lover! Den afrikanske rasen er svart, utspekulert, lat, likegyldig og styrt av viljen til sin enevoldshersker! Det amerikanske urfolket er styrt av vaner og skikker, og er selvsagt tilfreds med sin skjebne! Slik får de celebrert det europeiske fremskrittet, samtidig som de får beskrevet den afrikanske slaven som naturlig disponert for sine forhold, og de amerikanske urfolkene som tilfreds med å bli fullstendig overkjørt. Voltaire forklarer dypere: ”I hvert menneskeslag finnes det, på samme måte som hos plantene, et grunnprinsipp som skiller det fra de andre. Naturen har satt dette prinsippet til å råde over de forskjellige gradene av åndelige gaver og over de nasjonale kjennetegnene, som en så sjelden ser endre seg. Det er her en finner årsaken til at negrene er slaver for de andre folkeslagene.”

1800-tallet: nasjonalististiske bevegelser

På 1800-tallet fikk rasismen nye politiske dimensjoner i nasjonalistiske bevegelser. Disse bevegelsene blomstret etter Napoleonskrigene. Typisk fant nasjonalismen appell i moderne kapitalistiske strøk, der borgerskapet konstituerte seg i moderne, krigsberedte nasjonalstater. Nasjonalismens ideologiske essens er at et forestilt etnisk kulturfelleskap skal gi staten naturlig forankring, noe som innbyr til konstruert nasjonalkulturell ensretting og rasistisk logikk. Nasjonalismen stod til tjeneste for moderne borgerlige statsmodeller, men utviklet seg ideologisk gjennom reaksjonær romantisering av kulturell arv, patriotisk populisme og etter hvert ren fascisme. Stridigheter på kontinentet og en bølge av nykolonisering mot slutten av århundret gav stadig føde til rasisme og nasjonalisme. Men ikke minst vendte nasjonalismen og rasismen seg direkte mot den raskt voksende arbeiderklassens politiske interesser. Marx viste for eksempel til at engelske arbeideres forakt for innvandrere fra Irland var et stort hinder for revolusjonær klassekamp. Engelske arbeidere tok på seg imperiets briller mot arbeidere som kom fra Irland. I mange land ble sosial uro og misnøye forsøkt vendt mot jøder gjennom aggressive pogromer og antijødiske bevegelser. Etter avviklingen av slaveriet i sørstatene i USA, forskanset det hvite samfunnet seg med 100 års apartheid og rasisme for å bevare de hvites forrang i arbeidsliv og samfunn. Svarte fikk ofte ikke arbeid i det hele tatt, og når de fikk arbeid var det gjerne midlertidig eller i bunnen av produksjonen. Følgelig ble det lagt dype hindringer for samlet klassekamp. Denne dimensjonen ved rasisme er like aktuell i dag.

Rasismen på 1800-tallet ser på nasjoner, språkgrupper og folkenes antatte historie som uttrykk for egenarter av ikke bare raser, men undergrupper av raser. I siste instans blir altså en hver nasjon, et hvert språk, en hver tradisjon uttrykk for rase. Slik kunne til og med religion bli uttrykk for rase. Mange århundrer med populærkirkelige jødeforfølgelser i middelalderen, konkluderer nå med at jøder også er en rase. Som i dag, var det på 1800-tallet de ideologiske og intellektuelle elitene i samfunnet som fremmet og spredde rasismen. Berømte rasister, kreditert som vitenskapsfolk i sin samtid, var folk som Grev Arthur De Gobineau, som i 1853 lanserte raseteorier hvor den ariske germanske rasen ble opphøyd til kulturbærer! Han fremhevet de nordiske folkeslagene som av den reneste arten. Rasehygiene har kommet inn i bildet, og ”utblanding” blir ansett som svekkende for ”rasen.” Også antroposofiens Rudolf Steiner tenkte vidløftige tanker om raser og deres misjon, blant annet ved å hevde at den germanske rasen var etterkommere etter befolkningen på Atlantis og bar med seg selve sivilisasjonen som misjon. En av Hitlers store inspiratorer var Houston Stewart Chamberlain, som mente at ”ånden veide tyngre enn rasen,” men som ikke mindre mente at åndelig egenskap representerte rasen. Han beundret den tyske nasjon og hevdet at den måtte kaste av seg det semittiske åket for å rense nasjonen. På 1880-tallet organiserte populistiske og antiliberale bevegelser seg i Tyskland og Frankrike rundt aggressive antisemittiske tekster og programmer, gjerne innpakket i antikapitalistisk liknende retorikk. I Frankrike stilte de til valg med erklæringer om at jøder utbyttet det franske folk og at jødedom ikke er en religion, men en rase. I Tyskland stiftet deres liketenkende forløperne til nazipartiet. Fascismen, historiens mest antiliberale og antisosialistiske bevegelse, sådde sine kimer i historien båret på patriotisk nasjonalisme og hatsk rasisme mot jøder. Nazibevegelsen, som stormet fram i Tyskland etter en tapt sosialistisk revolusjon og et knusende nederlag i første verdenskrig, en krig som oste av rasistisk hets fra alle nasjonale kanter, angrep jødene for både bolsjevisme og Wall Street-kapitalisme. Om man tar en titt i Aftenpostens arkiver fra 30-tallet, vil man finne ut at det norske borgerskapet slettes ikke bare var uten sympatier for Hitler.

Etter Holocaust

Mange av de viktigste antirasistiske kampene i historien ble utkjempet etter Holocaust og Hitlers nederlag. Kampen mot apartheid i sørstatene i USA, i Rhodesia (Zambia og Zimbabwe) og Sør-Afrika var lange og harde. Fremdeles sitter avtrykkene etter apartheidhistorien dypt i disse samfunnene. Med den sionistiske koloniseringen av Palestina har også en ny variant av apartheid blitt satt i system. Når det gjelder kolonitida tok ikke denne endelig slutt før på 60-tallet. Frankrike førte en brutal og sadistisk krig i fire år for å kue Algerie, og franske rasister og fascister som Front National har holdt det patriotiske hatet mot arabere i hevd etter dette. Moderne imperialisme har fortsatt det samme behovet for rasisme. Hva annet enn rasisme kan ”forsvare” de uhyrlige menneskeofrene i Irak som ”måtte til” gjennom 20 år for at USA skulle få et regime etter egen smak? Og hvor nær er ikke norsk krigspropaganda det nedlatende rasistiske diktet fra 1899 ”Den Hvite Manns Byrde” i forhold til ”oppdraget” i Afghanistan?


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.