IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Islamofobi og krigen mot terror

”Det reaksjonære borgerskapet forsøker alltid å så religiøs strid, og begynner nå å prøve dette også hos oss for å lede massenes oppmerksomhet i denne retning og avlede dem fra de grunnleggende økonomiske og politiske spørsmålene.” (Lenin om religion, 1909)

linje

Publisert: 28.03.2011

Først publisert i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme desember 2010.

Sammenhengen mellom imperialisme og islamofobi

Muslimhetsen er den sterkeste rasistiske strømningen i verden i dag. Raseteorier er byttet ut med kulturteorier, og såkalt muslimsk kultur fremstilles som primitiv og undertrykkende. I realiteten handler det om nøyaktig det samme som rasisme alltid har handlet om: Å legitimere imperialistiske kriger, avlede oppmerksomheten fra reelle samfunnsproblemer og splitte kreftene som kan utfordre urettferdigheten.

Det er ikke tilfeldig at det er muslimene som blir hetset, demonisert og diskriminert akkurat nå. Det skjer samtidig som Vesten og Israel okkuperer land der islam er den største religionen. Det skjer samtidig som verdens største oljereserver ligger i Midtøsten. Midtøsten er området hvor den strategiske kampen om verdensherredømme utspilles. Jens Stoltenbergs argumenterte for Norges deltakelse i okkupasjonen av Afghanistan med utsagnet ”Dette er et land der jenter ikke kunne gå på skole” (Aftenposten 21.11.07). Er Norge virkelig i Afghanistan for å frigjøre muslimske jenter? Og blir kvinner virkelig friere av krig og okkupasjon?

Kvinneargumentet

Muslimhetsen blir ofte pakket inn i argumenter om kvinnefrigjøring og støtte til borgerlige rettigheter. Hijabdebatten er et godt eksempel på dette. En rekke forslag om hijabforbud i ulike yrkesgrupper og i skolen begrunnes med at forbud vil gi frigjøring. ”Hijab er et kulturelt symbol på kvinneundertrykkelse. Det er ikke det kristne korset. Korset er heller ikke stort og prangende, og ikke til hinder for å delta i svømmeundervisningen” påstod Frps Mette Hanekamhaug da partiet i desember 2010 gikk inn for nasjonalt hijabforbud i barneskolen. Frp fremstiller kvinneundertrykking som særegent for muslimsk kultur, noe vestlige kvinner er ferdig med for lengst. Da er det et paradoks å tenke på at Norge for få år siden hadde en prest som statsminister, som innførte kontantstøtten for å oppmuntre kvinner til å være hjemme i stedet for å jobbe.

Hijab og venstresida

Viljen til å overkjøre minoriteter er dessverre ikke bare forbeholdt Jensen & co. Deler av kvinnebevegelsen og venstresida ser ut til å tro at muslimske kvinner er så undertykte at de ikke er i stand til å føre en kamp for egne rettigheter. Samtidig eksisterer det en forestilling om at muslimske kvinners kamp representerer en trussel mot kampen for kvinnefrigjøring, at disse kvinnenes agenda mer eller mindre dreier seg om retten til å forbli undertrykt. Hijabbrenningen 8. mars 2009 i Oslo førte til at rundt hundre muslimske kvinner og representanter fra Rødt og SOS Rasisme, nektet å delta i 8.mars-toget. Å brenne hijab på 8. mars i Norge er å krenke de samme kvinnene som man påstår at man vil frigjøre. Venstresida må bygge allianser med muslimske kvinner som slåss mot undertrykking, ikke skape splittelse og utstøting.

Retten til arbeid, utdanning og bolig er helt grunnleggende for kvinners frigjøring, og religionskritikk eller kamp for likestilling må aldri brukes som argumenter for å nekte muslimske kvinner disse rettighetene. Forbud mot hijab eller niqab er undertrykking av muslimske kvinner. På samme måte er statlig pålegg om å bruke hijab, som i Iran, også kvinneundertrykking. Kvinner må få velge selv. For kampen for kvinnefrigjøring i Norge betyr det at kampen mot forbud må stå sentralt. For muslimske kvinner i Norge i dag er stigmatiseringen og rasismen fra det norske samfunnet en større utfordring enn undertrykking fra muslimske menn. Slik blir kamp mot rasisme også kvinnekamp.

Offensiv antirasisme

Det har blitt et slags mantra på venstresida at ”vi taper diskusjonene om rasisme, venstresida må snakke om noe annet, som pensjonsreform og velferd.” Hijabdebatten trekkes gjerne fram som et eksempel på en ødeleggende debatt. Verken muslimske kvinner eller sosialister ønsker å bruke masse krefter på en kamp om klesplagg. Vi ønsker en verden der de som støtter menneskerettigheten er på offensiven, ikke rasistene. Likevel er det helt nødvendig å ta disse kampene. Kampen mot hijabforbud handler om så mye mer enn klesplagget. Det handler om å stoppe demoniseringen av muslimer og bygge enhet mot rasisme og imperialisme. Rasistiske angrep må dessuten alltid imøtegås. Hver gang vi lar rasistene angripe uten at vi gjør noe, blir rasismen mer stuerein samtidig som rasistene blir dristigere. Og diskusjonene trenger ikke være ødeleggende dersom venstresida håndterer dem på riktig måte. Etter 8.mars 2009 gikk blant annet Rødt, Blitz, Oslo SU og Kvinnefronten ut mot hijabbrenningen, og kritiserte at arrangørorganisasjonene ikke hadde blitt spurt før dette ble ”godkjent.” Neste år var det mye fokus på å rette opp skadene og hindre splittelse. Parolen ”rett til arbeid - med og uten hijab” ble vedtatt, den ble malt av Antirasistisk Senter, og samla en stor seksjon i toget. Dette er et godt eksempel på at venstresida har mye å vinne på å føre en offensiv kamp mot rasisme heller enn å unnvike diskusjoner om rasisme. Argumentet om at et oppsving i klassekamp for pensjon og velferd vil svekke rasismen, er utvilsomt riktig. Men kampen mot rasismen må være en selvfølgelig del av klassekampen, vi vinner ikke kampen om pensjon og velferd dersom vi lar oss splitte.

Frankrike

I Frankrike støttet Sosialistpartiet en høyesterettsdom som i 2008 nektet Faiza Silimi statsborgerskap med begrunnelsen at hennes valg om å bruke niqab ikke var i samsvar med franske verdier, ”særlig prinsippet om likestilling mellom kjønnene.” Silimi ble nektet rettigheter og stigmatisert fordi hun var ”for undertrykt” til å bli fransk statsborger.

Det franske sosialistpartiets støtte til denne diskrimineringen av muslimske kvinner er svært alvorlig. Det samme sosialistpartiet støttet deler av pensjonsreformen som ble vedtatt høsten 2010 mot massive generalstreiker og 2-3 millioner demonstranter i gatene. Knefall for splitt og hersk politikken som islamofobien representerer og knefall for argumentene for nasjonalt klassesamarbeid er to sider av samme sak. Det var neppe tilfeldig at Sarkozy i 2007 lanserte innstramminger i pensjonsordningene samme dag som han varslet kraftige innstramminger i innvandringspolitikken. En venstreside som er mer opptatt av religionskritikk enn å bekjempe rasisme og muslimhets i dag, vil ikke kunne være ledende i klassekampen.

Islamisme

Islamisme refererer til den politiske delen av islam. Andre uttrykk som ofte brukes om islamisme er politisk islam og islamsk fundamentalisme. Islamismen er en relativt ny bevegelse som oppstod med dannelsen av Det Muslimske Brorskap i Egypt i 1928. Islamister mener at islam skal være en rettesnor for all politisk handling, for økonomisk utvikling og for sosialt og kulturelt liv. Politisk islam har brodd både mot vestlig imperialisme og mot tradisjonalisme i muslimske stater. Islamister kritiserer Vesten for imperialisme og for å fremelske en materialistisk kultur. Samtidig kritiserer de regimer i Midtøsten for statlig undertrykking. Derfor får de støtte fra store deler av arbeiderklassen, og kan spille en progressiv rolle i kamp mot undertrykking. Islamistiske bevegelser har imidlertid ingen revolusjonær eller sosialistisk agenda. Den viktigste klassebasisen til islamismen er middelklassen.

Hva er det som gir islamistene så stor oppslutning? Islamistiske bevegelser har vunnet valg i Tyrkia, Algerie og Palestina. De har tatt makta, med stor folkelig støtte, i Iran, Afghanistan og Sudan. De utgjør kraftfulle opposisjonsbevegelser i en rekke andre land, som for eksempel Hizbollah i Libanon og Det Muslimske Brorskap i Egypt. Det er i hovedsak tre årsaker til islamistenes styrke.

Den første forklaringa handler om de islamistiske bevegelsenes karakter. De peker på helt reelle problemer i livene til det store flertallet, som krig, vestens kontroll over ressursene, matvarekrise og fattigdom. Midtøsten domineres i dag av korrupte diktaturer, alliert med Vesten, og særlig USA. De enorme rikdommene fra oljen, kommer i hovedsak elitene i disse regimene og USA/Vesten til gode. Denne imperialismen har skapt enorme motreaksjoner og hat mot imperialistmaktene, med Israels okkupasjon av Palestina og okkupasjonene av Afghanistan og Irak som symbolsaker. Islamistene står ofte i spissen for legitim motstandskamp mot imperialisme. De driver også utstrakt sosial virksomhet, som drift av sykehus, skoler og barnehager og utdeling av mat og klær til fattige. Den andre forklaringa på islamistenes oppslutning er at venstresida har svikta i større eller mindre grad over det meste av den islamske verden. Islamistene har etter hvert fremstått som det eneste politiske alternativet for de som vil slåss mot imperialisme og fattigdom. Den tredje årsaken er at store deler av venstresida i Vesten anser islamister som enten reaksjonære eller fascistiske, og dermed svekker muligheten til å vinne tilsutning til venstresidas alternativer blant muslimer over hele verden.

Det er feil å sammenligne islamisme med fascisme. Selv om islamistiske bevegelser som kjemper for en islamsk stat kan ha totalitære og nasjonalistiske trekk, er ikke dette bevegelser som er ute etter å knuse arbeiderklassen, slik fascistene er. Tvert i mot er islamismen ute etter å knuse imperialismen. “Venstresida ender opp med å støtte stater som representerer imperialisme og kapitalisme,” mener Harman (Profeten og proletariatet).

Egypt og Libanon

Islamistiske grupperinger slåss ikke bare mot imperialisme, men ofte også mot egne regimer. Flere hundre medlemmer av Det Muslimske Brorskap i Egypt ble fengslet og utsatt for grov vold i forkant av valget i november 2010. Brorskapet har ikke lov til å stille til valg, men driver likevel en aktiv valgkamp for “sine kandidater” på listene til de godkjente partiene. Mubaraks undertrykking av Det Muslimske Brorskap ble møtt med demonstrasjoner over hele Egypt. Brorskapet uttrykker store deler av befolkningens frustrasjon over matvarekrise, kutt i lønninger og Mubaraks støtte til Israel og USA.

I Libanon hadde Hizbollah anledning til å felle det USA-vennlige regimet i 2006. “Hizbollah er grunnlagt på kamp nedenfra, dette gjør at de kan spille en progressiv rolle” sier Harman (Hizbollah and the war Israel lost, 2006). Det var Hizbollahs fortjeneste at den israelske invasjonen gikk på en kjempesmell, og motstanden mot invasjonen ble støttet av et stort flertall av den libanesiske befolkningen. Men i stedet for å felle regimet, gikk Hizbollah inn i regjeringa. “Partiet ser ikke noe alternativ til bred konsensus,“ skriver Harman. “Ved å stole på avtaler med sin egen stat og avvise en revolusjonær tilnærming til andre stater, står Hizbollah i fare for å følge samme sti som PLO har fulgt i mange år.” Harman peker også på Hizbollahs bånd til middelklassen som en faktor som bremset kampen. “Kandidatene og listene som var støtta av Hizbollah i valget i 2004 bestod hovedsakelig av individer fra profesjoner - ingeniører, leger, advokater og handelsfolk.” (Harman: Hizbollah and the war Israel lost, 2006)

Taliban

Det er en fallgruve for venstresida å ikke støtte islamisters motstand mot imperialisme og statlig undertrykking på grunn av kritikk mot islam. Generelt kan man si at vi må gi kritisk, men utbetinget støtte til islamistene når de kjemper en progressiv kamp. Ideen om at vi må støtte Hamas og Hizbollahs kamp mot Israel ser ut til å ha økende oppslutning på den radikale venstresida i Norge. Venstresida har imidlertid store problemer med å støtte Talibans motstand mot okkupasjonen av Afghanistan. Dette skyldes blant annet at Taliban ledet et undertrykkende regime i årene 1996-2001. Talibans ultrakonservative form for islam har ført til at kvinner i Afghanistan nektes utdanning, helse og arbeid. Taliban ble bygd opp av USA for å svekke den sovjetiske okkupasjonen på 80-tallet. Men til tross for deres historie, må antiimperialister i Vesten i dag innse ar så lenge Taliban uttrykker den folkelige motstanden mot USAs imperialisme, er all avstandstaging til Taliban en støtte til okkupasjonen. Det er bra at USA møter så sterk motstand at de mangler kontroll i 80% av landet, selv om det betyr at Taliban kontrollerer nær 80% av Afghanistan. Vi vinner ikke kampen mot krigen i Afghanistan hvis vi ikke er i stand til å støtte motstanden. Muligheten for at andre polistiske krefter vil vokse fram i Afghanistan er avhengig av at okkupasjonen og krigen tar slutt.

Bolsjevikene og religionsfrihet

I Russland bygde bolsjevikene enhetsfront med islamske organisasjoner og rekrutterte muslimer til partiet. ”Bolsjevikenes politikk fra 1917 til midten av 1920-tallet var radikalt forskjellig fra heksejakten som Stalin lanserte mot islam fra 1927,” skriver den britiske sosialisten Dave Crouch (The Bolsheviks and Islam, 2006). Lenin mente at det var politisk selvmord å kreve ateisme fra sine medlemmer. ”Vi er helt i mot å fornærme deres religiøse overbevisninger på noen som helst måte.” (Lenin 1909). Bolsjevikene mente at felles kamp var den beste måten å synliggjøre klasseskillene blant muslimer på.

Sosialister ønsker å få slutt på alle former for undertrykking, også undertrykking i religionens navn. Vårt utgangspunkt er at vi ønsker å skape en mer rettferdig verden. Men vi kan ikke diktere hvordan folk ønsker å delta i kampen for å nå dit. Det vi må gjøre, er å overbevise gjennom konkrete handlingsalternativer. Folks ideer forandrer seg, også religiøse ideer. Sårer vi folks religiøse følelser, skyver vi dem bare fra oss.

Revolusjonær islamisme?

Hvor revolusjonært kan islamistiske bevegelser opptre? Den iranske revolusjonen i 1979 fjernet shaen, men islamistene som deltok i revolusjonen hadde ikke sosialisme på agendaen. Etter revolusjonen ble én form for undertrykking erstattet med en annen, riktignok mindre USA-vennlig, form for undertrykking. Kampen mot imperialisme og statlig undertrykking i Midt-Østen, med islamistene fra bevegelser som Hizbollah, Hamas, Det Muslimske Brorskap og Taliban i spissen, har potensialet til å utløse revolusjonære situasjoner. Islamismen søker hele tiden å omforme samfunnet, ikke å bevare det. Det voksende sinnet i Midtøsten kan utløse store sosiale opprør. Men det er lite sannsynlig at disse bevegelsene vil gå inn for et brudd med det kapitalistiske systemet som skaper imperialisme og statlig undertrykking.

Islamistene henter støtte fra samfunnsgrupper med svært ulike interesser, fra de fattige, middelklassen, den gamle herskerklassen og den nye herskerklassen. Det vitale elementet i politisk islam kommer fra den nye middelklassen i den tredje verden, ifølge Chris Harman (Profeten og proletariatet). En bevegelse som har basis i middelklassen og som lener seg på støtte fra både fattig og rik, vil neppe være den motoren vi trenger i en revolusjonær situasjon.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.