IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Sverigedemokraterna – en nytenkt nasjonalsosialisme

Kampen mot nazisme og fascisme

Dagen etter det svenske valget i september 2010 gikk titusener av mennesker over hele Sverige ut i uvanlig store spontane protester. Mange følte instinktivt at noe urovekkende, alvorlig og fundamentalt annerledes hadde skjedd. Valgresultatet viste at et fascistisk parti hadde kommet inn i det svenske parlamentet, riksdagen, for første gang noensinne.

linje

Publisert: 28.03.2011

Først publisert i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme desember 2010.

Med 5,7 % av stemmene fikk Sverigedemokraterna (SD) 20 plasser - like mange som Vänsterpartiet (SVs søsterparti). På den politiske venstresiden i Sverige råder det mye forvirring om hva SD er og derfor om hvordan de best bør bekjempes. Å ha en klar analyse av SD og hva slags parti det er, er avgjørende for at venstresiden skal kunne formulere en fremgangsrik strategi for å slå dem tilbake.

SD ble startet av personer fra ulike nazistorganisasjoner med en uttalt strategi om å vinne parlamentarisk makt gjennom å skjule nazismen utad. Denne strategi er verken noe nytt eller noe SD er alene om. Den fascistiske bevegelsen har alltid vært basert på at de på den ene siden later som om de følger de demokratiske spillereglene, samtidig som de på den andre siden bygger opp voldelige gjenger som terroriserer og bruker politisk vold mot venstresiden og svake grupper i samfunnet. Dette ser vi nå tydelig skje i England, der personer fra British National Party har startet gatebevegelsen English Defence League som har knust butikker og angrepet innbyggerne i muslimske og asiatiske områder i flere britiske byer.

SD har samme konsept som resten av eurofascistene; man har innsett at det ikke er noen valgvinner å åpent støtte Hitler og folkemordrasisme, og i stedet fokuserer man på å vise uro over innvandring og flerkultur. ”Rase” har altså blitt erstattet med ”kultur” i retorikken. I de siste par årtier tilbake har flere slike partier blomstret opp i Europa. Den fremste hjernen bak den eurofascistiske strømningen er Jean-Marie Le Pen, lederen for det beryktede Front National i Frankrike. Den eurofascistiske strategien går ut på å bytte uniformer og boots mot slips og dress som en metode for å vinne masseoppslutning gjennom valg. For å oppnå denne masseoppslutningen er det nødvendig å vaske vekk naziststempelet, som de aller fleste har grusomme assosiasjoner til. Veien dit er å te seg som et respektabelt, ”normalt” parti samtidig som man ivaretar rasismen og den ekstreme nasjonalismen.

Mats Lindberg, professor i statsvitenskap ved Örebro Universitet, er en av de som mener at SD er fascistisk og peker på mange fellestrekk med Hitlers nasjonalsosialistiske parti. Lindberg viser at SDs politikk ikke er noe annet enn en nytenkt og parlamentarisk nasjonalsosialisme, med andre ord en fascisme for vår tid. Allerede på 1970-tallet ble det ideologiske grunnlaget for dagens SD lagt av Per Engdahl, en av de mest ledende svenske fascistene gjennom historien. Engdahl argumenterte i en av de svenske nazistiske tidskriftene for at man nå burde gi opp rasebiologien, og utpekte innvandrerne, i stedet for jødene, som den nye store trusselen mot Sverige og ”svenskheten.”

Det finnes en tydelig kontinuitet i SD fra den tiden frem til i dag. Det som blitt forandret er fasaden og at det i dag er muslimer som blir hardest angrepet. SD er fortsatt samme parti i dag som på 1990-tallet, da de arrangerte uniformerte nazistmarsjer og det var vanlig å gå med naziuniform på partimøtene. De som tilhører kjernen i partiet har alle vært med siden dette foregikk åpenlyst. Det er vanlig både at aktivister kommer fra andre nazistorganisasjoner til SD, og omvendt. Først i 2005, ett år etter att Jimmie Åkesson tiltrådte som leder for SD og i god tid før valget 2006, avskaffet de den nynazistiske fakkelen (lånt fra britiske National Front) som partisymbol til fordel for blåveisen og folkedrakten.

Sverigedemokraterna er et nazistparti som ønsker seg et homogent og etnisk renset Sverige. Mikael Jansson, kommunestyrerepresentant i Gøteborg, har for eksempel uttalt att “Vi är inte för något frivilligt återvändande. Vi är för att de här människorna ska repatrieras [deporteres], de som har asylinvandrat från främmande kulturer.” I partiprogrammet skriver SD selv: “Sverigedemokraternas ideologi är en förening av två tankeelement, sekelskiftets nationalkonservatism och delar av socialdemokratisk välfärdsideologi.” Det er vanskelig å uttrykke det spesielle ved å være nasjonalsosialist tydeligere enn som så.

Hva er fascisme?

Fascismen er en bevegelse som springer ut fra småborgerskapet. I tider med økonomisk krise og massearbeidsledighet kan deler av småborgerskapet føle at deres samfunnsposisjon blir truet. Småborgerne er utsatt i tider med økonomisk nedgang, ettersom de savner både sjefenes økonomiske makt og arbeidernes kollektive makt. I ekstreme situasjoner kan det splittede småborgerskapet bygge sin egen bevegelse. Fascismen gir i disse situasjoner ”den lille mann” mulighet å uttrykke sin håpløshet, den lover beskyttelse mot ondene i samfunnet og lar ham vende sin bitterhet mot syndebukker. De få undersøkelsene som er gjort av klassetilhørighet blant SDs aktivister peker mot at deres klassebase ligner den som fantes i Mussolinis fascistparti og Hitlers nazistparti. Småborgere er sterkt overrepresentert og i likhet med klassisk fascisme følger også en hale av fortrinnsvis unge, mannlige, ofte arbeidsledige, arbeidere med dem.

En fascistisk bevegelse kan ikke analyseres ut fra sine egne utsagn i media. For å sitere Stieg Larsson: ”Ingen blir mer antirasist enn den rasist som plutselig får en mikrofon opp under nesen.” En forståelse av SD må skapes ut fra et helhetsbilde av deres handlinger og hvilken funksjon deres politikk fyller for kapitalistene. SD har, akkurat som alle fascister, et arbeiderfiendtlig prosjekt der man mobiliserer støtte for en ekstrem form for nasjonalisme, i dette tilfellet ”svenskhet,” som trues av syndebukkene innvandreren og muslimen. Det å forstå fascisme som en bevegelse betyr også at vi ikke kan ha en statisk definisjon, men må se fascistiske bevegelser som foranderlige og under utvikling og at de preges av indre spenninger og motsetninger. Dagens fascistiske bevegelser har sett seg nødt til å snu på Hitlers strategi; de bygger først opp en velgerkjerne før de tar til gaten. De gjør dette av to grunner, dels på grunn av minnet om holocaust, og dels fordi de har møtt mye motstand på gatene. De nye eurofascistenes strategi går ut på å utnytte misnøyen mot nyliberalismen og sosialdemokratenes mislykkede reformpolitikk. Blir krisen stor nok, kommer de igjen å ta til gaten og det er dette de forsøker å posisjonere seg for.

Som argument mot å forstå SD som fascister sies det ofte at de ikke marsjerer i gaten. Ikke akkurat nå, vil vi tillegge. Foruten at partiet som nevnt sto bak flere nazistmarsjer på 1990-tallet, har de fortsatt tette lenker til den øvrige fascistiske bevegelsen, inkludert noen av de mest voldsomme gruppene, som f.eks. Svenska Motståndsrörelsen. Dessuten var Alan Lake fra English Defence League i 2009 på besøk hos SD i Malmø og en svensk versjon har nå allerede blitt startet. ”Swedish Defence League” er nært knyttet til den høyt ansette sverigedemokraten Kent Ekeroth, som også har tette kontakter med tyske nynazister. De som sier at SD ikke er en trussel for oss i gatene, later også til å ha glemt de mange voldsomme angrepene som skjer mot venstreaktivister, innvandrere og journalister i Sverige. Siden 1990-tallet har minst 15 personer blitt drept av nazister. SDs nær uhindrede fremmarsj gir også styrke til de nazister som utfører slike angrep. Det er altså ikke bare de dresskledde nazistene i parlamentet som den svenske venstresiden har å slåss mot, men også de mange små, men voldsomme nazistcellene som finnes over store deler av landet. Og når deres dresskledde venner gjør det bra i valg, gir det selvtillit til de mer voldelige elementene. Det er heller neppe tilfeldig at en mann i Malmø trappet opp sitt snikskytteri mot innvandrere og i Malmø rett etter valget.

Ingen talerstol til fascister!

Den svenske antifascistiske og antirasistiske bevegelsen har vært preget av splittelser og en mengde uklare ideer om hva SD er og hvordan vi kan bekjempe dem. Det har lenge vært en diskusjon om hvorvidt man skal debattere med SD eller ikke. Dette er ikke noen ny diskusjon. Også på 1930-tallet mente liberalere at fascismen kunne stoppes gjennom en fri debatt. I dag høres ofte argumentet ”la dem komme til orde, så får alle se hvor dumme de er.” Men istedenfor å gå i debatt med dem, må sosialister organisere motstand samtidig som vi argumenterer for prinsippet om ”ingen talerstol til fascister.”

De som sier at rasisme og fascisme kan overvinnes med debatt glemmer at fascismen er et spesifikt fenomen som har som mål å demontere demokratiet. Problemet er at hvilken som helst debatt med SD eller andre fascister blir på deres vilkår, ettersom den alltid lander på spørsmålet om at syndebukker skal pekes ut – og de er ikke redde for å lyve og komme med falsk statistikk som støtte for sine rasistiske angrep. Deres mål er ikke å ”vinne” debatten, men å bli akseptert som en normal politisk fraksjon. De vil se ut som et respektabelt parti blant alle andre, for på den måten å kunne nå ut til flere med sin hatpropaganda. Dette gjør de ved å prøve å være synlige på så mange ulike arenaer som mulig; i media, i skoler, på gater og torg og i politiske debatter. Men istedenfor å gi dem den muligheten, må den antifascistiske bevegelsen si nei til å gi dem noen talerstol – samtidig som vi stempler dem for det de faktisk er: fascister og nazister.

Dette handler ikke om fascistenes ytringsfrihet, som de selv hevder, men om at vi må forsvare de grupper i samfunnet som utsettes for rasisme og fremmedfiendtlighet. Fascistene ønsker å utnytte sine øyeblikk i rampelyset til å spre hat og splid mellom ulike grupper i samfunnet. Dette gjør de f. eks ved å kalle islam for en sykdom og påstå at muslimer stjeler den svenske velferden. Av og til slipper også grovere uttalelser igjennom, som f.eks. ”Ställ upp invandrarna här på filmen o sätt en kula mitt mellan ögonen, lägg dom sen i en påse o sätt frimärke o skicka dom dit där dom hör hemma,” uttalt av SDs kommunestyrekandidat Marie-Louise Enderleits. Vi må forsvare de som rammes av rasismen mere enn vi forsvarer nazistenes rett å basunere ut sitt hat.

Bygg en massebevegelse som kan konfrontere nazistene

Vårt veivalg står ikke mellom å ta debatten med fascistene eller tie dem i hjel. Det handler om at vi som sosialister må ta oppgaven om å bygge en antifascistisk bevegelse på største alvor og møte fascistene med store massemobiliseringer overalt hvor de viser seg. Vi må ikke være redde for å mobilisere ”vanlige folk” i å konfrontere nazistene. Gjennom å mobilisere i hele arbeiderklassen, fra sosialdemokrater og fagforeninger til trossamfunn, sosiale bevegelser og revolusjonære sosialister kan vi konfrontere dem overalt hvor de prøver å stikke seg frem. SD skal ikke få ta over gater og torg med sin propaganda, derimot må vi bygge en stor og bred organisert motstand. Gjennom å protestere mot fascistene når de forsøker å spre propaganda kan vi sette press på dem og øke de interne spenningene. Gjennom å konfrontere dem med massemobilisering, sår vi også en splid mellom den harde nazistiske kjernen og de som bare sympatiserer med deres rasistiske budskap. Dermed vil vi isolere og marginalisere dem. På den måten hindrer vi dem ikke bare i å nå ut med sitt hat men vi hindrer dem også i å vokse og bygge sin organisasjon.

Denne strategien ble med hell flittig brukt i Norge i de store konfrontasjonene mot nazistenes organisering på 90-tallet. Gang på gang ble rasist- og nazistorganisasjoner som FMI, Stopp innvandringen, Fædrelandspartiet og de mere voldelige gruppene møtt med kontante enorme massedemonstrasjoner med tusenvis av deltagere. Nesten hver gang de forsøkte stille i skoledebatter ble de konfrontert av elever som demonstrerte mot dem. Til og med når de forsøkte sig på småsteder som Gjessheim og Hønefoss ble de møtt med store motdemonstrasjoner samtidig som lokale nettverk ble bygget for å motvirke deres organisering lokalt. Ytre høyre i Norge er idag langt svakere enn i Sverige. Dette fordi den antifascistiske bevegelsen i Norge har en tradisjon for militant massemobilisering, altså både å bygge en stor bevegelse og å konfrontere nazistene. Dette har gjort at nazistene har hatt vanskelig for å organisere seg åpent. De har blitt isolert, noe som nedlegggelsen av ”den siste naziorganisasjonen i Norge,” Vigrid, ble et symbol på. På samme tid i Sverige unnlot store deler av den reformistiske venstresiden å agere mot disse de fremvoksende nazigruppene, mens ytterste venstre organiserte kampgrupper for å møte dem. Med noen få unntak ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på å organisere store massemobiliseringer for å konfrontere nazistene. Nesten alle mobiliseringer fra ytterste venstre var smale, og ofte hemmelige, noe som effektivt avskjærer kampen fra massene.

Hvordan kan sosialister agere, på bakgrunn av teorien om enhetsfront

Det som kan stoppe den fremvoksende fascismen er altså en samlet massebevegelse som ikke er uttalt ”revolusjonær” eller ”sosialistisk,” siden de fleste som har interesse av å bekjempe nazismen ikke idag oppfatter seg slik. Isteden trengs en bredere bevegelse som har en enkel og samlende parole, som ”Stoppa Sverigedemokraterna,” men som ikke er redd for å konfrontere nazistene. Det må også være parolefrihet og plass til alle grupper som vil vise sin tilstedeverelse i antinazi-kampen. Vi sosialister må ha våre paroler som linker rasismen til kapitalismen, og ved å ha en åpen atmosfære vil det kunne bidra til nødvendig debatt og meningsutveksling om hvordan bekjempe rasismen, noe som hele bevegelsen har godt av.

For at en slik front skal kunne være sterk nok til å kunne drive tilbake fascismen, trengs også at fagbevegelsen er aktiv og mobiliserer sine medlemmer til motstand. Vi som sosialister må aktivt forsøke å bygge allianser med fagforeninger. Men vi bør også mobilisere de arbeidere som ikke identifiserer seg ut ifra klasse, men som er organisert i ulike typer av sosiale bevegelser, ulike trossamunn og kulturelle organisasjoner. Slike allianser fikk man til i Norge, og det var en slik allianse, med det nye venstrepartiet Die Linke i spissen, som stoppet den europeiske anti-muslimske demonstrasjonen i Köln i Tyskland september 2008. Man omringet og stoppet også den årlige nazimarsjen i Dresden i februar 2010. Et annet eksempel på at slike enhetsfronter er blitt skapt på mer permanent basis, er i Storbritannia, hvor revolusjonære sosialister, sosialdemokrater, fagforeninger, trossamfunn, HBT-organisasjoner, handikappedes organisasjoner m.fl. har samlet seg i Unite Against Fascism. Denne alliansen har drevet BNP og English Defence League vekk fra gatene i mange store demonstrasjoner, men også bedrevet kampanjer der de banker på dører og snakker med velgerne i de områder der BNP har vært sterke.

Å få fagforeninger til å aktivt mobilisere mot SD er ikke så vanskelig som noen tror. Flere steder i Sverige har deler av LO handlet selvstendig for å motvirke SD, for eksempel i den kommunen der SD er sterkest; Landskrona i Sør-Sverige. Der gikk en sammenslutning av LO-forbund kalt Jobbare mot rasism rundt og banket på dører i tusenvis av husstander før valget. I dette ligger sannsynligvis noe av forklaringen på hvorfor SDs stemmeandel der falt kraftig, fra 22 % til 15 %, istedenfor å stige som i resten av landet.

Klarer vi å få i stand en slik massebevegelse vil det fungere som en skjold for arbeiderklassen. Gjennom å være mange som sammen beskytter hverandre mot fascisters og rasisters forsøk på å splitte oss, kan vi bygge oss sterke og vise at den overveldende majoritet i befolkningen er antirasister. Men man trenger ikke bare ett skjold, men også ett sverd – en kamp mot det systemet av fattigdom, krig og undertrykking som gir fascismen grobunn. Å delta i felles kamp med andre er det viktigste vi kan gjøre for å overbevise flere om at sosialistisk og revolusjonær politikk er nødvendig.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.