IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Petroholikerstaten

Mexicogolfen har blitt offer for bevisst uaktsom miljøkriminalitet. Nå kjemper oljelobbyen med løgn og bedrag for at katastrofen skal bli en bagatell i historien. Kampen om historien handler ikke bare om BP og golfen, det handler like mye om Statoil og Lofoten. Verden kan garantert vente flere ulykker og mer forurensing fra en aggressiv petroleumsindustri som angriper sårbare områder og dypere havbunner. Når vi legger til klimaskader og kriger, er det bare én ting å si til regjering og storting de kommende årene: Norge Ut Av Olja.

linje

Publisert: 17.09.2010

Men den norske regjeringa synes å være et petroleumsprodukt i seg selv. Mens 30.000 fat olje i døgnet strømmet ut i golfen, lyste den betimelig ut 94 nye blokker i oljeeventyrets 21. konsesjonsrunde. Vær så god, BP. Vær så god, Statoil.

To av de 94 blokkene ligger tett inn på områder som omfattes av forvaltningsplanen for Lofoten, Vesterålen og Senja. Bellona kaller det «en snikåpning av Lofoten.» Konsesjonene omfatter også kystnære blokker der boring medfører stor risiko for dyreliv og natur. En av blokkene omfatter dessuten korallrev som er vernet mot trålerfiske. Det er innlysende hvilken næring som har fremtiden for seg i dette landet. Når oljekapitalen forlanger sitt, vises det ingen respekt for verken folkelig motstand eller faglige vurderinger der andre hensyn enn olje og gass er i fokus. Det har nemlig kommet en rekke innvendinger mot de nominerte blokkene fra forskjellige fagmiljøer: Havforskningsinstituttet sa nei til 39 blokker. Direktoratet for naturforvaltning protesterte mot 13 blokker. Klima- og forurensningsdirektoratet mot 11. Fiskeridirektoratet hadde innsigelser mot hele 81 av 100 områder.

- Det råder en selvgod holdning om at vi er bedre enn alle andre på teknologi her til lands, og at norsk oljeindustri er trygg, kommenterer Marius Holm på Bellonas hjemmesider. Dette er en god beskrivelse av norsk oljepropaganda i en epoke der oljereservene tømmes og nye ressursområder ikke kan skånes. Norsk oljepatriotisme tjener bare til å gjøre norsk sokkel til et petroleumseldorado. Oljeutslipp vil alltid være en risiko så lenge vi har produksjon og frakt av olje gående. Utslippene trenger heller ikke være store før de får alvorlige konsekvenser. Det kommer an på utslippsområdet og de umiddelbare forholdene. Oljevernberedskapen fungerer for eksempel dårlig i kraftig sjø. Neste gang vi får tidenes største utslipp i havet, kan det like godt være her. Og selv om det er BP som må ta ansvaret for katastrofen i golfen, kunne det like godt ha vært Statoil

Petroleumseldorado

Mexicogolfen har vært fritt vilt for oljeindustrien i mange år. Et lukrativt område. Siden 60- tallet har det blitt gjort rundt 50.000 boringer, og de går stadig dypere. Det har blitt registrert 330 alvorlige utslipp knyttet til oljevirksomheten i dette området, et flertall i nyere tid. I tillegg til rundt 25.000 aktive boringer, ligger det flere forlatte brønner på havbunnen som ikke har blitt forsvarlig lukket. Statoil er fjerde største operatør i området, og har operert på 2200 meters dyp. Deep Water Horizon boret på 1500 meter. Det er ingen grunn til å tro at ikke Statoil i fremtiden kan forårsake en katastrofe, det være seg i golfen eller i norske farvann. BP er ikke en sjuskete amatør. BP er en solid veteran og Statoils historiske læremester på offshorevirksomhet. Store oljeselskap som BP og Statoil sitter på betydelig kompetanse. Garantert vet de også bedre enn noen om hvilke risikoer virksomheten løper. Det betyr ikke at man kan stole på deres vurderinger. Poenget er at oljeindustrien har kommet i en desperat fase der alvorlig risiko for natur og miljø ikke er til å unngå i jakten på mer petroleumsprofitt. Derfor er det nå viktig for oljeindustrien og dens støttespillere å bagatellisere skadene som har blitt gjort i golfen. BP har forhindret presse og «utenforstående» å undersøke området eller snakke med opprenskingsarbeidere. Til og med Transocean, som eide riggen, klager over at BP holder tilbake informasjon. Og nå som brønnen er tettet (uten en varig løsning), begynner versjoner som bagatelliserer skadene allerede å plantes ut. Fortolkningen av det som har skjedd er viktig, ikke minst i Norge, hvor industrien er snevrere og staten enda mer bundet til oljekapitalen enn i USA.

Giftige Løgner

Det er anslått at rundt 780 millioner liter olje sprutet opp i sjøen fra Macondo-brønnen. Da oljevulkanen endelig ble stanset, ble det anslått at rundt fjerdedelen av olja fremdeles var i sjøen eller på strendene. Om dette anslaget mot formodning stemmer, skulle man likevel tro at 200 millioner liter olje i rest ble ansett som svært ille. Men vridd til at «hele 75%» av olja var fjernet, kunne presidenten senke skuldrene og BP puste lettere. Amerikanske myndigheter så optimistisk på situasjonen. Etter dette har det piplet fram stadig flere uttalelser som enten bagatelliserer skaden av oljesøl i seg selv, eller omfanget av ulykken. Jeg nevner kronikk i Times, ekspertise i Dagens Næringsliv og Klassekampen, leserbrev i Dagsavisen og optimistiske utsagn fra miljøvernminister Erik Solheim. Det meste av olja skal angivelig ha fordampet, blitt fortært av mikroorganismer eller renset bort med dispergeringsmidler. Som om olja ble til vann og luft av fordamping, fortæring og kjemiske midler! Fiskere langs golfkysten er naturlig nok mindre skråsikre og optimistiske. Forskere fra universitetet i Georgia anslår at hele 79% av olja fremdeles er i sjøen. Greenpeace undersøker også området, og hevder at ukjente mengder olje simpelthen har blitt senket. Rundt syv millioner liter av dispergeringsmiddelet Corexit ble brukt mot olja. Corexit tryller ikke bort olja. Corexit kan derimot senke den ned i dypet der ingen lenger ser den. Stoffet er dessuten i seg selv en miljøgift, som skader slikt som lunger, luftveier og hud. Forsøk på reker viste at stoffet i 42 milliondels konsentrasjon i vann tok livet av halvparten. Denne gifta ble spredd over katastrofeområdet i sjøen og langs kysten, mye fra fly. Golfen har blitt utsatt for et storstilt kjemisk luftangrep! Med et utslipp på 780 millioner liter olje og syv millioner liter miljøgift kan ingen vite alt om ettervirkningene av katastrofen. Slik sett er kampen om sannheten ikke over før om mange år. Amerikanere har naturligvis spurt seg om hvor dypt man kan tillate oljeboring i framtida. 33 dype brønner har blitt stengt i golfen inntil videre. Golfen har blitt et «usikkert» område, som Statoils Helge Lund sa det i anledning kvartalsmeldinga. Selskapet måtte stanse virksomheten på fem dype brønner, og har tapt rundt 700 millioner kroner. Men oljeindustrien og dens støttespillere vil komme på offensiven igjen. Og de vil bli gitt mange anledninger. Statoil har fått ferske tillatelser utafor Alaska. Med presidentens egen velsignelse. Og i Norge fortsetter eventyret, både for Statoil, BP og deres mer eller mindre like.

Petroholikerstaten

På oljedirektoratets hjemmesider, under planen for 2010 – 2014, slås det fast at verden trenger olja vår i lang tid framover. Altså må aktiviteten utvides på norsk sokkel. Oljedirektoratet understreker hvordan dette er i tråd med hovedlinjene i norsk oljepolitikk. Det er neppe noen politiker som uttrykker dette bedre enn statsministeren. Jens Stoltenberg er en politisk gave for petroleumsindustrien, og har vært dypt involvert i utformingen av en radikal liberalistisk oljepolitikk. Han er langt på vei strategen bak oljefondet, og var en aktiv støttespiller for privatisering av Statoil. Han er en ivrig talsmann for økt utvinningstakt og boring på nye arealer. Han og oljenæringens landsforening har fullstendig sammenfallende syn og samme agenda. Den norske oljeliberalismen involverer en dyp gjensidig avhengighet mellom statlig og privat kapital, og Jens Stoltenberg og hans like fremmer den norske oljekapitalens interesser, som umiddelbart framtrer som synonyme med statens interesser.Kapitalen tar generelt samfunn som gisler og kausjonister. Når kapitalen øyner profitt, er den salgbare versjonen «arbeidsplasser.» Eller «velferd» og «utvikling.» I Norge er det først og fremst oljekapitalen som holder oss. Det hører med til historien at staten fra første stund søkte å dominere oljekapitalen, til samfunnets nytte. Selvsagt har dette bidratt til at nordmenn har et positivt forhold til oljeeventyret. Ikke mindre har velferdsstaten øyensynlig blitt bundet og bastet til riggene. Petroleumsindustrien har blitt uunnværlig for staten og sentrale deler av industrien. Statens samlede oljeinntekter er astronomiske, og oljefondet har tilsvarende en gigantisk formue plassert «der ute.» Norsk oljevirksomhet sysselsetter 90.000 direkte, mens ytterligere 220.000 arbeidsplasser har indirekte forbindelser til næringa. Derfor er også tunge krefter i fagbevegelsen ivrige etter mer oljeutvinning. Avhengigheten til olja blir forsterket av at andre industrier har krympet ned. Oljeeventyret er også en historie om enorme forskyvinger av kapital og produksjonsinnretting. Det har fått konsekvenser for det industrielle mangfoldet, for kompetanse, satsingsområder og innovasjon gjennom flere år. Det har virket inn på landets horisonter. Nå som brønnene tømmes og oljeproduksjonen er på hell, slår regjeringa derfor på refleks alle historiske rekorder i utdeling av nye konsesjoner. Og ikke bare logrer den for selskapene, den fører et aggressivt utvinningspress overfor selskap som lar reservene hvile. Oljekapitalens politiske hindringer er naturlig nok små i dette landet. En vrien men folkekjær torsk kan gjøre en historisk forskjell.

Vendepunkt Lofoten?

Både oljelobbyen og miljøbevegelsen har gjort Lofoten til en hovedsak. Kampen mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen handler ikke bare om vern av natur som sådan, men også om næringskultur i verdens største gyteområde for torsk. Et kortvarig oljeeventyr kan ødelegge et område hvor fisk kan høstes i årtusener. Lokalbefolkningen er splittet. Motstanden er sterk. Men petroleumsindustrien representerer også en gyllen fremtid for andre. Om petroleumsbanden må gi opp Lofoten, skylder den denne delen av befolkningen et alternativ. Det er deres propaganda som har skrudd opp forventningene, muligens høyere enn de uansett kan innfri.Med folkelig motstand og politisk splittelse er det en mulighet for at regjeringa gir opp olja i Lofoten. De fikk en på trynet i Hardanger. Kamelpartiet SV kan ikke tape mer troverdighet. Regjeringa kan falle på Lofoten. Men petroleumsstaten har andre områder i bakhånd. I sør er Skagerak utafor Farsund utpekt. I nord har vi Barentshavet, som har vokst seg større i et olje- og gassperspektiv etter at vi fikk avtale om delelinje med Russland. Oljekapitalens makt i Norge stanses ikke med ett slag. I verste fall vil den ikke stanses før det er tomt. Og det blir det. I bedre fall vil den stanses fordi verden vender den ryggen. Og det kan den. Sannsynligvis må den.

Hva koster oljepengene?

Olje og gass er innbringende, noe nordmenn gjerne vet. Men fortsetter Norge og andre oljeproduserende land i samme skala, kan regninga bli større enn noen oljeformue. Oljeutslipp er bare én del av historien. Pakistan går under i flom. 20 millioner mennesker er rammet, 3 millioner er hjemløse. Landbruksarealer er ødelagt for mange år fremover. Norsk oljekapital har pissa inn sitt til flommen. I Russland herjer skogbranner etter lang tids tørke. Daglig mistet hundretalls livet i Moskva da røyken lå tett i byen. Fra Russland til den amerikanske prærien tørker avlinger. Det er ikke usannsynlig at det som skjer er konsekvensene av CO2-utslipp. Om oljeindustrien altså får fortsette som nå (til olja tar slutt), vil skadene bli hinsides økonomiske dimensjoner. De er det allerede. Å tilpasse det globale samfunnet til ekstreme klimaendringer vil kreve innsatser som kan tømme oljefond i kø. Hvor lønnsom er olja i et slikt perspektiv? For ikke å glemme oljas trofaste følge av imperialisme, krig og korrupte regimer? Det er en del av norsk petroleumsstrategi å være voldsomt engasjert i «fred og demokrati og kvinner» i Afghanistan. Verden trenger absolutt ikke olja vår i lange tider, slik oljedirektoratet hevder. Og dess raskere den vender olja vår ryggen, dess bedre for alle. Det går uansett tomt.

Grønn Kapital?

I Texas har vindmøller erstattet tomme oljebrønner. General Motors vil reise seg fra krisa med produksjon av elbiler. Teknologien framtida krever er under utvikling. Et minstemål må være å fortrenge fossilkapitalen raskt. Dernest bør den nye teknologien inngå i en utviklingsplan for hvordan samfunn og produksjon kan organiseres med langsiktige hensyn til alt liv på jorda. Grønn kapital er ikke uten videre gunstig uten helhetlig og global planlegging. Om elbilene fortrenger kollektivtransport eller blir tredjevogn i direktørgarasjene er ikke mye vunnet. Bruk av matjord til biodrivstoff er en forbrytelse mot verdens fattige. Og selv om det er mulig med fornuftig skogbruk til biodrivstoff, så kan det bli et farlig spill med en storforlangende kapital. Fornybare energikilder er en essensiell løsning for vern av klima, men kraften bør ikke bare være ren, men helst også kortreist. De fleste samfunnsbehov bør etter hvert dekkes gjennom produksjon i relative nærområder. Videre kreves det globale løsninger for hvordan knappe ressurser kan forvaltes i et tilnærmet evighetsperspektiv. Og ikke minst bør teknologisk innovasjon og kunnskap som gjør verden renere og varigere være global felleseiendom. Kapitalens evige jag etter gevinst er ikke et godt utgangspunkt. Men det er kapitalen som har ballen i denne omgang.

Norge etter Olja

Hva skal vi leve av etter olja? Spørsmålet burde plaget norske politikere dag og natt. Oljefondet er en dårlig sovepute. Ingen produksjon kan erstatte olja målt i kapitalistisk gevinst. Det gjøres imidlertid teknologisk utvikling som peker utover oljealderen i landet. Nylig ble verdens første flytende tidevannskraftverk bygget. Statoil sysler med produksjon av flytende vindmøller. Statskraft er Europas største produsent innafor fornybar energi. Det mangler ikke på kunnskap. Men for at landet skal avvendes fra oljekapitalen, må det legges et sterkt press på regjeringene i årene fremover. Og for at presset skal bli sterkt nok må ikke minst fagbevegelsen på banen. Dette er en reell utfordring når arbeidsplasser er avhengige av petroleumsvirksomhet. Dette perspektivet er styrken i Rødts hefte Plan for en fossilfri framtid. I følge denne planen vil det raskt være mulig å skape rundt 60.000 arbeidsplasser knytta til produksjon av fornybar energi (sol, vind, vann, bølger og havstrømmer), forskjellige effektiviseringstiltak og energismarte bygninger. Planen har også en strategi for å ivareta verkstedsindustrien på minst samme nivå som i dag. Men først må det bli et politisk ansvar å tvinge kapitalen ut av olja og inn i fremtiden. Og det krever penger. Sannsynligvis oljepenger. Til nå er det få tegn til at en norsk regjering vil ta denne utfordringa.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.