IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Sosialisme

I partiet Rødt arbeides det for tida med nytt prinsipprogram. Et sentralt tema er partiets syn på sosialisme. Forståelsen av sosialisme og hva som må ligge til grunn for utvikling av et sosialistisk samfunn, vil virke inn på hvordan partiet arbeider og bygges opp, og hvordan det vil forholde seg til en eventuell revolusjonær bevegelse i samfunnet.

linje

Publisert: 06.05.2010

Fra å være et relativt lite utbredt system, har kapitalismen i løpet av 200 år nært sagt konsumert alt liv på kloden. Under den globaliserte kapitalismen er det store flertallet i verden ekskludert fra å ha innflytelse over produksjonsmidler og ressurser, mens et ørlite mindretall kontrollerer enorme verdier.

Til tross for at verdens samlede produksjon stadig vokser, øker også fattigdommen. Imperialisme og kriger rammer verdens fattige, mens globale markedskrav og økonomiske kriser presser arbeideres vilkår i land etter land. Kapitalens beslag på naturens ressurser og dens ødeleggende produksjonsmønstre truer framtida for livet på jorda. Det sier seg nesten selv at dette systemet vil avle global motstand på mange fronter.

Samlet seg i protester

I løp av det siste tiåret har hundretusener samlet seg i protester der verdenselitene har forskanset seg for å avgjøre hva de vil bruke makta si på videre. Når USA setter militære styrker inn mot innbyggere som reiser seg mot storkapitalen, eller politiet i København angriper og blindt arresterer demonstranter for en ny rettferdig klimapolitikk, er det ikke tvil om at elitene føler seg truet av motkreftene. Kampene som kjempes i de nye bevegelsene, står i forbund med streikebevegelsene som har fulgt den økonomiske krisa gjennom verden. Det siste året har arbeidere funnet fram aksjonsmetoder som involverer okkupasjoner av bedrifter og bygninger. For sosialister er det naturlig å fremheve hvordan forskjellige typer massekamper er aspekter av en og samme kamp.

Sosialister vil grunnleggende endre det økonomiske systemet som skaper problemene folk kjemper mot. Om det er indiske bønder som slåss for retten til de lokale vannreservene, eller norske fiskere som slåss mot oppdrettsavl av deformert torsk i de lokale fjordene, er de knyttet til samme kamp mot profittens globale førsterett. Opp mot profittens forrangsrett og kapitalens globale diktatur, setter sosialister et globalt økonomisk demokrati, der produksjon kan innrettes etter behov og ikke etter profittinteresser. Gjennom samfunnsmessig kontroll over land, naturressurser og produksjonsmidler, kan verdens produktive liv innrettes etter felles beslutninger mellom likeverdige felleskap, og ikke etter despotiske selskaper, aksjonærinteresser og bedriftsledere. Ved å trekke produksjonen ut av markedet, vil folks kjøpekraft ikke lenger avgjøre hva produsentene satser på, eller hvem som får tilgang til produktene. Forskning og teknologi skal tilsvarende tjene et globalt fellesskap, og redusere arbeidstid fremfor å styrke kapitalisters og nasjoners posisjoner. I en global kamp for sosialisme, vil imperialismen knuses med kapitalismen som bærer den, og nasjonalstater vil opphøre med sine økonomiske og militaristiske funksjoner. Veien til et slikt samfunn går gjennom de kollektive kampene som kapitalismens motsetningsfulle natur legger til rette for, og i sentrum for disse kampene står arbeiderklassen.

Arbeiderstaten

Arbeiderklassen omfatter alle som verken eier eller kontrollerer produksjonsmidler, og som må stille sin arbeidskraft til disposisjon for kapitalvekst og profitt. Arbeiderklassen er en utbyttet klasse under kapitalismen, noe som gir grunnlag for kollektiv kamp. Gjennom klassekamp har arbeidere vunnet betydelige seiere, og i enkelte situasjoner truet med å velte hele det kapitalistiske systemet. Kapitalismen vil aldri få noen evighetsgaranti fra verdens arbeidere. Sosialistisk tradisjon tar utgangspunkt i arbeiderklassens massekamper som et vedvarende angrep på kapitalistenes klassediktatur.

Karl Marx var en av de som erkjente at arbeiderklassen er en revolusjonær klasse. Da arbeidere og soldater tok makta i Paris i 1871, og dannet en selvstyrt kommune hvor arbeidere tok kontroll over fabrikker og verksteder, og hvor en rekke radikale reformer ble vedtatt som nye lover, så han at dette var kimene til en helt egen statsform; en arbeiderstat. Arbeiderstaten representerte et hittil nytt nivå av klassekamp. Arbeiderstaten var ikke en stat i en kapitalistisk forstand, bygget opp for holde flertallet i befolkningen nede, men var snarere arbeidernes nødvendige institusjon for erobringen av makta. I kraft av erfaringen fra Paris, har revolusjonær tradisjon utviklet grunnleggende erkjennelser om veien til sosialisme.

I 1905 ble verdens første arbeiderråd etablert i St. Petersburg. Rådet ble opprettet under en omfattende streikebølge etter at tsaren hadde massakrert demonstrerende arbeidere. Rådet involverte delegater som var valgt fra fabrikker, verksteder og fagforeninger, og utviklet seg fra primært å være et høyt utviklet kamporgan, til kimene for en reell arbeiderregjering. Rådet organiserte nødvendige samfunnsoppgaver, og kjempet for slikt som pressefrihet og 8-timerdag. Organiseringen av råd spredde seg til flere industrielle sentre i landet.

Fra kamporganer til styringsorganer

Arbeiderrådene i 1905 ble knust i løpet av året, men kom tilbake med mangedoblet styrke 12 år seinere, i 1917. Arbeidere, soldater og bønder tok over makta og dannet en revolusjonær stat basert på soldat- og arbeiderrådene, som i løpet av noen måneder hadde utviklet seg fra kamporganer til styringsorganer. Gjennom arbeiderrådene utviklet det seg et direkte grunnplansdemokrati, med utspring i store og små arbeidsplasser, bydeler, byer og distrikter. Arbeidere som var ansatt i mindre tjenestenæringer eller kom fra distrikter uten fabrikker og verksteder, ble også representert gjennom rådene. Arbeiderstaten eksisterte en periode parallelt med en parlamentarisk statsmakt, men de revolusjonære innså at den ene staten før eller siden ville fortrenge den andre. Det den borgerlige historien beskriver som et statskupp, var i virkeligheten det revolusjonære utfallet av to kolliderende stater. Den kapitalistiske statens styringsform var uforenlig med arbeiderstaten.

Seinere på 1900-tallet har samme type arbeidermaktsorganer gjenoppstått i en rekke land; i Spania, Ungarn, Frankrike, Chile, Portugal, Iran og i Polen. I Argentina eksisterer fremdeles en del arbeiderstyrte bedrifter, som ble okkupert under opprøret i 2001. Folkeforsamlinger basert på bostedsområder var imidlertid mest utbredt under dette opprøret. Ettersom samfunnsstrukturer endrer seg og nye situasjoner gir grunnlag for nye massekamper, vil organiseringen av opprør kunne utvikle kimene til stadig nye styringsformer. I utgangspunktet er arbeiderrådene uansett fleksible organer, som vil involvere mennesker fra forskjellige typer arbeidsplasser og samle representanter fra byer og distrikter til kollektiv handling.

Stalinismens forbannelse

De såkalt sosialistiske statene som ble etablert i løpet av 1900-tallet, ble gjennomgående etablert uten reelle arbeidermaktsorganer. I disse statene har arbeidere forblitt i klassemessig underordning, mens et styrende sjikt i staten har fungert som en slags kollektiv kapitalist og herskerklasse. I grell kontrast til revolusjonær arbeidertradisjon for sosialisme nedenfra, har disse statene tvert om holdt flertallet i befolkningen nede. Da den gamle kjempen Sovjet omsider kollapset, ble sosialismen slik sett befridd fra en sann forbannelse som har holdt revolusjonær sosialistisk tradisjon nede i teoretisk og strategisk forvirring.

Den unge russiske arbeiderstaten ble utarmet av borgerkrig, blokade og intervensjon fra 18 land. Utviklingen av revolusjonen ble slått ned i Europa, med nederlaget i Tyskland som det mest smertelige og historisk skjebnesvangre. I ettpartistaten under Stalin var det i høyden bare skallet av en arbeiderrevolusjon igjen. Ettpartistaten ble rustet opp på storstilt bruk av slaveri, og tvangskollektivisering drev horder av bønder over til industrien. Sovjetunionen etablerte en i hovedsak militaristisk økonomi, og hadde klare imperialistiske ambisjoner. Under parolen ”sosialisme i ett land” fornektet Stalin konsekvent revolusjonær internasjonalisme. Tvert imot handlet han som en sann kontrarevolusjonær på den internasjonale arenaen.

Spania 1936

Den russiske arbeiderrevolusjonen fikk langt på vei en oppfølger i 1936, da Spanias arbeidere grep makta og utfordret klassegrunnlaget for den borgerlige republikken, samtidig som de kjempet sammen med republikanerne mot general Franco. Franco ville knuse republikken og innsette et militaristisk fascistdiktatur. Den spanske arbeiderklassen hadde en sterk syndikalistisk fagbevegelse med anarkister som sentrale ledere. 19. juli 1936 slo arbeiderne i Barcelona tilbake et militærkupp, en seier som utløste en regional flodbølge av sosialisering under direkte arbeiderkontroll. Fabrikker og verksteder, infrastruktur og institusjonsbygg, landbruksmark, men også hoteller, restauranter og teatre ble på få dager underlagt arbeiderkontroll. En stor del av landet ble tatt over av arbeiderråd, fagforeninger og landbrukskooperativer.

Revolusjonen i Spania kunne ha inspirert arbeidere i land som Frankrike og Italia, og svekket fascismen internasjonalt. Da Franco vant borgerkrigen med støtte fra Tyskland og Italia, falt både republikken og revolusjonen. Men revolusjonen falt først, og det var ikke Franco alene som slo den ned. Kommunistene i Europa ble på alle måter feilinformert og forhindret fra å støtte revolusjonen. Gjennom våpenhandel og internasjonale kommunistbrigader til forsvar for republikken, kunne Stalin bruke sine agenter og det svake spanske kommunistpartiet til å få et betydelig grep om den republikanske regjeringen og de republikanske styrkene. Samtidig sørget kommunistene for å svekke de revolusjonære. Sovjet solgte systematisk de dårligste våpnene til de revolusjonære arbeidermilitsene, og kommunistbrigadene sviktet dem på avgjørende tidspunkt ved frontene. Omsider slo kommunistene og den spanske sivilgarden likegodt ned revolusjonen, reverserte sosialiseringen med makt, slaktet ned arbeidere, myrdet og fengslet revolusjonære ledere. Nederlaget demoraliserte hele arbeiderklassen og gav Franco en enkel seier i neste stadium.

Reformsosialisme

Som en konsekvens av Stalins fornektelse av revolusjonær internasjonalisme, utviklet kommunistpartiene i vesten seg i retning reformisme alt fra 30-tallet. Parlamentariske organer og fagbevegelse ble anker og seil. De har stått til venstre for sosialdemokratiet, og utvist lederskap i klassekamp der de har vært mektige nok, som i Frankrike og Italia. Det franske kommunistpartiet og fagbevegelsen CGT har betydd mye for livene til millioner av arbeidere. Men samtidig var det i hovedsak disse som også satte inn alle bremser da arbeidere og radikale studenter snudde Frankrike på hodet med streiker og okkupasjoner i 1968, og arbeidermaktsorganer nok en gang i historien begynte å ta grep om deler av samfunnet. Veien fra stalinisme til reformisme er ikke så lang i et borgerlig samfunn.

Med reformisme mener jeg et politisk spekter som i forskjellig grad vil endre på forhold, men som grunnleggende har tiltro til at ”systemet leverer”. Kamper for viktige reformer som stemmerett og 8- timers arbeidsdag formet arbeiderbevegelsen, og både reformister og revolusjonære er til daglig involvert i reformkampenes verden. Veien til sosial rettferdighet gjennom parlamentarisk aktivitet og en i hovedsak toppstyrt fagbevegelse er grunnpilarer i sosialdemokratiet og reformsosialismen. Da krisene på 20- og 30 tallet for alvor gav den markedsintervenerende staten ett internasjonalt gjennombrudd, ble sosialdemokratiet tilsvarende sterkt knytta til statskapitalistisk drift. Sosialdemokratiet, enten det beveger seg i reformsosialistisk, sosialradikal, eller som nå; i liberalistisk retning, forblir avhengig av kapitalistisk vekst, utbytting av arbeidere, og utbytting av andre land gjennom imperialisme. Det er slik sett ikke uforklarlig at gamle antikrigspartier støtter, finansierer og til slutt erklærer krig, og at arbeiderpartier går til angrep på arbeideres rettigheter og vilkår. Det er heller ikke utenkelig at gamle miljøpartier stikker sugerøret ned i oljebrønnen.

Rødt og sosialismen

Rødt har et rom å fylle der sosialdemokratiet stadig gir etter for kapitalistisk logikk. Rødt er konsekvente forsvarere av arbeiderklassens interesser, og slåss mot imperialisme, rasisme og undertrykkende mekanismer som kapitalismen skaper eller forsterker. Rødt kunne ikke gått i regjering på systemets premisser, men kan potensielt bli en kraft som virker ledende i kamper mot systemet.

Rødt har programfesta en sosialistisk revolusjon. Det blir samtidig diskutert både innad i partiet og ellers på venstresida om partiet ikke grunnleggende er reformistisk. At partiet i så stor grad legger vekt på parlamentarisk arbeid og diskuterer valgstrategier, gir selvfølgelig åpning for at mange medlemmer heller mot en reformistisk strategi. Det virker videre ikke som om partiet har et entydig avklart forhold til borgerlig parlamentarisme som styringsprinsipp, heller ikke i overgang til sosialismen. Men uten å kategorisk avvise at en parlamentarisk regjering kan støtte en revolusjonær bevegelse nedenfra, og at den kan leve med en slik bevegelse over en lengre periode, tør jeg påstå at den parlamentariske styringsformen på et gitt tidspunkt vil være motstridende og uforenlig med en revolusjonær stat.

Det parlamentariske demokratiet har en egenverdi; det er ikke uten grunn at arbeidere, eller kvinner, har slåss for stemmerett. Og det er en grunn til at et parti som Rødt ønsker å være representert i parlamentariske organer. Men parlamentarismens form er smidig tilpasset en kapitalistisk klassestat, en stat som skal opprettholde klassesamfunnet, der det politiske handlingsrommet ligger under for kapitalens krav, og er tilpasset en imperialistisk verdensorden. Feider i parlamentet kan gjenspeile forhold mellom klasser og andre sosiale grupper og sjikt innafor det grunnleggende kapitalistiske diktaturet, men kan ikke velte det. De dypere endringene i samfunnet overskrider parlamentets styringsmuligheter, akkurat som kapitalismen selv dikterer verden utover parlamentarisk myndighet. Demokratiske valg til parlament legitimerer vår egen underordning for et styrende sjikt, og holder oss som klienter for makthavere.

Det eneste sanne alternativet til reformisme og varianter av ettpartistater og stalinisme, er den revolusjonære arbeidertradisjonen; utviklingen av et revolusjonært arbeiderdemokrati gjennom kollektiv kamp. Det revolusjonære partiet må stole på arbeiderklassens erfaringer, og samtidig være klare til å levere et revolusjonært alternativ når reformister gjerne vil opptre ledende inntil et visst punkt. Arbeiderråd og tilsvarende kampforsamlinger som revolusjonær strategi bør bli en del av Rødts program.

Når kapitalmakt og eliter utfordres grunnleggende, vil folk også vinne tillitt til sine muligheter til å organisere samfunnet på en ny måte. I et klasseopprør vil vi ikke ha noe annet alternativ enn å organisere oss utenfor regjerende institusjoner. Nye demokratiske organer vil se dagens lys, med delegater fra arbeidsplasser, lokalsamfunn og i andre anliggender. Slik omfattende organisering nedenfra vil utfordre og i siste instans fullstendig erstatte etablerte former for myndighet og tanker om ledelse.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.