IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Klimakampen etter København

Allerede dør 300 000 årlig

Du kan sammenligne jorda med et vannbasseng som er i ferd med å bli fylt. Akkurat som med bassenget, er vi i ferd med å fylle atmosfæren med karbondioksid som bidrar til global oppvarming. Utfordringen består i å kutte CO2-utslippene såpass at de holder seg under 1,5 grader.

linje

Publisert: 06.02.2010

Klarer vi ikke det, risikerer vi med stor sjanse å nå et vendepunkt der vi ikke lenger klarer å hindre videre oppvarming. Da kan det tenkes at naturen løper løpsk, at de enorme metanlagrene som ligger under tundraen nær Arktis smelter og slipper ut i atmosfæren.

Det vil i sin tur føre til at Grønlandsisen smelter, med opptil halvannen meter høyere havnivå bare i dette århundret. Og isbreene i Himalaya blir borte, noe som betyr at halve jordas befolkning i blant annet Kina og India, som er avhengig av vannet herfra, mister sitt drikkevann.

Problemet er at naturen ikke vil forhandle med oss, og vi har ingen planet B.

Den historiske bakgrunnen er industrialiseringen. Denne kunne skyte fart takket være den fossile kulløkonomien som drev damplokomotivene og bomullsfabrikkene i kapitalismens barndom. Nå må vi betale prisen for CO2-utslippene fra biler, fabrikker, fly og kraftverk.

Kloden klarer ikke absorbere mer CO2. Hvert tonn CO2 som går ut i atmosfæren, vil fortsette å være der de neste 1000 årene. Vi må derfor få en slutt på fossiløkonomien, avbrenningen av de fossile brennstoffene – kull, olje og gass – som har gjort det mulig for kapitalismen å være så profitabel. Vi trenger en økologisk revolusjon, som gjør slutt på dagens overforbruk og utnytting av naturen rundt oss. Og som etter vår død etterlater jordens tilstand i minst like god tilstand som da vi tok den over.

Klimakrisen er rett og slett et spørsmål om menneskehetens overlevelse. Og allerede dør anslagsvis 300 000 mennesker årlig som en følge av den globale oppvarmingen, ifølge Globale Humanitarian Forum, som har tidligere FN-sjef Kofi Annan som leder.

Selvsagt er det de fattige og sårbare som rammes først. De rammes av tørke, flom, oversvømmelse og storm. Med sult, flyktningkatastrofer og krig som en følge. I Tsjad og Sudan kriger folk over landrettigheter, ettersom gresset tørker og kyrne sulter. India er på sin side i ferd med å bygge en mur mot Bangladesh for å hindre klimaflyktninger derfra i å skylle over Indias grenser.

Sannheten om klimatoppmøtet

Det fins gode nyheter å rapportere fra klimatoppmøtet i København. For det første er de aller fleste enige om at klimaproblemet er reelt, og de færreste utfordrer nå vitenskapen på dette området. For det andre at landene som er minst ansvarlig for de globale klimagassutslippene skal kompenseres økonomisk for å begrense utslippene. For det tredje at vi må holde den globale oppvarmingen under to grader.

Men det er god grunn til å styre seg. København var de store forventningenes toppmøte. Helt siden klimatoppmøtet to år tidligere på Bali var det enighet om at i København skulle verdens ledere vedta en bindende klimaavtale.

Resultatet var en enorm skuffelse. København brakte ikke med seg noen avtale, kun en såkalt enighet. I denne står det ingenting som er bindende, ingen konkrete mål og ingen timeplan. Noe som hos mange selvsagt har avstedkommet to hovedreaksjoner. Dyp pessimisme, siden mange naturlig nok knytter håp til politikerne og til den sunne fornuft, eller radikalisering og økt kampvilje. Dersom du sitter i et fly som spinner ut av kontroll kan du velge å be til Gud om at det skal gå bra eller forsøke å ta over cockpiten selv for å få kontrollen over flyet.

I etterkant har statsledere prøvd å legge skylda på land i Sør. Den britiske miljøvernministeren Ed Miliband er forbannet på Kina. SVs Erik Solheim legger skylda på Bolivia, Venezuela, Sudan og Saudi-Arabia. Aktivister og talspersoner fra det globale Sør peker derimot på USA.

Og når sant skal sies, Obama holdt flotte taler, men leverte ellers intet nytt forslag om kutt i klimautslippene, og det på tross av den enorme eksempelmakten nettopp et slikt utspill ville hatt. USA krevde økt åpenhet omkring Kinas klimapolitikk, og satte på den måten ut mistanker om at Kina jukset. Selv holdt USA fast på sitt tidligere forslag om kutt i CO2-utslippene på 17 prosent innen 2020 i forhold til 2005-nivået, som tilsvarer ynkelige fire prosent i forhold til karbonutslippene i 1990, tidspunktet Kyoto-avtalen forholder seg til og som resten av verden forholder seg til. Men som USA ser bort fra, siden de synes Kyoto-avtalen er for radikal.

USA, landet med under fem prosent av verdens befolkning og 22 prosent av klimautslippene, stoppet derfor en vidtrekkende avtale i København. De ønsket business as usual. Mens Bush nektet for klimaproblemene, anerkjenner altså Obama dem. Men det er også den eneste forskjellen. Ingen av dem gjorde eller gjør noe for å stoppe oppvarmingen. Ja, såpass uansvarlig opptrer USAs beslutningstakere at de får EU og Norge til å virke som de gjør en god jobb. Men med sitt løfte om 20 prosent kutt i utslippene innen 2020, ligger EU langt under det 40 prosentnivået den rike unionen minst bør ligge på, skal vi klare å hindre jordkloden fra å bli 1,5 grader varmere.

Motkreftene

Så langt om aktørene i København og deres rolle. Mer enn det underliggende stormaktsspillet er det andre, mer systemiske årsaker som hindrer fremdriften i klimakampen. Kreftene som ønsker å hindre oss i få en slutt på de kritiske utslippene av klimagasser er formidable. For det første verdens største konserner. Blant de ti største transnasjonale selskapene er åtte olje- eller bilkonserner, altså selskaper som avhenger av fossiløkonomien for å fortsette å tjene penger som før.

For det andre markedsliberalismen. Denne ideologien hindrer politikerne å sette seg ned på tvers av landegrensene og legge en plan for hvordan vi kan komme oss ut av dagens misere. I stedet for et kollektivt krafttak mot krisen, skal markedets usynlige hånd, salg og kjøp av klimakvoter redde oss, tenker de. Hvem? Jo, Obama, Gore, Stoltenberg og Solheim.

Mange i næringslivet betrakter klimakrisen som en mulighet til å ekspandere markedene på et nytt område, en mulighet til å booste en stagnerende økonomi, en sjanse til å redde kapitalismen. I avisene skriver økonomer, analytikere og politikere om hvordan klimasatsingen kan hjelpe den kriserammete industrien. Under dekke av grønn retorikk ser de nye businessmuligheter.

”Spør ikke hva nasjonen kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for nasjonen”, sa Kennedy. Når det gjelder klimakrisen har næringslivet snudd dette utsagnet på hodet. De er opptatt av hva klimakrisen kan gjøre for dem, ikke hva industrien kan gjøre mot klimakrisen. Eller sagt på en annen måte, de er mest opptatt av å øke profittene.

For det tredje er nasjonalstatene og den nasjonale konkurranseevnen en avgjørende hindring. Selv om verden trenger et radikalt skifte når det gjelder avfallet fra fossile brennstoffer, vil ikke I-landene forplikte seg til de nødvendige kuttene.

EU gjør ikke noe fordi USA ikke gjør noe, som skylder på Kina. Og India og Russland gjør i hvert fall ikke noe før de andre. Og dermed nekter selvsagt utviklingslandene å øke sine forpliktelser. Ingen vil tape i den internasjonale konkurransen med andre, og dermed lar de være å pålegge sitt eget næringsliv å stoppe utslippene. Under kapitalismen går hensynet til nasjonalstaten foran langsiktighet og internasjonal solidaritet.

Og dette på tross av at den økonomiske krisen, hvor statene skjøt inn ubegrenset antall penger for å redde bankene, viser at det ikke skorter på penger når det er snakk om prosjekter elitene mener er viktige. Eller gjennomføringsviljen, noe krigene i Irak og Afghanistan, med den påfølgende torturen, rasismen og angrepene på demokratiske rettigheter viste.

Strategier for forandring

Fire strategier for å bli kvitt klimakrisen vil ikke lykkes. Den siste og femte er derimot nødvendig.

1. Klimakvotehandel

eller såkalt cap and trade, dreier seg om å sette et tak på utslippene av klimagasser. Fortsatte utslipp under dette taket skal få en pris, som kan selges og kjøpes i form av kvoter, og tanken er at denne prisen etter hvert skal bli stadig høyere og stimulere til kutt i forurensningen.

En rekke problemer har oppstått med dette systemet. For det første ble man ikke enige om noe tak på utslippene i København, noe som gjør det vanskelig å begrense antallet kvoter, som igjen hindrer en høyere pris på utslippene. I etterkant av klimatoppmøtet stupte prisene på CO2-kvoter. Det betyr at bedrifter og stater ikke ser kvotesystemet som noe hinder for å fortsette å slippe ut like mye som før, siden de ikke må betale for det.

Videre er det en kjent sak at den globale oppvarmingen har fortsatt etter at Kyoto-avtalen ble til. Der hvor det koster mye å slippe ut CO2, flytter utslippsindustriene til et annet sted, hvor utslippene er billigere.

I tillegg er hele systemet gjennomhullet av juks og er svært vanskelig å kontrollere. Og på toppen av det hele: Kvotehandelen bremser for andre mer effektive løsninger, siden beslutningstakerne fortsetter å henvise til at systemet skal virke før de gjør noe annet.

Teknofiks: I norsk sammenheng er det spesielt relevant å kritisere karbonfangst og -lagring. Teknologien er både dyr og usikker, og vil sannsynligvis ikke virke før det er for sent. Nylig ble det klart at karbonfangsten på Mongstad er utsatt nok en gang. Anlegget kommer sannsynligvis i gang i løpet av tiåret, men er bare et pilotanlegg og det kan ta både to og tre tiår før karbonfangst kommer i gang for alvor, noe som er alt for lenge til. Igjen utsetter staten å sette ut i livet andre tiltak, nettopp fordi karbonfangsten var ment som et hovedtiltak.

I tillegg legger karbonfangst til rette for at olje- og gassboringen kan fortsette som før, noe den absolutt ikke kan siden store deler av utslippene fra oljen og gassen ikke skjer ved opphentingen, men ved avbrenning i biler, industri og oljefyrer.

En annen tvilsom løsning som beveger seg i grenselandet mellom løsning 1 (kvotemirakler) og 2 (teknomirakler) er Redd (Reducing emissions from deforestation and forest degradation), et prosjekt Norge har lagt mye prestisje i. Tanken bak programmet er at industrilandene skal betale land med regnskoger for at de skal la regnskogene stå, noe som er absolutt nødvendig. Regnskogene er enorme CO2-banker. Så lenge trærne får stå, beholder de karbondioksiden, men blir de felt, slipper gassen ut i atmosfæren.

Et viktig problem er at det er usikkert om Redd vil anerkjenne urinnvåneres rettigheter. Urinnvånerne har levd i pakt med naturen og tatt vare på denne i årtusener. Mangel på anerkjennelse betyr at de risikerer å bli jaget vekk, ettersom konserner som kjøper karbonrettighetene til et område ser på dem som en trussel. Noe som i neste omgang åpner opp for at store loggingkompanier kan komme inn og hugge ned skogene uforstyrret. Og deretter erstatte disse med hurtigvoksende trær og industrielt skogbruk.

Så langt, så vel. Redd-mekanismen hindrer nemlig ikke land fra å tillate at regnskogene blir hugget ned og erstattet av hurtigvoksende eukalyptustrær, som også binder CO2. Men nedhugging betyr å fjerne artsmangfoldet i regnskogene og utrydde dyre- og planteliv. I tillegg suger disse industrielle treplantasjene opp enorme mengder med vann, som fører til mangel på vann andre steder.

Redd betyr at skogselskapene får økonomisk kompensasjon for ikke å hugge, noe de kanskje ikke ville gjort i første omgang. De kan rett og slett drive utpressing og si at hvis de ikke får penger, hugger de ned skog.

Redd kan med stor sannsynlighet ende opp som en måte å privatisere regnskogene, som i dag består av store områder som ingen eier, og flytte dem over i hendene på storselskapene. Skogrettighetene ender deretter som en handelsvare knyttet til de internasjonale finansmarkedene.

3. individuelle løsninger kan ofte være svært moralistiske, i tillegg til at de har liten nytte. Erkeeksempelet er sparedusjen, men tiltaket kommer i uendelige nye former, for eksempel at folk skal la være å fly, spise rødt kjøtt eller redusere varmen hjemme. I bunn ligger en grunnleggende mangel på klasseforståelse, det er enkeltindivider som er problemet. Individuelle løsninger skiller ikke mellom de store utslippene og de bitte små. Den grunnleggende årsaken til at strategien har en appell, er det grunnleggende positive ønsket om å gjøre noe, kombinert med desillusjon til statenes handlingsvilje. Tilnærmingen til folk som forsvarer denne veien er ikke å forklare hvor dumme de er, men å forsøke å få dem med på tanken om reguleringer og tiltak som er kollektive, statlige og planlagte, er mer effektive.

Når det kommer til helse og utdanning vet jo folk at staten må gå inn og ta et ansvar. Hvis statlig inngripen er til det beste her, er det ikke noen grunn til at det skal være annerledes når det gjelder klimatiltak.

4.Avskaffe kapitalismen: I København sa Guardian-kommentatoren George Monbiot at ”Vi trenger en global økonomisk revolusjon for å kunne skifte til fornybar energi.” Altså en revolusjon, men ikke en sosial revolusjon, som består i å endre de grunnleggende maktforholdene i samfunnet.

Bolivias statsleder Evo Morales sa det derimot på denne måten: ”Vi kan ikke kvitte oss med klimakrisen uten å kvitte oss med kapitalismen”.

Har Morales rett? Kan vi ikke løse klimakrisen før vi har oppnådd sosialisme? Helt sikkert er det at en helt annen tankegang må på plass, som setter klima og mennesker foran profitter. Og som ikke forsøker å ekspandere markedene under dekke av grønn retorikk.

Helt klart er det en fordel om kapitalismen blir avskaffet, siden kortsiktigheten i kapitalismen ikke bare er skyld i klimakrisen, men også matkrisen, den økonomiske krisen og krigene i Midtøsten.

Samtidig er det feil å avskrive kapitalismens evne til å komme seg ut av egne problemer og kriser. Det har skjedd før og kan skje på nytt. Etter andre verdenskrig, under trusselen fra revolusjon og hjulpet av den høye økonomiske veksten, gikk vestlige ledere i gang med å rede grunnlaget for en velferdsstat, som få tiår tidligere ville blitt ansett som helt umulig å oppnå.

Vi trenger i det minste en økologisk revolusjon, i praksis en økonomisk og teknologisk revolusjon av dagens fossile økonomiske system, men vi kan ikke utelukke at dagens klassesystem kan ordne opp også i denne krisen. Og det vil være sekterisk av revolusjonære sosialister å kreve at intet mindre enn et systemskifte må til for å løse dagens klimaproblemer. Så hva er forutsetningene for at en slik økologisk revolusjon kan skje?

5. En sterk klimabevegelse må bygges. Toppmøtet i København viste at vi ikke kan stole på at dagens toppledere vil ordne opp i problemet. Over hundre statsledere kom sammen, inkludert nesten alle topplederne fra de rike og mektige nasjonene. Alle forutsetningene var på plass for en forpliktende avtale, inkludert vitenskapelig samstemthet om de tragiske konsekvensene av krisen. Hadde statslederne villet, kunne de gått sammen om en avtale.

Derfor er det klart at beslutningstakerne trenger et sterkest mulig press nedenfra, slik at de slutter å slepe beina etter seg. Et slikt press, en ny, livlig, ung og samlende bevegelse er i ferd med å bli skapt etter København: Hele 100 000 mennesker deltok i en demonstrasjon, som markerte overgangen fra krav til handling, symbolisert gjennom alle de som ropte eller holdt plakater med budskapet ”climate action”, et krav som har utviklet seg fra ønsket om ”climate justice”.

Særs viktig i denne bevegelsen var den sterke representasjonen av folk fra det globale Sør, som er dem som først rammes av klimakrisen. Ingen kan bestride for eksempel folk fra Maldivenes rett til å si fra, en øy som kanskje vil drukne i havet på grunn av global oppvarming eller sudaneseres rett til dette, et land som tørker ut på grunn av høyere temperaturer og mindre regn.

Viktig er det også at fagbevegelsen kommer på banen. Bare fra Norge deltok rundt 100 fagforeningsrepresentanter i København. Dette er avgjørende fordi den organiserte arbeiderklassen representerer krafta som kan ta kampen mot uvillige eliter og som kan endre produksjonslinjene, slik at de begynner å skape klimavennlig teknologi, vindmøller, småkraftverk, solenergi og oppgradering av hus som ikke holder på varmen.

Alle som leser denne teksten oppfordres til å kaste seg inn i oppbyggingen av en slagkraftig klimabevegelse. Vi kan jobbe for at flest mulig bedrifter, kommuner og andre virksomheter tilslutter seg den såkalte 10:10-kampanjen, det vil si kutter sine utslipp av klimagasser med ti prosent i 2010. Vi kan sette opp møter. Vi kan organisere og delta i mobiliseringer. Og vi kan styrke motstanden mot oljeutbygging i Lofoten og Vesterålen.

Politisk må vi stille krav om penger til klima, ikke til krig. Og å sette mennesker og miljø foran profitter. Vi må kreve skatt på utslipp av karbongasser slik at forurenseren betaler for sine utslipp. Ikke minst må oljenasjonen Norge kutte sine utslipp med minst førti prosent innen 2020. Det gjør det nødvendig å erstatte dagens fossile brenselsformer i oppvarming og fremkomstmidler med fornybar energi. Ikke minst må vi støtte det høyst rettferdige kravet om klimarettferdighet for land i Sør, med andre ord at industrilandene tar den overlegent største andelen av regningen for oppryddingen, siden det er landene i Nord som har skapt klimakrisen. Industrilandene bør i tillegg stille sin teknologi til rådighet, slik at utviklingslandene snarest mulig kan utbygge sin egen fornybare industri. Dette handler ikke om veldedighet, men rettferdighet, om solidaritet, om hvordan å rense opp i karbonforgiftningen.

Dagens markedstenkning, som hindrer politikere fra å regulere, lovfeste, innføre avgifter og skape incitamenter, må avskaffes. Markedet må underlegges en moralsk, solidarisk og politiske styring, slik at politikere kan sette seg ned sammen og legge en plan for bekjempelse av klimakrisen. Med andre ord trenger vi en planøkonomi, hvor vi tenker helhetlig, langsiktig og globalt, siden også klimakrisen er global. Og den bør være demokratisk, siden klimakrisen angår folk flest og trenger å involvere folk flest for å være effektiv. Med andre ord trenger vi et samfunn der folk får være med og bestemme, noe som er nødvendig for å hindre passivitet.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.