IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Hvis det ikke kan poges, er det ikke vår revolusjon…

Blitz-historie

Etter snart 28 år med Blitz og mer enn 30 år etter det første Natt til 1. mai-opprøret, skriver Stein Lillevolden om Blitz og ungdomsopprørets politiske historie. Om inspirasjonen fra Brixton, Berlin og Amsterdam, om UngMob og Skippergata. Blitz vil alltid velge side selv om Klassekampen-journalister skulle mene de er oppkjøpt.

linje

Publisert: 26.11.2009

Malingen i kaféen på Blitz hadde knapt nådd å tørke etter årets store oppussing, før Klassekampen som sedvanlig kom med et av sine mange nedlatende oppslag om Blitz, denne gangen med den noe betente overskriften ”Offentlig finansiert opprør”. Selv om Klassekampens journalist hadde blitt gjort oppmerksom på at Oslo kommune faktisk ikke har bidratt med én eneste krone i oppussingen av Pilestredet 30 a, b og c, passet det så mye bedre med deres alltid så bedrevitende holdning overfor huset å innlede artikkelen slik: ” Blitzerne flytter denne sommeren inn i nye, kommunalt oppussede lokaler. I Norge er ungdomsopprøret et statlig anliggende.”

Etter snart 28 år med Blitz og mer enn 30 år etter det første Natt til 1. mai-opprørene, er Klassekampen fortsatt oppsatt på at huset bare står for en ufarliggjort subkulturell opprørsposering, fremfor å være en reell politisk aktivisme som bryter med deres venstremoralistiske renhetsideologi for høvelig politisk fremferd. Det er litt søtt av et organ som – fullt fortjent – mottar 20 millioner kroner i pressestøtte, slenger dritt i hodet på et miljø de mener har fått sydd så mange kommunale puter under armene at vi ikke lenger kan få hendene ned i lommene.

Men Klassekampen skal ha at de er konsekvent rettlinjede fra hårdere stalinisttider, da deres nåværende redaktør under Natt til først mai-opprørene prøvde å stoppe kjeften på oss som holdt appell, med hans verbale avbrytelser og påstander om grove pøbelstreker, og med de påfølgende RU-resolusjoner utstyrt med Stalins silhuett med rasende avstandstagen fra vår kontrarevolusjonære kriminalitet og formaning om veien til fremtiden bare nås på legalitetens smale sti – som om ikke revolusjon er det mest forbudte som finnes! Klassekampens herostratisk berømte råd til store ungdomsgrupper som gjorde opprør i Oslo sentrum etter i årevis å ha blitt utsatt for grov politivold var: ”Sitt hjemme og les!” – underforstått de kommunistiske klassikere.

Beskyldningene om at Blitz var oppkjøpt og hadde stjålet opprøret fra de som virkelig trengte det, kom i bokform allerede den første sommeren vi hadde åpent. SU’eren Knut Houge, som i en periode var talsmann for UngMob (Ungdom mot bøteterror – nettverket som ”organiserte” Skippergata-okkupasjonen) fikk utgitt boken ”Har vi en framtid? En bok om UngMob, gatebarn, opprør og oppkjøp” på Gyldendal, med sterke beskyldninger mot de som hadde forhandlet frem Blitz om å være kjøpt opp av kommunen i bytte med et hus. Han selv var åpenbart den eneste som satt igjen med rene hender og uplettet sosialistmoral! Knut Houge ble deretter journalist i ukeavisen til Næringslivets Hovedorganisasjon...

Natt til 1. mai

Blitz oppstod ikke helt sånn plutselig, ut fra en eller annen grandiost uttenkt masterplan, men er resultatet av mange hendelser, kompromisser, gode og mindre gode forsøk på å beherske en presset situasjon. Vi regner med stolthet både Natt til 1. mai-opprørene og den store okkupasjonen i Skippergata 6 og 6b som våre fødselshjelpere og viktigste erfaringsgrunnlag. Det aller første Natt til 1. mai-opprøret i 1978 forløste en kollektiv kraft og forståelse av gata som politisk og sosial arena som både vårt aktivistmiljø og politiske grupper som IS fortsatt trekker veksler på.

Oslo lignet på 1970-tallet en litt trøstesløs småby fra Øst-Europa med få ungdomstilbud utenfor idrettsdiktaturet, og med en økt arbeidsløshet og mangel på skoleplasser var sentrumsområdene mellom Slottsparken, Nationaltheatret, Egertorvet og Østbanen de eneste møtestedene, i tillegg til T-banestasjonene og Narvesen-kioskene på drabantbysentrene. Da Beredskapstroppen, politiets anti-terrorgruppe ble opprettet på midten av 1970-tallet for å bekjempe det de også den gang trodde ville bli en enorm terrorbølge, ble Delta sittende uvirksomme i flere år inntil noen fikk den brutale ideen å sette dem inn mot ungdom som hang på T-banen.

Neste trinn var å få ryddet Slottsparken for uartig ungdom. I årevis hadde turistforeningen, kongen(!) og bystyret krevd en ryddig av Nisseberget, på samme måte som de i dag driver en formålsløs jakt på rusavhengige på Plata. Men Slottsparken var ikke bare en arena for alternativ rus, men et viktig møtested for store ungdomsgrupper, slik at da politiet på våren 1978 innledet en brutal ryddekampanje toppet situasjonen seg med at Slottsparken gjorde motstand, presset politiet tilbake nedover Karl Johan og smadret det meste på veien. Anarkistmiljøet rundt Hjelmsgate var de første som forstod omfanget av forfølgelsen mot Parken, noe som gjorde at de dannet ”Fri Parken”-aksjonen, noe som ble en viktig forutsetning for de videre hendelsene. Året etter hadde politiet planlagt for å vinne fjorårets krig, slik at konfrontasjonen ble enda mer brutal og slik fortsatte opptrappingen fra myndighetenes side.

Natt til 1. mai i 1981 ble 240 ungdommer arrestert etter massiv bruk av tåregass og politivold, og ikke minst mediahets i alt fra Klassekampen til Morgenbladet. Myndighetenes massive opptrapping i sin krig mot uorganisert ungdom la nå grunnlaget for dannelsen av Ungdom mot bøteterror, UngMob. Gjennom mobiliseringskonserter, møter og høringer ble UngMob katalysator for den videre kamp gjennom krav om ungdomshus og planlegging av den store okkupasjonen i Skippergata høsten 1981.

Skippergata

I årene rundt decennieskiftet fra de påstått kjedelige 70-årene til det medievedtatte ”latterlige” 80-tallet var det langt flere og større sosiale opprør i Europa enn rundt de selvoppskrytte 68’erne. Derfor var det mye inspirasjon å hente fra Brixton i London, Berlin, Amsterdam, Zürich og København både til Natt til 1. mai og okkupasjonen i Skippergata. Denne husokkupasjonen begynte som en gigantisk opptur som ga ringvirkninger med husokkupasjoner over hele Norge. Men samtidig var huset den dårligste rønna i hele Oslo, slik at denne forløsningen av en enorm sosial og politisk kraft hadde alle odds mot seg. Selv været forsøkte å drepe initiativet med tidenes kaldeste vinter i et hus hvor de elektriske installasjonene hang i laser og det ikke hadde vært gjort noe vedlikeholdsarbeid med siden før annen verdenskrig. Det okkuperte huset i Oslos lengste bakgate møtte dessuten byens brutale sosiale virkelighet med et brak, slik at det bare var et tidsspørsmål før huset brøt helt sammen. Den eneste mulighet var å gå i forhandling med kommunen, der de opprinnelige kravene om selvstyrt ungdomshus, i tillegg til arbeid, skoleplasser og boliger for unge. Kommunen var presset av opprørene og et økt krav om å gjøre noe med alle husokkupasjonene, så de ga noen kortsiktige innrømmelser. Det som vi i dag kjenner som Blitz, begynte svært beskjedent med en leiekontrakt på bare seks måneder på huset i Pilestredet med krav om 124 000 i husleie. Oslo kommune gjorde alt for å tuske til seg de storbymidlene som staten hadde bevilget etter Natt til 1. mai og Skippergata. Neste år økte husleien til en kvart million, men likevel -Akuttiltakene for boligløs ungdom ble av Oslo kommune avgrenset til 54 énmåneders-kontrakter, mens kravet om arbeid og skoleplasser ble redusert til sysselsettingsplasser. Blitz vokste altså ikke ut av noen overbevisende seier. Men alternativet var å gi opp hele den kollektive kampen, og bare la de sterkeste gå for individuelle løsninger, som å skrive bok eller bli talerør for NHO...

Blitz’ skjeve gang

Blitz kommer aldri til å vinne noen politisk renhetskonkurranse, men likevel har vår politiske praksis vært en hovedforutsetning for husets mangeårige eksistens. De som gjennom tidene har lært å stole på Blitz i politiske sammenhenger, har vært til uvurderlig hjelp hver gang huset har vært truet med rivning.

Andre venstresidegrupper har avkrevd huset en felles politisk erklæring, men Blitz vil alltid ligge i et aktivistisk skjæringspunkt mellom anarkister og frihetlige sosialister og uorganiserte kommunister som mener gata er en viktigere politsk arena enn partibygging. Med en liten hilsen til Emma Goldmann kan vi si at hvis det ikke kan poges, er det ikke vår revolusjon…

Blitz kunne sikkert høstet mye billig sympati ved bare å drive alternativt ”velgjørenhetsarbeid” for fattige gjennom vår latterlig billige mat i kafeen, kreative subkulturelle utrykk og ellers forholdt oss stille og rolige i vårt nyoppussede hus. Men slik er ikke Blitz. Vi er pøbler og bråkmakere og vi vil bidra til å forandre verden, utropstegn! Politikk og musikk, kaos og internasjonalt solidaritetsarbeid, mat og antirasisme, fest og kvinnekamp, tofu og fangesolidaritet, oppvask og antikrigsarbeid, punk og antikapitalisme; dette er ikke uforenlige størrelser på Blitz, men en felles kamp.

Store deler av norske venstresideorganisjoner henter sin viten om Blitz fra tabloidavisene, slik at de tror at vår politiske praksis bare består i gatekamper og motstand mot politiet. De deltar ikke selv i fotarbeidet i bunnen av solidaritetsgrupper og initiativer, men kommer bare den dagen det skal holdes appell eller på annen måte fronte et langvarig politisk arbeid. Disse Petter Nome-typene har aldri sett Blitz’ del av det praktiske arbeidet, og reagerer i panikk hvis de ser en hanekam.

Dette var helt påfallende under vinterens demonstrasjoner mot Gazakrigen, der mange kjente venstresidefigurer offentlig veltet skylden for opptøyene over på Blitz, selv om de visste at det var helt andre frustrasjoner som utløste raseriet. Blitz ble presset hårdt fordi vi nektet å ta avstand fra de som gjorde opprør, men de som beskyldte oss for bråk visste godt at dette ikke var Blitz’ aksjon, men det var mer bekvemt å skylde på the Usual Suspects.

Nettverksarbeid

Noe av de første arrangementene vi hadde på Blitz etter åpningen i 1982 var støttekonserter for den da illegale fagforeningen Solidarnosc i Polen. Internasjonalt solidaritetsarbeid, antirasisme, fangesolidaritet, kvinnekamp og kamp for homofil frigjøring har alltid vært kjerneverdier for Blitz’ politiske praksis, og alltid i nettverk med andre grupper. Husokkupasjoner har alltid fylt mye i husets program, antiviseksjonen og dyrs rettigheter har også vært med, mens innsats i de Arbeidsløses Forening fylte mye på 80-tallet, noen erfaringer som er verdt å huske til kommende krisetider. Vi var aktiv med i okkupasjoner av arbeidskontor, mobilisering av arbeidsløse og ikke minst okkupasjonen og driften av Arbeidsløses Kafé i Storgata. Solidaritetsarbeid i Palestina, Nicaragua, El Salvador og senere i Chiapas i Mexico har også hatt stor plass, og Palestina er fortsatt viktig del av husets politiske praksis. Antikrigsarbeidet og motstanden mot Nato er også med i grunnmuren, men har kanskje fått størst oppmerksomhet rundt statsbesøk av Thatcher, Clinton, Weinberger, og etter Natos utenriksmøte i 2007 ble Blitz nok en gang stormet og rasert av politiet. Første gang Blitz ble politistormet og rasert var allerede etter ett års drift, Natt til 1. mai i 1983. Senere ble vi påtvunget en overlevelseskamp mot voksende nazigrupper i Oslo. I denne tiden ble Blitz utsatt for en rekke bombeangrep, og antirasister ble beskutt eller overfalt på gata.

Kampen for flyktningers rettigheter har blitt et stadig viktigere tema på Blitz, i takt med at undertrykkelsen av grensekryssere har økt med Norges implementering av Frp’s politikk for statlig rasisme. Norge fortsetter her en lang og dyster historie for at betydelige deler av landets utstøtte underklasse utskilles etter etnisitet og hudfarve, der den sosiale orden ble gjennomtvunget ved systematisk forskjellsbehandling som fattigvesen, kriminalisering og rasehygieniske overgrep; Samer, finner, tatere, jøder, sigøynere – det blir funnet sosiale syndebukker for enhver tid. ”De fremmede” fritar oss for innsikt og innlevelse, og åpner for et bredere spekter av tvang og kontroll. Dessverre henter Fremskrittspartiet mange av sine misnøyestemmer fra mange som absolutt ikke har opplevd den indre jubelen ved å leve i verdens mest lukrative kasinoøkonomi. Den voksende gruppe sosialklienter og trygdede som langt på vei er permanent utstøtte fra arbeidsmarkedet, har absolutt ikke fått delta i trekningen av vinnerloddet, men har måttet undergå de mest dramatiske forverringer i livssituasjonen i et land hvor boligprisene går amok mens den kommunale boligmasse i stort omfang har blitt privatisert. Oslo har den minste offentlig eide boligmasse i Norden. Det norske samfunnet har blitt råere – helt på toppen og helt på bunn!

Blitz vil alltid velge side og kjempe nedenfra i samfunnet, og om det får KK-journalister og NHO-talsmenn til å kalle oss oppkjøpte, skal vi nok fortsatt kunne leve greit med akkurat det.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.