IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Anmeldelse

Løgn, forbannet løgn og statistikk

Nissa Finney og Ludi Simpson: Sleepwalking to Segregation? Challenging myths about race and migration Policy press 2009

linje

Publisert: 17.10.2009

Lies, damn lies and statistics” er et ordtak med en kynisk holdning til statistikk som jeg lærte i min tid som samfunnsfagstudent. Den husket jeg igjen nå i sommer mens jeg leste boka “Sleepwalking to Segregation? Challenging myths about race and migration” by Nissa Finney og Ludi Simpson.

Boka tar utgangspunkt i en del velkjente “sannheter” om innvandring, innvandrere og integrasjon og går grundig til verks i tall og forskning om alt fra demografiske endringer de siste årene, til undersøkelser som viser forskjellene i ”holdninger og verdier” mellom majoritets befolkning og innvandrer. De er opptatt ikke minst av hva som ligger bak forskjellige tolkninger av dataene og de argumenterer veldig godt for det at ”very often it is the interpretation that is racial and not the reality”. (S.171).

Kort sagt så handler boka om myter, rase, statistikk og politikk, forfatterne er opptatt av at all forskning er åpen for tolkning, men dessverre kan akademikere, myndighetene, journalister og politikere bruke statistikkens autoritet sammen med den tolkningen som passer inn med egne teorier eller politiske utspill og skaper veldig uriktige bilder av ”virkeligheten”. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men når det gjelder innvandrere og minoriteter generelt har det tatt helt av. I bokas over 200 sider har Finney og Simpsen utallige eksempler på utspill knyttet opp til innvandrere og integrering basert på ”fakta” som viser seg enten å ikke stemme i det hele tatt eller at tallene kan tolkes på flere måter. Og det er sjokkerende lesning også for en innbitt tall- skeptiker som meg.

Når sommerferien er over ser jeg at norske aviser har servert sommer ”nyheter” som ”Muslimsk flertall – hva skjer da?” (15.06.09: Dagbladet.no) og ”Rømmer til hvitere skoler ” (Dagsavisen 02.06.09) legitimert med tall og uttalelser av anerkjente forskere og rapporter fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Min første reaksjon er å påpeke det idiotiske i hele problemstillingen og irritere meg over rennestens journalistikk i Dagbladet. Så tenkte jeg på tilnærmingen i denne boka, som vil heller ta forskningen som er utgangspunktet for slike artikler og konfrontere ”fakta”. Derfor vil jeg i anmeldelsen gi eksempler også fra Norge for bedre å illustrere bokens innhold.

”Parallelle liv”?

Kapitlene i boken ”utfordrer” hver sin myte, flere av de vel kjent også i Norge. Her er noen av ”sannhetene” boka tar tak i. Det er ”for mange” innvandrere for landets ressurser. I dag finnes det et bosettingsmønster som mer og mer viser at innvandrere flytter sammen med andre av egen etnisk bakgrunn og det dannes ”ghettoer”. Dette fører videre til ”white flight”, at hvite folk flytter ut. De som bor i disse ”innvandrertette” områder ”velger” isolasjonen fremfor integrasjon, de ”vil ikke” integrere seg. Her bor det fleste muslimer og de ønsker ”sharia lover” innført. Disse områdene er ”farlige” med økt ”kriminalitet” som politi og barnevern vegrer seg for å gjøre noe med. I England påstås det også at det er nettopp i slike områder ungdom blir rekruttert til terrorgrupper.

At innvandrere isolerer seg i egne bostedsområder, oppfattes av mange som en spire til problemer. Politikere fra Frp har fått følge av for eksempel Jan Bøhler i Ap i deres bekymring for utviklingen i Oslo, og særlig i Groruddalen. Vi trenger ikke forskere for å fortelle oss at i noen områder bor det flere minoriteter enn andre, det er lett synlig. Likevel, prøver man å si noe om at enkelte grupper av innvandrere er segregert, eller at når hvite blir en minoritet har man større problemer. Finney og Simpson viser at i flere og flere områder i Storbritannia finnes det et større mangfold blant befolkningen en tidligere. Dette fordi over tid flytter innvandrere inn i områder som før var forbeholdt majoritets befolkning.

Hvite bor i egne ”ghettoer”

Faktisk hvis man skal snakke om å bo i områder hvor man bor med folk av samme etniske opprinnelse så gjelder dette hvite i mye større grad enn minoriteter. I Storbritannia viser tallene for minoriteter at de bor i områder hvor mindre en 20 % av deres naboer har samme etnisk bakgrunn som de. Forfatterne påpeker at man blander sammen en økning i minoritets- befolkning med økt segregering. De siste årene har større spredning av befolkningen gitt større integrasjon ikke det motsatte!

Forfatterne stiller også spørsmål om hvordan man ”velger” hvor man vil bo. For ”valgfriheten” er en viktig faktor alltid egen økonomi. Lars Østby i SSB har også skrevet noe om dette, her i en rapport fra 2004, ”Graden av segregasjon mellom to befolkningsgrupper er proporsjonal med forskjellen i de økonomiske ressursene gruppene disponerer” (2004/65 Innvandrere i Norge), med andre ord, økende inntekt og formue gir større valg muligheter i boligmarkedet. Østby konkluderer ”Økonomisk utjevning mellom ikke – vestlige innvandrere og majoritets befolkning er likeledes trolig det viktigste og mest hensiktsmessige virkemiddel for å redusere tendensen til bostedssegregasjon langs etniske skillelinjer i Oslo” (s141).

””Mangfoldige bydeler”

De nyeste rapportene viser også at situasjonen i Norge i likhet med Storbritannia, er mer mangfoldige bydeler og større spredning av minoritets befolkning, ikke mindre. Fra rapporten ”Innvandreres demografi og levekår i Groruddalen og Søndre Nordstrand (SSB 2009/22)”, ”Andelen innvandrere har økt betydelig de sist årene, mens graden av segregasjon – interessant nok – har gått litt ned”. Innvandrere har bosatt seg på steder der de tidligere var underrepresentert i forhold til den øvrige befolkningen. Oslo har blitt en mer flerkulturell by og befolkningen i Goruddalen trives med å bo i Groruddalen – så for hvem er dette et problem?

Finney og Simpson mener at mytene bygges opp under, blant annet av organisasjoner som har tatt på seg ”å overvåke minoritets befolkningen”, og de nevner spesielt et nettsted som heter MigrationwatchUK. Der ”late” journalister og ”samvittighetsløse” politikere, som er ute etter å kapre velgere, bruker nettstedet for å hente oppslag. I Norge har nettstedet til Human Rights Service en tilsvarende rolle. Dessverre, til tross for omfattende riper i lakken, er HRS fortsatt viktige premissleverandør for journalister og politikere i spørsmål om innvandrere og innvandring. I tillegg til å bekylde SSB for juks i rapportering av antall innvandrere er HRS sykelig opptatt av minoriteters ”levemåte”. Innvandrere beskyldes for å nekte barna å lære norsk, og hindrer skolegang, særlig for jenter. De skaper avstand fra majoritetskulturen ved å beholde egne skikker, mat og klær. Her råder imamene, og kvinnene tvinges til å måtte bære hijab og gifte seg med fetteren fra Pakistan.

Skolevinnere?

Igjen ser virkeligheten ganske annerledes ut. Et eksempel fra SSB rapporten 2009/22, ”Karaktersnitt i grunnskolen – her ligger de med innvandrerbakgrunn noe bak befolkningen i alt, men en gruppe må trekkes særlig frem; jentene med innvandrerbakgrunn som er født og oppvokst i Groruddalen og Søndre Nordstrand. Denne gruppen har en gjennomføringsgrad som ligger høyere enn det vi finner i Oslo og landet for øvrig, også høyere enn blant dem uten innvandrerbakgrunn”. Disse tallene er utrolige! Ikke bare fordi de tilbakeviser HRS- propagandaen, men fordi minoritetsjentenes prestasjoner går på tvers av mange års forskning på at sosiale forskjeller reproduseres. Har er en gruppe som har gode skoleprestasjoner og nå inntar høgskoler og universiteter <@k>til tross<@$> for sine foreldrenes utdanningsnivå og sosiale bakgrunn. Det er disse familiene Solhjell burde få tips fra om ”å skape likeverdig utdanning for alle”.

Oslo en delt by?

I fakta boksen til Dagsavisen 2 juni 2009 nevner de at ”over 12.000 barn vokser opp under fattigdomsgrensen i Oslo. 10.000 av disse har ikke – vestlig bakgrunn”. Likevel handler ikke artikkelen ”Oslo en delt by?” egentlig om de store økonomiske, sosiale, og helsemessige forskjeller øst og vest for Akerselva. For velkjent kanskje? I alle år er lavest forventet levealder i Oslo, for både kvinner og menn, å finne i indre øst med henholdsvis 71,8 og 78,1 år. På vestkanten blir kvinner 83 år gammel. At klasseforskjeller går sammen med geografiske områder og har med bolig priser og inntekts nivå, er ikke noe nytt.

Men i 2009 handler overskriften ”Oslo en delt by? om elever som ”rømmer til hvitere skoler ” de skriver, ”En stadig mer etnisk og klassedelt hovedstad får mange til å søke barna sine til skoler utenfor de mest innvandringstette bydelene”. I artikkelen går det frem at ønsket om å bytte skole, handler om å ønske gode skoler for barna sine, og flytting er en løsning også for mange minoritetsfamilier. ”Forsker ved NOVA, Anders Bakken, uttaler da at "den skjeve fordelingen av minoritetselevene er bekymringsfull - Det uheldige er at endringene er knyttet opp til levekår. Vi kunne sortert etter foreldrenes utdannelse og fått akkurat det samme mønsteret, sier Bakken”. Artikkelen vil likevel holde fokus på etnisitet, det er ”innvandretette områder” og behovet for å gjøre noe med det som er Dagsavisens bekymring.

Dette eksemplet kunne passe fint inn i boka til Finney og Simpson, de er opptatt av at når fokuset er på rase og klassemessige forhold, og blir presentert med et etnisk utgangspunkt, så skjer det også en merkelig forandring i hvordan situasjonen blir omtalt. Isteden for å snakke om strukturelle forhold som krever politiske løsninger, og reise politiske krav til Oslo kommune at de bør gjør noe straks for å gi elever i Groruddalen et bedre skoletilbud, handler det isteden om de som velger å bo i Groruddalen. ”den skjeve fordelingen av minoritetselevene er bekymringsfull”. Det er språkene og kulturen til familiene i Groruddalen som blir ”problemet” ikke skoletilbudet. Elevene med en annen hudfarge enn hvit får ansvaret for det dårlige skoletilbudet, kravene til familiene deres er at de må ”spre seg” mer over hele byen!

Oslo Katedral skole er populær hos elever med de beste karakterer fra ungdomsskole, på Katta har elever som til sammen behersker 50 språk og mange elever med minoritets- bakgrunn. Her vil nok ikke det økende antall minoritetselever føre til ”hvit flukt”.

Reelle problemer tildekkes

Et fokus på etnisitet og minoriteter dekker også over de reelle problemene som finnes, som nevnt over, mangel på gode skoletilbud på østkanten. De reelle problemene er mange flere, og ofte er problemer innvandrere møter til et visst grad problemer også for resten av arbeiderklassen. Mangel på arbeidsplasser og nok rimelig boliger, samt konsekvensene av økte forskjeller og fattigdom. Finney og Simpson vil ha slutt på “Blaming the victims – “Yet immigrants and minorities are all too frequently the subject of humiliating demands to change in order to solve other peoples problems”. De oppfordrer “communities” til å samle seg og mobilisere for å kreve forbedringer for alle i lokalmiljøene og viser at sammen kan man ta avstand fra retorikken om ”dem” og ”oss”. Boka har en viktig tilnærming for å få til nettopp dette.

Hvor kommer mytene fra og hvorfor overlever de?

Selv om boka har mye fokus på å gå inn i tallene og tolkningen så er de heller ikke redde for å ta opp det mer politiske spørsmål om hvorfor disse mytene dukker opp og hvorfor de overlever. Forvrengte inntrykk forsvares med at ”jeg har lest det i avisen”, det er ”offisielle tall” fra myndighetene og lignende. Politikere ute etter velgere er noen av de verste. Forfatterne påpeker at falsk inntrykk av innvandrere og integrasjon har negative konsekvenser. En omfattende stigmatisering av innvandrere og ”innvandrertette” områder bidrar i seg selv til økt diskriminering av de som bor der. Å ikke få jobb fordi man har feil navn eller adresse i feil bydel er et kjent fenomen fra flere europeiske storbyer. Alt snakk om ”parallelle liv” og ”selv segregasjon” bygger opp en forståelse av at etnisitet og kultur er viktige skiller mellom ”oss” og ”dem”. På noen områder med gjennomslags kraft.

En undersøkelse rundt muslimske innvandrere i Norge sine meninger foretatt av TNS Gallup i 2007 og omtalt i avisa Utrop (http://www.utrop.no/13891) under overskriften ”Nordmenn tar dramatisk feil av norske muslimers holdninger” er illustrerende. Befolkningen generelt tror muslimske nordmenn er langt mer religiøse enn de faktisk er. I gjennomsnitt tror befolkningen at 62 % av muslimene deltar i religiøse seremonier minst en gang i uken, mens det bare er 18 % av muslimene som oppgir dette. I tillegg tror bare 25 % av muslimer at muslimer i Norge følger råd fra imamer, mens 50 % av nordmenn tror det samme.

Heldigvis er ikke dette hele historien. SSB rapporten 2008/57om ”holdninger til innvandrere” viste at ”Overraskende nok ble det ikke registrert noen endring i oppfatningen av hvor lett

eller vanskelig det bør være for flyktninger og asylsøkere å få opphold i landet – til

tross for den sterke tilstrømningen av asylsøkere i månedene før undersøkelsen ble

foretatt”.

”Større toleranse og velvilje”

Rapporten konkluderer ”Sammenliknet med holdningene (til innvandrere) som ble uttrykt i 2002 da spørsmålene var nye, har det skjedd en klar dreining mot større toleranse og velvilje. Eksempelvis kan nevnes at andelen som mener at innvandrere flest er en kilde til utrygghet i samfunnet, har sunket med 13 prosentpoeng fra 45 til 32 prosent. Likeledes har det vært en nedgang fra 40 til 24 prosent i andelen som sier de ville mislike å få en svigersønn eller –datter med innvandrerbakgrunn. Dette er en av de største endringene fra 2007 til 2008, hele 8 prosentpoeng”. Flere og flere av oss bor i flerkulturelle områder og det gir rasistenes argumenter mindre vekt. Den lille, men signifikante, nedgangen i andelen som ville synes det var ubehagelig å få en (norsktalende) innvandrer som ny nabo, ble i SSB rapporten satt i forbindelse med den kontinuerlige økningen og eksponeringen av innvandrere i vårt samfunn.

På grunn av kritiske spørsmål og godt detektivarbeid i boka ”Sleepwalking to segregation” har nytten av grundig argumentasjon også på norske forhold blitt klarere for meg. Vi må avkle splittelsespropaganda om innvandring og innvandrere ikke bare ved å avvise spørsmål og rapporter som vil dele oss etter hudfarge, som rasistiske og splittende. Jeg må innrømme at jeg er mer tilbøyelig nå til å legge fra meg min tallskepsis og heller gå til kildene og bruke tallene og tolkningene mot våre politiske motstandere. Også forfatterne er klare på at det er ikke nok å kunne tallene, man må også organisere og vinne konkrete kamper mot rasisme og for bedre vilkår i arbeiderklassen.

Susan Lyden


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.