IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Islamister

Bevegelser mot imperialismen

Midt i juli fikk Frp helsider i de største avisene og godt med sendetid i radio og tv da partiets innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, krevde stans i støtten til Islamsk Råd.

linje

Publisert: 16.09.2009

Forslaget var antagelig ment nettopp som det fungerte – for å gi Frp masse oppmerksomhet som det eneste partiet som virkelig vil tyne de fæle muslimene, og neppe noe alvorlig forsøk på å endre systemet for støtte til religiøse samfunn i Norge.

Likevel trengte Frp en offisiell begrunnelse for å ville stoppe statstøtten til en organisasjon som organiserer 80 000 muslimer. Ifølge Amundsen er problemet med rådet at de "sprer eder og galle" som igjen kommer av at de er "islamistiske".

Ved å kalle Islamsk Råd for islamistisk knytter Frp dem til skremmebildet av muslimske terrorister folk har av organisasjoner som Al Qaida og Taliban og personer som Bin Laden og Mullah Krekar.

Gammelt triks

Dette er etterhvert et gammelt triks. Oftest blir det framført i form av krav til norske muslimer om å rykke ut og ta avstand fra noe en muslimsk organisasjon eller bevegelse har sagt eller gjort et eller annet sted i verden. Logikken i dette er at alle muslimer er medskyldige; enten rykker de ut som de blir bedt om, og bekrefter dermed at de har et spesiellt ansvar. Eller enda værre – de nekter å ta avstand, og må dermed sees på som direkte støttespillere.

I dette klimaet blir det viktig for sosialister og antirasister å forstå hva slags fenomen islamisme er. De siste tiårene har det vokst fram sterke bevegelser over store deler av den islamske verden, som kaller seg eller blir kalt islamistiske. Hva er bakgrunnen for dette? Hva har disse bevegelsene felles? Hvordan bør sosialister og antiimperialister forholde seg til dem?

For å begrunne at Islamsk Råd er islamistisk, sier Amundsen at de blander politikk og religion. I så fall er så godt som alle religiøse samfunn og organisasjoner "like ille", for ikke å snakke om partier som Krf eller Frp selv, som ellers skryter av sine kristne verdier som et av fundamentene for sin politikk.

Likevel er et annet begrep som blir brukt om islamisme nettopp "politisk islam". Dette peker på at først når en bevegelse har islam som hovedkilden for sine politiske idéer og praksis passer disse merkelappene. Dette trekket er likevel ikke det eneste som kjennetegner bevegelsene som idag blir kalt islamistiske.

De ble særlig for noen år siden også ofte kalt "islamske fundamentalister". Dette begrepet bommer grunnleggende på fenonmenet de prøver å beskrive. For å forstå hva slags bevegelser vi snakker om, er det viktig å forstå hvorfor.

Nytt fenomen

Med ujevne mellomrom opp gjennom historia har det oppstått bevegelser innenfor alle religioner som har forsøkt å omsette religion i politikk. De bevegelsene som kalles islamistiske idag, er derimot et relativt nytt fenomen.

Slutten på 1. Verdenskrig betød i Midtøsten de islamske rikenes endelige nederlag for Vesten. Det Ottomanske imperiet ble oppløst, og områdene i Midtøsten ble delt mellom de vestlige seierherrene, som mer eller mindre vilkårlig trakk streker på kartet mellom de nye "nasjonene" og fant opp "nasjonal" historie og identitet.

Irak, for eksempel, var en britisk oppfinnelse, satt sammen av tre provinser i det Ottomanske riket, og oppsatt med en konge (Faisal) som egentlig kom fra Mekka, og var blitt kastet ut fra Syria av de franske kolonimaktene der.

Det har ikke blitt så mye bedre siden. Midtøsten domineres idag av korrupte diktaturer, alliert med Vesten, og særlig USA. De enorme rikdommene fra oljen, kommer i hovedsak elitene i disse regimene og nettopp USA og resten av Vesten til gode.

Også muslimske land utenfor selve Midtøsten, som Pakistan, Afghanistan, og store deler av nordlige Afrika, har opplevd en lignende historie.

Denne imperialismen har skapt enomre motreaksjoner og hat mot imperialistmaktene, med Israels okkupasjon av Palestina og i seinere år okkupasjonene av Afghanistan og Irak som symbolsaker.

Det er disse reaksjonene og hatet islamismen forsøker å gi et svar til.

Det Muslimske Brorskapet

Den første islamistiske organisasjonen var det Muslimske Brorskapet i Egypt, som ble dannet i 1928. Brorskapet illustrerer mange trekk som er typiske for islamistiske bevegelser.

De er en moderne bevegelser.

Det er ikke noen tilfeldlighet at den første islamistiske bevegelsen vokste i universitetsmiljøet i Kario, den viktigste byen i Midtøsten.

Riktignok mente de ledende tenkerne i Brorskapet at veien framover lå i å gjenvinne det rette forholdet til Gud og religion som de mente hadde preget de islamske samfunnene i århundrene etter Muhammed. Likevel lignet de ikke på Amish-folket, eller andre religiøse sekter som vil stoppe eller skru tilbake samfunnets utvikling.

Tvert imot mente Brorskapets stifter og leder Hassan al Banna at den gammeldagse, tradisjonelle religionen som preget Egypt var en viktig del av problemet, og ville istedet at islamsk moral og verdier skulle anvendes på det moderne samfunnets dilemmaer, og være fundament for en nasjonal gjenfødelse.

Også andre islamistiske bevegelser, som Hamas i Palestina eller Rettferd- og Utviklingspartiet i Marokko, forsøker på sitt vis å finne en islamsk politikk for det moderne samfunnet.

Reagerer mot imperialismen

De er bevegelser som reagerer mot imperialismen.

Brorskapets politikk var et forsøk på å finne en vei ut av elendigheten som preget Egypt, og frigjøre landet fra kolonialismen.

Deres første politiske aksjoner var rettet mot britisk kolonialisme – blant annet ved innsamlingsaksjoner og støttedemonstrasjoner til opprøret og streikene i Palestina mot britisk styre i 1936-39.

Dette er, ved siden av bekjennelsen til islam som politisk rettesnor, den viktigste politiske fellesnevneren for de islamistiske bevegelsene idag. Fra prestestyret i Iran, til deres dødsfiender i Taliban, til Hamas i Palestina og Hizbollah i Libanon, er de alle involvert i en kamp mot vestlig imperialisme på en eller annen måte.

De er middelklassebevegelser.

Det Muslimske Brorskapet i Egypts viktigste sosiale base er det man kan kalle de nye middelklassene. Utdannede offentlig ansatte og studenter er både rasende på imperialismens herjinger og korrupsjonen i landet, og de er (med god grunn) misfornøyde med sin egen situasjon. Og, kan det tilføyes, de ser (med god grunn) disse tingene i sammenheng.

Slik beskriver G. Keppel situasjonen deres på 80-tallet (sitert i C. Harman ”Profeten og Proletariatet, s.34):

"Enhver person med høyere utdanning har rett til offentlig ansettelse. Dette tiltaket innebærer egentlig bare massiv skjult arbeidsløshet i kontorene til en forvokst administrasjon der de ansatte er dårlig betalt. (…) Så godt som alle statsansatte har en annen eller tredje jobb. (…) En kvinnelig analfabet fra landsbygda, som når hun kommer til byen er heldig å få en jobb som tjenestepike hos en utlending vil tjene omtrent det dobbelte av en assistentforsker på universitetet."

Varianter av det samme går igjen i de fleste store islamske land, og skaper store grupper som er mottagelige for islamistenes budskap om en ny era for landet, bygd på islamske verdier koblet med moderne kunnskap.

Med middelklassen som kjernen i bevegelsene, kan de videre vinne stor oppslutning, særlig blant fattige arbeidsløse, med sine løfter om et bedre liv.

Vi har nå kommet fram til en definisjon av islamistiske bevegelser. De er bevegelser som organiserer de nye middelklassenes reaksjon mot imperialismens og de nasjonale elitenes undertrykkelse, og forsøker å finne et alternativ basert på å anvende islam som politisk rettesnor i et moderne samfunn.

Denne definisjonen rommer enorme forskjeller.

Taliban nekter jenter skolegang, mens Rettferd- og Utviklingspartiet i Marokko støtter en ny familielov som gir kvinner rett til skilsmisse, og til halvparten av verdiene fra ekteskapet ved separasjon.

Presteskapet i Iran torturerer og dreper demonstranter, mens Hizbollah i Libanon (som mottar støtte fra Iran) samler både venstreside-aktivister og kristne under sin kamp mot Israels invasjon.

Hva er det som gir islamistene så stor oppslutning? Islamistiske bevegelser har vunnet valg i Tyrkia, Algerie og Palestina. De har tatt makta, med stor folkelig støtte, i Iran, Afghanistan og Sudan, og de utgjør kraftfulle opposisjonsbevegelser i en rekke andre land.

To grunner

Enkelt sagt er det to grunner til dette.

Den første er selve bevegelsenes karakter. De peker på helt reelle problemer i livene til det store flertallet. De fleste islamske land har blitt revet i stykker og ødelagt av vestlig imperialisme og nasjonale eliter i allianse med dem. Islamistene har et alternativ, som i tillegg er bygd på islamsk tradisjon, og som de slåss for.

Til dette hører at mange av bevegelsene (for eksempel det Muslimske Brorskapet) driver utstrakt sosial virksomhet – så som drift av sykehus, skoler og barnehager og utdeling av mat og klær til fattige.

Den andre grunnen er venstresidas fallit. Framveksten av islamismen faller grovt sett sammen med venstresidas sammenbrudd. Et godt eksempel på dette er forholdet mellom Hamas og Fatah i Palestina. Hamas popularitet og styrke tiltok jo mer Fatah samarbeidet og kompromisset med Israel (og jo mer korrupte og rike Fatah-medlemmer i maktposisjoner ble).

Afghanistan er et annet eksempel. Det var først etter at kommunistene helt hadde sviktet, først og fremst ved å alliere seg med Sovjet (som innvaderte landet i 1979) at islamistene i Mujahedin (det som idag er kjent som Nordalliansen) ble klart førende i opposisjonen.

Over det meste av den islamske verden har venstresida i større eller mindre grad sviktet, slik at islamistene etterhvert ikke bare har framstått som et alternativ, men mer og mer som det eneste alternativet.

Venstresida både i Vesten, og i landene det dreier seg om, har gått i to feller når de har forsøkt å forholde seg til islamistiske bevegelser.

Den vanligste er å avskrive dem som reaksjonære, ettersom de er religiøse, eller til og med fascistiske, ettersom deres klassebasis, i likhet med fascismen, i hovedsak er middelklassen og fattige arbeidsløse.

Ikke fascistiske

Det viktigste først: De islmastiske bevegelsene er ikke fascistiske. Likheten er at fascismen er en type bevegelse som oppstår og vokser i dype kriser ved å organisere fattige (filleprolerariatet) og grupper i middelklassen som er redde for å "synke ned" i arbeiderklassen på grunn av krisa.

Men for fascismen er hovedmålet enkelt sagt å fysisk smadre arbeiderbevegelsen ved å organisere sine tilhengere til å marsjere i gatene. Islamistene er noen ganger arbeiderbevegelsens fiende, andre ganger dens allierte, men deres hovedmål er aldri å knuse arbeiderbevegelsen.

Og der islamistene står i motsetning til imperialismen og de nasjonale regimene, er fascismens mål nettopp å redde elitene fra arbeiderklassen. I den grad de snakker mot imperialisme, er det begrenset til å støtte sin egen herskerklasse mot sterkere stater.

Det holder heller ikke å avskrive islamistene som reaksjonære som sosialister ikke vil ha noe med å gjøre. Islamistiske bevegelser står i dag i spissen for flere kamper det er helt avgjørende for sosialister å støtte. Det klareste eksempelet er Hamas i Palestina, som er den klart viktigste organiserte kraften som bekjemper Israel.

Selvom Hamas på mange områder har en reaksjonær politikk, er det umulig for antiimperialister å ikke støtte deres kamp mot Israel. Tilsvarende var det åpenbart riktig å støtte Hizbollah i krigen de førte mot Israels invasjon av Libanon i 2006.

Her er vi ved poenget. Vi må støtte islamistene når de kjemper en progressiv kamp. Altså må vi vurdere hver enkelt bevegelse og de kampene de er involvert i konkret hver gang.

Venstresidefella

Vi kan hverken gå i den vanligste venstresidefella, og avskrive dem som reaksjonære, bare fordi de er en islamistisk bevegelse, men heller ikke til den andre ytterligheten, som noen på venstresida også gjør, å si at islamismen per definisjon er progressiv, fordi den er antiimperialistisk.

Det mest ekstreme eksempelet på det i Norge er Trond Ali Linstad, som støtter Irans president Ahmadinejad, blant annet fordi han er mot Israel.

Islamistene kan nemlig aldri innfri sine løfter. Der de har kommet til makten, har vi ikke sett et nytt og bedre samfunn. I Iran, Afghanistan (først under Mujahedin og så Taliban), Sudan og Tyrkia har fattigdommen fortsatt å prege landene i tillegg til kriger eller borgerkriger.

Den stalinistiske sosialismen ovenfra som venstresida i Midtøsten sto for har spilt fallit. Det aller viktigste sosialister kan gjøre er å bygge bevegelser basert på sosialisme nedenfra, som kan være virkelige alternativer til imperialisme og kapitalisme.

Et slags unntak her er Khomeinis maktovertagelse i Iran. Men det var en maktkamp mellom forskjellige fløyer i en revolusjonsprosess, og gjør ikke islamistene mer til fascister enn de tyske sosialdemokratene som drepte Rosa Luxemburg og hennes meningsfeller under revolusjonen i 1918.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.