IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Svineinfluensa:

De farligste grisene går i dress

deadpigs.jpg

Det har skjedd en overgang fra gammeldagse svinestier til enorme inngjerdete områder, uten like i naturen, der titusener, ja hundretusener av dyr vasser i sin egen avføring, med svekkete immunsystemer, halvkvalte av varme og egen og andres avføring, og der de utveksler patogener med høy frekvens, både med cellekamerater og det stakkars avkommet deres, skriver den amerikanske marxisten Mike Davies.

linje

Publisert: 25.07.2009

Hordene som dette året kom tilbake til USA fra ”spring break” i Cancun brakte med seg en usynlig, men farlig suvenir. Den meksikanske svineinfluensaen, en genetisk hybrid som trolig har oppstått på en industriell grisefarm, truer plutselig hele kloden med feber. De første utbruddene i USA og Canada tyder alt nå på en smitte som brer seg raskere enn den forrige offisielle pandemien, nemlig Hong Kong-influensaen i 1968.

Svineinfluensaen har overtatt plassen i rampelyset etter menneskehetens offisielt oppnevnte bøddel, H5N1 (også kjent som fugleinfluensa), og den utgjør en trussel av hittil ukjente dimensjoner. Riktignok ser det ut til at den er langt mindre dødelig enn SARS-sykdommen som herjet i 2003, men som influensasykdom kan den vise seg mer utholdende enn SARS, og det er mindre sannsynlig at den trekker seg tilbake til sitt hemmelige skjulested.

Gitt at vanlig type A-influensa tar livet av så mange som 1 million mennesker hvert eneste år, kan selv en bare noe mer aggressiv type, spesielt dersom den opptrer med stor hyppighet, føre til dødsfall på linje med en større krig.

I mellomtiden har en av svineinfluensaens første ofre vært troen på at pandemier kan begrenses alene gjennom helsebyråkratiets hurtige respons, uavhengig av kvaliteten på det offentlige helsetilbudet, slik Verdens helseorganisasjon (WHO) lenge har prediket.

Siden de første H5N1-dødsfallene i Hong Kong i 1997 har WHO, med støtte fra de fleste nasjonale helsetjenestene, fremmet en strategi som er fokusert rundt det å identifisere og isolere pandemiske virustyper der de bryter ut, fulgt opp med gjennomgående bruk av anti-virusmedisin og vaksine (dersom den finnes).

En hær av skeptikere har med rette stilt spørsmål ved denne tilnærmingsmåten. De har pekt på at mikrober nå kan fly raskere rundt kloden (bokstavelig talt når det gjelder fugleinfluensa) enn WHO eller lokale byråkrater er i stand til å reagere på det første utbruddet. De peker også på den lite utviklede, vanligvis ikke-eksisterende overvåkningen av forholdet mellom menneske- og dyresykdommer.

Myter

Men myten om handlekraftige forholdsregler (billige sådanne) mot fugleinfluensa har vært av stor verdi for de rike landene, som USA og Storbritannia. De foretrekker å investere i sine egne biologiske Maginotlinjer fremfor å øke bistanden til epidemiske frontlinjer andre steder i verden. De gir store penger til Big Pharma, som i årevis har kjempet med nebb og klør mot Tredje verden-kravet om innenlandsk, statlig produksjon av kritisk viktige anti-virusmedisiner som Roches Tamiflu.

Svineinfluensaen kan komme til å gjøre det klart at WHOs versjon av pandemisk føre-var-politikk – uten at man samtidig investerer stort i overvåkning, vitenskapelig og regulerende infrastruktur, grunnleggende folkehelse og global tilgang til livsnødvendige medisiner – stiller i samme klasse som AIG-derivater og Madoff-securities.

Det dreier seg ikke om at det pandemiske varslingssystemet har slått feil, men at slike systemer rett og slett ikke eksisterer, ikke engang i EU og USA.

Kanskje er det ikke noen overraskelse at Mexico mangler både evne og politisk vilje til å overvåke dyresykdommer og hvordan disse påvirker folkehelsen. Men situasjonen er knapt noe bedre nord for grensen, der overvåkningen er et feilslått lappeteppe av ulike statlige myndigheter, og der kommersielle kjøttprodusenter forholder seg til xxxreguleringer med den samme forakten som de behandler arbeidere og dyr.

Heller ikke har et tiår med advarsler fra relevante vitenskapsfolk resultert i at avansert teknologi for å teste virusspredning er blitt spredt til land der pandemier sannsynligvis vil kunne bryte ut. Mexico har verdensberømt ekspertise, men landet måtte denne våren sende prøver til et laboratorium i Winnipeg (som har mindre enn 3 prosent av innbyggertallet i Mexico City) for å teste dem og avgjøre virusets genom. Dermed mistet man nesten en hel uke.

Men ingen var mindre på alerten enn de legendariske sykdomskontrollørene i Atlanta. Ifølge Washington Post tok det seks dager fra mexicanske myndigheter hadde satt i gang nødtiltak til CDC (Center for Disease Control) oppdaget at noe var på gang. Ja, ”amerikanske helsebyråkrater var helt i villrede om hva som foregikk i Mexico to uker utbruddet”.

Det finnes ingen unnskyldning. Dette er ikke noe som kommer som lyn fra klar himmel. Ja, det store paradokset med panikken rundt svineinfluensaen er at den – selv om den kom helt uventet – var presist forutsagt.

For seks år siden viet Science et større oppslag (skrevet av den beundringsverdige Bernice Wuetrich) om at den nordamerikanske svineinfluensaen etter mange års stabilitet hadde beveget seg over i en ”evolutionary fast track".

Etter at den ble identifisert i begynnelsen av depresjonen på 1930-tallet, hadde H1N1-svineinfluensa bare endret den opprinnelige genomen ubetydelig. Så, i 1998, brøt helvetet løs. En kraftig patogenisk variant begynte å radere ut sugger på en fabrikkfarm i North Carolina, og nye, mer aggressive varianter begynte å dukke opp nesten årlig, inkludert en merkelig variant av H1N1 som inneholdt de indre genene til H3N2 (den andre type A-influensaen som finnes hos mennesker).

Bekymring

Forskere som Wuetrich intervjuet uttrykte bekymring for at en av disse hybridene skulle utvikle seg til menneskelig influensa (man mener at pandemiene både i 1957 og i 1968 oppstod da virus fra fugl og menneske ble mikset inne i griser). De tok sterkt til orde for at man burde opprette et offentlig overvåkningssystem for svineinfluensa; helligbrøde, selvsagt, for i Washington var man opptatt av å kaste bort milliarder på å bekjempe bioterrorisme-fantasier, mens man neglisjerte åpenbare farer.

Men hva var det som førte til denne aksellereringen av svineinfluensaens utvikling? Antagelig det samme som har ført til gunstige betingelser for fugleinfluensa.

Virologer har lenge ment at det intensive jordbrukssystemet i Sør-Kina – en særdeles produktiv økologi med ris, fisk, gris og tam så vel som vill fugl – er den viktigste motoren bak influensamutasjonene: både den årvisse ”driften” (influensaens tendens til å utvikle seg til nye varianter hvert år hos pattedyr) og de episodiske genomiske skiftene (da mutasjoner gjør det mulig for viruset å krysse grensene mellom dyrearter). I mer sjeldne tilfeller forekommer det direkte sprang fra fugler til griser og/eller mennesker – som med H5N1 i 1997.

Men industrialiseringen av husdyrholdsproduksjonen har fratatt Kina det naturlige monopolet på influensautvikling. Som mange har pekt på, har dyreholdet i løpet av de siste tiårene blitt omformet til noe som ligner mer på oljeindustrien enn på de glade familiegårdene som er avbildet i barnebøkene.

In 1965 var det for eksempel 53 millioner griser fordelt på flere enn 1 million farmer i USA; i dag er det 65 millioner griser konsentrert på bare 65.000 anlegg – halvparten av dem med flere enn 5.000 dyr. Det har skjedd en overgang fra gammeldagse svinestier til enorme inngjerdete områder, uten like i naturen, der titusener, ja hundretusener av dyr vasser i sin egen avføring, med svekkete immunsystemer, halvkvalte av varme og egen og andres avføring, og der de utveksler patogener med høy frekvens, både med cellekamerater og det stakkars avkommet deres.

Enhver som har kjørt gjennom Tar Heel, North Carolina eller Milford, Utah – der Smithfield Foods-avdelinger årlig produserer flere enn 1 million griser samt bassenger i hundrevis med giftig møkk – forstår uten videre hvor grunnleggende det industrielle jordbruket har tuklet med naturlovene.

I fjor gav en anerkjent kommisjon nedsatt av Pew Research Center ut en rapport om ”industriell husdyrproduksjon” som understreket de akutte farene for at ”det fortsatte omløpet av virus … i store besetninger (vil kunne) øke sjansene for at det oppstår nye virus gjennom mutasjon eller kombinasjon som så kan resultere i mer effektiv overføring mellom mennesker”.

Kommisjonen advarte videre mot at den overdrevne bruken av antibiotika på svinefabrikkene (et billigere alternativ til avløpssystemer eller bedre oppvekstmiljøer) fremmet fremveksten av resistente infeksjoner, mens avrenningen medførte marerittaktige utbrudd av E. coli og Pfiesteria (dommedags-algen som har drept mer enn 1 million fisk i elvene i Carolina og ført til sykdom hos flere titalls yrkesfiskere).

Enhver lindring når det gjelder denne nye patogene økologien vil imidlertid møte motstand fra monstrøse husdyrekonglomerater som Smithfield Foods (gris og ku) og Tyson (kylling). Pew-kommisjonen, ledet av tidligere Kansasguvernør John Carlin, kunne rapportere om systematisk undergravning av dens undersøkelser av de store selskapene, inkludert trusler om å holde tilbake økonomisk støtte til forskere som samarbeidet med kommisjonen.

Dette er dessuten en globalisert industri med tilsvarende internasjonal politisk betydning. På samme måte som den Bangkok-baserte kyllinggiganten Charoen Pokphand klarte å hindre gransking av selskapets rolle i spredningen av fugleinfluensa i Sørøst-Asia, er det sannsynlig at en nærmere undersøkelse av svineinfluensautbruddet vil komme til å stange hodet mot svineindustriens steinmur.

Det betyr ikke nødvendigvis at den direkte årsaken aldri vil komme for dagen: det ryktes allerede i mexicansk presse om et influensa-episenter rundt en stor Smithfield-avdeling i Vera Cruz. Viktigere i det store bildet (særlig når man tar med den fortsatte trusselen fra H5N1) er WHOs feilslåtte pandemi-strategi, den fortsatte forverringen av verdens folkehelse, Big Pharmas kvelertak på livsviktige medisiner og den planetariske katastrofen som den industrialiserte og økologisk frislupne husdyrproduksjonen.

Fra Socialist Review, mai 2009


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

space

space
space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.