IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

1968 – året da en annen verden ble mulig

paris16.jpg

pil"Sjefen din trenger deg - du trenger ikke ham!" (plakat fra mai 1968)

I juni 1968 utkom et lite skrift i London som sammenfattet de begivenhetene som i samme øyeblikk var i ferd med å ebbe ut i Frankrike. ”Hendelsene i Frankrike,” het det her, ”har en betydning som langt overskrider det moderne Frankrikes grenser. De vil prege historien i den andre halvdelen av det 20. århundre. Det borgerlige samfunnet i Frankrike har den siste tiden blitt rystet i sine grunnvoller. Uansett hvordan den pågående kampen ender, må vi rolig konstatere at det politiske kartet i de vestlige kapitalistiske samfunn er endret for alltid. En epoke er nettopp over: den epoken da folk kunne si, med noe som lignet visshet, at ”det kan aldri skje her”. En ny epoke har begynt: en der folk vet at revolusjonen er mulig under den moderne byråkratiske kapitalismens betingelser.”

linje

Publisert: 23.04.2008

Som et tidsvitne fra et år som i komprimert form inneholdt begivenheter og prosesser som i normale tider er fordelt over mange år, uttrykker dette sitatet en vesentlig innsikt i hva som var viktig med 1968 – og hva som fremdeles er viktig med det, 40 år etter. For 1968 var året da vi brøt gjennom muren, og en annen verden ble mulig.

1968 viste ikke bare at revolusjonære utbrudd var mulig i Vest-Europa. Begivenhetene dette året dokumenterte også til fulle at opprøret og den revolusjonære stemningsbølgen hurtig spredte seg fra land til land, langt raskere enn det som hadde vært tilfelle i kjølvannet av revolusjonen i Russland i 1917 eller de tidligere europeiske revolusjonene i 1789, 1830 og 1848. Det var ikke bare i Frankrike studenter og arbeidere stod på barrikadene i 1968. Det gjæret i USA, i Japan, i Italia, i Egypt og i Mexico og en rekke andre steder. En stund så det ut til at alt var mulig. For de fåtallige og små gruppene på venstresiden som hadde beholdt troen på arbeidermakt og internasjonal sosialisme, fremsto det som om ”de idéene som vi hadde hyllet i pamfletter og diskutert i små publokaler, var kommet til live, i tre dimensjoner,” som IS-eren David Widgery senere beskrev det. Eller som dikteren William Wordsworth langt tidligere mintes den store franske revolusjonen: ”Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven.”

Revolusjonens aktualitet

1968 viste ikke bare at revolusjonære utbrudd var mulig i Vest-Europa. Begivenhetene dette året dokumenterte også til fulle at opprøret og den revolusjonære stemningsbølgen hurtig spredte seg fra land til land, langt raskere enn det som hadde vært tilfelle i kjølvannet av revolusjonen i Russland i 1917 eller de tidligere europeiske revolusjonene i 1789, 1830 og 1848. Det var ikke bare i Frankrike studenter og arbeidere stod på barrikadene i 1968. Det gjæret i USA, i Japan, i Italia, i Egypt og i Mexico og en rekke andre steder. En stund så det ut til at alt var mulig. For de fåtallige og små gruppene på venstresiden som hadde beholdt troen på arbeidermakt og internasjonal sosialisme, fremsto det som om ”de idéene som vi hadde hyllet i pamfletter og diskutert i små publokaler, var kommet til live, i tre dimensjoner,” som IS-eren David Widgery senere beskrev det. Eller som dikteren William Wordsworth langt tidligere mintes den store franske revolusjonen: ”Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven.”

I Vest-Europa representerte 1968 et brudd i utviklingen i etterkrigstiden. Flere av de byråkratiske, statskapitalistiske regimene i Øst-Europa hadde riktignok vært truet av arbeideropprør og revolusjon i disse årene – DDR i 1953 og Ungarn i 1956. Men vest for jernteppet (og i USA) kunne det i perioden frem til 1968 – med unntak av radikaliseringen i den aller første tiden etter 1945 – fremstå som om arbeiderklassen var død som politisk kraft, og man snakket om et ”avideologisert” klima. Ledende intellektuelle på venstresiden begynte å avskrive arbeiderklassen. Den franske filosofen Herbert Marcuse hevdet at studentene utgjorde en kraft som kunne forandre samfunnet, mens arbeiderne var blitt “manipulert til å bli en del av systemet”. I Det én-dimensjonale menneske fra 1964 (norsk utgave 1968) mente han redningen i stedet lå i ”det ytre proletariatet”, ”neo-kolonialismens ofre”. Slike idéer ble børstet støvet av og gitt et anti-aksjonistisk innhold på slutten av 1970-tallet, da bølgene fra 1968 hadde lagt seg, med Andrè Gorz’ Farvel til proletariatet fra 1980 som et ”høydepunkt”.

Dette var ikke første gang at arbeiderklassen eller deler av den var blit avskrevet som handlende subjekt. I begynnelsen av forrige århundre ble arbeiderne i den nye, elektrifiserte storindustrien som skjøt opp som paddehatter mange steder i Norge, oppfattet som noe annet enn og delvis utenfor den ”egentlige” arbeiderklassen, vanskelig å organisere og lite villige til å slåss. Det finnes mange lignende eksempler. Hver gang kapitalismen har revolusjonert produktivkreftene og kastet frem ny teknologi, nye måter å organisere produksjonen på og nye arbeidergrupper, har noen ment at disse nye gruppene på et eller annet vis står utenfor, helst over, arbeiderklassen. Og hver gang har nettopp disse arbeiderne snart kommet i konflikt med systemet, ført store streikekamper og ofte også utviklet kampformer som ingen frem til da hadde tenkt på. De har gått fra å bli oppfattet som en slags ”middelklasse” til å spille rollen som de mest typiske proletarene. For å ta et eksempel fra USA: Der førte den nye masseproduksjonen av biler, det systemet som Antonio Gramsci kalte for ”fordismen”, til fremveksten av en høyt spesialisert og relativt sett høyt lønnet gruppe bilarbeidere i 1920-årene. Mange av bilarbeiderne oppfattet seg selv som en del av middelklassen, og ikke som arbeidere. Etter en serie store streiker blant bilarbeiderne midt på 1930-tallet endret dette seg, og denne arbeidergruppen fikk deretter den statusen som de ”mest typiske” amerikanske arbeiderne som de har beholdt mer eller mindre frem til i dag.

Mai-begivenhetene i Frankrike og den økte streikeaktiviteten på arbeidsplasser over hele Europa i årene som fulgte, knuste for en tid illusjonen om arbeiderklassens død. Det synkroniserte oppsvinget i arbeideraktivisme nådde fra norske skipsverft til kobbergruvene i Zambia, fra indiske lokførere til bankansatte i Nigeria. I løpet av få år hadde det knust den rådende maktstrukturen i Thailand, Portugal og Etiopia, og overalt – i Vesten, i Østblokken og i Den tredje verden, i Bangkok, i Warzawa og i Birmingham var det den urbane arbeiderklassen som først og fremst utfoldet seg.

Studentopprøret

I Øst-Europa hadde ”sosialismen” blitt innført ved hjelp av russiske tanks og med aksept fra de vestlige stormaktene etter 1945. Men ikke en gang i de stalinistiske øst-statene syntes tingene lenger å være uforanderlige i 1968. I Tsjekkoslovakia åpnet regimet opp for reformer og gjennomført en politikk som mange i vest oppfattet som en ”sosialisme med et menneskelig ansikt». Men Praha-våren ble fulgt av den sovjetiske invasjonen i august, som knuste både det tsjekkiske regimet og drømmen om å reformere de byråkratiske systemene i østblokken.

I USA var bevegelsen mot Vietnamkrigen på frammarsj, og i løpet av få år hadde den nådd en slik styrke at det var umulig for myndighetene å fortsette krigen. Sammen med Israels seksdagerskrig i 1967 og frigjøringskampen i Algerie noen år tidligere, bidro den amerikanske krigføringen til fremveksten av en anti-imperialistisk stemning blant mange i Vesten. ”Kulturrevolusjonen” i Kina var på sitt voldsomste. Den var i utgangspunktet et oppgjør mellom ulike fløyer innenfor det herskende byråkratiet, men meldingene om unge rødegardister som skulle fornye og videreføre den knapt 20 år gamle kinesiske revolusjonen, ga håp og optimisme til mange i Vesten.

1968 var også et ungdomsopprør, en reaksjon mot konformisme og fremmedgjøring. En populær fransk vise det året inneholdt strofen: ”Min farfar var proletar, min er konsument, og jeg er opprører”. Arbeiderne i Paris beskrev sarkastisk dagliglivet som metro – boulo – dodo (kjøre til jobb – jobbe - sove). Det engelske rockebandet The Kinks uttrykte stemningen blant mange unge nokså presist i deres Shangri-la (som riktignok ikke kom på plate før i 1969):

And all the houses in the street have got a name
‘cos all the houses in the street they look the same
Same chimney pots, same little cars, same window panes
The neighbours call to tell you things that you should know
They say their lines, they drink their tea, and then they go
They tell your business in another shangri-la
The gas bills and the water rates, and payments on the car
Too scared to think about how insecure you are
Life ain’t so happy in your little shangri-la

Men fremmedgjøring er ikke hovedforklaringen på det nye ungdomsopprøret og studentaktivismen. De nye studentkullene i 1960-årene var studenter av et annet slag enn – … jeg hadde nær sagt det foreldrene deres hadde vært. Men det radikalt nye med svært mange av studentene, var nettopp at foreldrene deres ikke selv hadde vært studenter. Det var arbeiderklassens barn som for første gang hadde inntatt universitetene. Studentkullene ble stadig større, og de nye universitetscampusene, som Blindern i Oslo, ble ikke uten en viss rett kalt for ”student-fabrikker”. Bare i Paris fantes det 160.000 studenter i 1968, og enda flere var det i Tokyo. Og i motsetning til tidligere generasjoner av studenter, kunne en betydelig del av de ferdige kandidatene se frem til et liv som arbeidere, om enn høyt utdannede.

Den nye situasjonen som studentene befant seg i, er viktig for å forstå hvorfor de utover i 60-årene i økende grad tok i bruk kollektive kampformer (”nye” aksjonsformer under studentopprøret som sit-ins var faktisk blitt brukt av amerikanske bilarbeidere i mellomkrigsårene, og studentenes aksjoner minnet i mange tilfeller om den ”direkte aksjon”-taktikken som vært viktig i en tidligere, aktivistisk fase i arbeiderbevegelsens historie hadde spilt en viktig rolle) – og i det hele tatt hvorfor radikaliseringen av store studentgrupper skjedde.

I 1968 og de nærmeste årene var det streiker og okkupasjoner på noe slikt som 2.000 universiteter verden over.

Paris i opprørets tegn

Den 21. februar 1968 skrudde studenter som demonstrerte, ned gateskiltene og døpte om Latinerkvarteret til “Det heroiske Vietnams kvarter”. Ånden fra Tet-offensiven var kommet til Europa. Tre måneder senere skulle den franske arbeiderklassen komme til å true den franske staten, verdens fjerde største stormakt, på livet. Da var Frankrike lammet av 10 millioner streikende arbeidere, og av fabrikk- og universitetsokkupasjoner. Alle stilte sine krav; strippere, fotballspillere og tv-verter inkludert.

Det begynte som det alltid gjør – med noe som kunne se ut som en bagatell. Etter flere måneder med konflikt mellom studenter og ledelsen, stengte sistnevnte universitetet i Nanterre i Paris den 2. mai. Dagen etter møttes studentene ved Sorbonne-universitetet for å protesere mot stengningen. I dagene som fulgte, var det stadige demonstrasjoner og sammenstøt mellom studenter og politi. Ungdomsskoleelever og stadig flere unge arbeidere sluttet seg til protestene. Kravene var at alle siktelser mot studenter som var blitt arrestert, måtte frafalles, at politiet måtte trekke seg tilbake fra universitetsområdet og at Nanterre og Sorbonne ble åpnet igjen.

Fredag 10. mai samlet en stor folkemengde seg i Latinerkvarteret. Da opprørspoliti hindret dem i å krysse Seinen, svarte 50.000 studenter med å bygge barrikader og gå til motangrep. Tåregass og køller ble møtt med brostein. “Tusener hjalp til,” skrev et øyenvitne. “Kvinner, arbeidere, tilskuere og folk i pyjamas lagde kjeder for å forsyne fronten med steiner og barrikademateriale. Beboerne kastet ting ut av vinduene, politiet svarte med gassgranater inn i leilighetene.” Gatekampene varte til neste morgen, og hundrevis av demonstranter ble arrest. Like mange ble skadet. Hendelsene ble direktesendt på radio, og etterdønningene ble vist på tv dagen etter.

Politiet hadde stilt i fullt opprørsutstyr, med gassmasker og gummikøller. Reaksjonene på politiets brutalitet var kraftige. Motstanden medførte at statsminister Pompidou beordret Sorbonne gjenåpnet. Men det var ikke tilstrekkelig. Studentopprøret hadde tent en gnist i arbeiderklassen. Man ville ta igjen etter årevis med angrep fra borgerskapet; hardere disiplin og politivold mot mislykkede streikeaksjoner. Fagbyråkratiet og ledelsen for det dominerende kommunistpartiet (PCF) følte seg presset til å arrangere en massedemonstrasjon og én dags generalstreik mot politivolden. Så, den 13. mai, marsjerte 1 million bak røde flagg gjennom Paris. Oppslutningen var enorm. Og generalstreiken samlet 10 millioner franske arbeidere i en kraftfullt uttrykk for solidaritet. Sorbonne ble gjenåpnet, erklært for å være et ”universitet for folket” av studentene og fungerte som et sentrum for ”revolusjonær diskusjon, bekjennelse og forvirring,” som David Widgery skriver.

Fagbyråkratene, ledelsen for kommunistpartiet og regjeringen hadde satt sin lit til at at demonstrasjonen og generalstreiken den 13. ville dempe gemyttene. Men forhåpningene deres ble gjort til skamme. En gruppe arbeidere på Sud Aviation i Nantes hadde i flere uker lagt ned arbeidet et kvarter hver tirsdag. Denne tirsdagen gikk de ikke tilbake til jobb etter 15 minutter. De blokkerte i stedet sjefens kontor. Initiativet fenget; i løpet av kvelden barrikaderte 2.000 arbeidere fabrikken. Neste dag Renault-arbeiderne høre om aksjonen og gjorde det samme på sin arbeidsplass. Det samme gjentok seg over hele Frankrike: innen 16. mai hdde arbeiderne okkupert et femtitalls fabrikker, og dagen etter omfattet streiken 200.000 arbeidere. I løpet av en drøy uke var alle alle bilfabrikkene, det meste av flyindustrien, skipsverftene og jernbanen okkupert. Ansatte i banker, forsikringsselskaper, trykkerier og supermarkeder gikk ut i streik. 10 millioner arbeidere, ca. to tredeler av den franske arbeidsstyrken, streiket. I flere uker var den franske økonomien paralysert.

Organisering nedenfra grep om seg. Bare i Paris fantes det snart 400 lokale aksjonskomitéer, inkludert okkupasjonskomitéen ved Sorbone. Som i andre revolusjonære situasjoner oppstod det egne organer som sørget for det som var nødvendig av varer og tjenester for folk flest. Sykehusene fungerte og folk fikk gass, elektrisitet og vann selv om arbeiderne streiket. En radiofabrikk laget walkie-talkier til streikevaktene. Lengst gikk det i Nantes, der arbeiderne organiserte en sentral streikekomité som sørget for renovasjon og forsyninger og lagde avtaler om matlevering med bøndene i landdistriktet.

Det var hele tiden en viss “osmose” mellom studenter og arbeidere. Det var studentene som brukte brosteinene i Latinerkvarteret som skyts mot politiet, men ikke før en bygningsarbeider hadde vist studenter som kom trekkende med ting de hadde hentet på en lokal byggeplass og nå ville bruke til å bygge barikader av, hvordan pressluftboret de slepte med seg kunne brukes til å få løs brosteinene. Mange unge arbeidere søkte dessuten til universitetsområdet og det yrende politiske livet der.

Men entusiasmen skulle ikke vare ved. Ledelsen i CGT, den kommunist-kontrollerte fagorganisasjonen, gjorde sitt beste for å begrense bevegelsen. Under milliondemonstrasjonen 13. mai sørget de for at menneskelig lenke på 20.000 mennesker skilte de revolusjonære studentene fysisk fra arbeiderne. Der PCF hadde innflytelse, stengte de fabrikkportene for studenter som kom på streikevakt. På alle måter holdt de tilbake streikebevegelsen. ”Anarkister, pappagutter og venstreekstremister,” kalte kommunistpartiets hovedorgan, L’Humanité, studentopprørerne. The Observer beskrev 19. mai stalinistenes agenda på følgende måte: “Paradokset er at kommunistenes fagforeninger og regjeringen de later som de utfordrer, egentlig står på samme side. De forsvarer det franske samfunnet slik vi kjenner det… Som et politi i fransk økonomi, har kommunistene stoppet trafikken… Bare gjennom mobilisering av sine tropper kan det ortodokse kommunistpartiet overby student-agitatorene og isolere det revolusjonære virus.”

CGT forsøkte å kontrollere det spontane utbruddet av militant aktivisme på arbeidsplassene gjennom å kanalisere den over i en mer begrenset kamp for høyere lønn og andre økonomiske krav. Og selv om de streikende i første omgang avviste et forhandlingsresultat som ville ha gitt dem 10-25 % lønnsøkning, greide CGT og PCF snart å få kontroll over bevegelsen i kraft av sin sterke og disiplinerte organisasjon. Byråkratene ville vise regjeringen og arbeidsgiverne at de var på høyde med situasjonen, og dermed fortjente større innflytelse i parlamentet. Etter at CGT hadde stoppet arbeiderklassen, begynte motangrepene i form av motdemonstrasjoner og bruk av opprørspoliti mot de streikende. CGT ble trukket med i stadig flere forhandlinger, og overbeviste så arbeiderne om at de kunne skaffe dem bedre lønn – så lenge arbeiderne innså at de måtte velge kommunister inn i parlamentet for å få gjennom sine politiske krav. Da president De Gaulle oppløste parlamentet og lovte nyvalg, stoppet CGT de aller fleste streiker i løpet av tre dager. Selv om mange streiker fortsatte, var bevegelsen død i løpet av juni. De arbeiderne som nektet å oppgi fabrikkokkupasjonene, ble drevet ut av politiet. Politiet gjenerobret Sorbonne 16. juni. Flere venstreorganisasjoner ble forbudt, og i valget i juni var det De Gaulle som dro det lengste strået.

Spontanitet – solidaritet – internasjonalisme

Studentenes kamp mot politiet i Latinerkvarteret var ikke det vesentligste i mai 1968. Hendelsene i disse korte ukene hadde den samme effekten verden over som det Marx i de reaksjonære 1850-årene forklarte at den franske februarrevolusjonen i 1848 hadde hatt:

”De såkalte revolusjonene i 1848 var ikke annet enn små hendelser, små riper og sprekker på det europeiske samfunnets tørre skorpe. Men de avslørte avgrunnen. Under den tilsynelatende solide overflaten kom det til syne oseaner av flytende stoff, som truet med å ekspandere og dermed sprenge kontinenter av fast fjell i småbiter.”

Mai-begivenhetene beviste på samme måte revolusjonens aktualitet i vår egen tid. I en årrekke hadde de moskva-vennlige kommunistpartiene i Vest-Europa hevdet at de fremdeles var revolusjonære organisasjoner, men at det aldri var oppstått reelle revolusjonære situasjoner siden 1920-årene. Denne påstanden ble nå gjort til skamme. Marxismens idéer ble bekreftet i 1968, men det var en annen marxisme enn den stalinistiske ortodoksien som i to generasjoner hadde ridd den organiserte arbeiderklassen som en mare. Det var ikke tilfeldig at det var Rosa Luxemburgs og Karl Liebknechts portretter som prydet plakatene under demonstrasjonene i Tyskland dette året, eller at Trotskis var malt på veggene ved Sorbonne. Det var idéene om spontanitet, egenaktivitet, nedenfra-perspektiv og internasjonalisme som fikk liv i mai. Studentene i 1968 gav arbeiderklassen tilbake noen av dens egne, opprørske tradisjoner.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.