IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Presidentvalget i USA:

Er Demokratene bedre?

poster.jpg

pilPest eller kolera? “I’d rather vote for what I want and not get it, than for what I don’t want and get it," sa sosialisten Eugene W. Debs, som stilte opp i presidentvalget for det amerikanske Socialist Party fem ganger på begynnelsen av 1900-tallet.

Milioner av mennesker gleder seg til å få George Bush ut av Det hvite hus. Men Demokratene tilbyr ingen virkelig forandring, skriver Jon Sandven og Christian Ringdal.

linje

Publisert: 18.03.2008

Krigskorstog, konservativ gudstro, angrep på borgerrettigheter og nyliberal galskap kjennetegner George Bush sin presidentperiode. To tusen milliarder dollar (!) er brukt på krigen og den amerikanske økonomien faller. Republikanernes presidentkandidat, John McCain, vil gjerne ha amerikanske styrker i Irak i hundre år.

Det er ikke rart at millioner av mennesker i USA og i resten av verden håper på å få Republikanerene ut av Det hvite hus til høsten. Midt i mediesirkuset rundt primærvalgene er det et virkelig engasjement rundt de demokratiske kandidatene Hillary Clinton og Barack Obama.

Når Demokratene også vil stille med enten en kvinne eller en svart mann er det forståelig at mange øyner et lite håp om forandring. Å, hadde det vært så vel!

I norske medier kan man få inntrykk av at Demokratene er det venstreorienterte av de to partiene, et parti av fagbevegelse og sosiale bevegelser. Det er riktig at Demokratene har klart å inkorporere mange sosiale bevegelser og kampanjer - det har da også vært deres historiske rolle i over hundre år å forsøke å forhindre arbeiderklassen fra å organisere seg gjennom å ta opp i seg enkelte reformkrav. Av fagbevegelsens politiske bidrag går det meste til Demokratene. Men dette utgjør bare 14 prosent av partiets totale bidrag. 2/3 av bidragene kommer fra storselskapene. Demokratene får kanskje ikke så mye fra Bush sine venner i oljeindustrien, men mer enn nok fra Wall Street, Hollywood og Silicon Valley.

Et mindre onde?

Men Demokratene må tross alt være litt bedre? Vi trenger ikke se lenger tilbake enn til Bill Clintons presidentperiode (1993-2000) for å se hva en president fra Demokratene betyr. Forskjellene mellom fattig og rik ble nesten tidoblet. Antall føderale fanger ble nesten doblet (størstedelen av USAs fanger er svarte). Clinton sendte amerikanske styrker inn i kamp like mange ganger som hans fire forgjengere gjorde til sammen. Han gikk til krig mot Jugoslavia på tvers av FN. Han gjorde slutt på velferdsordninger Ronald Reagan ikke hadde sjanse til å røre. Husk det når Hillary Clinton skryter av at hun er mer ”erfaren” enn Obama – det er Bill Clintons administrasjon hennes erfaring er knyttet til.

Både Republikanerne og Demokratene er kapitalistiske partier som er for imperialisme – som begge partiene kaller “amerikansk lederskap i verden”. Det vil kanskje overraske mange, men hvis du lager en målestokk på hvor liberal en amerikansk president har vært ut fra hvilke reformer han har gjennomført, blir resultatet faktisk at erke-reaksjonære Richard Nixon kommer ut som den mest liberale presidenten i etterkrigstida. Det er styrkeforholdet i kampen mellom klassene som kan forklare hvordan reformer blir innført eller fjernet – i USA som i resten av verden.

Borgerrettigheter, arbeiderrettigheter og miljøstandarder ble under Nixon utvidet og forbedret på en måte som setter for eksempel Bill Clinton i et dårlig lys.

Under Nixon ble abortloven og “affirmative action” (positiv diskriminering for svarte) som virkemiddel godkjent av en Høyesterett som var fylt opp med Nixon-utnevnte dommere. Nixon ble til og med tvunget til å innføre prisreguleringer i et forsøk på å begrense lønnsveksten. Organiserte arbeidere i en rekke sektorer (kull, stål, post) kjempet så militant og så lenge at de fikk stor reallønnsvekst på tross av høy inflasjon.

Tida var preget av kamp mot Vietnamkrigen og for borgerrettigheter, abortlov og bedre arbeidsvilkår. Først da bevegelsen begynte å bli svakere, kunne reformene angripes igjen – og det begynte under Demokraten Jimmy Carter og fortsatte under Reagan.

Irak – ville det skjedd under Al Gore?

Det er nå fem år siden USA og dets allierte gikk til krig mot Irak. Hundretusener av sivile er drept. Forsvarerne av Demokratene sier ”men ville Al Gore invadert Irak?” William Blum, forfatteren av blant annet Rogue State og Killing Hope, skrev nylig: ”Han ville kanskje invadert Iran istedet, det var angivelig førstevalget til Israel og deres amerikanske lobby. Husk at Clinton-Gore-administrasjonen påtvang det irakiske folket åtte år med hjerteløse og meningsløse sanksjoner samtidig som de bombet det hundrevis av ganger. Mer enn en million døde var resultatet. Al Gore har allerede invadert Irak.”

Meningsmålinger har vist at mellom 57 og 64 prosent av amerikanerne vil ha alle amerikanske styrker ut av Irak innen et år. Ingen av presidentkandidatene står for det samme standpunktet. De snakker kanskje om nedtrapping av ”kampstyrker” (”combat troops”) etterhvert, men disse utgjør en liten del av okkupasjonen. Akkurat nå er det flere amerikanske soldater i Irak enn det var for ett år siden.

Obamania

Hillary Clinton stemte for krigen mot Irak. Barack Obama har tjent noe på dette. Han var mot krigen da han var delstatspolitiker i Illinois. Men om den veltalende Obama har klart å utnytte dette i valgkampen så langt, fins det nok av uttalelser som viser at han stiller seg bak ”krigen mot terror”.

Da han drev valgkamp for å komme inn i Senatet var oppslutningen om krigen på sitt høyeste. I juli 2004 sa han ifølge Chicago Tribune at ”på dette tidspunktet er det ingen stor forskjell mellom min og presidentens posisjon”. Avisa skrev videre at ”Obama [...] mener nå at amerikanske styrker må bli værende for å stabilisere det krigsherjede landet – en politikk som ikke er ulik den nåværende tilnærmingen til Bush-administrasjonen.”

Også hans stemmegivning knuser imaget av at Obama er en mann som kommer til å rydde opp. Siden han inntok plassen i Senatet i januar 2005 har han stemt for alle krigsbevilgninger Republikanerne har lagt fram, totalt mer enn 300 milliarder dollar. Han stemte for Condoleezza Rice som utenriksminister. Han stemte for å videreføre Patriot Act i juli 2005 – det verste angrepet på borgerrettighetene de siste femti åra.

Bass og diskant

Demokratene vil oppnå det samme som Republikanerne – å styrke USAs makt i verden. Noen ganger er Demokratene for å bruke andre midler enn Republikanerne, for eksempel mer diplomati og mindre unilateral aggresjon i internasjonal politikk. Men man kan like godt se på dem som to fløyer av samme parti: Republokratene. Som James Mann skriver i Rise of the Vulcans:

“Republikanerne motsatte seg ikke Clintons økonomiske globaliseringsvisjoner og Demokratene utfordret ikke Republikanernes militære visjoner om Amerika som den eneste supermakten. Noen ganger virket det som om Amerikas to ledende partier spilte den samme plata. Da Demokratene holdt Det hvite hus skrudde de opp den økonomiske diskanten. Da Republikanerne tok over skrudde de opp den militære bassen.”

Enhver som vil ha virkelig forandring i USA må se etter andre alternativer. Men har reelle alternativer noen mulighet?

Konsekvensen av ”det minste ondet”

I 2000, ett år etter opprøret mot WTO i Seattle, fikk den radikale aktivisten Ralph Nader 3 millioner stemmer i presidentvalget som De Grønnes kandidat. Nader stiller også i år som uavhengig kandidat [det er foreløpig usikkert om De Grønne velger ham som sin kandidat], men momentumet er ikke det samme fordi De Grønne i 2004 anså John Kerry som ”et mindre onde” enn George Bush. I 2004 stilte de bare lister i delstater som var ”sikre” for Demokratene, og sjøl om Nader stilte samlet det ikke venstresida på samme måte som i 2000.

Dette er den viktigste grunnen til at det er galt å støtte Demokratene som “det minste ondet”. Gang på gang har topartisystemet blitt utfordret ved at sosiale bevegelser har forsøkt å stille uavhengige kandidater – Tom Watsons Populist Party på 1890-tallet, Eugene Debs sitt Socialist Party på 1910-tallet, Henry Wallace sitt Progressive Party i 1948 og Ralph Naders kandidatur ved de siste valgene er bare noen av mange eksempler. Men venstresida har dessverre ALLTID godtatt logikken med “det minste ondet” etterpå. Derfor har framganger for sosiale bevegelser ved enkeltvalg blitt avløst av støtte til et av de to imperialistiske partiene ved neste valg når en Demokrat har framstilt seg som representant for bevegelsen – og nesten uten unntak en svekkelse av bevegelsene umiddelbart etter. Derfor fins det ikke noe alternativ til Republokratene – derfor fins det ikke noe arbeiderparti i USA.

1930-tallet var kanskje tidspunktet hvor et brudd med Republokratene var nærmest å skje. En militant klassekampsituasjon og seier på seier for fagbevegelsen skapte et klima hvor et arbeiderparti kunne formes dersom fagbevegelsen brøt med Franklin D. Roosevelt. Meningsmålinger gjort mellom 1936 og 1938 viste konstant at over 20 prosent av de spurte støttet tanken om et arbeiderparti. Og mellom 14 og 16 prosent svarte at de ville bli medlemmer av et sånt parti. Men på tross av at kongressene til viktige forbund som bilarbeiderne og tekstilarbeiderne i 1937 vedtok opprettelse av arbeiderparti lot fagbyråkratene være å ta et slikt initiativ. I steden støttet de Roosevelt som det minste ondet.

Etter at det gikk opp for Tom Watson og populistene at Demokratene og William Jennings Bryan gladelig tok i mot aktivistene og stemmene deres uten å ville gi noe tilbake beskrev Watson alliansen slik: “Vi spiller Jonas og de spiller hvalen” (joda, Jonas overlevde ved at hvalen slukte ham mens han ellers ville lidd drukningsdøden, men hvalen spydde ham bare opp igjen etter at han hadde fått Guds tilgivelse).

Dem som ikke tror på guddommelig inngripen får holde seg unna Demokratene.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.