IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Norge ut av Afghanistan

Okkupasjonen av Afghanistan har nå vart i mer enn seks år, og en kan spørre seg når USA og Nato mener at målet er nådd. Norge, som en del av okkupasjonsstyrken, er også i ferd med å trappe opp krigføringen i landet.

linje

Publisert: 18.03.2008

Diskusjonen om Natos krigføring foregår i alle land som bidrar med soldater, og spesielt i de land - som Nederland og Canada - som deltar i den mest offensive krigføringen i sør og øst. Det er etterhvert ganske mange som mener at Nato ikke kan vinne militært i Afghanistan, også konservative amerikanske tenketanker. The Atlantic Council of the United States sier, i følge BBC, blant annet følgende i sin rapport om situasjonen: ”Make no mistake, Nato is not winning in Afghanistan”.

Norske politikere, særlig innen regjeringspartiene, mener også at konflikten ikke kan vinnes militært, og de siste ukene har denne retorikken blitt særlig tydelig med alle uttalsene om behovet for ny Nato-strategi og økt humanitær hjelp.

Men USA og Nato er desperate, og USAs forsvarsminister Robert Gates bruker nærmest enhver anledning til å kritisere Nato-land for ikke å sende nok soldater. At USA skal forandre strategi er usannsynlig for å si det forsiktig. Uttalelsene fra Bush-administrasjonen og Nato-toppene signaliserer det motsatte.

Trekkes ut umiddelbart

De norske soldatene må trekkes ut umiddelbart og uten betingelser. På den måten kan det legges press på USA og Nato. Norge vil dermed gi et klart og tydelig signal om at krigen må avsluttes.

Dessverre er antikrigsbevegelsen i Norge splittet på dette spørsmålet. På Fredsinitiativets årsmøte i midten av februar stemte flertallet ned formuleringen ”De norske militære styrkebidragene må trekkes ut”.

De vedtatte formuleringene krever at regjeringen skal legge press på Nato for å få organisasjonen til å forandre strategi som så skal ende med forhandlinger mellom alle parter i Afghanistan og uttrekking av alle Nato-styrker. Hvis ikke regjeringen får til det, skal de norske troppene trekkes helt ut.

Bak flertallet i Fredsinitiativets formuleringer ligger det dels taktiske vurderinger, men også saklig uenighet. Stikkordet er bredde, man ønsker en fredsbevegelse der ”alle” kan være med. Men noen er også i mot at norske styrker skal trekkes ut. Fredsinitiativets vedtak er så å si identisk med vedtak i flere fylkeslag i SV, blant annet Oslo SV.

Det er ellers interessant å merke seg at landsmøtet i Attac 1-2. mars stemte for at de norske soldatene må trekke seg ut av Afghanistan.

"Attac Noreg krev at regjeringa arbeider for ei avslutting av NATO sine offensive krigshandlingar, nye politiske forhandlingar og tilbaketrekking av alle NATO-styrkar. Den mest effektive måten å oppnå dette på er å trekka ut dei norske styrkane, i kombinasjon med forhandlingar i FN."

Sitatet er hentet fra uttalelsen "Stopp krigen i Afghanistan!", Ingen leverte inn forslag om å stryke setningen som krever uttrekking av de norske styrkene.

Argumentene

Hvorfor har Norge militære styrker i Afghanistan, og hvorfor mener regjeringen at det er riktig å ha dem der? Vi vil se litt nærmere på noen av argumentene som brukes. Men vi vil også se nærmere på enkelte argumenter som brukes av deler av antikrigsbevegelsen.

Afghanistan er ikke okkupert. Norske soldater er i landet fordi FN har bedt oss om det, sier regjeringen.

USAs angrep på Afghanistan etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, hadde ikke en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd i ryggen. Nato-paktens paragraf 5 om kollektiv sikkerhet ble derimot misbrukt til å legitimere angrepet. Dermed var Operation Enduring Freedom/”krigen mot terror” i gang. Det var USA og Storbritannia som gjennomførte bombingen, men i underkant av 50 stater, deriblant Norge, støttet angrepet. Etterhvert kom flere land, også Norge, med i krigføringen og okkupasjonen.

Det er riktig at det er vedtatt FN-resolusjoner som brukes som argument for å ha ISAF-soldater i Afghanistan. Grunnlaget for ISAF-styrken er FN-resolusjon 1386, vedtatt 20. desember 2001. ISAF ble opprettet - opprinnelig for seks måneder – med det formål å medvirke til sikkerheten i Kabul og områdene omkring. Men ISAF kan ikke ses isolert fra Operation Enduring Freedom. Spørsmålet om sikkerheten rundt Kabul må selvsagt knyttes til invasjonen og okkupasjon. En kan kanskje si at ISAF og Operation Enduring Freedom spilte to forskjellige roller i begynnelsen. Men det var to ulike roller i den samme imperialistiske operasjonen.

Hva de ser seg tjent med

En resolusjon vedtatt av FNs sikkerhetsråd er kun et uttrykk for hva de faste medlemmene i sikkerhetsrådet (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike – verdens mektigste stater) ser seg tjent med. Det er rett og slett en måte å legitimere en imperialistisk politikk på, en måte å legitimere en politikk som allerede er i gang.

Siden det ikke ble lagt ned veto mot opprettelsen av ISAF, var det flere enn USA som så seg tjent med en såkalt stabiliseringsstyrke i området rundt Kabul.

Den virkelige grunnen til at norske soldater er i landet er derfor at USA trenger hjelp til å opprettholde okkupasjonen, altså en hjelp til å gjennomføre Operation Enduring Freedom, selv om altså Norge trakk seg ut av denne styrken etter at den rødgrønne regjeringen kom til makta.

Regjeringen henviser da også til Soria Moria-erklæringen for å legitimere tilstedeværelsen i Afghanistan. I følge Soria Moria skulle Norge trekke seg ut av USAs Operation Enduring Freedom og styrke ISAF. Det er nettopp dette som er gjort. Men ISAF og Operation Enduring Freedom kan i dag knapt skilles fra hverandre.

Offensiv krigføring

ISAF driver nå offensiv krigføring, og nyhetsmeldingene og rapportene om ISAF-angrep på Taliban og andre deler av motstandsbevegelsen har etterhvert blitt mange. Volden mot sivilbefolkningen øker både på grunn av Talibans selvmordsangrep og de vestlige styrkenes bombing og andre militære operasjoner.

Nato overtok kommandoen over ISAF i august 2003 og sikkerhetsrådets resolusjon 1659 fra 2006 understreket at ISAF skal ha et ”tettere operativt samvirke” med Operation Enduring Freedom.

USA er i Afghanistan av geopolitiske grunner. En viktig årsak var at president Bush ville forberede den amerikanske befolkningen på igjen å måtte ofre seg i USAs imperialistiske kriger. Dessuten var Taliban en takknemlig fiende og landet enkelt å invadere.

Norge trapper opp

Norges bidrag til denne krigen trappes nå opp. Soldater fra styrken i Mazar-e-Sharif deltok november i fjor i kampen mot motstandskjempere i Baghdis-provinsen som ligger nordvest for Kabul. Dermed deltok norske soldater utenfor de provinser de er stasjonert.

150 spesialsoldater skal sendes til Afghanistan i mars, og fra oktober skal 50 norske soldater og offiserer følge et afghansk kompani og drive opplæring. De skal følge den afghanske styrken uansett hvor i landet den er, også sør og øst i landet.

Det er viktig at antikrigsbevegelsen er bred, at mange organisasjoner deltar

Bredde er fint, men det er viktig at bredden har et politisk grunnlag som virkelig har brodd mot motstanderen. Klare og tydelige formuleringer som virkelig har brodd mot regjeringens afghanistan-politikk har mye større sjanse til å mobilisere mange mennesker enn den uklare linja som Fredsinitiativet nå har lagt seg på. Den ødelegger brodden til antikrigsbevegelsen og demper presset på den norske regjeringen.

På Fredsinitiativets årsmøte for et år siden vant også flertallet fram med formuleringer som ikke krevde at Norge skulle trekke seg ut av Afghanistan, men da bare med to stemmers overvekt. I år var det mye klarere fronter. Argumentasjonen var da som nå at man måtte ikke vedta formuleringer som ødelegger enheten og bredden i antikrigsbevegelsen.

Ikke utfordret

Denne bredden har ikke klart å utfordre regjeringens politikk eller i det minste bidratt til skikkelig mobilisering mot denne politikken. I stedet ser vi at regjerings-SV er såre fornøyd med tingenes tilstand.

Det er symptomatisk når tidligere utenriksminister Jan Petersen (H) etter Støres utenrikspolitiske redegjørelse i begynnelsen av februar, uttaler til media at ”redegjørelsen viser at SV er marginalisert”.

Det er tragisk, men også utrolig feigt, at Fredsinitiativet ikke kan få seg til å si ”Norge ut av Afghanistan”. I sin streben etter å tilpasse seg maktforholdene og ikke lage for mye hodebry for SV i regjeringen, bidrar Fredsinitiativet til å gi Gahr Støre det rommet han trenger for å befeste Norge som krigsnasjon og SV som krigsparti. Han snakker offensivt om behovet for ny Nato-strategi. Den humanitære bistanden økes også med 50%, til 750 millioner kroner i året. Det er vel og bra. Men soldatene skal ikke trekkes ut, de skal tvertimot være der på ubestemt tid. Det mest konkrete som er kommet fram er 8-10 år.

En tindrende klar politikk

”Opprop for ny Afghanistan-politikk” er også et eksempel på denne uklare bredde-linja. Det bidrar til to ting: å føre antikrigsbevegelsen på villspor og å hindre helt nødvendig press på regjeringen.

En bredde i antikrigsbevegelsen uten en tindrende klar politikk er ingenting verdt. Det hadde selvfølgelig vært fint å ha med AUF, men bare hvis de er for å trekke de norske soldatene ut nå. Det er AUF ikke.

Den beste hjelpen antikrigsbevegelsen kan gi SV i regjering er i stedet å mobilisere for fullt bak et klart og tydelig budskap om at Norge må trekke seg ensidig ut av Afghanistan.

Fylkesårsmøtene i SV den siste tida er sånn sett til dels positive og viser at mange i SV er for ensidig norsk tilbaketrekking fra Afghanistan.

Det er feil å trekke de norske styrkene ut. Det må skje en samlet tilbaketrekking av Nato-styrker etter en framforhandlet plan, ellers blir det enda verre i Afghanistan, kaos og borgerkrig.

Det som har ført til kaos og vold i Afghanistan, er krigen og okkupasjonen. Taliban var svært upopulære og hadde ingen tillit da USA styrtet regimet gjennom sin invasjon.

Invasjonen og okkupasjonen har selvsagt skapt motstand, og på grunn av den hardhendte krigspolitikken fra USA og senere ISAF, har motstanden blitt stadig sterkere. Taliban har vært den best organiserte motstandsgruppa og har igjen fått økt oppslutning og får nå stadig større innflytelse også i nord.

Ja, vondt har gått til verre i Afghanistan, men det er på grunn av krigen. Den har skjerpet de interne motsetningene. Det er krigen som har ført til terror Afghanistan.

Korrupsjonen blomstrer og opiumsdyrkingen øker, selvmordsangrepene øker og Karzais regjering er full av krigsforbrytere og narkobaroner.

Det er ikke bare vestlig krigføring som har ført til at Taliban har fått økt oppslutning, men også sterk misnøye med Karzais regjering. Det er denne regjeringen som USA og Norge er der for å beskytte.

Selvfølgelig vil det være store problemer i Afghanistan etter at alle utenlandske militære styrker er trukket ut, men det elementet som har bidratt mest til alle problemene de siste åra – de utenlandske krigsmaktene – vil være borte. Da kan afghanerne selv bestemme over sin egen framtid.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.