IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

krise.jpg

En økonomisk krise er i emning

Den nåværende krisa kan godt vise seg å bli den mest ødeleggende siden den store depresjonen på 1930-tallet, skriver den marxistiske økonomen Robert Brenner. Den manifesterer dype, uløste problemer i den virkelige økonomien som i tiår har vært bokstavelig talt dekket over av gjeld, såvel som en kortere periode med finansiell uro av en dybde vi ikke har sett siden 2. verdenskrig. Artikkelen er oversatt fra avisa Green Left Weekly.

linje

Publisert: 18.03.2008

Finansmarkedenes historiske utvikling på 1980-tallet, 1990-tallet og 2000-tallet – med sin epokegjørende overføring av inntekt og rikdom til den rikeste 1 prosent av befolkningen – har tatt oppmerksomheten vekk fra den aktuelle langsiktige svekkelsen av de avanserte kapitalistiske økonomiene.

Økonomisk yteevne i USA, Vest-Europa og Japan har ved så godt som alle standardindikatorer – vekstresultater, investeringer, sysselsetting og lønninger – forverret seg, tiår etter tiår, konjunktursyklus etter konjunktursyklus, siden 1973.

Årene siden starten av den nåværende konjunktursyklusen, som startet i tidlig 2001, har vært verst av alle. Veksten i BNP i USA har vært den langsomste sammenlignet med ethvert sammenlignbart intervall siden slutten av 1940-tallet, mens økningen i nye fabrikker og utstyr og jobbskaping har vært henholdsvis en tredel og to tredeler, under gjennomsnittet for etterkrigstiden. Faktiske timelønninger for produksjonsarbeidere og andre arbeidere på grunnplanet, omtrent 80 prosent av arbeidsstyrken, har ikke steget og holder seg på nivået fra 1979.

Sakte tilbakegang

Den avtagende økonomiske dynamikken i den avanserte kapitalistiske verden har sitt grunnlag i en klar nedgang i lønnsomheten, forårsaket først og fremst av en kronisk tendens til overkapasitet i verdens produksjonssektor, som går tilbake til de sene 60- og tidlige 70-åra. I 2000 hadde profittraten i privat sektor i USA, Japan og Tyskland fremdeles ikke tatt seg opp, idet den ikke økte mer i syklusen på 1990-tallet enn på 1970-tallet.

Med redusert lønnsomhet hadde bedriftene lavere profitter å sette inn i fabrikker og produksjonsutstyr, såvel som små incentiver til å ekspandere.

Den fortsatt reduserte lønnsomheten siden 70-åra har ført til et jevnt fall i investeringene, som en del av BNP, i de avanserte kapitalistiske økonomier, såvel som trinnvise reduksjoner når det gjelden resultatveksten, produksjonsmidler og sysselsetting.

Den lange nedgangen i kapitalakkumulasjonen, såvel som selskapenes press for lavere lønninger for å gjenreise lønnsomhetsraten, sammen med regjeringenes kutt i sosiale utgifter for å støtte opp om kapitalistenes profitter, har resultert i tilbakegang i investeringsveksten, forbruker- og statsetterspørselen, og således i etterspørselen som helhet.

For å imøtegå den vedvarende svakheten i samlet etterspørsel, har regjeringene hatt lite annet valg enn å nedskrive stadig større gjeldsposter, ved hjelp av stadig nye og intrikate kanaler, for å få økonomien til å gå rundt.

I løpet av 70- og 80-tallet var statene tvunget til å pådra seg stadig større offentlige underskudd for å opprettholde veksten. Men mens man klarte å holde økonomien relativt stabil, bidro disse underskuddene også i økende grad til en stagnerende økonomi.

Tidlig i 90-åra forsøkte regjeringer både i USA og i Europa å få til balanserte budsjetter. Men dette dramatiske skrittet slo tilbake.

Fordi lønnsomheten heller ikke nå steg, førte underskuddene som man hadde fått i stand ved balanserte budsjetter, til at den samlede etterspørselen fikk et kraftig skudd for baugen. Resultatet var at i første halvdel av 90-åra opplevde både EU og Japan ødeleggende økonomiske nedgangstider, de verste i etterkrigstiden, og USAs økonomi opplevde den såkalte oppgangen uten sysselsetting.

Siden midten av 1990-tallet har USA derfor vært nødt til å ta kraftigere og mer risikable virkemidler i bruk for å imøtegå tendensen til stagnasjon. Ikke minst erstattet man de offentlige underskuddene fra den tradisjonelle keynesianismen med private underskudd og inflasjon i aktiva fra det som kan kalles aktiva-pris keynesianisme, eller ganske enkelt ”bubblenomics”.

I løpet av den store børs-framgangen på 90-tallet opplevde selskaper og velstående husholdninger at deres verdi økte massivt på papiret. De var derfor i stand til å gi seg inn på et voldsomt låneopptak, og dermed opprettholde en kraftig ekspansjon når det gjaldt investeringer og forbruk. Den såkalte bobleøkonomi-boomen var det direkte uttrykket for denne historiske boblen i åra 1995-2000.

Men siden prisene steg som et svar på fallende profittrater, og siden nye investeringer forverret den industrielle overkapasiteten, kom det raskt et børskrakk og en økonomisk tilbakegang i 2000-2001. Dette svekket lønnsomheten i ikke-finansiell sektor til sitt laveste nivå siden 1980.

US Federal Reserve (USAs nasjonalbank), hjulpet av andre viktige sentralbanker, møtte den nye nedgangssyklusen med nok en runde med inflasjon i priser på aktiva, og dette har brakt oss dit hvor vi står i dag. Ved å redusere reelle kortsiktige rentesatser til null i tre år, skapte de grunnlaget for en historisk enestående eksplosjon i boliglån, noe som bidro til skyhøye boligpriser og rikdom blant husholdningene.

Verdens bolig boble

I følge Londonavisa The Economist var verdens boligboble i perioden 2000-2005 større enn noen gang tidligere, enda større enn den i 1929. Den gjorde det mulig med en jevn økning i forbrukernes pengebruk og investeringer i fast bopæl, som sammen drev fram ekspansjonen.

Personlig forbruk og husbygging sto for 90-100 prosent av veksten i USAs BNP i de første fem åra av den nåværende konjunktursyklusen. I løpet av det samme intervallet var husbyggingssektoren alene, i følge Moody’s Economy.com, ansvarlig for økningen i veksten på BNP med nesten 50 prosent mer enn hva den ellers ville ha vært – 2,3 prosent heller enn 1,6 prosent.

Økningen i gjeldsstøttet forbruksetterspørsel, så vel som super-billig kreditt mer generelt, fikk ikke bare ny fart på USAs økonomi. Den har også, særlig ved å gi støtet til en ny importbølge og økning i det nåværende (betalingsbalanse- og handels-) underskuddet til rekordnivå, vært en hovedkraft bak det som tilsynelatende har vært en imponerende global økonomisk ekspansjon.

Men om forbrukerne gjorde sin del, kan man ikke ikke si det samme om privat forretningsvirksomhet, til tross for rekordhøy økonomisk stimulans.

Federal Reserve har blåst opp boligbobla for å gi selskapene tid til å kvitte seg med sin overskytende kapital og begynne å investere. Men ved å fokusere på gjenoppretting av profittratene, gikk selskapene til en brutal offensiv mot de ansatte.

Selskapene økte produktivitetsveksten, ikke først og fremst ved å øke investeringene i avanserte fabrikker og utstyr, men ved å kutte drastisk i jobber og tvinge ansatte som ble igjen til å holde igjen på lønnskrav. Ved å holde lønningene nede mens de presset mer merverdi ut av hver person, tilegnet de seg i form av profitt en historisk enestående del av den økningen som fant sted i det ikke-finansielle BNP.

Ikke-finansielle selskaper har i løpet av denne ekspansjonen hevet profittratene sine betydelig, men likevel ikke tilbake til de allerede reduserte nivåene på 90-tallet. I lys av måten profittraten ble økt på, ganske enkelt ved å øke utbyttingsraten – ved å tvinge arbeidere til å arbeide mer og betale dem mindre pr. time – har det vært grunn til å stille spørsmål ved hvor lenge det kunne fortsette.

Men framfor alt ved å forbedre lønnsomheten, ved å holde nede veksten i sysselsetting, investeringer og lønninger, har USA begrenset veksten i den samlede etterspørselen og derved underminert sine egne incentiver til å ekspandere.

Samtidig har selskapene, i stedet for å øke investeringene, produktiviteten og sysselsettingen for å øke profittene, søkt å utnytte de hyperlave kostnadene gjennom å låne for å forbedre sin egen og aksjeeiernes stilling ved finansiell manipulering - nedbetale gjeld, betale ut utbytte og kjøpe sine egne aksjer for å drive opp verdien, særlig i form av en enorm bølge med fusjoner og oppkjøp.

I løpet av de siste fire eller fem åra har både utbytte og gjenkjøp av aksjer som en del av inntjeningen eksplodert til sitt høyeste nivå i etterkrigstiden.

Bobler som sprekker

Siden 2000 har vi vært vitne til den langsomste veksten i den reelle økonomien siden 2. verdenskrig og den største utvidelsen i den finansielle- eller papirøkonomien i amerikansk historie. Man trenger ikke være marxist for å forstå at dette ikke kan fortsette.

Akkurat som børsbobla på 90-tallet sprakk, sprakk selvfølgelig også etterhvert boligbobla. Som en konsekvens går filmen om bolig-drevet ekspansjon som vi så på under den sykliske oppturen, nå i revers.

Akkurat som den positive rikdomseffekten av boligbobla drev økonomien framover, driver den negative effekten av boligkrasjet den bakover. Verdiene av boligene sank, og husholdningene må forbruke mindre.

Den underliggende faren er at når man ikke lenger er i stand til å ”spare” gjennom den stigende verdien på boligene, vil USAs husholdninger begynne å faktisk spare, og på den måten øke graden av personlig sparing, som nå er på det laveste nivået i historien, og dermed trekke ned forbruket.

Selskapene som forsto hvordan slutten på boligbobla ville påvirke forbrukernes kjøpekraft, kuttet ned på ansettelser, med det resultat at sysselsettingsveksten falt betydelig fra tidlig i 2007.

I god tid før finanskrisa slo inn forrige sommer, var ekspansjonen svært lav.

Det som i stor grad kompliserer nedgangen og gjør den veldig farlig, er selvfølgelig den andre-prioritets-lån-katastrofen som utviklet seg som en direkte følge av boligbobla. Mekanismene som binder sammen de hensynsløse husleieutlånene, masseutkastelsene, kollapset i verdipapirmarkedet, støttet opp av 2. prioritets husleielån, og krisa til de store bankene som direkte kontrollerte disse verdipapirene, krever en egen diskusjon.

Som en konklusjon kan man rett og slett si at fordi bankenes tap er så reelle, så enorme, og så utsatt for å bli enda større ettersom nedgangen blir verre, at økonomien står foran utsikten til mangel på kreditt i samme øyeblikk som den går inn i en resesjon – og at regjeringene møter problemer av hittil ukjente dimensjoner når de skal forsøke å hindre krisa. Det er en ny situasjonen i den lange perioden etter 2. verdenskrig.


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.