IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

skann0001.jpg

pilKPO 1932: For arbeidernes enhetsfront mot nazismen

Enhetsfronten

"Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene,” heter det i Det kommunistiske manifest. Forstått riktig, ligger det en viktig advarsel mot sekterisme i dette utsagnet. Men selvstendig revolusjonær organisering er likevel en hovedsak i den marxistiske tradisjonen dette tidsskriftet står i. Samtidig mener vi som Marx gjorde, at ”arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk”, og at alle forandringer til det bedre springer ut nedenfra. Sosialismen kan bare skapes ved at et flertall av arbeidere og undertrykte engasjerer seg. Derfor ønsker vi å bygge sterke bevegelser som omfatter langt flere enn de som er overbeviste revolusjonære.

linje

Publisert: 18.03.2008

Hvordan skal da revolusjonære sosialister jobbe innenfor ulike bevegelser der de selv utgjør et lite mindretall? Frans-Arne Stylegar ser nærmere på erfaringene fra årene etter Oktoberrevolusjonen, da nye kommunistpartier verden over stilte seg det samme spørsmålet, og på hvilken relevans datidens enhetsfront-taktikk har for revolusjonære i dag.

På denne siden av revolusjonen vil de revolusjonære være en minoritet innenfor arbeiderklassen. Reformistiske ideer av ulike avskygninger dominerer. En vesentlig forklaring er at arbeidere har det den italienske marxisten Antonio Gramsci kalte en ”delt bevissthet”, dvs. et motsigelsesfylt sett av hverdagslige erfaringer og ervervet kunnskap, som dels underbygger den verdensoppfatningen som borgerlige media og institusjoner forsyner oss med, og dels går på tvers av denne og peker utover den. Men det er også et faktum at reformistisk politikk – ideen om at man gjennom gradvise forbedringer til slutt kan avskaffe kapitalismen – i lengre perioder faktisk så ut til å gi konkrete resultater.

Slik var det før 1. verdenskrig, og slik var det på ny i de tiårene som fulgte nærmest etter 2. verdenskrig. Så hvordan skal da den minoriteten som har organisert seg for å revolusjonere, og ikke bare reformere, det borgerlige samfunnet forholde seg til det store flertallet som foreløpig ikke har trukket slike konklusjoner? Kort sagt: Hvordan forholder revolusjonære seg til ikke-revolusjonære? Her skal vi se nærmere på et nøkkelbegrep i denne diskusjonen, nemlig den enhetsfront-taktikken som den nye, kommunistiske internsjonale utviklet etter den russiske 1917-revolusjonen.

Trotski og kampen mot Hitler

Enhetsfronten er uløselig knyttet til Trotskis navn, og til kampen mot fascismen i 1930-årene. Trotski advarte mot Hitlers fascistiske massebevegelse, men pekte på at fascismens fremvekst enkelt kunne stanses dersom bare sosialdemokrater og kommunister gikk sammen om det, altså gjennom klasse-enhet. I stedet benyttet så vel de kommunistiske som de sosialdemokratiske lederne enhver anledning til å bekjempe hverandre, og fascistene kunne relativt uhindret etablere sitt diktatur. Stedvis gikk det så langt at kommunistene inngikk valgsamarbeid med Hitler for å kaste sosialdemokratiske delstatsregjeringer.

For Trotski handlet enhetsfronten om at arbeiderklassens organisasjoner måtte bli enig om felles handling. Enhetsfronten måtte omfatte alle arbeidere som ville slåss mot fascismen. Men han påpekte at de revolusjonære ikke måtte gi opp sin uavhengighet:

”Ingen felles plattformer med sosialdemokratene eller ledelsen for de tyske fagforeninger, ingen felles publikasjoner, paroler eller plakater! Marsjér hver for seg, men slå sammen! Bli bare enige om hvordan man skal slå, hvem man skal slå og når man skal slå!” skrev han i For arbeidernes enhetsfront mot fascismen i 1931.

Komintern

Like klart hadde Den kommunistiske internasjonale (Komintern) uttrykt seg 10 år tidligere:

”Samtidig som man anerkjenner behovet for handlingsdisiplin, må kommunistene beholde både retten og muligheten til å gjøre kjent sin mening om politikken til alle arbeiderklassens organisasjoner uten unntak, ikke bare i etterkant, men om nødvendig mens aksjonen pågår.(…) Selv om vi støtter parolen om størst mulig enhet i enhver praktisk aksjon mot kapitalistene, kan aldri kommunistene unnlate å fremme sine egne synspunkter, som er det eneste konsistente uttrykket for interessene til arbeiderklassen som helhet.”

I 1931 snakket fremdeles kommunistene om enhetsfront, men det var en ”enhetsfront” som forutsatte at de sosialdemokratiske arbeiderne avsverget sine egne ledere før de fikk være med. Om denne stalinistiske ”enhetsfronten nedenfra” skrev Trotski:

”Det overveldende flertallet av sosialdemokratiske arbeidere vil slåss mot fascismen, men – i alle fall nå – bare sammen med sine egne organisasjoner. Vi kan ikke hoppe over dette stadiet. Vi må hjelpe de sosialdemokratiske arbeiderne til å prøve ut deres organisasjoners og deres lederes verdi i handling, i denne nye og spesielle situasjonen hvor det er spørsmål om liv eller død for arbeiderklassen. (…) Å si til de sosialdemokratiske arbeiderne: - Sett deres egne ledere til side og bli med i vår 'uavhengige enhetsfront', er bare å føye en ny hul frase til tusenvis av andre. Vi må skjønne hvordan vi i virkeligheten skal rive arbeiderne vekk fra deres ledere - og dagens virkelighet er - kampen mot fascismen.”

Erfaringene fra Russland

Enhetsfronten var altså ikke ny da Trotski mante sosialdemokrater og kommunister til å ta den i bruk for å stanse Hitlers fremgang. Trotski selv pekte på at idéen om enhetsfronten går tilbake til bolsjevikenes praksis i Russland i 1917, i forbindelse med revolusjonen der. Komintern generaliserte disse erfaringene i årene som fulgte. Enhetsfront-strategien ble klart formulert på Kominterns verdenskongresser i 1921 og 1922. I Teser om enhetsfronten som ble vedtatt på kongressen i 1921, vises det til det russiske eksempelet:

”EKKI (dvs. Kominterns eksekutivkomité) mener at det er nyttig å minne alle søsterpartier om de russiske bolsjevikenes erfaringer – det eneste partiet som så langt har lykkes i å beseire borgerskapet og erobre makten. I løpet av de femten år som gikk fra bolsjevismens fødsel til dens seier over borgerskapet (1903-1917) førte bolsjevismen en stadig kamp mot reformismen, eller, for å bruke et annet navn, mensjevismen. Likevel inngikk man i disse femten årene ofte avtaler med mensjevikene. Den formelle splittelsen med mensjevikene skjedde våren 1905, men mot slutten av det året gjorde bolsjevikene, under inntrykk av begivenhetene, midlertidig felles front med mensjevikene. Den andre formelle splittelsen med mensjevikene skjedde i januar 1912, men mellom 1905 og 1912 var splittelsen erstattet med enhet og halvveis enhet i 1906-1908 og igjen i 1910.

Denne fullstendige eller delvise enheten skyldes ikke bare svingninger i fraksjonskampene, men også det direkte trykket fra brede lag av arbeidere som var i ferd med å bli politisk aktive og nå krevde muligheten til å gjøre seg sine egne erfaringer med hvorvidt den mensjevikiske veien virkelig skilte seg grunnleggende fra revolusjonens vei. Før det nye revolusjonære oppsvinget som fulgte i kjølvannet av Lena-streikene, kort tid før den imperialistiske krigen begynte, var arbeidermassene særdeles ivrige etter enhet og den russiske mensjevismens ledere forsøkte å utnytte dette for egen vinning, på samme vis som lederne for Den andre internasjonale, To-og-en-halv-internasjonalen og Amsterdam-internasjonalen gjør det i dag. De russiske bolsjevikene besvarte ikke arbeidernes enhetsiver med å avvise enhver enhetsfront. Tvert om – som et mottrekk til mensjevikledernes diplomatiske spill fremmet bolsjevikene parolen om ”enhet nedenfra”, dvs. arbeidermassenes egen enhet i den praktiske kampen for arbeidernes revolusjonære krav mot kapitalistene. De videre begivenhetene viste at dette var den eneste riktige responsen. Som et resultat av denne taktikken, som ble tilpasset etter sted og tid, vant man gradvis over mange av de beste mensjevikiske arbeiderne til kommunismen.”

Ikke reformistisk masseparti

I Russland fantes ikke noe reformistisk (sosialdemokratisk) masseparti av den typen som hadde utviklet seg i Tyskland, Storbritannia, Norge og andre steder. Men likevel var det reformistisk bevissthet som var rådende i arbeiderklassen. Hos enhver arbeiderklasse som er tvunget til å selge arbeidskraften sin, og som på arbeidsplassen blir kommandert rundt av sjefer og formenn, finnes en miks av ulike idéer. Noen av disse idéene er basert på kamp og solidaritet, andre på resignasjon og aksept av de herskendes tanker. Når vi legger til at de konkrete erfaringene til hver enkelt arbeider oppviser stor variasjon, blir resultatet at klassens bevissthet er svært ujevn. Lenins partiforståelse var et svar på dette problemet. Det leninistiske partiet skulle samle de arbeiderne som hadde de klareste og mest avanserte idéene og gi dem teoretiske verktøy, argumenter og metodikk som satte dem i stand til å fungere som ledere i hverdagen. Enhetsfronten er den andre biten i puslespillet, ettersom det var den som faktisk gjorde det mulig for de bolsjevikiske arbeiderne å lede.

Det tilsynelatende paradoksale i dette kommenteres i Kominterns Teser:

”De kommunistiske partiene i verden bruker nå, etter å ha sikret seg fullstendig organisatorisk frihet til å utbre sin ideologiske innflytelse blant arbeidermassene, enhver anledning til å oppnå massenes bredeste og størst mulige enhet i praktisk aktivitet.”

Trotski forklarer hvorfor det må være slik i en artikkel fra 1922, kalt Om enhetsfronten. Det handler for det første om at man trenger en så sterk som mulig bevegelse – i form av streiker, demonstrasjoner osv. – for å kunne vinne reformer og forsvare tidligere seiere mot angrep fra staten og arbeidsgiverne. Kommunistene kan ikke motsette seg slik aksjoner, ”men må tvert imot ta initiativ til dem, nettopp fordi jo større den massen som dras i bevegelse, jo høyere dens selvtillit stiger, desto høyere blir selvtilliten hos massebevegelsen og desto mer besluttsomt kommer den til å marsjere framover, selv om kampens opprinnelige paroler var aldri så beskjedne.”

Denne egendynamikken hos massebevegelser fører også med seg at det åpner seg et rom for revolusjonære idéer. Gjennom den praktiske kampen kan balansen mellom de to delene av den ”delte bevisstheten” endres – folk kan ”kvitte seg med den gamle dritten,” som Marx sa. Fremveksten av ”bevegelsens masseaspekter tenderer til å radikalisere den og skape mye mer fordelaktige forhold for kommunistpartiets paroler, kampmetoder og alment ledende rolle,” skriver Trotski.

Frykter massebevegelsens muligheter

Sosialdemokratene ”frykter massebevegelsens muligheter, deres elskede arena er den parlamentariske tribunen, fagforeningskontorene, voldgiftsnemndene og de ministerielle kammer”. De revolusjonære ønsker derimot å ”dra reformistene ut av sine asyler og plassere dem ved siden av oss selv foran massenes øyne. Med en riktig taktikk kan vi bare tjene på dette. En kommunist som tviler på eller frykter dette minner om en svømmer som har skrevet avhandling om den beste måten å svømme på, men som ikke våger å hoppe i vannet.”

Og videre:

”Om kommunistpartiet ikke søkte organisatoriske veier med henblikk på til enhver tid å muliggjøre en felles, samordnet aksjon mellom de kommunistiske og de ikke-kommunistiske kreftene (inkl. sosialdemokratene), så ville man derigjennom ha blottlagt sin egen manglende evne til på grunnlag av masseaksjoner å vinne over majoriteten av arbeiderklassen. Det ville forfalle til et kommunistisk propagandaselskap og aldri utvikles til et parti for maktovertakelsen.”

Gjennom revolusjonsperioden fra februar til oktober 1917 lærte arbeiderklassen av flere seiere og flere midlertidige tilbaketog. Særlig én episode kom til å få avgjørende betydning. Fra juli og fremover var det Aleksander Kerenski som ledet den provisoriske regjeringen i St. Petersburg. Han ble støttet av to moderate venstrepartier, mensjevikene og De sosialrevolusjonære. Kerenskis regjering forsøkte å dempe den revolusjonære bølgen og gjenopprette kapitalistisk stabilitet samtidig som den fortsatte å delta i den imperialistiske verdenskrigen. I praksis innebar det at man måtte lamme sovjetene – de demokratiske organene for arbeidermakt som hadde grodd opp som paddehatter i februar. Likeledes betydde det at regjeringen måtte fengsle bolsjeviklederne eller tvinge dem under jorden. Til å begynne med allierte Kerenski seg med den reaksjonære hærsjefen, general Kornilov. Men så, i august, brøt Kornilov med regjeringen og gikk mot St. Petersburg, revolusjonens sterkeste bastion. Kornilovs mål var å styrte Kerenski og etablere seg selv som Russlands ”sterke mann”. Trotski forklarer hvordan bolsjevikene reagerte:

“Hva gjorde bolsjevikene? Ikke et øyeblikk nølte de med å inngå en praktisk allianse med sine forfølgere for å bekjempe Kornilov… Overalt ble det opprettet revolusjonære forsvarskomitéer, der bolsjevikene gikk inn som en minoritet. Dette forhindret ikke at bolsjevikene fikk en ledende rolle: allianser med revolusjonær masseaksjon for øyet vil alltid styrke et parti som er tvers igjennom revolusjonært og uredd. Bolsjevikene stod i første linje; de rev ned de barrierene som skilte dem fra de mensjevikiske arbeiderne og ikke minst de sosialrevolusjonære arbeiderne, og dro dem med seg i sitt kjølvann… Midt under Kornilov-affæren tryglet Kerenski matrosene på krysseren Aurora om å komme til Vinterpalassets forsvar. Disse matrosene var, uten unntak, bolsjeviker. De hatet Kerenski. Men hatet hindret dem ikke fra å vokte Vinterpalasset. Representanter for matrosene kom til Kresti-fengselet for å diskutere med Trotski, som satt der, og de spurte: “Hvorfor ikke arrestere Kerenski?” Men de spurte halvveis på ert: matrosene forstod at det var påkrevet å først knuse Kornilov, og først deretter ta seg av Kerenski.”

Bolsjevikene støttet altså Kerenski “på samme måte som repet støtter en hengt mann”, som Lenin formulerte det siden. Trotski fanger her det essensielle ved enhetsfronten. Strategien med å jobbe sammen med massene og dermed vinne dem for revolusjonære idéer, innebar for bolsjevikene at de i praksis viste at det var dem som mest konsekvent forsvarte revolusjonen mot Kornilov. Dette foregikk gjennom organer som var opprettet for å forsvare revolusjonen, og der mensjeviker og sosialrevolusjonære var i flertall. Innenfor denne enhetsfronten opprettholdt bolsjevikene sin uavhengighet. Lenin stresset behovet for å fortsette den ideologiske kampen innenfor forsvarskomitéene. Han skrev at “vi slåss mot Kornilov, men vi støtter ikke Kerenski; vi avdekker hans svakheter… Vi bekjemper Kerenski på en ny måte (…) gjennom å vise folket (som slåss mot Kornilov) hans svakhet og vakling.”

Det var gjennom kampen mot Kornilov at bolsjevikene fikk flertallet av de russiske arbeiderne over på sin side. Kampen for å forsvare Kerenskis regjering hadde avslørt svakhetene ved Kerenskis politikk. Dette gjorde det mulig for bolsjevikene å vinne flertall i sovjetene, som frem til da hadde vært ledet av mensjevikene og de sosialrevolusjonære. Selve Oktoberrevolusjonen ble gjennomført gjennom sovjetene. Der måtte bolsjevikene inngå i forbund med ikke-bolsjevikiske arbeidere, soldater og bønder – inkludert mange som var lojale mot sovjetene på tross av at de var motstandere av bolsjevikene.

Komintern og enhetsfronten

Komintern ble opprettet i mars 1919. Det var en sammenslutning av revolusjonære organisasjoner som ble dannet etter Oktoberrevolusjonen og arbeideroppstandene ellers i Europa i kjølvannet av 1. verdenskrig. Målsettingen var å stille seg i spissen for en verdensrevolusjon. Til å begynne med var det en samling av en håndfull stort sett små partier. Men etter en rekke splittelser i de store sosialdemokratiske partiene frem til 1921 stod store flertallspartier i land som Frankrike, Italia og Norge bak Komintern, og i flere andre land var det betydelige mindretallspartier som støttet organisasjonen. På det tidspunktet hadde imidlertid den første revolusjonære bølgen etter krigen lagt seg. Den første fasen av revolusjonen i Tyskland var blitt knust av den tyske overkommandoen i samarbeid med den sosialdemokratiske partiledelsen, kortvarige rådsrepublikker i Ungarn og Bayern hadde likeledes endt i nederlag og i Italia var Bienno rosso (de to røde årene) over uten at maktforholdene i samfunnet var blitt grunnleggende endret. Seier til de revolusjonære i Tyskland eller Italia ville ha endret styrkeforholdet mellom klassene i Europa. Nederlaget betydde at borgerskapet kom på offensiven igjen.

I 1921 ble gapet mellom bevegelsens strategiske behov og de nye kommunistiske partienes praksis satt i klar relieff av begivenhetene i Tyskland, der ledelsen for det tyske kommunistpartiet (KPD) fullstendig feilbedømte situasjonen og forsøkte å utnytte en lokal streikebevegelse til en dårlig forberedt og katastrofal oppstand. Den såkalte marsaksjonen ble uvegerlig etterfulgt av knallhard undertrykking. Kommunistpartiet ble erklært illegalt, antallet medlemmer falt katastrofalt og tusener av aktivister ble satt i fengsel.

Senere det året samlet Komintern seg til sin 3. kongress. Lenin og Trotski hadde nå kommet til at det var nødvendig å lære manøvreringens kunst til de unge kommunistpartiene. Enhetsfronten var et svar på spørsmålet om hvordan arbeiderklassen skulle møte den nye offensiven fra kapitalen og staten, og samtidig en metode for revolusjonæres samhandling med ikke-revolusjonære. Både på denne kongressen og på den neste i 1922 stod spørsmålet om enhetsfronten sentralt.

Komintern la vekt på at den konkrete anvendelsen av enhetsfronten ville være forskjellig fra land til land. I Teser om enhetsfronten gav man konkrete råd og anvisninger til kommunistene i flere land, deriblant Sverige. I Norge spilte spørsmålet om enhetsfronten en viktig rolle i splittelsen mellom Tranmæl-fløyen og Komintern-tilhengerne i Arbeiderpartiet i 1923. Bolsjeviken Nikolai Bukharin innledet om enhetsfronten i Norge på Kominterns 4. verdenskongress i 1922, og sa blant annet følgende.

”Hvis vi antar at vi bare har å forsvare de faglige interessene til arbeiderklassen (slik Tranmæl og flertallsfraksjonen hevdet), og at vi ikke trenger å bekymre oss om de store sjiktene av det arbeidende folk som en reserve som vi må utnytte under revolusjonen, så er holdningen til den første retningen fullstendig rettferdiggjort. Men saken står ikke slik i Norge. Vi krever at vårt parti skal settte den sosialistiske omforming av samfunnet som mål, altså revolusjonen. (…) Det er absolutt nødvendig at vi stadig utvider vår basis. Det betyr ikke at vi skal trekke (små-)bøndene inn i vårt parti, men at vi skal dra nytte av dem i vår manøvreringskamp mot hele den kapitalistiske ordningen. (…) Vi skal føre en politikk som trekker også de sjiktene av bondestanden som er for borgerskapet over på vår side. Dette er vår plikt. Det er ingen synd mot marxismen, men en praktisk anvendelse av den marxistiske lære på dagens situasjon i Norge.”

Det var imidlertid først og fremst i Tyskland at enhetsfront-parolen ble satt ut i livet, og for en tid viste den seg effektiv. Alt i 1922 hadde KPD begynt å hente seg igjen etter den katastrofale marsaksjonen, og enhetsfronten var nøkkelen. I diskusjonene mellom det sosialdemokratiske SPD og KPD om et samarbeid for å svare på angrepene fra arbeidsgiverne, fremstod SPD som skeptiske, mens KPD ivrig argumenterte for enhet. Dette gav resultater rundt på arbeidsplassene. Kommunistene klarte også å få innflytelse under jernbansestreiken samme år.

Denne taktikken gav de tyske kommunistene 40.000 nye medlemmer frem til årsskiftet 1921/22. I det samme tidsrommet mistet SPD like mange. Innen juni 1923 sluttet nye 70.000 seg til KPD, som gjennom enhetsfront-strategien klarte å polarisere SPD i en høyre- og en venstrefløy. Dette var i periode av dyp politisk og økonomisk krise i landet. Situasjonen var i ferd med å bli revolusjonær igjen.

Taktisk fleksibilitet

Men kommunistene manglet den taktiske fleksibiliteten som Lenin hadde utviklet til en kunst, og erstattet ultra-venstre-politikken fra mars 1921 med en enhetsfront-taktikk med klare overslag i motsatt retning. Partiledelsen stod uforberedt da en generalstreik som i stor grad var ledet av kommunistiske faglige tillitsvalgte, førte til den konservative regjeringens fall i august 1923. Kommunistene satte sin lit til at lederne for venstresiden i SPD ville oppfordre til en ny generalstreik, som alle visste ville få revolusjonære implikasjoner. Men disse lederne var fremdeles lojale mot reformismen. De nektet å ta initiativet til noen generalstreik, og dermed ebbet den tyske revolusjonen ut igjen.

Borgerskapet i Tyskland grep sjansen og stabiliserte sitt eget styre – selv om det ble relativt kortvarig – og politikken i Europa som helhet tok et skritt mot høyre.

Nederlaget i Tyskland i 1923 spilte en viktig rolle for at idéen om “sosialisme i ett land” vant frem i Komintern. Da stalinismen ble dominerende innenfor Komintern, droppet man enhetsfronten. Det skulle få tragiske konsekvenser. I tiden før Hitler kom til makten i Tyskland, påstod det nå stalinistiske Komintern at sosialdemokratene var “sosial-fascister” og at SPD var en større trussel mot arbeiderklassen enn nazistene.

Enhetsfronten i dag

La oss til slutt vende tilbake til Det kommunistiske manifest, der Marx og Engels altså skriver:

”I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele? Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene. De har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets interesser.”.

For revolusjonære sosialister i dag betyr dette at vi – når vi jobber innenfor bevegelser av forskjellig slag, ofte politisk mangfoldige allianser – ønsker at bevegelsen som helhet skal bli sterkere. Det vil også si at vi ønsker at de som diskuterer utfra helt andre premisser enn oss, skal bli sterkere. En sterkest mulig bevegelse øker sjansen til å vinne konkrete kamper, samtidig som masseaktiviteten gir folk selvtillit og erfaringer som gjør dem mer lydhøre for revolusjonære idéer.

For vi ønsker også at det revolusjonære tyngdepunktet skal bli sterkere. Vi vil ha større tyngde og større gjennomslagskraft, men uten at det går utover bredden i bevegelsen. Det er ikke alltid en enkel oppgave. Men for oss innebærer det at forholdet til reformisme og sosialdemokrati er sentralt. Reformisme er en analyse av en politisk retning, ikke et skjellsord eller en merkelapp. Det er en viktig del av forståelsen av hva bevegelsen er og ikke er, og hvordan vi skal agere. Vi er for et bredest mulig praktisk aksjonsfellesskap med sosialdemokratiet. Som Trotski skrev i 1922:

”Valgavtaler og parlamentariske kompromisser mellom det revolusjonære partiet og sosialdemokratiet er vanligvis til fordel for sosialdemokratiet. Konkrete avtaler om masseaksjon, med kamp som målsetting, er alltid nyttig for det revolusjonære partiet.”

Både Kominterns Teser om enhetsfronten og Trotskis artikkel Om enhetsfronten ligger i norsk oversettelse på http://intsos.no. Det gjør også sistnevntes For arbeidernes enhetsfront mot fascismen. I Joseph Choonaras artikkel The united front diskuteres både de som er berørt her og andre sider ved enhetsfronten. Artikkelen finnes i International Socialism Journal nr. 117 (desember 2007). Debatten om enhetsfronten mellom Komintern og det norske Arbeiderpartiet er gjengitt i Åsmund Egge og Vadim Roginskij: Komintern og Norge (2006). Mer om revolusjonen i Tyskland kan du lese her. Når det gjelder forståelsen av reformisme som fenomen, anbefales Tony Cliffs Hva er reformisme? (på intsos.no) og Lukacs’ Historie og klassebevissthet. Lukacs bok finnes i norsk oversettelse (Pax 1971).


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.