IS

På nettsiden:

Kontakt oss

Om IS

Temaoversikt:

1968

Afganistan

Antikapitalisme

Antirasisme

Faglig kamp

Klima

Krigen i Irak

Kultur

Kvinnekamp

Marxisme

Midtøsten

Nasjonalisme

Økonomi

Søk i arkivet

Avansert

website stats

space
space

boks Hva skjer

boks Lenker

boksInternasjonal Sosialisme

Møter, seminarer, demoer. Se hva som skjer. [mer]

Motstand på nettet [mer]

Abonner på Internasjonal Sosialisme. [mer]

Dialektikken:

Hele sannheten

Berthold Brecht sa en gang at han aldri hadde møtt et menneske som forstod dialektikken som ikke hadde humoristisk sans. Denne artikkelen tar for seg dette sentrale begrepet i marxismen.

linje

Publisert: 01.03.1987

I månedene umiddelbart etter krigsutbruddet i 1914 og sammenbruddet i den internasjonale arbeiderbevegelse, tilbragte Lenin mye tid i lesesalen på biblioteket i den sveitsiske byen Bern. Hand holdt på å lese Hegels Logikkens vitenskap, og han vurderte den som viktig nok til at han fylte flere skrivebøker med sine egne notater og bemerkninger. Disse notatene går over 150 sider i den norske oversettelsen (Pax, 1973).

Denne episoden har bestandig vært en gåte for Lenins biografer: Mange av dem nevner den ikke i det hele tatt. Og ved første øyekast virker det utvilsomt nokså forbløffende at Lenin, som framfor alt annet var en organisator og et handlingens menneske, skulle ha vært så opptatt av den dunkleste og mest infløkte av alle de tyske idelalistfilosofer.

Allikevel fasthold Lenin gjennom hele sitt liv den enorme betydning av Hegel og den dialektiske metoden som han utviklet. Han hevdet at det var umulig å forstå Marx’ Kapitalen uten å ha lest hele Hegels Logikk, og i sitt Testamente bemerker han at Bukharin aldri har forstått dialektikken.

Årsaken til at det er så vanskelig å forklare Lenins interesse for dialektikken, er at spørsmålet i de siste 50 år er blitt forkludret av en del villspor og myter. Før vi forsøker å forklare hva dialektikken faktisk er, er det derfor nødvendig å rydde opp litt og forklare hva den ikke er.

For det første ble marxismen forvandlet under Stalin fra en kritisk revolusjonsteori til den russiske herskerklassens ideologi. Som et ledd i denne prosessen tok Stalin i bruk en del halv-religiøse formler som ble kalt for ”den dialektiske materialismen”, også kjent under den fiffige forkortelsen ”Diamat”. (Marx brukte aldri uttrykket ”dialektisk materialisme”; Stalin tok det fra Plekhanov).

Naturens dialektikk

I hendene på en teoretisk utvitende byråkrat som Stalin, var dialektikken rene manna når det gjaldt å bortforklare det nye regimets grusomheter. I 1930 fortalte Stalin den 16. partikongress:

”Vi er for statens bortdøen, og likevel tror vi samtidig på det proletariske diktaturet som representerer den sterkeste og mektigste statsform noensinne. En fortsatt utvikling av statens makt for å forberede statsmaktas bortdøen – det er den marxistiske formelen. Er dette en ”motsigelse”? Ja, en ”motsigelse”. Men denne motsigelsen er avgjørende og gjenspeiler fullt ut den marxistiske dialektikken.”

Den store styrmannen, formann Mao, ga sitt bidrag til denne stolte tradisjon ved å videreutvikle begrepet om ”den ikke-antagonistiske motsigelse” (motsigelsen-som-ikke-er-en-motsigelse) – et mindre avslørende uttrykk for klassesamarbeid (”borgerskapet er vår fiende, men vi har ikke tenkt å bekjempe det”).

Det andre problemet som har forkludret spørsmålet, er den kjente debatten om ”naturens dialektikk”. Engels yndet å illustrere dialektikkens beskrivelse av kvantitetens forvandling til kvalitet og omvendt, ved å sammenligne med koking eller frysing av vann: vannet blir stadig varmere eller kaldere, inntil det ved en viss temperatur forvandles til damp eller is.

Stalinistene kastet seg med iver over denne metoden. Den franske filosofen Georges Politzer forteller oss at kyllingen når den kommer ut av egget sitt opphever (eller ”negerer”) egget; men så utvikler kyllingen seg til en høne og dermed opphever den seg selv. Altså et eksempel på den dialektiske ”negasjonens negasjon”.

Problemet med alt dette er at det både forenkler og forkludrer saken. Det er tross alt mer komplisert å lage en revolusjon enn å koke kaffe – eller å drive hønsegård, for den saks skyld. Og å hevde at dialektikken har sine røtter i naturvitenskapen, kan bare skyve spørsmålet om dens egentlige status til side.

Spørsmålet om ”naturens dialektikk” må i det hele tatt behandles svært varsomt. Engels var en ivrig student av naturvitenskapene, men også en amatør, og i sine siste leveår skrev han utførlige notater om dialektikkens forhold til de ulike naturvitenskapelige greiner. Siden han helt korrekt prioriterte arbeidet med de ufullendte delene av Marx’ Kapitalen, rakk han aldri å gjøre disse notatene klar til utgivelse. Boka som ble utgitt etter hans død under tittelen Naturens dialektikk bør derfor betraktes som verken mer eller mindre enn interessante, men uferdige bruddstykker av en begavet amatørs tanker.

Siden Engels’ tid har mange betydelige vitenskapere, fra J.D. Bernal til den franske fysikeren J.P. Vigier, hevdet at den dialektiske metoden har hjulpet dem i deres arbeidet. Det ville være tåpelig å påstå at dialektikken ikke har noen plass i naturvitenskapelige studier, men like farlig å påstå at dialektikkens gyldighet som samfunnsforskningsmetode står eller faller med gyldigheten eller ugyldigheten av en teori om naturen.

Det er tross alt den konservative, borgerlige tenkning som gjerne vil underlegge samfunnet de samme lover som naturen, for da må man bare bøye seg for dem. Alle har for eksempel hørt snakk om det økonomiske ”klima” – som om det var noe uforandelig, som ingen bærer ansvar for. Som Marx påpeker i Kapitalen: ”Menneskenes historie skiller seg fra naturhistorien ved at førstnevnte er blitt skapt av oss, men ikke sistnevnte”. Å utlede dialektikkens lover fra naturens verden må til sist bety å benekte den menneskelige handlingens rolle i den historiske prosessen.

Hva er så dialektikken? Uttrykket ble først brukt av den greske filosofen Platon. For ham betegnet det prosessen hvorved den rene tenkning utvikler seg fram mot den fulkomne kunnskap eller visdom. Mer enn to tusen år seinere ble begrepet tatt opp av Hegel for å beskrive utviklingen av idéer som for ham var drivkraften i menneskenes historie. For Marx og Engels kom dialektikken til å bety den prosessen hvorved menneskenes historie selv utvikler seg.

Siden Marx’ tid har mange mennesker forsøkt å systematisere dialektikken i form av et antall lover. Det er imidlertid stor uenighet disse i mellom, både med hensyn til lovenes innhold og selve antallet. Dialektikken er da også et usedvanlig vanskelig emne å få has på; forsøk på å forklare den ender nesten alltid i uforståelig sjargong eller i intetsigende plattheter.

Sunn fornuft

Hvorfor da gidde? Det er svært lett å føle sympati med sosialister som sier at de er alt for opptatt med den daglige kampen til å kunne kaste bort tid på filosofien, og at de heller stoler på sunn fornuft. Men sunn fornuft kan sosialister dessverre ikke stole på.

Sunn fornuft er nemlig de idéene som deles av folk flest. Og som Marx påpekte: ”I hver epoke er den herskende klasses tanker de herskende tanker.” Folk flest dømmer etter skinnet, etter hvordan ting framtrer. I mange tusen år var det sunn fornuft å si at sola gikk rundt jorda. I dag vil både stalinister og forsvarere av ”den frie verden” kunne enes om det opplagte i at Sovjetunionen og USA har vidt forskjellige samfunnssystemer. Bare en dypere undersøkelse vil kunne legge for dagen at begge styres av de samme samfunnsmessige lover. Den sunne fornuftens syn på vårt samfunn er at kapitalismen er et rettferdig system – i hvert fall i sin vestlige form – som bygger på ulike ”friheter”. Sosialisters oppgave er nettopp å undergrave en slik ”sunn fornuft”.

Dialektikken er altså læren om hvordan ting forandrer seg. Det handlingsbud som ligger bak all dialektisk tenkning er Marx’ ellevte tese om Feuerbach: ”Filosofene har bare fortolket verden forskjellig; det kommer an på å forandre den.” Eller som Engels senere uttrykte det:

”På samme måten som borgerskapet gjennom storindustrien, konkurransen og verdensmarkedet i praksis oppløser alle stabile, gammelærverdige institusjoner, oppløser denne dialektiske filosofien alle forestillinger om enegyldig, absolutt sannehet og dennes tilsvarende absolutte menneskehetstilstander. For den (dialektiske filosofien) består det ikke noe enegyldig, absolutt. Den påviser forgjengeligheten til alle ting og i alle ting; ikke noe annet består for den enn den uavbrutte prosessen av tilblivelse og forgåelse, av oppstigningen uten slutt fra det lavere til det høyere.”

Dette medfører et behov for en teori om historien. Det finnes selvfølgelig opptil flere slike teorier på markedet fra før av – både i gjennomtenkt form og i form av de forestillingene som folk flest sitter inne med. Grovt sagt kan disse deles inn i tre kategorier: 1) ”verden lar seg ikke forandre”; 2) ”ingenting kan stanse begivenhetenes gang”; og 3) ”det er ikke som i gamle dager”. Alle disse er grunnleggende reaksjonære. ”Begivenhetenes gang”, eller fremskrittet, behøver det for eksempel slett ikke være noe progressivt ved: Såpass burde være åpenbart i en tidsalder hvor millioner av mennesker blir fratatt jobbene sine av maskiner. Altså har revolusjonære sosialister behov for et alternativt historiesyn.

Hegels problem

Her er det Hegel gjør sin entré. Hegel (1770-1831) tilhørte en generasjon tyske filosofer som opplevde den store franske revolusjonen i årene etter 1789. Disse filosofene hadde et problem. De hentet stor inspirasjon fra revolusjonen, men de bodde selv i et land som samfunnsmessig sett var langt mindre utviklet enn Frankrike. De hadde ingen mulighet til å mobilisere massene og velte konger, fordi det fantes ingen masser å mobilisere. Derfor lagde de revolusjon i hodene sine i stedet. De forandringer som den franske revolusjonen hadde gjort med virkeligheten, ble overført til den filosofiske tenkningens verden.

Det som Hegel forsøkte å påvise, var at historien ikke besto av en rekke tilfeldigheter, men hadde sin egen innebygde logikk. Som han uttrykte det: ”Alt som er virkelig, er fornuftig; og alt som er fornuftig, er virkelig.” Nå er en slik formulering som Engels påpekte et tveegget sverd. Den kan på den ene siden brukes til å forsvare det bestående; men på den annen kan den brukes til å rettferdiggjøre omveltningen av det bestående. Følgelig delte Hegels tilhengere seg ganske raskt i en venstrefløy og en høyrefløy. For Marx og Engels, som opprinnelig tilhørte venstrehegelianerne, var den viktigste oppgaven å integrere Hegels innsikt i en materialistisk historieoppfatning. Som Engels uttrykte det: Hegels dialektikk sto på hodet; det gjaldt å sette den på føttene igjen.

Én av nøkkelkategoriene som Marx tok fra Hegel, er begrepet om totalitet. Som den ungarske marxisten Georg Lukács skrev i Historie og klassebevissthet (før han tok til å utføre dusinarbeid for Stalin):

”Det er ikke de økonomiske motivenes dominans i historieforklaringen som på en avgjørende måte skiller marxismen fra den borgerlige vitenskap, men totalitetens synspunkt. Totalitetskategorien – helhetens allsidige, bestemmende herredømme over delen – utgjør vesenet i den metode som Marx overtar etter Hege….”

Som Lukács påpekte, betrakter den borgerlige tenkning organiseringen av samfunnslivet ut fra synspunktet til kapitalister som er i konkurranse med hverandre og dermed ute av stand til å se helheten, totaliteten. Utover dette forsøker den borgerlige ideologien å påtvinge oss andre den samme oppstykkete verdensanskuelse – nettopp fordi den tåkelegger prosessen hvorved verden forandres.

Som Brecht sa en gang: ”Avgjørelsene om kjøttet som mangler på kjøkkenet, blir ikke tatt på kjøkkenet.” De borgerlige samfunnsvitenskapene oppmuntrer oss til å foreta den mest nitidige, objektive og detaljerte undersøkelse av kjøkkenet – og som resultat finner vi aldri det vi leter etter. Raoul Vaneigem, en av opprørslederne i 60-årene, oppsummerte på en treffende måte hvordan vi stadig blir presset til å stykke opp virkeligheten, da han skrev at den herskende ideologi

”tvinger hver og en av oss til å ta stilling for eller mot Rolling Stone… minibilen, kinesisk mat, LSD, miniskjørt, FN, moderne kunst, nasjonalisering, atomkrig og haiking. Vi blir alle spurt om vår mening om hver eneste detalj for at vi ikke skal ha en mening om helheten.”

Altså, istedenfor at helheten bare er summen av dens bestanddeler, er det heller slik at bestanddelene bare kan forstås ut fra den helhetlige sammenheng. Eller som Lenin sa: En hånd er egentlig bare en hånd når den tilhører en kropp. Likedan er arbeiderklassen ikke et resultat av ganske enkelt å hope sammen de enkelte arbeidere; en arbeider er bare en arbeider når hun eller han tilhører arbeiderklassen. (Derav borgerskapets begeistring for hemmelige avstemninger, som teller sammen enkeltpersoner istedenfor å behandle klassen som et kollektiv).

På samme måten vil manglende evne til å oppfatte enhver prosess som en del av helheten, føre den sosialistiske bevegelsen ut i politiske feil. Den faglige kampen er viktig, men dersom vi ikke evner å se den som en del av totaliteten, henfaller vi til økonomismen. Partibygging er helt avgjørende, men skilt fra helheten fører den til sekterisme. Og så videre.

Motsetninger

Hvis nå samfunnet oppfattes som en helhet som er i stadig forandring, så må nøkkelen til dens forandring befinne seg et eller annet sted innenfor denne helheten. Den kan ikke være noe utenforstående (som Gud) eller en opplyst og menneskekjærlig elite som på en eller annen måte er hevet over resten av samfunnet.

For en gangs skyld kan det være på sin plass med en illustrasjon fra naturvitenskapens verden. I mange århundrer var det en almen oppfatning at materiens naturlige tilstand var ubevegelighet, altså at alle ting holdt seg i ro så lenge de ikke ble beveget på. Dette ga opphav til et vesentlig problem: Hva var det som satte ting i bevegelse? En av den europeiske middelalderens klokeste tenkere, Dante, var helt ute av stand til å finne noen mer fornuftig forklaring på hvordan sola, månen og stjernene beveget seg enn å si at de ble dyttet av engler. Men med en gang man forstår at bevegelse er materiens naturlige tilstand blir hele problemstillingen annerledes.

Det var dette spørsmålet som ble konfrontert av Marx i en av de skarpeste og mest dypsindige ting han noen gang skrev, den tredje tese om Feuerbach:

”Den materialistiske læren om at mennesker er produkter av omstendigheter og oppdragelse, og at forandrede mennesker derfor er produkter av andre omstendigheter og endret oppdragelse, glemmer at det er mennesker som forandrer omstendighetene og at oppdrageren selv må oppdras. Følgelig må denne læren dele opp samfunnet i to deler, hvorav den ene er opphøyet over samfunnet.”

Med andre ord, betrakter vi samfunnet som en helhet, må forandringens dynamikk være motsigelser innenfor denne helheten. Den korteste, men kanskje beste definisjon av dialektikken som jeg kjenner til, er den til Raya Dunayevskaya: ”utvikling gjennom motsigelse”.

Følgelig sier Hegel at ”motsigelsen er selve bevegelsesprinsippet i verden”. Den engelske poeten William Blake, som levde omtrent samtidig, slår fast at ”der uten Opposisjon finnes intet Fremskritt”. (Hegel og Blake kjente etter all sannsynlighet ikke til hverandre; men begge to var sterkt påvirket av den franske revolusjonen.)

Å få klargjort at motsigelsen er drivkraften – dynamikken – bak all forandring er selvfølgelig bare begynnelsen. Marx brukte de resterende 38 år av sitt liv til å studere det kapitalistiske samfunns særegne motsigelser – kapital og arbeid, bruksverdi og bytteverdi osv.

Denne idéen gjør det mulig for oss å unngå enda en felle i den borgerlige filosofien, forholdet mellom væren (”er”) og skullen (”bør”). Den borgerlige filosofien benekter at det i det hele tatt er mulig ad logisk vei å komme fra ”er” til ”bør”, fra et faktisk utsagn til et verdiutsagn. Men hvis det er tilfellet at samfunnet forandres gjennom sine egne motsigelser, så nytter det ikke å lete etter forandring med mindre den kan identifiseres med en handlende part som allerede er tilstede innenfor samfunnssystemet. Likedan nytter det ikke å forsøke å bygge sosialismen på forskudd, på moralismens grunn. Kapitalismen vil bli veltet av den eksisterende arbeiderklasse, med alle dens mangler og svakheter. Eller som Lenin en gang sa det: ”Vi må bygge sosialismen med folk som er blitt grundig ødelagt av kapitalismen.”

Prosesser

Følgelig innebærer den dialektiske metoden med Engels’ ord at ”verden ikke er å fatte som et kompleks av ting, men som et kompleks av prosesser”. Dette har avgjørende betydning for en forståelse av klassenes historiske rolle. Når vi ser på en bestemt klasses plass i historien, må vi ikke betrakte den ut fra dens faktiske tilstand, men ut fra dens utviklingspotensiale. Eller som Marx uttrykte det:

”Det dreier seg ikke om hva den ene eller andre proletar eller for den saks skyld hele proletariatet i dette øyeblikket forestiller seg som mål. Det dreier seg om hva proletariatet faktisk er, og hva det historisk blir tvunget til å gjøre som konsekvens av sin egen natur.”

Dette var Lukács’ utgangspunkt da han utviklet begrepet om ”den tilregnede bevissthet”, dvs. den bevissthet en klasse historisk sett er i stand til å oppnå. Det er for eksempel innlysende for enhver som baserer seg på sunn fornuft, at enheten mellom Ronald Reagan og Margaret Thatcher er langt større enn enheten mellom elektrikerforbundet og trykkeriarbeiderne i England. Bare når vi forstår klasse ikke som ting, men som prosess, kan vi fortsatt holde fast på at enhet i arbeiderklassen er en reell mulighet.

For å ta et annet eksempel: I lys av det som hittil er sagt, er det klart at Trotskis teori om den permanente revolusjon er ett av de mest lysende eksempler på anvendelse av den dialektiske metoden. For det første understreker Trotski at vi må betrakte verden som en helhet, og ikke som summen av en rekke atskilte nasjonalstater som hver har sitt historiske utviklingsmønster.

For det andre sier Trotski med henblikk på den russiske arbeiderklassens rolle i den kommende revolusjonen, at vi må gå ut over kjensgjerninger som arbeiderklassens størrelse (mindre enn i mange av dagens ”u-land”) og dens lave organisasjonsnivå sammenliknet med Vest-Europa, og heller rette blikket mot klassens potensielle historiske rolle.

Ut fra det foregående er det mulig å se hvordan den dialektiske metoden kan hjelpe oss til å overvinne noen av den borgerlige tenknings dilemmaer:

Mål og midler

En. De falske alternativer som marxismens borgerlige kritikere pleier å kaste fram: Er marxismen en ”vitenskap” eller en moralsk samfunnskritikk? Som Lukács viser i sin artikkel Rosa Luxemburg som marxist, framstår dette som problematisk bare for de som betrakter samfunnet på samme måte som været – som noe hevet over menneskene.

Gjør man det, finnes det to alternativer: Enten leter man etter tekniske midler til å manipulere de uforanderlige lover med, eller så inntar man en rent innadvendt, moralsk holdning. Altså, hvis ikke regnværet lar seg stanse, kan man enten reagere teknisk (ved ta i bruk paraply), eller moralsk (ved å overbevise seg selv om at litt regn har man godt av). Men betrakter vi samfunnet som helhet, så forsvinner denne falske tvedelingen: Istedenfor å være styrt av uforanderlige lover, er den historiske prosessen slik at våre handlinger nettopp er en del av den. Som man pleide å si i 60-åra: Er du ikke en del av problemet, da er du en del av løsningen. Dette er også årsaken til at det ikke av moralske grunner, men pr. definisjon er umulig å være passiv marxist.

To. Forholdet mellom kunnskap og handling. Hegel forteller historien om filosofen som traff ”den kloke beslutning… aldri å våge seg ut i vannet før han hadde lært seg å svømme”. Igjen viser den dialektiske tilnærmingsmåten dette å være en falsk tvedeling. Under kapitalismen er særlig arbeiderklassen unndratt mulighet til kunnskap. Den kan ikke oppnå kunnskap uten at den kjemper om samfunnsmakta. Ikke en gang kaderen i det revolusjonære partiet kan bli opplyst forut for kampen. Bevissthet kan bare oppnås gjennom deltakelse i revolusjonær handling. Den samme (tredje) tese om Feuerbach avsluttes slik:

”Dette at forandring av omstendighetene og den menneskelige virksomhet (eller selvforandring) faller sammen, kan bare oppfattes og rasjonelt forstås som revolusjonær praksis.”

Tre. Det eldgamle spørsmålet om mål og midler. Nok en gang gir den vanlige måten å stille spørsmålet på (”Kan målet rettferdiggjøre midlene?”), inntrykk av at de to sidene lar seg skille fra hverandre og veie opp mot hverandre.

Trotski tar opp dette spørsmålet i sin bok Deres moral og vår, og der siterer han noen linjer fra et skuespill av Ferdinand Lassalle:

”Vis ikke målet

Men også veien. Så tatt sammenvevd

Er veien og målet at hver med

den andre

Alltid forandres, og andre veier straks

Et nytt mål stiller opp.”

Mål og midler kan ikke skilles fra hverandre, fordi begge er del av den samme prosessen. Altså er den virkleige grunnen til at sosialismen ikke kan oppnås gjennom Stortinget til syvende og sist den at sosialismen pr. definisjon er arbeiderklassens sjølfrigjøring, og man kan ikke delegere sin egen frigjøring til en eller annen stortingsrepresentant.

Dialektikkens lover

Til slutt noen ord om et par av dialektikkens berømte lover.

For det første, forvandling av kvantitet til kvalitet. Som tidligere påpekt har ikke vannets kokepunkt noe særlig med revolusjon å gjøre. Ikke desto mindre er forskjellen mellom kvantitativ og kvalitativ forandring viktig for en forståelse av den historiske utviklingsprosessen. Nettopp fordi historien blir drevet framover av motsetninger, er dens utvikling ikke jevn og rettlinjet, men tvert imot preget av plutselige rykk og napp. Og nettopp fordi samfunnet er en helhet, kan det ikke endres bit for bit. Som R. H. Tawney en gang sa: Det går ikke an å flå en tiger klo for klo; enten gjør man det i et jafs, eller så ender man selv opp som byttet.

Det samme gjelder ved bygging av en revolusjonær organisasjon. Heller ikke disse vokser jevnt og uavbrutt. De kan tvert imot oppleve stillstand, endog tilbakegang, i årevis. Men samtidig hjelper det ikke bare å vente på det kvalitative spranget. Bolsjevikpartiet var i februar 1917 en organisasjon med ca. 24.000 medlemmer. Under revolusjonen vokste det i løpet av noen måneder til det tidobbelte. Men hvis det bare hadde hatt 3.000 medlemmer ved årets begynnelse, slik tilfellet var med de tyske spartakistene i januar 1919, er det sannsynlig at de ville vært spredt for tynt til å kunne intervenere effektivt i det hele tatt. Det var de små, kvantitative resultater av bolsjevikenes arbeid i de harde årene etter 1905-revolusjonen som dannet grunnlaget for det kvalitative spranget i 1917. (Dette prinsippet gjør seg for øvrig ikke bare gjeldende under en revolusjon, men også ved mindre oppsving i klassekampen i årene før den revolusjonære situasjonen oppstår).

Menneskets aktivitet

For det andre, negasjonens negasjon. I første bind av Kapitalen (kapittel 32) beskriver Marx hvordan den kapitalistiske privateiendoms framvekst bryter ned den individuelle privateiendom og erstatter den med en høyere form basert på kooperasjon. Men samtidig skaper den kapitalistiske utbytting en misnøyd arbeiderklasse som til slutt slår hele systemet i stykker:

”Den kapitalistiske tilegningsmåte, som er resultatet av den kapitalistiske produksjonsmåte, frambringer den kapitalistiske privateiendommen. Dette er den første negasjonen av den individuelle privateiendommen, som baserer seg på eierens eget arbeid. Men den kapitalistiske produksjonsmåte frambringer med en naturprosess’ nødvendighet sin egen negasjon. Det er negasjonens negasjon. Denne gjenoppretter ikke privateiendommen; den oppretter imidlertid den individuelle eiendom, men nå fundert på den kapitalistiske epokens tilkjempede resultater: Nemlig, kooperasjon og felleseie av jorden og produksjonsmidlene…”

Til dette kunne Marx ha tilføyd enda en dialektisk vri. For når arbeiderklassen velter kilden til dens utbytting, kapitalismen, opphever den samtidig seg selv. Den sosialistiske revolusjonens mål er ikke arbeiderklassens herredømme, men derimot dens avskaffelse.

Dette er i parentes bemerket en idé som er lett forståelig for de fleste arbeidere, som ikke selv har valgt å være en del av arbeiderklassen og ikke har noenting imot å forandre sin status. Derimot er det fullstendig uforståelig for byråkratene i arbeiderbevegelsen, siden hele deres status som mekler mellom klassene avhenger av at den utbyttede klassen (og dermed også utbyttingen) fortsetter å eksistere.

Til slutt: Dialektikken er ikke et system av ”lover” som er uavhengig av menneskenes vilje. Det er ganske enkelt en måte å beskrive hvordan menneskene skaper sin egen historie. Med Marx’ ord:

”Historien gjør ingenting; den ”eier ingen veldig rikdom”, den ”kjemper ingen kamper”! Det er snarere mennesket, det virkelige levende mennesket som gjør alt, eier og kjemper. Det er ikke ”historien” som bruker menneskene som midler til å sette gjennom sine mål – som om den var en person for seg. Historien er intet annet enn virksomheten til mennesker idet de forfølger sine mål”


printPrint-versjon

tipsTips en venn:

tips
tips
space

space

Til toppenTil toppen

ForumKommenter denne artikkelen (Krever innlogging).


space

Logg inn



Husk meg

Ny Bruker


RSS-feed

Siste 5 saker:

Ny nettside

... [mer]

20.01.2017

Ny nettside

Internasjonale sosialister har fått ny nettside: internasjonalesosialister.no ... [mer]

02.01.2017

Ingen norsk imperialist-krig! Ingen legitimitet for bombing!

... [mer]

21.11.2015

Imperialistiske stormakter har satt det syriske folket til side

30. oktober satt stormakter og diktaturer seg til bords i Wien for å drøfte hva de vil med Syria. Den syriske sosialisten Ghayath Naiss ... [mer]

18.11.2015

Deres kriger - våre døde

NPA (Frankrike) om terrorhandlingene i Paris 13. november. Oversatt til dansk av Internationale Socialister og publisert i Socialistisk ... [mer]

18.11.2015

INTERNASJONALE SOSIALISTER // PB 9226, 0134 Oslo. // Tel: 22 20 17 89 // Fax: 22 20 35 70. Epost: intsos@intsos.no. Teknisk: webmaster@intsos.no.